Foto: Astrid Eidal
Denne bloggen vil være en av de mest emosjonelle jeg har skrevet på en stund. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg har bekymret meg for om jeg ble dehydrert etter alle tårene som er felt i dag… Og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg tenkt at sånne ting som dette skriver man i fylla eller i en eller annen rus….
Jeg har fortalt mange ganger at mitt arbeid med dyr ikke kun er basert på teoretisk og akademisk tilnærming. Jeg bruker alle sanser og tar ofte inn signaler og stemninger jeg ikke vet helt hvor kommer fra. Men alt hjelper meg i arbeid med dyra og det er ikke alltid måten jeg jobber på, lar seg forklare på et podium eller anerkjennes i faglige forum.
Foto: Ellen Saugerud
For å forstå litt mer om historien som kommer, kan jeg si så mye at den siste tiden har vært tøffe prosesser i mitt eget liv. Jeg vil ikke gå i detaljer, men hjertet mitt har fått litt mer juling enn det tåler. Ikke rent fysisk, men på det emosjonelle plan. Alvorlig sykdom i familie krever mer styrke enn jeg føler at jeg har og sorger og gleder veksler gjennom dagen.
Jeg kan ikke forklare det som skjedde i ulvegården i dag. Jeg kjenner også en liten motstand mot å skrive om det. Rett og slett fordi det finnes mange skeptikere der ute som fort kan betvile min faglige forankring og seriøsitet. Men jeg velger å stå i min egen opplevelse og dele den helt utrolige historien
‘The reason it’s difficult to learn something new is that it will change you into someone who disagrees with the person you used to be’
– Disagree with yourself more»
Ulvene er nå i brunst og det er mye som skjer i ulvehegnet hele vintersesongen. Det er stort å sitte på 1. rad og se ulvens kommunikasjon. Det er mye testosteron i årene og skyheten viker litt for brunsten som herjer i kroppen. Ulvene er habituerte, men har fortsatt en forsiktighet for folk. I dag gikk Gard (snart 10 år) over en grense og oppsøkte en av våre besøkende – med en forsiktig nysgjerrighet – og snuste mot støvlene hennes. Vanligvis holder de en avstand på 2-3 meter, men i dag gikk han tettere på.
Jeg opplevde ikke dette som noe farlig. Han var helt rolig, men jeg vil ikke at de skal komme så tett på oss. Vi har jo forskjøvet grensene for ulvens naturlig avstand (som er 45 – 450 meters fluktavstand til mennesket) og da må vi sørge for at vi ikke skaper situasjoner som kan forsterke ulvens dårlige rykte og bygge oppunder myten om at ulven er farlig for mennesker. Vi har et stort ansvar, men i de 11 årene jeg har jobbet med ulvene, har jeg aldri følt meg truet av dem. Snarer tvert i mot.
Jeg skulle ha med en gruppe til senere på dagen. Denne gangen var det tidligere sommeransatte som skulle inn og turen blir derfor litt annerledes enn en vanlig guidetur. Jeg fortalte de i forkant at jeg kom til å plassere meg foran i gruppa for å «prate med» Gard og se om jeg kunne gjøre noe for at han skal holde større avstand i fremtiden. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg valgte å kalle det «å prate med», men det falt naturlig der og da.
En av de i gruppa spurte; «Har du med deg pistol i lomma eller?». Jeg svarte: «Nei, men jeg har kjærlighet i hjertet». Og så gikk vi inn i hegnet…
Gard (foto: Gro Saugerud)
Da vi kom inn i hegnet satt vi oss ned som vanlig; jeg satt meg i en annen posisjon enn det ulvene er vant til. Det var lite annen prat i gruppa og jeg var kun konsentrert på Gard. Da han kom opp til oss, begynte jeg å «snakke» med han på ulvens vis. Bruke samme signaler som ulven gjør og svare på de signalene han gav tilbake.
Jeg spurte de andre i gruppa om de hadde noe forhold til dyretolkere og jeg fortalte at jeg var en skeptiker og at det var absolutt ikke det jeg holdt på med. Jeg har sett og hørt ting som forbauser meg på positiv og negativ måte – og vet ikke helt hva jeg skal tenke og tro.
