Hundeskolen blogg 14: Gøy med hundekjøring!

 

Vi har nå lagd 14 episoder av en serie om hunder; Hundeskolen. Serien blir sendt under morgensendingen på NRK P1 / Buskerud og jeg føler meg heldig og beæret som får lov til å prate om hund; min hobby, mitt yrke og mitt livsverk.

14. episode handler om hunder på skitur og denne gangen har vi med en gjest; Lena Boysen Hillestad; en av Norges mest meriterte hundekjørere.

Jeg legger ved linken til programmet hvis du vil høre; noe jeg blir veldig glad for om du vil! Bloggen er en fordypning av intervjuet, så les og hør på begge deler.

Linken til radioprogrammet finner du her 02.19.20 inn i sendingen

Det er snør og det er kjørt opp fine skiløyper i store deler av områdene rundt her jeg bor. Da er det ekstra fristende å ta med seg hunden på tur og benytte seg av skogen og kilometerlange løypenett.

Jeg er veldig opptatt av at hundene skal aktiviseres og ha det gøy sammen med oss. Jeg selv startet på «balatakurs» som 14  åring i Krokskogen trekkhundklubb og kjørte de hundene jeg hadde tilgang på i flere år. Det var snørekjøring, pulk (nordisk) og etterhvert slede (nome). Jeg hadde 5 tilgjengelige hunder (3 egne) som jeg kjørte slede med og av og til lånte jeg AH (alaska huskys) med litt bedre trekkkraft enn mine Border Collier. Vi kjørte for det lille ridderrennet (aktivitetsdag for barn og unge med funksjonshemming), men i voksen alder har jeg kun hatt med hundene mine enkeltvis i strikk og belte og hatt flotte turer innover i marka. Av og til bruker jeg spark, noen ganger blir det trugetur, på sommeren brukes sykkel eller kickbike  – alt med det som målsetting at vi alle skal få litt puls og frisk luft.

Foto: Gro Saugerud

I 2013 tok vi over en kennel med 30 AH på Langedrag. I et år (frem til jeg sluttet) hadde jeg medansvar for hundene og kjørte turister sommer og vinter. Planen om å starte i Hallingen ble skrinlagt en uke før start pga skade, men hundene gav mange kick og flotte turer i fjellet og mange turister fikk sine livs opplevelser bak et spann med trekkvillige huskys!

Som gjest i denne episoden av «Hundeskolen», har jeg med meg Lena Boysen Hillestad. Det er vel det en kan kalle celebert besøk med en merittliste som kan pusten fra hvem som helst: 25 x Verdensmester, 15 x Europamester og 30 x Norgesmester i hundekjøring. Lena har vært innom hundeskolen i flere anledninger tidligere. Hun har holdt foredrag om hundekjøring og gitt gode tips og råd om hund på vinterføre (og barmark). Hun har stilt opp for oss på Vom Dogrun / Drammen med demo og salg av Kickbike og hun er alltid positiv når vi spør henne om å bidra med sin kunnskap om bruke av hundens «hundekrefter».

Denne uken reiser familien Hillestad til Frankrike for VM i hundekjøring. Denne gangen er det sønnen André som skal kjøre og hundene er nå topptrente for å hente hjem gullet! Vi ønsker Andrè lykke til!!!!

I hundesenteret (www.drammenhundesenter.com) har vi fokus på GØY MED HUND! Og for at alle skal kunne få glede av hunden på skitur, er det en del hensyn som må tas.

LENAS TIPSLISTE:

1: Vis respekt og ta hensyn til andre

2: Ikke ødelegg skisporet. Man trenger ikke gå ut med hunden i nypreparerte løyper…

3: Begynn gjerne i skøyteløype eller rett og slett en snødekket skogsbilvei.

4: Iscenesett gjerne møter med andre hunder og mennesker så hunden er trent på passeringer og møtesituasjoner

5: Unngå å ta med hunden midt oppi fellestreninger i skianleggene

6: Bruk kort strikk i møte med andre så du har full kontroll. Det er nulltoleranse for at hunden skal hoppe opp på andre / løpe bort til andre.

