Gaupeungene er 6 uker og det er på tide å chippe dem. Ingrid er 10 år og har nå sitt 4. kull; trillinger! Bare det i seg selv er et lite eventyr! Vi har begynt jobben med å gjøre de trygge på mennesker så de kan få et godt liv i parken vår og ikke føle stress eller ubehag rundt besøkende som vil se på dem og besøke dem inne i hegnet.
Denne jobben er like viktig som den er tidkrevende og trygghet og tillit er basen i vår relasjon til dyra. En ting er å trygge ungene. En annen ting er å beholde tilliten til Ingrid slik at hun fortsatt er villig til å la oss være sammen med henne og ungene. Derfor er det viktig at chippingen av ungene foregår uten at Ingrid skal bli usikker på oss. Og det er også grunnen til av vi bedøver henne slik at vi kan gjøre jobben vår med ungene uten at hun blir stresset og at uten at tillitskontoen tappes.
Denne gangen gikk det ikke helt som planlagt. Pilen traff i bindevevet og hun ble ikke bedøvet tilstrekkelig. Ingen ved sine fulle fem henter ut unger fra en våken gaupemor, så vi innså at vi måtte vente til dagen etter før vi prøvde på ny. I det vi skulle til å avlyse chippingen, forlot Ingrid plutselig ungene og gikk i ande enden av hegnet. Ungene ble liggende igjen og etter en kjapp rådføring ble vi enige om å chippe ungene – til tross for at Ingrid var våken og inne i hegnet. Vi ble enige om at vi stoppet arbeidet umiddelbart hvis hun kom tilbake og takke pent for lånet av ungene. Men Ingrid kom ikke tilbake og alle 3 ungene fikk chipp i nakken og erklært som 2 hanner og 1 hunn.
Foto: Laila Risto
Ingrid hadde lagt seg til ved huset hvor ungene er født – og så langt oppvokst. Vi la ungene i huset og trakk oss unna. Håpet var at Ingrid skulle gå inn til ungene og at mor og unger kunne gjenforenes trygt og godt. Men sånn gikk det ikke.
Ungene var ute av huset på et lite blunk og begynte å gå langs gjerdet. Ingrid reiste seg opp og gikk i andre enden av henget. Gjenforeningsplanen gikk rett i vasken. Gode råd ble straks dyre og jeg bestemte meg for å ta med ungene bort til henne og legge de så nær jeg kunne. Jeg har gjort det tidligere med et tidligere kull og da aksepterte hun det. Men hun virker litt «skarpere i kanten» i år, så jeg var ikke like skråsikker på at hun ville akseptere at jeg bar ungene hennes bort til henne. Det kunne jo hende hun hadde en annen oppfatning av situasjonen enn den hensikten jeg hadde og trodde at jeg tok dem istedenfor at jeg ville levere dem til henne.
Jeg satt ungene ned en meter fra henne og regnet med at de ville løpe til henne. Men det gjorde de ikke….
Istedenfor å gå til moren, snudde de og fulgte etter oss. Christien og jeg prøvde å gå i fra dem, men de var kjappe til beins og fulgte etter oss. Om ikke Ingrid hadde misforstått situasjonen før, så var det en større sjanse nå…
Men Ingrid stoler på meg. Det fikk jeg bevist i dag. Hun gikk etter oss – eller det vil sammen med oss – og gjetet ungene i forsøk på å få dem til å følge henne. Vi stoppet like gjerne opp da det å gå fra ungene var nytteløst og sto plutselig med 3 unger gående rundt bena og en gaupemamma som ikke hadde andre hensikter enn å være med ungene sine. Hun var helt rolig og vandret rundt oss og med oss før hun tilslutt hentet en unge i nakken og bar den med seg. Da fulgte de to andre etter og gaupefamilien var gjenforent – om enn på en litt annen måte enn slik vi planla den. På andre siden av gjerdet sto flere av våre overnattingsgjester og beundret denne fantastiske gaupemoren som tillot vårt nærvær av ungene med en slik ro.
Cristien beskriver det slik:
Opplevelsen inne hos gaupene var akkurat det: en opplevelse. Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått tilliten fra både Gro og Ingrid til å være på hennes område. De øyeblikkene vi delte sammen kommer jeg til å huske og mimre om i lang lang tid framover. Gro stolte på magefølelsen og det førte til at vi fikk bære tre gaupeunger og levere de rett tilbake foran Ingrid. Jeg kommer aldri til å glemme blikket hennes da hun så ungene: hun blunket og holdt hodet lavt rettet mot oss. I det øyeblikket hun så ungene så utvidet pupillene seg og kroppen ble stram. Det var litt som om hun oppdaget at de krøp rundt våre ben først da. Da tok mamma kontrollen over ungene tilbake ved å ta en i munnen og bære den tilbake til huset. De to andre fulgte pent etter. Det beviste til oss at hun har full tillit til oss samtidig som hun har et sterkt morsinstinkt. Vårt arbeid var gjort: gaupeungene var chippet, og mamma og barna var sammen igjen.
Dette har enda en gang bevist at Gro har utrolig mye kunnskap i tillegg til en gave man ikke kan lese seg opp til: intuisjon og kjennskap. Det sterke båndet mellom menneske og dyr blir alltid veldig tydelig når vi er inne hos rovdyrene våre. Den styrken er utrolig fin å se og det blir en vakker ting å bære med seg for resten av livet.
Christien Kossen utdanner seg innen dyr og jobber hos oss i sommer. Hun er 22 år og student. Jeg håper at denne opplevelsen inspirerer til å få forståelse for dyr på et dypere plan og forståelse for at tillit må ligge i bunnen av enhver relasjon. Det samme håper jeg våre overnattingsgjester fikk med seg. At ved å respektere dyrene, ha forståelse for deres språk og behov og bygge tillit over tid – så vil nettopp slike ting være mulig.
Takk til alle dyra jeg får jobbe med og alt dere lærer meg. Og alt dere gir meg. Jeg er dere evig takknemlig!
Gro Saugerud - min blogg 