Smellerøkt med noen utfordringer….

En flott treningsdag er unnagjort og 3 hunder ligger rett ut og sover i et fredagsrent hus. Hundene har fått alt de trenger, jeg sitter under teppet med en kopp te og mac`n i fanget og funderer over dagens Smeller – økt. Det er jo mest morsomt å skrive skryteblogger av alt som går bra – men denne bloggen avdekker at ikke alt går på skinner.

Lykke er godt gjennomtrent i Smeller og er godt etablert i treningen. Dette er altså ingen «nybegynnerhund» og når jeg nå trener henne, er det ikke for at hun skal lære øvelsene i Smeller, men for å komme videre med detaljer.

Jeg har gått bort fra skinn og byttet over til te. Jeg har gått bort fra menneskelukt og har gått litt i tenkeboksen når det gjelder utfordringer vi møter oppover i klassene. Så lenge vi jobber med ”en lukt blant ingen” så byr jo ikke luktvalget på nevneverdige problemer. Uansett hvilken lukt vi velger, så er det jo som en lommelykt som lyser i et mørkt rom…

Lykke er klar til litt bane-trening! Sommeren 2014.

Så i dag kjørte vi en del økter på plattformsøk med te som luktkilde og med forstyrrende lukter. Hun hang seg litt på den forstyrrende lukten og hadde gode markeringer – på feil lukt. Jeg lot henne bare stå i det og ventet til hun valgte rett. Etter noen få ganger, ignorerte hun den forstyrrende lukten og tok rett hver gang – med gode og stødige markeringer.

Her dukker første problemstilling opp:

For å jobbe inn konsentrasjon (jeg har en energisk, impulsiv og arbeidsgal jaktcocker), ønsker jeg å ha stødige markeringer som hun kan holde over tid. Det betyr at jeg venter henne ut i ”standen” før belønningen kommer. Pr. i dag har jeg en belønningsmarkør (et muntlig ”bra”) som forteller henne at det er rett og at belønningen (godbit eller ball) kommer senere i et variabelt tidsintervall. Jeg bruker også et ”keep going signal” i form av verbal tilbakemelding for å holde henne ”trygg” i markeringen.

Hun har vært stødig i diskriminering av lukt og dagens ”hangup” var en ny erfaring. Det som slår meg er at metoden jeg brukte for å vente henne ut til å bytte lukt, er nokså lik den metoden jeg bruker for å holde henne i markeringen på rett lukt…. Etterhvert er jo planen at hun skal stå i markering uten at jeg sier noe. Og spørsmålet er jo hvordan jeg skal kunne skape en kontrast i rett / feil atferd….?

Sheriff på søk etter vaggdyr. Foto: Gro Saugerud © 

Vi fortsatt videre på søk på bruskasser. Her hadde jeg en pads besmittet med te. Og en haug av tomme og ”luktfrie” pads. Hun engasjerer seg lett i belønninger og tilbyr lett atferder for å få det som er tilgjengelig. Jeg varierer mellom ball og godbiter – og ball står jo høyt i kurs; det er hennes ”gjennom – ild – og – vann – belønning”.

Hun hadde et par fine søk med krystallklare markeringer. Etter et par belønninger med ball, gikk hun rett bort til bruskassene og markerte tydelig, men på feil sted, uten at nesa var på. For meg så det ut som hun tilbød en markering, kun for å oppnå ballen. Jeg ventet henne ut inntil hun søkte med god sniffefrekvens – og markerte rett. Da kom ballen.

Og her kommer problemstilling nr.2:

Min plan er å jobbe frysmarkering utenom søket og jobbe fokustrening slik at hun holder konsentrasjonen selv under vanskelige forhold. Hun har jo en god nok markering i seg selv og jeg har ingen problemer med å lese hennes funn, men jeg vil gjerne jobbe med hennes konsentrasjon. Nå har jeg trent en del på frysmarkering, men det ser ut som om markeringen får en høyere verdi enn lukten som fremkaller den. De eneste ”feilmarkeringene” jeg har hatt, er når jeg flytter på objektene slik at det ligger igjen ”restlukt”. Men nå får jeg altså markeringer uten at nesa er på. Er jeg nå i ferd med å male meg inn i et hjørne?

