Å skyte ulv med kanoner…

Foto: Gro Saugerud

Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for og ikke rope Ulv! I denne sammenheng kan det faktisk være mer givende å rope på elgen… For det er energitappende å kaste seg inn i kampen FOR ulv! Hatet på ”den andre siden” er stort og argumentene harde og like lite fleksible som stein.

Det er en skam at det bestemmes fra høyere hold at en rødlista art skal reduseres med 70%

Mange velformulerte innlegg er skrevet. For det er en skam at vi ikke er i stand til å leve side om side med rovdyra våre. Det er en skam at det bestemmes fra høyere hold at en rødlista art skal reduseres med 70%. Det er en skam at et rovdyr som ulven – som utgjør kun en tapsprosent på sau på rundt 1% – skal avvikles med lovlige midler. For det er jo det som i realiteten skjer. Avvikling av en art – som vi beroliger oss med finnes i tusentall andre steder i verden.

Sau- og rovdyr-debatten i Norge er preget av fastlåste holdninger, som mange folk ellers i Europa til dels står undrende overfor. Dersom den norske rovdyrdebatten drives av maktkamp mellom bønder og byfolk om hvem som skal bestemme i norsk utmark, må det sosiologer, psykologer og jurister til. Men dersom det er måten sauehold og rovdyrforvaltning drives på, er det lov til å tenke annerledes.

Vi har ofte et fjernt forhold til våre kjøtt/ull-sauer. Slovakene fremelsker melkesau, melker den 2 ganger daglig, og foredler sauemelk til høyt priset ost og yougurt. Norge har liten sauemelk-produksjon. Dette kan endres ved hjelp av insentiver. Melking er ingen absolutt forutsetning for tillitsforhold mellom gjeter, sau og hund. Hvis sau melkes, blir sauehold nokså likt norsk geitehold. Det har vært 0 prosent tap av geit til rovdyr de siste 10 år i rovdyrutsatte Stor-Elvdal kommune.

Kilde: http://www.nationen.no/article/rovdyr-sau-sant/

Foto: Gro Saugerud

Hvorfor har det seg at ulven – som forvolder minst skade – får så stort fokus?

Hvorfor har det seg at ulven – som forvolder minst skade – får så stort fokus? Av 120 000 sau som dør på beite, står ulven for 2000. Det betyr at det fortsatt er 118 000 sau som dør av andre grunner. Hvorfor får ikke det samme fokus. Eller et større fokus? Bør ikke tiltak heller settes inn hvor det virkelig kan monne? For eksempel i forbindelse med de andre dødsårsakene som gir så eventyrlige store tap. Man aksepterer at sykdom, sult og dårlig vær dreper de fleste, men ulven og de andre rovdyra fremstår som et håndgripelig problem man lett kan gjøre noe med – fordi de kan skytes. Selv om de forvolder mindre skade enn alle de andre tapsårsakene. (Kilde:https://ulvebok.no/ulvejakt.html)

Veldig få av de som fører pennen i denne debatten, har levd tett på ulv. De færreste har sett dem. Jeg har jobbet med blant annet ulv – riktignok i fangenskap – i 10 år. Jeg har jobbet med dyr i over 30. Gir det diskusjonen noe nytt? Gir min erfaring debatten andre vinklinger?

Jeg er jo selvfølgelig en av de som kjemper for ulvens eksistens. Jeg har selvfølgelig skrevet under på oppropet som spres på sosiale medier (http://www.opprop.net/ja_til_ulv_i_norsk_natur_nei_til_stortingets_utrydningspolitikk). Jeg har ledet et utall av turer inn til ulv og gaupe i kraft av den jobben jeg har hatt de siste 10 årene. Hvor mange mennesker som på denne måten har fått et lite glimt av ulvens liv, har jeg heller ikke tall på. Men det er mange. Tårer er felt og nye tanker er skapt. Tårer for sterke opplevelser. Nye tanker på grunn av ny kunnskap.

Min rolle har vært å formidle, gi faktabasert kunnskap som skal belyse alle sider av rovdyr i vår natur; både når den er en belastning og når den er en berikelse. Jeg skal være den som gjør at det oppleves trygt og ferdes inne i hegnet; aller mest med tanke på at ulvene og gaupene skal oppleve det trygt og ikke skal oppleve det som en belastning å få besøk av den arten de selv frykter aller mest; mennesket.