7: Ha gjerne en liten lekespade / plast-spade i beltet så du kan vippe bæsj ut av løypa og langt inn i skogen. Ikke la de svarte posene ligge igjen i løypene – og absolutt ikke la bæsjen ligge igjen!

Det bør være plass til alle – og alle må vise hensyn til hverandre. Jeg går gjerne ut med hunden på tider da ikke alle andre er ute og det er del forkunnskaper jeg synes det er en fordel å ha et par ting på plass før jeg tar med hunden på skitur:

1: Jeg trener ofte på barmark og lærer hunden å gå i stram strikk, stoppe, bremse fart, øke fart, gå bak, gå ved siden – rett og slett generell dressur som jeg trenger i løypa. Jeg går gjerne på beina eller bruker sykkel.

2: jeg trener på passeringer av mennesker og andre hunder

I konkurranse er gjennomsnittsfarten 30 – 35 km/t. Det er fort! For hundekjørere som Lena gir dette et skikkelig KICK! For mosjonister som meg, hadde det gitt hjerteinfarkt og dødsangst!  Når man bruker eksplosive hunder eller skal trekke mer ekstremt enn en liten tur i dann og vann, stilles det ekstra store krav til utstyr. Uansett kreves det en god sele som gir frie bevegelser, ingen gnagsår og trekket godt bak på rumpa. Det finnes mange seler på markedet, men jeg anbefaler å kontakte Seleverkstedet for en godt tilpasset sele.

Her kan du ta en titt på hvordan det kan se ut med fire eksplosive hunder foran sleden!

Dersom det er skare eller skarpt føre, kan det være nødvendig med potesokker.

Trekk med den hunden du har! Det finnes nesten ingen begrensninger. Ta hensyn til alder. Både unge og gamle hunder kan få det tøft i løypa og hunden må uansett være i god kondisjon og ferdig utviklet i kroppen, før den kan være med på skiturer. Man må også ta hensyn til pels i kulda. Polare hunder klarer seg bra, men hunder uten underull bør ha på dekken. Pels må klippes under poter og det kan være lurt å ta på en «kondomdress» på langhårete hunder slik at det ikke fester seg «snøkongler» som lager plunder for hunden på tur.

Foto: Gro Saugerud

Det kan være utfordringer med å ha med hunder ut i kulda. Mage , testikler og patter er utsatte steder og under oppstalling / rasting bør hunden ha tilgang på et godt underlag, dekken og / eller hundesovepose som holder den varm.

Foto: Stine Mette Fjerdingtad / hundesovepose

For at alle skal ha glede av å møte deg og hunden på tur, kreves det god dressur og litt sunn fornuft. I mange fjellområder er det båndtvang og bøttevis av regler som skal styre bruk av skiløypene. Mange av reglene og forbudene er rettet mot hundeeiere. I Påsken kan man jo gå med hunden tidlig om morgenen eller senere på ettermiddagen slik at ikke man er til sjenanse for andre løypebrukere. Mange hundeeiere går i løypene med alt for lange tau, strikker og liner og tar med seg alt som er – unntatt hundebæsjen. Sånt blir det fort regler og forbud av…

23. februar er det Barnas hundekjørerdag på Tryvann / Holmenkollen! Her kan man få prøve seg som hundekjører og få prøve verdens raskeste hund sammen med Lena Boysen! Vi håper vi har inspirert deg som leser og lytter til å bruke dagen sammen med andre hundeentusiaster. Her er link til arrangementet

God tur i skog og mark! Det er meldt mer snø til helgen så spenn på skiene, ta med hunden og kos dere!

Foto: Gro Saugerud

 

 

Hundeskolen del 13:Hunder som hopper

 

Hopp & sprett og Tjo & hei!

Illustrajon fra nettet

Vi har nå lagd 13 episoder av en serie om hunder; Hundeskolen. Serien blir sendt under morgensendingen på NRK P1 / Buskerud og jeg føler meg heldig og beæret som får lov til å prate om hund; min hobby, mitt yrke og mitt livsverk.

13. episode handler om hunder som hopper.

