Sommeren med Kasper, del 3

I sommer har jeg trent en rødrev med navn Kasper! Sammen med min gode kollega og venninne (Anne Grete) har vi laget gode planer, gjort riktige tiltak, gode beslutninger og trent Kasper med et varmt hjerte. Og best av alt; alt vi har tenkt, delt og praktisert er gjort uten prestisje og frykt for å feile. Vi har prøvd ulike innfallsvinkler, diskutert fag og vært nysgjerrige på hverandres tanker med ett mål for øyet; få en trygg rev som i fremtiden vil få et godt og enkelt liv sammen med oss her oppe i fjellet. Himmel og hav så mye jeg har lært – og lærer – av den lille krabaten! Alle som trener hund, burde trene andre arter…  Mange tror at FORDI man kan trene hunder, så kan man trene alle dyr. Men det er mer omvendt; kan man trene andre arter, kan man trene hunder også!

I hele sommer har jeg jobbet med Kasper – med god hjelp av Arja. Jeg vil strekke det så langt å si at uten henne, hadde vi ikke vært der vi er i dag. Jeg har brukt mange timer på å observere disse to; hunden og reven, og sett hvordan Arja har «oppdratt» han.  Jeg har sett mange ulike arter oppdra ungene sine og det er en fellesnevner for dem alle (og spesielt Arja i dette tilfelle): Ekstrem tålmodighet, mye ignorering, en del lek og veldig lite grensesetting. De gjør ting sammen; snuser, graver, vandrer, hviler og sover. Når Arja trenger ro eller hvis han blir for vill gjør hun ett av to ting: enten inviterer hun til lek (ganske heftig lek) eller hun tar en pinne eller et bein og tygger på det – og lar ikke Kasper få ta del i hennes tyggeting. Kasper prøver riktignok, men han har lært at tyggetingene til Arja tuller man ikke med (bare litt noen ganger… «revestreker» har jo opphav fra et sted…).

Kasper får lov til utrolig mange ting med Arja. Han hopper på henne (gjerne når hun sover), biter, river og sliter i bein og hale – og hun er roen selv. Det ser ut som hun bruker lek til å lære han sosiale regler og signaler. Og han lærer fort.

Siden Arja har blitt den hun er, så spurte jeg Anne Grete om hun noen gang hadde straffet Arja (jeg visste i og for deg svaret på forhånd). Det hadde jo teoretisk sett vært plenty av muligheter for at «straffbare» handlinger (fra hundens side) kunne oppstå siden hun er en jakthund (Jämthund / Østsibirsk Laika) og har hatt fri tilgang på rådyr, elg, villsvin, due, fjellrever og diverse andre dyr – i stua. Anne Grete tenkte seg om et lite sekund og sa som forventet; «nei – jeg har aldri straffet henne. Eller hevet stemmen til henne. Jeg ble kanskje litt sur på henne en gang da hun hadde tatt en kanin (hun bare lå og slikket på den) og da tok jeg kaninen med meg inn og overså Arja og lot henne være igjen ute». 

Det er jo ikke det at Arja aldri har gjort noe galt. Jeg husker Anne Grete ringte meg da Arja var valp og de hadde en rådyrkalv i stua sammen med henne. Arja lekte som en valp og bet kalven litt for hardt i beina og Anne Grete ringte meg og spurte hva hun skulle gjøre. Rådet var: «Prat litt «svensk» med henne (jeg synes svensk er et snilt språk; litt sånn Vi – på – Saltkråkan – koselig) og si at sånn kan du ikke gjøre – den er liten den vettu. Og så belønner du henne når hun er forsiktig og slikker og er «snill». Mer skulle det ikke til. 

Når jeg sitter og ser på disse to (aller helst gjennom kamera), så ser det ut som Arja har tatt på seg jobben som lærer på livets skole. Hun tusler rundt blant oss som sitter i hegnet og demonstrerer tydelig at mennesker er snille. Hvis noe skjer utenfor gjerde som Kasper reagerer på, så beholder hun roen. Enser ikke Kaspers atferd, bare ligger helt rolig. Akkurat som hun sier; «det der er bare en barnevogn, Kasper. Det er ingenting å bry seg om». Eller kanskje litt mer Langedrags; «dette er bare en gjeng med reinsdyr som løper rundt og grynter, 400 mennesker som tusler rundt, 10 fjordinger som er på tur, 2 ulver som uler og 4 huskys på vei på fjellvandring – som sagt – INGENTING å bry seg om». Og så gjør han ikke det. 

Noen ganger ser det ut som hun finner på sin egen reveoppdragelse. Her om dagen gikk hun og spiste gress og røtter. Kasper fulgte med og smakte på det samme som Arja. Det var akkurat som hun sa: «Rever spiser gress, Kasper. Og høy. Og røtter» Og så kikket hun bort på oss og så var det akkurat som hun lo godt. Og det gjorde vi også!

