Hunders mentalitet

Etter en litt kronglete tilbakekomst fra Canada på grunn av streik i Lufthansa, kom Tobias Gustavsson til Drammen søndag og et 2-dagers kurs ble omgjort til èn dag – og en oppfølgingsdag i 2017. Det var imponerende at kurset ble levert på en strålende måte til tross for at Tobias knapt nok visste hvilken dag det var, tid på døgnet og med et jetlag som tilsynelatende hadde forflyttet både uker og år.

Man kan bli litt bekymret når det er tester på gang…… Foto: Gro Saugerud (c)

Tobias (SWDI) leverer alltid. Det er grunnen til at han har vært og holdt mange kurs og treninger i hundeskolen (www.drammenhundesenter.com) siden 2015 og at samarbeidet fortsetter i 2017. Ingen kurs er like (selv om temaene er av og til de samme) og SWDI holder seg til enhver oppdatert på forskning og trekker erfaringer og kunnskap fra hele verden. Vi har vært heldige og blitt med på noen av samlingene for profesjonelle yrkesutøvere som SWDI har arrangert i Sverige og hver gang kommer vi proppa fulle av ny inspirasjon, kunnskap og nye kollegaer / venner. Berikende på alle måter og i januar 2017 går turen nok engang over til Sverige.

Denne gangen var det hundens mentalitet som sto på programmet. 10 hunder skulle testes i enkelte momenter og teorien tok for seg spennende og oppdatert forskning og historikk. Nå er det riktignok mitt ansvar hva jeg har forstått – og Tobias sitt ansvar hva han har sagt…. Bloggen vil ta for seg MIN forståelse – og den trenger jo ikke nødvendigvis være helt sammenfallende med hva Tobias sa og mente. Så det får stå med et forbehold – og om teksten skulle skurre, så får du skyte budbringeren i dette tilfellet…

Noen av testhundene i aksjon! Foto: Gro Saugerud (c)

Tobias har en evne til å få meg til å tenke nytt. Han utfordrer alltid gamle tanker og setter i gang nye.

Jeg jobber jo mye med segmentet ”familiehunden” og det er ikke alltid kart og terreng stemmer overens med innspill fra Tobias sin verden. Men da må jeg jo bare tenke enda hardere… Det er lenge siden jeg sluttet å sette to streker under svaret og etter å ha drevet med hund i over 30 år, har jeg snart flere spørsmål enn svar.

En kan blir litt forskrekka når en oppdager «nye ansikter»… Foto: Gro Saugerud (c)

…. som dette…. Tobias har tegnet og gjort seg flid med utseende….

Hundene ble testet i sosialitet, førervillighet (mangler et godt ”norskt” ord… samarbeidsvillig kan være et bedre… ) og ble testet med den berømte kjelken. Eierne skulle på forhånd beskrive sin hund innenfor følgende kategorier

A: Førervillig og selvsikker

B: Førervillig og usikker

C: Ikke førervillig og usikker

D: Ikke førervillig og Selvsikker

Ved kursslutt skulle de andre komme med sin vurdering og se om inntrykket var sammenfallende med eiers.

Et av temaene var den sosiale atferden. Sosial redsel er en av de få tingene som har høy arvbarhet (45%) og er en sterk genetisk komponent. Med tanke på at HD vektlegges mye i avl, har HD faktisk lavere arvbarhet enn sosial redsel – og antageligvis mindre innflytelse på hunden. Dette er et tankekors. Særlig med tanke på at det finnes mange redde hunder der ute…

Sånne kjelker kan være veldig skumle. Men etter en liten kartlegging viste det seg at den ikke var så farlig…   Foto: Gro Saugerud (c)

Vi oppfatter og beskriver hunder ofte som veldig sosiale. Men forskning viser noe annet.

Hvor sosiale er egentlig hunder?

Det er viktig å skille om hunden selv tar kontakt (med fremmede) eller om den besvarer kontakt. Det minst vanlige er at hunden tar kontakt , men vanlig at den besvarer kontakt. For de som jobber med ”omsorsghunder” i institusjoner, er dette særlig viktig å kartlegge og finne hunder som vil gå fram til fremmede – utover bare av nysgjerrighet!

Hundene skulle også testes med den berømte ”kjelken” og her skulle vi få observere atferd.

Atferd hos alle dyr er vanskelig – hund er enda vanskeligere.

Foto: Gro Saugerud (c)

Mye av grunnen til dette er interaksjonen mellom mennesket og hund ved at de kan utvikle atferd de kan ha fått gevinst på (lært). Et eksempel på dette kan være at hvis hunden blir redd, så biter og river den i båndet for da får den klapp, blir løftet opp eller en annen gevinst….