Jeg legger ved linken til programmet hvis du vil høre; noe jeg blir veldig glad for om du vil! Bloggen er en fordypning av intervjuet, så les og hør på begge deler. Hør sendingen her 1.51.00 inn i sendingen.

 

Bildet er hentet fra nettet

Et veldig vanlig spørsmål jeg får når det gjelder hunder er hvordan man får hunder til å slutte å hoppe. (Når det kommer til valper, så følges det ofte opp med  at de også nafser i klær, bånd og alt som er tilgjengelig).

Det er viktig å forstå at hundens naturlige atferd og når hunder hopper, så er det i utgangspunktet et vennlig signal. Hvor enn utrolig det høres ut, så er det i de fleste tilfeller en «kjærlighetshandling». Vi har nok bidratt vesentlig til at hopping inngår som et hilseritual på oss mennesker, ved at vi klapper (belønner / forsterker) at hunden hopper opp på oss fra den er en liten valp.  Ofte klapper vi hunden ubevisst når den hopper – mange ganger gjennom dagen – og dermed er vi med på å forsterke et atferd vi ikke vil ha. Hopping er et vennskapssignal som vi må bemøte med vennlighet. Følger vi gamle råd om å sette benet i brystkassen på hunden eller trå den på bakbena, så kan det hende at vi ender opp med en hund som hopper mer for å vise enda tydeligere at den har vennlige hensikter. Vi kan også ende opp med en hund som blir usikker på mennesker ved at den får dårlige opplevelser i møte med dem.

Foto: Gro Saugerud

Hunder har ofte fokus på hodet / ansikt i sitt hilserituale. Både når det gjelder andre hunder  – og oss. Isteden for å ha fokus på at hunden ikke skal hoppe så ønsker vi at man tenker omvendt; hva vil du at hunden skal gjøre istedenfor? Hvordan ser det ut når hunden hilser pent?

Bilde fra internett

Her trenger vi litt hjelp av de som hilser / hilses på på slik at de ikke klapper en hund som hopper. Har du en hund som er sosial og trygg på mennesker – og kanskje i tillegg ung og  intensiv – så vil du ofte oppleve at den hopper opp og er intens mot ansiktet. Disse menneskene hunden møter, inngår i det vi kaller «Livets belønninger». Dette kan du bruke til din fordel – og først la hunden få hilse – når den har ønsket intensitet og fire bein i bakken (kriterier for å få sosial kontakt). Dersom hunden begynner å hoppe under hilsingen, opphører den sosiale kontakten. Når hunden innfri kriteriene igjen (ro + 4 bein i bakken), får den tilgang på den personen den vil hilse på.

Når det kommer til valper, så har vi andre hensyn å ta. Valpen skal sosialiseres og bli trygg på mennesker. Har man en utrygg, sky og var hund, er jeg veldig forsiktig med å ha regler for hilsing. Når hunden er blitt trygg, så kan vi starte opp med å lage noen regler for kos, klapp og kontakt.

Bilde fra nettet

Det kan være veldig forskjellig fra rase til rase hvordan de hilser. Boxer og retrievere står ofte i en særstilling når det kommer til hopping, men mange andre raser er også veldig «menneskekjære» og hopping kan fort bli et problem for eierne.  Har du en apportør (som retrieveren) kan det hjelpe om de får bære noe i munnen under hilsing.

Andre tips: 

• Opptre rolig når du hilser på hunder
• Klapp og kos med hunden når den har 4 bein i bakken
• Stemmen må være rolig (eller helt stille). Ved et intenst tonefall, inviteres det til hopping.
• Hvis hunden hopper på dag, kan du ta et steg til siden eller bakover slik at hunden mister balansen
• Noen raser roer seg ned hvis de får bære noe i munnen.

Bilde fra nettet

Det er ofte tidkrevende å trene hunden til å hilse fint. Mange trener hunden til å sitte under hilsing. Jeg er ikke tilhenger av dette, men ønsker derimot at hunden skal få bevege seg så fritt som mulig – og eventuelt gå bort fra situasjonen hvis den ønsker det. Som i all annen trening, krever det tid og en plan og en god dose «voksenopplæring». Lykke til!

