Det er mulig jeg går på en skikkelig ”yrkessmell” med denne bloggen, men det får stå sin prøve. Nå er jeg en av ”DEM” – du vet ”dem” som har hunder som stikker av, er borte hele natten – og som ikke en gang visste at hunden var borte før neste morgen… Jeg er en ”sånn” hundeeier….
Som yrkesutøver på hund, burde jeg latt denne historien forbigå i stillhet. Men jeg tror det er bedre å være et vanlig menneske med alle sine feil og mangler. Og jeg tror faktisk ikke jeg har vært så flau som søndag morgen for et par dager siden.
Jeg var på seminar hele helgen og tok, for en gang skyld, tidlig kvelden. Vi har nokså faste rutiner med kveldsfôring og lufting og lørdag kveld var ikke noe unntak. 23.15 luftet jeg ”Lykke” rett utenfor – og døra sto som vanlig åpen. Bess var ferdig luftet og lå i sofaen da jeg slukket lyset i øverste etasje. Etter et lite minutt siste – lufting, lukket jeg døra og tok med Lykke ned i underetasjen og avsluttet dagen og krøyp under dyna.
Tidlig neste dag, sto jeg opp, tok en dusj og tuslet opp for lufting og fôring. Men ingen Bess var å se. Hun pleier å være ganske ivrig med tanke på frokost og mat-tid, men ingen poter tasset over gulvene eller kom opp trappa. Jeg ropte på henne, men ingen hund dukket opp. Hun er 11 år og vært plaget av kramper og unormale leververdier, så jeg begynte å lete under bord og på andre rom i huset i frykt for at det hadde skjedd noe forferdelig i løpet av natten. Da jeg forsto at hun var faktisk borte vekk, fikk jeg helt NOIA! Jeg innså at hun hadde kommet seg ut og hadde vært borte hele natten.
Vi bor ikke så langt fra veien og jeg ble livredd for at hun hadde blitt påkjørt. Jeg var redd for tusen andre ting også – ikke minst at hun er høyløpsk…. Jeg ringte politiet og spurte om de hadde fått inn en melding – og de kunne bekrefte at hun var funnet på en skole ca 1 km. unna rundt 23.30 på natten. En gutt på 19 år hadde funnet henne og tatt henne med seg hjem. Så hun var i og for seg i trygg forvaring.
Jeg måtte bare innse at hun hadde stukket av! For første gang har jeg en hund som stikker av!!!!! Bare det er sjokkartet nok. Men det skulle bli verre….
07.30 hadde jeg klart å vekke opp huset der hun hadde tilbragt natten. Ingen visste at det hadde kommet en ekstra hund i huset, så faren til gutten hadde tuslet opp på rommet – og der hadde han funnet sønnen sovende – MED BESS SOVENDE I SENGA HANS – I ARMKROKEN!!! Snakk om frivillig omplassering! Jeg har i alle fall tillitsfulle hunder….Om ikke noe annet….
Heldigvis hadde jeg forklart pr. telefon hvordan Bess kom til å reagere når jeg kom for å hente henne. Hun HAAAATER nemlig å kjøre bil. Og i sånne situasjoner da hun vet at hun skal i bilen, ser hun ut som den mest mishandlede hunden i verden. Hun vil ikke komme bort til meg, hun kryper langs veggen, klemmer seg mot gulvet og gjemmer seg så godt hun kan.
Da jeg sto i døra, skjedde nettopp dette. Det var ingen øyeblikk som kunne nærme seg ”soldatens hjemkomst fra Kosovo” eller Disney eller noe som kunne indikere vill gjensynsglede. I det jeg sa ”hei” til Bess, krøp hun sammen, krøp lans gulvet og gjemte seg bak mannen hun hadde kjent i 5 minutter. DET ER SÅ SINNSYKT PINLIG!!!! Det er liksom ikke helt troverdig at hun bare er redd for å kjøre bil….
De trodde vel sånn delvis på meg; at hunden kom fra et greit hjem. Men jeg så formlig skepsisen lyse lang vei. Men for ordens skyld; hun var like blid da kjøreturen var over og vi kom hjem igjen. Hun la seg til rette i sofaen etter velkomstfrokosten og hadde ikke en tanke om at hun hadde vært på nattebesøk hos en vilt fremmed – og sovet i armkroken til en hun aldri hadde møtt….
For de som er fristet til å si; så hund så eier – så er det miiiiiilevis fra likheten mellom meg og bikkja på dette feltet.
Jeg er ikke redd for å kjøre bil! Bare så det er sagt!
Gro Saugerud - min blogg 