Vi har brukt hundrevis av timer for å komme til brekkpunktet der redsel går over til tillit og trygghet. Vi er ikke ute etter å gjøre dyra i fangenskap tamme, men trygge. Trygge på at vi respekterer deres iboende skyhet for mennesket og at vi ikke går over deres grenser. For hva oppnår vi da? Ikke noe annet enn at dyret flykter, føler stress og reduserer sitt velferd i nærheten av oss. Gjennom tusenvis av ulve – og gaupeturer, har vi aldri følt oss truet. Aldri vært i nærheten av farlige situasjoner. Vi har bedøvet dyrene for uttak til andre parker, vi har merket valper og gaupeunger for å følge forskrifter, vi har sittet sammen med gaupemor med nyfødte unger. Vi har gjort ”alt” som kan sette oss i farlige situasjoner – hvis rovdyr hadde vært farlige for mennesket.

Jeg tror veldig mye av motstanden bunner ut i manglende kunnskap om ulv spesielt og rovdyr generelt. Jeg tror også veldig mye er fryktbasert.

I 2013 reiste jeg til USA for å jobbe med sosialisert ulv. Jeg er kunnskapstørst og vil lære mest mulig om de dyrene jeg jobber med. Jeg ønsker at formidlingene jeg står for, skal være sann og basert på egen erfaring – ikke bare på andres synsing.

Foto: Gro Saugerud

Hvis du etterforsker forestillingen om at ulven angriper mennesker litt nærmere, vil du finne ut at den utelukkende stammer fra kinofilmer, hørespill, eventyr og sagn. Enhver fagperson som faktisk forsker på ulv vil fortelle noe helt annet.
Ville ulver er redd for mennesker og vil forsøke å unngå dem for enhver pris. At et menneske skal møte på en vill ulv er statistisk sett helt usannsynlig. På lik linje med andre store, ville dyr, kan også ulven i teorien være farlig for mennesker. Slike situasjoner er imidlertid uhyre sjeldne. I løpet av de siste 100 årene (tall hentet fra USA) har det vært kun to tilfeller der ulven kan ha vært involvert i dødsfall blant mennesker. For å sette denne statistikken i sammenheng: Bjørnen har drept minst 35 mennesker siden år 2000, pumaen har drept 9 mennesker, og omtrent 30 mennesker blir drept av hunder hvert år i USA. Kanskje frykten for ulven ikke er helt rasjonell?

(Kilde: https://ulvebok.no/myter.html)

Jeg er flau over hvordan norsk rovdyrpolitikk praktiseres.

Myndigheten sier, på den ene siden, at vi skal beskytte våre truede rovdyr. Samtidig må vi også skyte dyrene. Fordi de er rovdyr. Argumentene finner vi på underveis.

I 2015 meldte intet mindre enn 11 500 menn og kvinner med gevær seg til tjeneste for å skyte 16 ulv, som man da hadde lagt ut for lisensjakt. Internasjonale medier merket seg denne voldsomme lysten til å skyte utrydningstruede arter. Det er lite som tyder på at interessen blir mindre til denne vinterens jakt.

Det er da jeg tenker at det er grunn til å spørre: Hva forteller vi om oss selv, vi nordmenn, når det er så mange blant oss som virkelig, inderlig, ønsker å kverke rovdyr? Hva sier det om oss at vi ikke kan akseptere at naturen, inkludert dyrene som lever der, er både vill og ukontrollerbar? Er det ikke det som er natur?(kilde:https://www.forlagsliv.no/blog/2016/09/19/rovdyr/)

Jeg leste en blogg (Nina Fadnes) nå nylig om samme tema; Ulv. Der hadde hun lagd et godt poeng ut av uttrykket ”å skyte spurv med kanoner”. Under et bilde av en spurv, sto det:

Skyt meg gjerne med en kanon, så lenge du skjønner at det ikke bare er meg du treffer.

Det kunne nesten ikke sies mer treffende…

Jeg har ikke en treffende sluttreplikk som setter et punktum og to streker under konklusjonen ; eller svaret om du vil. For det er en kjensgjerning at det finnes mange argumenter som holder vann – både for de som er FOR og de som er IMOT.

Til syvende og sist har jeg bare ett ønske ; at ulven og andre rovdyr skal få en plass i vår natur. Ikke bare for kommende generasjon, men for meg. For min naturglede. For min naturopplevelse.

Jeg er ikke redd for å møte på ulv – eller andre rovdyr for den saks skyld. Det er veldig mye annet jeg er redd for, men det får bli en annen blogg. Denne gangen var det min kjærlighet til ulven som plassen….

Foto: Gro Saugerud