Gaupe i trøbbel

Mira med begge ungene

Det finnes mange fordeler med å leve tett på dyra her på gården (Langedrag). Og en av dem fikk vi nok en gang benyttet fordelen av nå som Mira fikk en skade i munnen. I år er mitt 13. år blant folk og fe her på Langedrag og en av gaupene har en ekstra plass i hjertet mitt. Jeg tror alle guidene har et ekstra godt forhold til Mira (14). Hun er tillitsfull og trygg på oss og tillater (nesten) alt mulig.

Hun har to unger som er født i juli. De er to ulike personligheter; den en er litt som Flåklypas «Ludvig» og hun har et uttrykk som ser ut som det er en million bekymringer som tynger.

Den andre er kvikkere, nysgjerrig og oppfører seg om utadvendt 4 – åring. Det ser ut som han til enhver lurer på hva som skjer og kunne han prate, så tror jeg han hadde hengt etter oss og spurt «hvor skal du???», «hva er det???» , «Hva skal du nå????. Han strekker hals og vil finne ut av hva verden har å by på. De har jo ikke navn enda,  men jeg er fristet til å døpe de her og nå; (Hva)Shera og Ludvig…. Nå skal jo hunnen ha navn på M så Ludvig er jo skivebom på alle måter… (Hva)Shera skal ha navn på F – så det går nok ikke gjennom navnkontrollen på gården uansett… Men de hadde definitivt levd opp til navnene sine!

De preges godt og Mira bidrar til at ungene blir trygge på oss og andre mennesker.  Hun bidrar til at besøkende gjester får en hel spesiell opplevelse inne hos gaupene og hun gir oss en enorm mulighet til å lære masse om gauper! Men Mira har en tendens til å havne oppi småulykker. Da jeg kom opp på fredag, så jeg med en gang at hun hadde trøbbel. Hun siklet og tungespissen stakk ut av munnen.  Lørdag fikk jeg tatt en bedre titt på henne og var sammen med henne i noen timer. Det var åpenbart «noe» med munnen og hun dyppet tunga i snøen hele tiden. Hun ville ikke ha mat og det var tydelig noe som plaget henne.

Hun er enormt tillitsfull så jeg prøvde å kikke inn i munnen hennes. Det er jo litt begrenset hvordan man kan undersøke en våken gaupe, men jeg gjorde mitt beste for å se om det var noe som åpenbart var feil.

Foto: Astrid Eidal

Det var ingen annen råd enn å ringe etter veterinær og mandag stilte hele teamet mannsterke opp for å hjelpe Mira. Nils, Anne Grete, Astrid, meg selv, veterinær Tord og en arbeidsukeelev. Mira ble bedøvet uten problemer og vi bar henne ut i slusa.

Foto: Gro Saugerud

Foto: Astrid Eidal

Veterinæren fant et stikksår under tunga og fikk renset godt opp. Smertestillende, antibiotika og 12 dagers etterbehandling venter. Hva som forårsaket såret vet vi ikke og veterinæren var usikker på om det er noe fremmedlegeme som sitter i sårkanalen. Vi håper det vil leges godt og at hans spådommer ikke går i oppfyllelse. For da blir det en større sak ved neste runde.

Foto: Gro Saugerud

Vi var sammen med Mira et par timer etterpå så hun skulle våkne godt og være klar for å komme inn til ungene og de andre gaupene igjen. Gaupehusene ble fylt med flis og høy og    var klare til å være en lun og god «sykeseng» nå som vinterkulda inntok fjellet.

Det er utrolig flott å kunne håndtere slike situasjoner på denne måten. Mira viser ingen tegn på stress, er trygg på oss og lar seg bedøve på en enkel og stressfri måte. Utfordringen nå er å få i henne tablettene med antibiotika. Rett og slett fordi hun ikke vil spise på grunn av en vond tunge. Når munnen blir smertefri kan vi gi henne kjøttbiter med medisin. Rett og slett fordi hun er verdens enkleste pasient innen arten…

Litt ør etter bedøvelsen. Ungene venter utålmodig på mamma…

Det vi opplevde i går (og som vi erfart mange ganger tidligere) gjør meg stolt av det vi har oppnådd. Jeg har kjent Mira i 13 år og hun har et eksepsjonelt vennlig vesen. Hun tester ut nye guider og har sine primadonnanykker. Hun er jo tross alt Dronninga i gaupehegnet. Men når du kommer på innsiden av den silkemyke pelsen og hun aksepterer deg som en trygg bauta; da er hun den beste ambassadøren for arten man kan tenke seg.