 

Eller om man blir litt redd kan man jo alltids løfte beinet og tisse litt også….                          Foto: Gro Saugerud (c)

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned og notatblokka mi er full av Highlights. Tilbakemeldingene fra deltagerne var veldig bra og flere har allerede etterspurt flere kurs og instruktørutdanninger. På kursene er jeg er en blanding av arrangør, kokk, servitør, deltager og fotograf – og gleder meg allerede til del 2 i 2017 for å fylle notatbøkene enda mer, steke flere vafler, koke mer kaffe og gjøre det koselig for de som kommer av samme grunn som jeg arrangerer; å få lære mer om hund!

Noen ganger kan man blåse seg opp som en ballong… Foto: Gro Saugerud (c)

Det er veldig koselig når en kursdeltager spontant sier; det er alltid så koselig på kursene du arrangerer, Gro! Hjemmebakst og alt mulig . Klart man skal skjemme bort deltagere som kommer hit til Hundesenteret! Levende lys, kaffe, te og varme vafler. Det er det minste vi kan tilby våre gjester!

Vi planlegger nå for 2017 og Tobias kommer tilbake i flere omganger. Det er bare å ønske dere velkommen på kurs! Kunnskap er ferskvare og ferskere enn dette blir det ikke!

Det er ikke sikkert alle gleder seg til flere tester, Skumle saker kan få både ragg og ører til å stå rett til værs….. Foto: Gro Saugerud (c)

 

 

 

 

 

 

Fotodager blant proffene – og en 7-åring med hjerte for dyra

Foto: Inger Johanne Indset

For 5 år siden møtte jeg Tom Schandy og Baard Næss. Tom er en fantastisk naturfotograf, forfatter (utgitt rundt 35 bøker og magasinet Natur& Foto) og biolog. Baard Næss er naturfotograf og reklamefotograf. I 2005 ble han Norgesmester i naturfoto, han har gitt ut en rekke bøker, lagd naturprogram for NRK og drifter magasinet Natur & Foto sammen med Tom.

Jeg føler meg veldig heldig og priviligert som er blitt kjent med to flotte og inspirerende personer…

og det er en stor glede å få være guide igjen på fotokurset som de arrangerer for 5. året på Langedrag!

Denne helgen ble full av nye bekjentskaper, flotte dyreopplvelser – og en 7 – åring som pratet seg rett inn i hjertet mitt….

I løpet av noen få timer, har nesten 300 likt innlegget på face og flere har delt det. Jeg deler den oså her i bloggen. For jeg måtte jo bare skrive ned historien! Jeg ble jo sjarmert helt i senk!!!

En gjeng med trivelige hobbyfotografer inntok fjellet fredag kveld. Min jobb var å være vertskap, sørge for alt det praktiske, guide, holde foredrag om atferd og muligheter for blinkskudd rent atferdsmessig. Tom og Baard sørget for det faglige, god stemning og holde styr på blender, lukker, ISO, folk, fe og LYSET!

Det er jo med et visst antall nerver en fremfører foredrag med eksempelbilder man selv har tatt. Spesielt nå to av de fremste naturfotgrafene vi har her i landet, sitter i rommet…

I tillegg sitter rundt 20 hobbyfotografer – som er rågode – og hører. Og ser. Men det var ikke noe annet å gjøre enn å tråkke til og dele de bildene jeg tenkte kunne vise hvilke atferder man kan lete etter i dyrehegnene.

Bildevisning med nerver i helspenn…..         Foto: Gro Saugerud 

Ekstra koselig var det å få tilbakemelding fra proffene…(Jeg skriver dette med et snev av stolthet. Ikke bare et snev egentlig…. Jeg ble faktisk kjempestolt; da Baard og Tom kom bort og gav meg kompliment for bildene mine! Jeg har ikke turt å si det før nå; men jeg måtte nesten klype meg selv i armen for å være sikker på at det var sant! Tom og Baard inspirerer meg så sinnsykt, – så dette var dagens Lykkesprengfølelse!!!!)

Gaupeunge og kjøttmeis…. (For ordens skyld; fuglen var allerede død da gaupa fikk den)

Jeg hadde med meg kameraet inn i hegnet. Det er ikke pri 1 å ta bilder for min del, men jeg mååååå bare snike til meg ett og annet av mine favoritter… gaupeungene… Søndag greide jeg å miste batteriet – så da ble det noen snikminutter etter guiding for å få noen bilder av de voksne også.