Alle fôringer ble gjort om til trening; enten via håndmating (kun tillitsbygging) eller at han trente stasjon, target, selepåsett, håndtering eller andre viktige ting.

Vi tenker at han skal ha følgende ferdigheter i fremtiden:

Sitte på stasjon ( kunne signal på / av stasjonen)

Få på sele uten ubehag

Kunne gå i sele / bånd

Gå frivillig inn i bur

Kunne håndteres over hele kroppen

Kunne target

Kunne klippe klør

Få vaksine

Enkle medisinske rutiner

Vi er på god vei, men mye jobb gjenstår. Han er jo bare 14 uker.

Han lærer utrolig raskt og så langt har jeg lært dette:

Han er kun matmotivert og jobber så lenge han er sulten (og det er ikke lenge).

Han krever gode belønninger (VOM)

Får han dårligere belønninger enn forventet, slutter han å jobbe.

Får han belønninger som må tygges (lenge), kommer den artstypiske atferden frem; han går vekk og graver det ned.

Jeg har kanskje 20 belønningsmuligheter pr økt og det betyr at min trening må være godt planlagt og ha høy kvalitet

Han kan ikke lures eller bestikkes – da mister han tilliten og vi går maaaange skritt bakover.

Han lærer enormt fort…

Hva kan han frem til nå?:

Godbitmanerer

Belønningsmarkøren klikker eller «bra»

Gå på stasjon på signal

sitte på stasjon

han forstår konseptet omvendt lokking

Han tar hodet frivillig inn i selen

jeg kan ta på labbene og løfte disse og holde de over tid

jeg kan stryke han på skuldrene

jeg kan stryke han over ryggen

han kan følge target 

han kan holde target med omvendt lokking og vi nærmer oss «frys»

I del 4 vil jeg dele flere bilder og historier om Kasper. Og da skal jeg fortelle litt om hans nye naboer; fjellrevene Jesper og Jonatan.

Sommeren med Kasper, del 2

I sommer har jeg trent en rødrev med navn Kasper! Sammen med min gode kollega og venninne (Anne Grete) har vi laget gode planer, gjort riktige tiltak, gode beslutninger og trent Kasper med et varmt hjerte. Og best av alt; alt vi har tenkt, delt og praktisert er gjort uten prestisje og frykt for å feile. Vi har prøvd ulike innfallsvinkler, diskutert fag og vært nysgjerrige på hverandres tanker med ett mål for øyet; få en trygg rev som i fremtiden vil få et godt og enkelt liv sammen med oss her oppe i fjellet. Himmel og hav så mye jeg har lært – og lærer – av den lille krabaten! Alle som trener hund, burde trene andre arter…  Mange tror at FORDI man kan trene hunder, så kan man trene alle dyr. Men det er mer omvendt; kan man trene andre arter, kan man trene hunder også!

I de ukene Kasper har vært hos oss, har han kommet langt i sosialiseringsprosessen og treningen. Det er viktig for hans trivsel at mennesker oppleves som trygge og at han føler seg rolig og trygg blant våre gjester. Vi går tur med han, trener han til å komme på innkalling, han blir nå kjent med gjestene våre og får spise mat av hendene deres og vi jobber med targettrening – mest for at han skal lære å lære og at han skal bli kjent med klikkertreningens prinsipper.

De første dagene bodde han inne hos Anne Grete. Han var en liten utbryterkonge og det tok ikke lang tid før han forserte alle hindringer og la hele hytta for sine labber. De som tror at det å ha en hundevalp løs i huset er en utfordring, kan prøve en rev… Han ble i alle fall tryggere på Arja og ble fort tryggere på mennesker. Nysgjerrighet er en fin drivkraft og det tok ikke mange dagene før han kom opp i fanget og satt reveakrobatikk på programmet. 

Vi startet treningen innendørs på Anne Grete sitt kjøkken. Vi begynte å jobbe med innkalling og klikker og han var superkjapp til å ta konseptet. Siden han var så enorm lærevillig, satt vi i gang med target. Han var like kjapp til å ta det ! Og med på kjøpet fikk vi en rask progresjon av tillit og relasjon! Fra nå av gikk alt i 100!

Kasper ble litt for aktiv til å kunne bo inne og behovet for fysisk utfoldelse økte for hver dag som gikk. Han flyttet derfor ut i «revehuset» som er rett utenfor døra til Anne Grete. Arja fikk stå i bånd utenfor revegården slik at han fikk se henne og være sammen med henne så mye som mulig. Vi bestemte oss for at han måtte få være med på turer og vi håpet han ville være komfortabel med sele og langline. For LØS kunne han jo ikke være!