Det er da det skjer. Plutselig bare begynner ting å skje. Ulvene har lagt seg ned rundt meg og er helt avslappet. Alle tre ser på meg med blikk jeg aldri har sett før og plutselig blir jeg bare fylt av masse gråt og ingenting kan stoppe det. 2 av de som er med inn observerer det som skjer og kan fylle på med informasjon i etterkant. Der og da ble jeg helt overrumplet og jeg kan nesten ikke forklare det.
Arn (foto: Gro Saugerud)
En beskriver det slik:
«Å være medhjelper når Gro Saugerud guider inn til gaupe, fjellrev og ulv er alltid spesielt. I dag har jeg hjulpet til hos alle og to ganger inn i ulvegården. Etter hvert har jeg fått mange turer inn i til bl.a. ulvegården og hver tur er unik. Turen i dag blei veldig spesiell, mer spesiell enn andre turer. Gro med sin erfaring, er en meget dyktig formidler i alt som har med dyrenes atferd, språk og signaler. I dag blei det magisk fordi vi fikk oppleve en følelse av den kommunikasjon, forståelse og formidling……det vi egentlig ikke kan sette ord på, mellom menneske og dyr – Gro og ulvene. Vi som satt der følte på at nå skjer det noe, noe som skjer mellom Gro og ulvene og spesielt den ene av dem. Det er sterke emosjonelle følelser som er i sving. Tårene renner, det blir helt stille, ingen sier noe, ingen kameraklikkelyder. Ulvene ser på Gro, legger seg rolig ned, hodene hviler på utstrakte bein. Vi bare er der i sammen – stille. Det skjer noe spesielt der inne i ulvegården mens blåtimen kommer. Tiden står stille mens vi følger med på det som skjer – uten at det faktisk skjer noe, ikke noe annet enn det vi føler. 
❤ Gro Saugerud, tusen takk for at du er du og viser oss alle disse følelsene. Får ikke takket deg nok for det jeg fikk være vitne til i dag. Du har noe helt spesielt og genuint. Tusen tusen takk»
En annen forklarer det slik (hun er dyrereader):
«Endelig fikk ulvene din fulle oppmerksomhet. De hadde noe å si deg. Vanligvis er du okkupert og blokkert for hva de vil si deg fordi du prater med gjestene og forteller om ulvene. De har en enorm kjærlighet til deg og ser på deg med trygghet og føler seg trygge med deg. De har kjent deg hele livet. De har ventet på dette; å din fulle oppmerksomhet. Det var nå du var klar»
Og hva formidlet de? Det kan ikke beskrives hvordan dette ble kommunisert, men Arn hadde noe på hjertet… Da jeg satt meg foran i gruppa og på et helt annet sted enn Arn var vant til, kikket han på meg og «sa»: Du trenger ikke frykte oss». Jeg svarte han tilbake: «Det gjør jeg ikke. Jeg frykter ikke dere. Det har jeg aldri gjort. Så kom han opp til meg og la seg på to meters hold og holdt blikket mitt i det uendelige.
Gard hadde det sterkeste budskapet. Det kom i kast og farger og en energi som satt meg helt ut. Han sa: «Jeg gir deg kraften fordi jeg vet du trenger det nå».
Jeg har jobbet med disse i 11 år. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Jeg kan ikke forklare det; bare fortelle det. Og i virkeligheten var det enda større.
Henning Kvitnes har lagd en nydelig sang; Vente litt på sjela…
For noen ganger må du bare vente litt på sjelen sånn at den finner frem til deg. Ja, noen ganger må du bare vente litt på sjelen. Så ikke gå din vei…
Jeg vet ikke hva du tror. Men jeg var der. Og mange med meg. Det var unikt og jeg tror på budskapet «Lytt til naturens stemme»… For det kan kanskje hende at den har en. Hvis vi lytter…. med alle kanaler og et åpent sinn….
Arn (foto: Gro Saugerud)
Gro Saugerud - min blogg 