Dagens stubbefilosofi…. Alle trenger en tenkestubbe i blant…. Foto: Gro Saugerud © 

Andre erfaringer jeg har gjort meg og som jeg ikke skal påstå er 100 % løst, er når hun tilbyr to eller flere atferder samtidig – og bare èn av dem er rett. Det kan være at hun skraper samtidig som hun reagerer på lukten. Når vi jobber på kassene, har hun en tendens til å gape over hjørnet slik at hun ligger og holder i kassen med to hjørnetenner. Jeg var helt sikker på at jeg kunne ignorere bitingen og vente ut belønningen til hun valgte rett markering. Resultatet var at hun valgte bort lukten og søkte videre uten å finne noe mer; til tross for at det lå mange utlegg tilgjengelig. Det er det samme som skjer ved andre ”feil” – hun tror det dreier seg om at det er feil lukt og eliminerer den fra repertoaret .

Nå er det om å gjøre å ta kloke valg tidlig nok slik at jeg ikke etablerer problemene. Jo mer jeg trener uten ha de rette løsningene, jo mer er jeg redd for at problemene befester seg. Så her er gode råd dyre; noen som vil kaste seg inn i forslagskassa?

Fotodager i fjellheimen

Langedrag, foto: Gro Saugerud ©

Som tidligere ansatt og markedsansvarlig på Langedrag, ble jeg forespurt om jeg kunne lage en sak om fototuren vi arrangerte forrige helg for å sende ut til media. Etter 8 år, og med mange roller på gården, tok jeg en tung beslutning , sa opp jobben min i 2014 og vendte hjem til Drammen. Jeg har allikevel reist tilbake til fjellet med jevne mellomrom og fått litt påfyll av alt jeg lengter etter. Da jeg svarte ja til å lage en sak, tenkte jeg først å skrive en liten sak om en stor opplevelse. Men så tok hjertet over….

Helt siden jeg sluttet i mai 2014, har jeg vendt tilbake til fjellet, gården, dyra og menneskene der. Denne sommeren har jeg jobbet mye med dyra på gården og jeg har vært heldig å få jobbe mye med ulvene, gaupeungene og elgkalvene. Det har gitt meg utrolige opplevelser; sånne opplevelser som gjør at du må klype deg hardt i armen for å forstå at det er sant.

Elgkalvene kun et par timer gamle 28.5.2015. Foto: Gro Saugerud © 

Jeg har vært heldig å få jobbe med gaupene i 8 – 9 år og mange års jobbing har gitt resultater. Følelsen av å sitte tett på mor og unger og ta del i gaupas familieliv og ungepleie på kloss hold, er ubeskrivelig. For ikke å snakke om å bistå med stell og oppflasking av tvillingelgene som ble født sent i mai og ble morløse etter kun et døgn. Eller å bli med på kveldsturer i fjellet med begge elgkalvene; sammen med et rådyr, en hund og Anne Grete selv – som elgkalvene ser på som sin mamma….

Tett på gaupene. Foto: Gro Saugerud © 

For noen uker siden, var jeg på Langedrag for noen arbeidsdager, og vi tok med oss kalvene, hunden Arja og rådyrkalven Olaf innover i fjellheimen. ”Elg i solnedgang” var ingen klisje, men en realitet denne kvelden og jeg fikk boltre meg med kamera. Som en ivrig hobbyfotograf jeg er, så er det en fryd å kunne leke seg med flotte motiver som dette.

