Pendelen svinger – varselbjellene ringer!

Sakset fra Facebook / Trygve Skaug

Jeg blir trist av å lese mange av disse innleggene og svarene som florerer i noen facebookgrupper for tiden. Det virker som det er viktigere å forsvare og rettferdiggjøre bruk av straff / aversiver enn å forstå bruk av forsterkning og strebe etter en læringssituasjon som også hunden setter pris på. Det henvises til hva hunder gjør seg i mellom, hva de føler, hva de tenker og hva tispa gjør med sine valper – og henvisningene fremstår som det er selve «Sannheten om livet». Hva vet vi egentlig om hundens emosjoner? Og språk? Og er tispene det henvises til en god representant for morsrollen og samvær med valpene? Ligger forholdene tilrette for henne og valpene? Vår tolkning av hundens kroppsspråk er kun en tolkning og i mange tilfeller svært subjektiv med tanke på den som tolker. Hva du ser er avhengig av din erfaring. Det samme gjelder for det du ikke ser… 

«Det virker som det er viktigere å forsvare og rettferdiggjøre bruk av straff / aversiver enn å forstå bruk av forsterkning og strebe etter en læringssituasjon som også hunden setter pris på».

Jeg påstår at graden og behovet for bruk av makt / vold, sier noe om kunnskapen man besitter. Man kan ikke kompensere manglende kunnskap med å senke etikken eller kompensere hundens manglende forståelse med å øke volumet… Det sier kanskje mer om dyresynet og synet på læring og oppdragelse enn om hva man faktisk har av kunnskap om læringsteori og etologi.

Begreper som tvangsinnkalling og tvangsapport leser jeg i flere tilsvarende innlegg. Lovens definisjon av tvang  finnes i § 9-2 annet ledd:»

«…tiltak som mottakeren motsetter seg eller tiltak som er så inngripende at de – uansett motstand – må regnes som bruk av tvang eller makt».

Så det å løpe etter å bære hunden tilbake til utgangspunktet er åpenbart innenfor definisjonen. Det samme er å tvinge en gjenstand inn inn i hundens kroppsåpning for at den skal apportere. Hvilken rett har vi til å påføre dyr noe vondt bare fordi vi vil lære den noe?

Jeg er så utrolig lei av å lese – om og om igjen – innlegg som skal forsvare, forklare og rettferdiggjøre bruk av drittmetoder! Jeg er lei av at belønningsfokuserte trenere fremstilles som om det eneste vi gjør og kan, er å dytte pølsebiter inn i hundens munn. 

Sakset fra internett (ukjent opphav)

Jeg skulle ønske vi kunne bytte ut begrepet «belønningsbasert» med «forsterkningsfokusert» trening. For det er det vi gjør – vi forsterker atferder vi liker, trenger og vil ha framfor å ha fokus på det vi ikke liker og det vi vil at hunden skal slutte å gjøre. Det er mer givende (og hyggelig) å lære hunden hva jeg vil at den skal gjøre framfor å få den til å slutte med alt jeg ikke liker… Hvis vi bare vet hva vi ikke vil ha, vet vi jo bare hva vi skal straffe ; ikke belønne. Belønningsbasert trening (som feks klikkertrening) er altså mer et system enn en metode. 

I «gamledager»; da vi diskuterte den nyankomne «plastdingsen», kunne jeg høre erfarne hundefolk si: «jeg er helt i mot den plastboksen». Det var den tiden man ikke forsto klikkeren som en presisjonshjelper og at det minst viktige i klikkertrening er klikkeren…. Mange øvelser er så enkle i sine bestanddeler at å bruke klikker ikke er nødvendig; det blir som å hogge ved med skalpell. Andre atferder / øvelser krever mer «finkirurgi» og da er klikkeren absolutt til god hjelp. Det er altså systemet som er essensen – ikke klikkeren – og jeg må med all respekt melde at jeg ikke forstår at noen kan være i mot det…

Og så skulle jeg ønske at forståelsen / kunnskapen for bruk av forsterker ikke begrenser seg til å tro at vi ukritisk stapper mat inn i hunden (ofte omtalt som pølse). Her ligger det masse kunnskap og trening i å time presist, bygge optimale kriterier, ha god kvalitet på forsterkeren, finne riktig forsterker til rett hund, variere bruk av forsterkere i frekvens og verdi og mye, mye mer! Og ikke minst; ha kunnskap om at en forsterker er langt mer enn pølser…

Når jeg ser hvor dårlig folk er til å time ( være presise) i å belønne atferder, så tenker jeg med skrekk og gru på hvor dårlige de er til å time bruk av aversiver / straff. Hvis du ikke engang kan belønne presist, tenker jeg at du allerede der har mistet ditt mandat til å straffe hunden…

Det verste med at hunden skal forandre atferd, er at vi må forandre vår egen… Vi har det ofte for travelt og forventer ofte mer hunden enn vi har trent.  I mange tilfeller forventer vi mer av hunden enn av oss selv. Hvis hunden gjør feil, så ikke reager som om verden går under. For det gjør den ikke…  I stedet for å senke etikken, så øk heller kunnskapen. Det er antagelig morsommere og mer nyttig  for både deg og hunden.