Kanskje ikke verdens største sak; et stikksår under tunga. Men kjernen i historien er jo Miras tillit til oss. Vi jobber med ett av de skyeste dyrene som finnes i norsk natur. Vi bygger tillit, trygghet og bruker hundrevis av timer og bøttevis med kjærlighet for å få dyr som henne. Og når vi lykkes og det viser seg i at jobben kan gjøres enkelt og problemfri – ja da er kanskje saken større enn de fleste kan ane…

Mira og ett av hennes tidligere kull fra 2012

En lang dag er over og så langt er alt bra. Langedrag er mitt andre hjem og det er alltid vanskelig å løsrive seg fra stedet, menneskene og dyra. Jeg håper alle jeg kjenner vil besøke stedet og se hvordan vi jobber med dyra.  Vi er jo helt avhengig av at folk besøker oss og legger igjen noen penger så vi kan drive opplysnings – og opplevelsesarbeidet videre.  I bytte får du opplevelser som setter spor og unike opplevelser som vanskelig lar seg beskrive…

Foto: Gro Saugerud / ettermiddag over Langedrag

NyttårsSmeller med noga attåt

Denne bloggen har en liten bismak da hovedinnholdet skulle være en skildring av en kjempehelg full av søkshunder og ivrige deltagere. Istedenfor vinkles den mot et oppgitt hjertesukk med en aldri så liten sinnarynke på slutten. Det sitter langt inne å dele irritasjon og frustrasjon som ikke har noe med NyttårsSmeller å gjøre, men på sett og vis så henger det litt sammen da man nok en gang opplever at «blåkopiering» kommer i kjølevannet av et fint arrangement. Jeg burde spist og svelget nok en kamel, men jeg er litt lei dem….  Så jeg blander derfor glede og sorg og sparker litt bakut som ei illsint hoppe… 

NyttårsSmeller 2019 er arrangert og gjennomført for 4. gang i søkssenteret vårt i Drammen (Drammen Søkssenter). 17 påmeldte i «hovedklassen» og 9 påmeldte i nybegynnerklassen (banesøk). Gry og jeg er egentlig ganske stolte over arrangementet og det gleder oss  at vi klarer å utfordre, skape spenning, treningsglede og bidra til at søksmiljøet for oss «sivilister» er der det er i dag.

Vi vil gratulere verdige vinnere:

Maja Nielsen Hauger med labradoren Bia (Nybegynner, banesøk)

Foto: Gro Saugerud

Rune Klukstad med working springer spaniel Lotta (2 – dagers NyttårsSmeller)

Foto: Tonje Kielland

Vi gratulerer også Bente Torget Moseng med Rhodesian Ridgeback Nixon som eneste hund som fant «Gullfunn». Det gav 100 ekstra poeng og en stolt og lykkelig eier!

foto: Bente T. Moseng

NyttårsSmeller 2019 gikk over 2 dager. Alle fikk en runde med romsøk (dobbelt blindsøk med et Gullfunn som skulle være nesten umulig å finne). Alle fikk også en runde med labyrintsøk hvor vi hadde bruskasser formet som en labyrint og 2 min til å finne ukjent antall gjemmer med forstyrrende lukter. I tillegg fikk alle banesøk begge dager, samt objektsøk. Hundene fikk dermed 3 søk pr. dag med ulike utfordringer og sammenlagt ble det kåret en vinner. Det var også stor variasjon i raser og alder; noe som vi er veldig glade for! Eldste hund var 12 og rasene spente seg fra Lundehund, dvergschnauzer, Border Collie, Toller, Rhodesian Ridgeback, Schafer, DSG, Flat, labrador, springer spaniel (working), Cairn terrier, Boxer m. fl. Supermoro med så store variasjoner! Det betyr at dette er en sport for alle!