Elg i solnedgang. Foto: Gro Saugerud © 

På Langedrag har vi et eget begrep for følelsen vi får når alt er så fint at vi får gåsehud, klump i halsen og ikke vet om man skal le eller gråte; Lykkespreng! Og det var akkurat det vi følte denne kvelden da himmelen hadde eksplodert i et inferno av farger og fjellet viste seg fra sitt vakreste. Der og da bestemte vi oss for å arrangere en fototur to uker senere og la flere enn oss få kjenne på lykkespreng og alt som hører med når man vandrer tur med elgene, sitter inne hos gaupene og har dyreopplevelser helt utenom det vanlige.

Fototur i fjellet. Foto: Gro Saugerud © 

To uker senere samlet 12 amatørfotografer seg på tunet; bevæpnet til tennene med fotoutstyr som skulle fange hver minste lille bevegelse, stemning og magiske øyeblikk. Først skulle vi ta turen til fjells med elg, hund og rådyr – så gikk turen inn til gaupe med to unger.

Været var bokstavelig talt strålende! Vindstille, ikke en sky på himmelen og så varmt at både ullgenser og stillongs var overflødig. En sjelden gave på fjellet – midt i oktober. Det var et rart skue innover i fjellheimen. Elgene, som er tilvent mennesket fra fødselen av, vandret innover myrene, blant mennesker og dyr som den største selvfølge. Og for elgene er det jo en selvfølge og en helt dagligdags ting å gjøre. Etter at de mistet moren sin rett etter fødsel, har de levd med Anne Grete, hunden Arja og rådyret Olaf; alle i en skjønn forening – inne i hytta til Anne Grete. Og daglig har turene gått innover i fjellet for at elgene skal få beite og få et så naturlig liv som mulig.

Anne Grete med dyrene sine. Foto: Gro Saugerud © 

Denne dagen åpnet Langedrag for fototur. En helt unik opplevelse med elger ute i naturen – og kalvene gav av seg selv slik som ingen har opplevd tidligere. Full galopp over myrene, kalvedans og lek med hverandre og besøkende; ble fanget med kamera. Vannet hadde fryst til is gjennom natten og gav elgene den første opplevelsen på glattisen. Rådyret fikk også prøve seg som den ekte ”Bambi på glattisen” og flere tusen bilder ble tatt denne flotte oktoberdagen i fjellet!

Elg på glattisen. Foto: Gro Saugerud © 

Fotografering er jo èn side av opplevelsen, men det å ha elgkalvene så trygge på mennesker gjør at vi kan ta del i deres liv på en helt unik måte. På setervollen la kalvene seg til og det er noe eget å få kjenne en elgmule mot kinnet, kjenne på naturgleden og det helt spesielle felleskapet samvær med dyrene fører med seg. Rømmegrøt ble fortært i 1000 meters høyde, i horisonten tronet Hallingskarvet og Hardangerjøkulen bredte seg utover i himmelsyn.

Jeg er heldig som får elgkos av Ea. 

Utsikt fra setra. Foto: Gro Saugerud © 

Tur inn til gaupefamilien bestående av moren Ingrid og hennes to unger, er noe helt for seg selv. Mange års jobbing med gaupene har gitt resultater og følelsen av å sitte tett på mor og unger og ta del i gaupas familieliv og ungepleie på kloss hold, er ubeskrivelig. Det å få innsyn i dyrs liv på denne måten, er helt unikt. Gaupas skyhet i naturen, gjør det helt umulig å kunne observere det vi har vært vitne til denne dagen og gjennom hele sommeren.

En kommer ikke nærmere «Lykkespreng»! Foto: Gro Saugerud © 

Drømmetur, Drømmedag, Lykkespreng; jeg vet ikke hvilket ord som beskriver denne dagen best; blant gauper, rådyr, hund, mennesker – og to elgkalver og en gaupefamilie som ikke gjorde mer enn å ta dagen som en selvfølge uten tanke for hvor unike de er…

Foto: Gro Saugerud © 

 

Elger, gauper og Lykkespreng!