De førte turene vi tok han med på, var inne i storhegnet hvor han etterhvert skulle få boltre seg fritt. Hvis han skulle komme seg ut av selen eller bli redd, så hadde vi en trygghet inne i hegnet. Men han var veldig flink og vi lot han venne seg til alt i sitt eget tempo. Han hadde på seg sele og langline og etter kort tid, introduserte vi Arja med på turen.

Arja har lang erfaring med dyreunger. Hun har vokst opp i et «fargerikt fellesskap» blant gris, villsvin, due, elg, rådyr, fjellrever, hundevalper – i sin egen stue. Fra hun var liten, viste hun overraskende evner til å tilpasse seg andre arter med et snilt og varmt hjerte og en stor dose forstand. 

I starten var Kasper skeptisk til Arja og bare hun harket eller nøys, så var han kjapp til å finne seg et gjemmested. Arja var helt rolig og oppsøkte han ikke. Hvis han forsiktig prøvde å snuse på henne, så sto hun helt rolig eller bare snuste litt i bakken. Vi holdt god avstand og lot Kasper styre det meste.

Så tok vi de med på tur ut i fjellet. Arja fortsatte sin pedagogiske tilnærming til Kasper; snuse litt rundt, overse, gå rolig, ikke løpe etter, finne noe rart å tygge på og som Kasper ble nysgjerrig på, ligge rolig og lot han snuse og finne ut av ting – og det ga raskt resultater. Det tok ikke lang tid før vi  bestemte oss for å slippe de sammen – løse – i storhegnet. Og det ble full suksess! 

Vi, sommeransatte og andre gode hjelpere, satt inne i revehenget med Arja og Kasper dag ut og dag inn. Han trengte masse menneskekontakt – men på sine premisser. Han kom gjerne opp i fanget og hver gang han kom bort, fikk han litt mat fra hånda.

I del 3 vil jeg dele flere opplevelser med Kasper. Masse har skjedd på kort tid og 2 nye rever har kommet på banen.

Sommeren med Kasper, del 1

I sommer har jeg trent en rødrev med navn Kasper! Sammen med min gode kollega og venninne (Anne Grete) har vi laget gode planer, gjort riktige tiltak, gode beslutninger og trent Kasper med et varmt hjerte. Og best av alt; alt vi har tenkt, delt og praktisert er gjort uten prestisje og frykt for å feile. Vi har prøvd ulike innfallsvinkler, diskutert fag og vært nysgjerrige på hverandres tanker med ett mål for øyet; få en trygg rev som i fremtiden vil få et godt og enkelt liv sammen med oss her oppe i fjellet. Himmel og hav så mye jeg har lært – og lærer – av den lille krabaten! Alle som trener hund, burde trene andre arter…  Mange tror at FORDI man kan trene hunder, så kan man trene alle dyr. Men det er mer omvendt; kan man trene andre arter, kan man trene hunder også!

Kasper er en rødrev som kom til Langedrag da han var ca 6 – 8  uker gammel.

Kasper kommer fra Trøndelag, er viltfødt og hans historie starter under saueslepp da det ble observert en liten revevalp som lå alene i gresset. Valpen ble holdt under observasjon hele dagen og da kvelden kom lå han fortsatt på samme sted. Han så ganske medtatt ut og Viltnemnda og veterinær ble kontaktet. Reven ble tatt med hjem på gården hvor den fikk nødvendig pleie og stell. 

Det er ingen enkel sak å ha en revunge og reglene for å ivareta ville dyr er strenge. Langedrag ble kontaktet og vi sendte inn en søknad til direktoratet om vi kunne få ta i mot reven. Det tar jo noen dager før vi får svar og i mellomtiden ble valpen tatt godt hånd om. Han fikk masse kos og vente seg til turer i sele og bånd.

Langedrag fikk ja på søknaden og kunne ta i mot valpen – som hadde fått navnet Kasper – hit til gården. Som mange andre dyreunger før han, flyttet han inn til Anne Grete; dyreansvarlig på gården. Det tok ikke så lang tid før han ble «varm i pelsen» og ble raskt tillitsfull til oss som jobber med han her på gården. Ganske fort ble han introdusert for Arja; vår beste læremester og hunden til Anne Grete. Hun er en elghund som har vært fostermor for elgkalver, rådyr, villsvin, due og fjellrevvalper. Arja er en helt spesiell hund og hun hjelper oss med å trygge dyreunger ved at hun selv er så vennlig, trygg og sosial blant mennesker. Hvordan denne historien skulle bli, hadde vi ikke noen anelse om på forhånd!

I del 2 skal jeg fortelle om hva vi har gjort med Kasper for å komme dit vi er i dag. Han er er skikkelig hjerteknuser og har nå fått to nye (kommende) kompiser som naboer! Og Arja skal få en egen liten plass – for maken til hund skal man lete lenge etter…