Foto: Gro Saugerud (labyrintsøk)

Kun èn hund fant Gullfunnet som var gjemt nede i støvsugerposen. Nixon jobber langsomt og nøyaktig og bruker god tid. Det var kanskje dagens hemmelighet. Vi lar oss ofte blende og imponere av hunder som har høyt tempo, men denne dagen seiret det langsomme. Nixon har hatt en del utfordringer i høst og kommet tilbake etter et hjerneslag. Derfor bøyer vi oss ekstra dypt i hatten og gratulerer!!!!

Foto: Gro Saugerud (Morsomt med en Lundehund i banesøket / nybegynner)

Det så ut som både hunder og eiere hadde det gøy! Noen hadde «dagen» – andre møtte på noen utfordringer som åpner opp for nye ting å trene på. Alle søkene gav en del utfordringer og romsøket var kanskje det som utfordret mange. Det er mange rutiner / strategier som kan endres og mange forventninger i hunden som kan bygges. Vi hadde gitt utfordringer som gjorde at man måtte «tenke ut av boksen» og vi ser at med enkle midler kan mange av hundene sanke mange flere poeng i romsøket.

Foto: Gro Saugerud

Ekstra moro var det at prøvehunden / ekvipasjen denne gangen var Lille – Fia og Tonje Kielland. Hun gav noen gode råd for helgen til alle startende og bidro til en aldri så liten «nerveflush» da hun påsto at Fia ikke hadde funnet noen av de 20 utleggene….  Vi var heldige å ha med 3 gode hjelpere! Tusen takk til Maja, Merethe og Line for alle ja`er, entusiasme og innsatsvilje. Sånne arrangementer går faktisk ikke uten dere!

Foto: Ukjent / fra Hundepatruljen (Tonje og «gamle» Fia)

Vi gleder oss allerede til NyttårsSmeller 2020 (som vil arrangeres første helgen i januar 2020), men før den tid skal vi finne på masse morsomt. Vi har noen kule planer (som vi holder hemmelige inntil videre), men oppfordrer dere til å henge på facebookgruppa for info;  Søkssenter for hunder i Drammen.Link til  Søkssenteret finner du her…

Foto: Gro Saugerud

Vi åpnet søkssenteret i 2017, men har i 5 år bygget opp Søk / Smellermiljøet i Norge. Vårt hovedsete har vært i Drammen / Asker og vi startet opp i lokaler på Dikemark. Etterhvert ble behovet for stabile og store lokaler større og vi var heldige og fikk disponere store lagerlokaler i Drammen. I 2017 fikk vi tilbud om å leie 400 kvm sentralt i Drammen og disse lokalene har vi innredet med 6 møblerte søksrom, et rom for plattformsøk og et større rom på 80 kvm til objektsøk, veggsøk, bane og labyrinter. Noen trener også lydighet i rommet som er dekket med kunstgress, er lyst og varmt!

Gry har jo være en av de som har hatt mye med oppbyggingen av Smeller å gjøre selvom Stig Meier Berg står som «mannen bak» Smeller. Gry og jeg startet tidlig opp med grunnkurs, videregående kurs og bygget dermed en solid grunnmasse med kommende søksutøvere. Flere av de som underviser i Smeller i dag, har gått kurs hos oss – og vi finner mange kjente elementer i både opplegg, aktiviteter og ord & uttrykk som vi står bak. Vi tar det som et tegn på at folk har latt seg inspirere og at våre opplegg er noe som andre også ønsker å benytte.

Foto: Gro Saugerud

Vi har jo ikke funnet opp alt «kruttet» selv. I og med at Søk / Spesialsøk er nytt for «sivilister» og at miljøet rundt yrkeshundene har vært forholdsvis lukket, så er vi glade for at vi har knyttet til oss meget kompetente mennesker. Jeg har drevet med hund i nesten 40 år og jobbet med hund i over 25, men dette var nytt og det krevde stor innsats for å få på plass nødvendig kunnskap. SWDI (Scandinavian Working Dog Institute) har vært uvurderlige for min del og jeg har vært ekstremt heldig som har fått være med på massevis av treninger (de har jo hold treninger / kurs her i søkssenteret  i 3-4 år) og jeg har vært i Sverige og truffet utallige profesjonelle hundeførere fra mange land. Felles for de alle er at de er fra politi, tollvesen eller forsvaret og yrkesutøvere med spesialsøk som sitt arbeidsfelt (narkotika, eksplosiver, kamerahunder mm)  og som sivilist har jeg fått en unik tilgang på kunnskap som jeg bruker for å dele med andre, holde faglige og gode kurs og være en ressurs i miljøet.