Foto: Gro Saugerud ©. Gaupeunge på Langedrag

Nå er det ikke lenger daglig kost for meg å gå tur med elger, sitte blant gauper og jobbe med ulv. I mange år har jeg gjort nettopp dette og når man har det rett utenfor stuedøra, så blir man lett blind for hvor unikt det faktisk er.

I høstferien reiste jeg opp til min tidligere arbeidsplass i fjellet for å nyte et par høstdager. En av mine store lidenskaper er fotografering og jeg hadde gledet meg til å se hvor store gaupeungene hadde blitt siden sist. Og ikke minst; gledet meg til å fotografere dem! Samtidig ville jeg gjerne ta bilder av elgkalvene som ble født i mai – og som bærer med seg en historie som har tatt plass i hjertet mitt på mange måter. (Jeg anbefaler deg å lese disse to bloggene som viser at avstanden mellom glede og sorg, kan være kort:  Blogg del 1: Elg i soloppgang .og blogg del 2: Elg i solnedgang )

Jeg brukte all tilgjengelig tid blant gaupeungene. Til og med ulvene måtte vike denne gangen – enda jeg gjerne tar en eller flere turer inn i ulvehegnet for å nyte ulvene ”mine”. Muligheten vi har til å observere gaupemor med unger, er like unik som flott! Dette er umulig å observere i vill tilstand jeg kan sitte i timevis og nyte, se og lære av disse fantastiske rovdyrene!

Foto: Gro Saugerud ©. Gauper på Langedrag

Torsdag kveld viste seg å bli en hobbyfotografs eldorado! Himmelen hadde eksplodert i et inferno av farger – visstnok grunnet uvær i Nord-Norge. Anne Grete og jeg tok oss en tur med kalvene og med en utrolig solnedgang, kunne jeg boltre meg med det klassiske motivet; ”Elg i solnedgang”. Anne Grete og jeg er gode venner og tidligere kollegaer og har delt mye. Denne kvelden ble nok en opplevelsesrik tur – og begge har evne til å nyte det naturen byr på. Det er umulig å skildre følelsene – men det er som boblende champagne i årene som sitter i resten av kvelden og får en til å undre seg på hvorfor man i all verden sa opp denne jobben i sin tid…

Foto: Gro Saugerud © Elg i solnedgang, Langedrag

Fredag tok vi en morgentur med elgene og rådyret. Klar høstluft, sol, høstfarger som lett konkurrer med gårsdagens kveldshimmel og det faktum at man befinner seg 1000 moh – gjør sitt til at dette lett havner i kategoriene ”Drømmetur”. Som et lite bonus, hadde en av geitene droppet turen til setra og fant ut at vi kunne være et bedre – eller et like godt selskap – som resten av flokken. Elgene var ikke helt enig og tok jobben å jage henne tilbake til gården. Vi sto og bivånet en ekte elgjakt – og var nok like overrasket som geita…

Foto: Gro Saugerud ©. EKTe ELGjakt?

Når kroppen er full av gode opplevelser og følelser, dukker det gjerne opp noen gode ideer i hodet også. Ideen hadde vært drøftet tidligere, men nå bestemte vi oss for å gjøre det til en realitet! Det går raskt mot vinter og snø, så her var det bare å svinge seg – og i løpet av et par dager var det annonsert; fototur med elgene i høyfjellet! Og selvfølgelig – fototur inn til gaupemor og ungene!

En glede som deles, er dobbel glede! Og jeg må bare anbefale dere dette! Fotomulighetene er en ting og gir Lykkespreng i massevis! Men OPPLEVELSEN av å gå sammen med to elger og et rådyr, Anne Grete selv og hunden Arja – ja det er en så unik opplevelse at man må nok klype seg både en og to ganger i armen for å forstå at det er sant!

Foto: Gro Saugerud © Bli med på fototur utenom det vanlige!