Det var da jeg traff min lille Drømmemann for dagen…

En 7-åring som hadde et stort hjerte for dyra og en stor interesse for gaupene. Jeg hadde jo tid til å snakke med han og det var en berikelse jeg ikke ville vært foruten. Som en avslutning til den lille stemingsrapporten, vil jeg dele samtalen jeg hadde med gutten fra Nøtterøy:

Foto: Gro Saugerud

Vi hadde altså hatt en super fototur hvor jeg guidet en gjeng fra Natur & Foto inn til de voksne gaupene. Jeg ble sittende sammen med 5 av gaupene for å ta noen bilder; siden jeg hadde klart å «miste» batteriet i fotobagen før guidingen. Jeg bare MÅTTE ha noen bilder før jeg gikk ut av hegnet for å fortsette dagen.

Utenfor hegnet sto en 7-åring som hadde – som sitt største ønske – å se gaupene. Han kunne veldig mye om gauper og det viste seg at han hadde akkurat lært om rovdyr på skolen. Han kunne fortelle at han egentlig ville lært mer om mår; men så hadde kompisen hans valgt mår. Og dermed valgte han gaupe (ikke så dumt valg vil jeg si )

Han startet med å fortelle at gaupa ikke spiste mennesker. Og det gjorde ikke bjørnen heller. Hvis den ikke ble redd. Hannbjørnen spiste riktignok sine egne unger, men han visste ikke hvorfor det… Men ulven spiste mennesker, sa han. Men da måtte jeg gå inn med litt faktaopplysninger og han parerte raskt med å si at «i eventyrene gjør de det…» (så takk til eventyrene som driver med vranglære… hmfr! )

Han kunne fortelle at han kunne se forskjell på gaupe og tiger. Jammen det er bra, svarte jeg. «Ja, for er du i Afrika og ser en gaupe – DA er du gæ`ærnt land altså. Sa han.

Det stoppet ikke der…

Jeg fortalte litt om gaupene som vi hadde og om ungene som var i det andre hegnet. Vi hadde en lang samtale om dyr og alt han tenkte på og plutselig spør han; «legger gaupa egg eller føder den levende unger?» . Jeg fortalte at den fødte levende unger og han kunne da fortelle at DA var det et pattedyr. Akkurat som mennesket. Jeg fortalte at ungene til gaupa ikke kunne se eller høre før de var nesten to uker. Og da ble det stille en stund. Men bare en liten stund… akkurat som han tenkte seg litt om. Så sa han: «lillebroren min åpnet øynene sine for første gang i et middagsselskap» Jaha – sa jeg. Hvor gammel var han da? «Rundt 3 uker, tror jeg». Svarte 7-åringen :-).

Jeg kunne ha pratet med den gutten enda lenger. Han hadde sjarm til karakter 10!

Du kan få jobb som guide her du vettu, sa jeg. Når du blir voksen. «Jeg har sterke hender» sa han. «Så sterke hender at jeg kan være snill med gaupa». Jeg vet ikke helt hva han tenkte på, men jeg tror han gjerne ville passe godt på dem….

Siden vi var så godt i siget, lot jeg han fortelle alt han visste om gaupa til en gruppe på 10 voksne som sto og hørte på. Han guidet nesten bedre enn jeg selv hadde gjort og husket hver eneste faktasetning han hadde fått gjennom samtalen. Han avsluttet guidingen med å fortelle at gaupe likte å svømme. Men det gjorde ikke katter. Og at de likte å svømme fordi de ikke brydde seg om hvordan de så ut på håret etterpå. Og at de ikke trengte håndkle, fordi de var dyr…..

En stolt mamma takket, jeg fikk masse å smile over, en liten gutt fikk drømmen oppfyllt – og en gruppe med besøkende lærte veldig mye om gauper :-).

Iben i tretoppen. Foto: Gro Saugerud

Denne helgen har vært fantastisk – på alle måter.

Kanskje ikke for Karina som falt av hesten (Huldra) som yret seg litt vel opp med Divanykker da hun skulle galopperer til ære for fotografene – i nysnø – og tok actionjobben litt vel alvorlig. Bukk og sprett og en rytter i bakken, var ikke helt det vi hadde håpet på. I alle fall ikke det siste… Men ingen kan klage over fjellet som viste seg fra godsiden, ulver, gauper, rev og alle andre dyr som var på tilbudssida med god oppførsel og et naturlig vakkert utseende… Jeg gleder meg allerede til neste besøk!

Foto: Gro Saugerud

 

Smeller – NM 2016

Min beste Lykke!

12. november 2016 og det er  NM i Smeller.Vi har blitt intervjuet og filmet av NRK og vi har lagt lista høyt og sagt at vi går for Gull… Opp klokka 4.30, pakke bilen, lufte hunder, få i seg frokost, få styr på sommerfugler og alt annet som levde sitt eget liv i magen og reise til Oslo; til Kløfta og Stovner Hundeklubb. Vi skal delta i NM!!! 