Foto: Gro Saugerud

I tillegg har vi også Tonje Kielland på laget. Hun holder kurs / workshop i søkssenteret, vi trener mye sammen og deler masse erfaring. Gjennom min kusine; Ellen Saugerud Karlsen, henter jeg mye kunnskap da hun har trent opp flere hunder til søk etter veggdyr og tidligere hunder til søk etter sopp og råte. Det er flere som kan og bør nevnes, men jeg skal love dere ; at selv om dere ikke er nevnt, så setter jeg stor pris på alle faglige innspill, diskusjoner og treninger vi har hatt i denne perioden. Alle menneskene og mulighetene, alle hunder vi har trent; har gitt meg og oss en unik kompetanse som vi ønsker å dele med alle som vil gjennom å holde kurs og foredrag og bidra til at hundenesa får jobbe!

I mange år har mitt mantra vært at «vi trener med hjertet».  Bakgrunnen for dette er min tid på Langedrag der et av våre budskap var at vi «formidler med hjertet» og at dyr har nøkler inn til oss som vi kanskje ikke har til hverandre. Vi ser at andre bruker våre ord og vendinger og i raushetens forgård bør man vel egentlig bare føle seg beæret.

Foto: Studio Hodne / fra NM – Smeller 2017 (Gro Saugerud og Lykke)

Vi arrangerte det første søksstevne med NyttårsSmeller 2015. Det ble etterfulgt av et uoffesielt NM og flere alternative søkskonkurranser som har som mål at det skal være «Gøy med Søk». Vi har funnet på mange rare utfordringer og arrangert Search in the City, banesøk med ulike vri, obsjektsøk, speedbane og mye mer. Dette er ett av 3 «Gøy med Hund» tiltak som vi har i senteret. De to andre er «Gøy med fuglehund» og «Gøy med valp».

Hjertesukk med «sinnarynke»…

Vi har reist mye rundt i Norge og holdt kurs og vi har brukt utallige timer på å bli enige om kursopplegg, innhold, forklaringsmodeller, gjort oss erfaringer, brukt mye penger på egen utvikling og kompetanseheving – og vi utvikler oss stadig.

Jeg vet jeg burde være raus og heve meg over mye. Men jeg blir frustrert når andre kopierer det vi bruker masse tid på å kreere, uten å henvise til «kilden». Det ser nesten ut som om de har kommet på det selv og etteraper både firmanavn / navn på lokaler, kursopplegg, ord og uttrykk, konkurranseformer og aktiviteter. Jeg bruker også det jeg har lært av andre – men jeg henviser til den jeg har lært det av. Det er rein folkeskikk, det er etisk og det kollegialt.

Fotografier er beskyttet av åndsverksloven. Det er strengt å bruke andres bilder uten tillatelse og konsekvensene av å bryte denne loven, kan være ganske store. Og dyrt. Det ser dessverre ikke ut til at ideer, formuleringer og kursopplegg er skjermet i samme grad.

Jeg er egentlig mett og lei av kameler….  Å svelge kamel etter kamel er noe man blir mett av. Og lei av. Jeg tror ikke jeg er den eneste i bransjen som opplever dette. Hvis man har lyst til å gjøre det samme som andre, så spør om det er greit og i det minste fortell åpent hvor ideen kommer fra. Ikke all kunnskap man har tilegnet seg kan kildehenvises. Men når ting er en blåkopi, da er det ikke så vanskelig å «kildehenvise». Å fremstå som om man er opphavet til kunnskapen / ideene, er ikke riktig verken for en selv, for kollegaene man tar de fra eller for kundene man underviser.

Foto: Hanne Oksett (Gro Saugerud / Lykke)