Klikk på bildet og se innslaget fra NRK og Smeller-NM

Kløftahallen – rett før alt begynner! Foto: Gro Saugerud

Jeg er et konkurransemenneske. Derfor konkurrerer jeg egentlig ikke….

Jeg elsker og vinne og hater og tape og bli vanligvis den verste utgaven av meg selv før og under konkurransene. Jeg er langt unna fra å ha nerver av stål (i den forstand at det betyr ”å bevare roen”) – nervene er mer som ”utenpå kroppen” og sinnarynker og alt er i helspenn. Og det er vel ingen bombe at det smitter over på en myk cockertispe….

Lille, myke Lykke ! Foto: Gro Saugerud

Vi trener mye søk og hundene er gode. Om man skal si det selv… Derfor ønsker man jo å gjøre det bra. Men så er det jo et definisjonsspørsmål hva som er bra… Er det gull eller ingenting? Er det pallplassering? Er det bra nok å takle miljøet, nerver, ukjente oppgaver, være et godt team, være rettferdig og gjøre så godt man kan…? Våre hunder har gått på lukten av Kong lenge – og te enda lenger. Skinn med menneskelukt (som er luktbildet i Smeller) hadde de kun trent på i 1 ½ uke før NM. Mulig vi la en litt dårlig strategi på innføring av ny lukt….

Jeg og Hanne trener mye hund sammen og har enormt stor glede av det. Vi heier på hverandre, coacher hverandre og vil hverandre det beste. Dette NM-et hadde vi ett primærmål; å komme til finalen!

Hanne med 2 av sine 3 firebente; Oline og Sally

Det var lagt opp på følgende måte; Alle de 38 startende fikk gjennomføre de 3 første øvelsene (banesøk, kassesøk og romsøk). De 6 beste gikk til finalen og fikk foreta bilsøk.

Jeg hadde startnummer 37; altså nest sist. Hanne hadde startnummer 19. Å starte som nest sist når en er så nervøs at en nesten tisser konstant på seg, er jo et moment i seg selv. Det er en lang dag for både hunder og eier og konsentrasjonen og utholdenheten må holde hele veien….

Hanne var allerede klar for finalen før jeg skulle ta mitt romsøk. Det var mange gode hunder til start, men ingen hadde funnet mer enn 2 duplikater. For å sikre meg plass i finalen, måtte jeg finne 3. Fant jeg 2 var det fortsatt åpent…

Dette er en spurv… Ikke kråke…

Lykke er vanligvis stø som fjell på alle søk. Men også hun fant 2 og sommerfuglene jeg hadde i magen var nå forvandlet til store kråker. At Hanne og Sally var i finalen, var jo knallbra – enda bedre hadde det jo vært om vi begge klarte det.

Sally – supernesa!!!  Foto: Gro Saugerud ©

Det tok omtrent 30 minutter før resultatet var klart; Hanne og jeg lå på 1. og 2. plass og var dermed blant de 6 som skulle få gå i finalen! Målet var nådd! Men så ligger det der og ulmer; ønsket og håpet om pallplassering og tittelen ”Norgesmester”. Og DA slo nervene til – igjen.

Jeg besvimer ikke så ofte. Eller rettere sagt aldri. Men da følte jeg at jeg kunne besvime når som helst.

Kjøretøyet hadde vært gjemt under en presenning hele dagen. En 4-hjuling med en stor henger ble kjørt fram og sto der i all sin prakt. En spennende søk og hundene er gjennomtrent nok til at håpet om 5/5 funn skulle være mulig.

Finalister og dommere (og noen nerver som ikke synes…)

Det er jo allerede kjent at det ikke ble pallplass for noen av oss. Sally gjorde et knallbra søk, men fant 3/5. Lykke jobbet også knall bra, men jeg klarte å rote det til med å melde funn – 2 ganger på samme sted – og få feilmarkering….

Hvis man tuller det til – er det da lov å kalle seg selv en «dumpapp»       Foto av dompap: Tom Schandy ©

Så hva gikk galt?

Lykke hadde 3 kjappe funn og sto nesten helt under firhjulingen – helt stille – som om hun skulle ha en markering på 4. funn. I det jeg melder og får tilbakemelding ”feil” , forlater hun ”funnet” og drar rundt til motsatt side – men foran på kjøretøyet. Hun leter med maks sniffefrekvens, men få ikke lokalisert funnet. Hun beveger seg nedover kjøretøyet og gjør akkurat det samme – men på motsatt side. Og jeg melder funn – igjen….

På det tidspunktet har hjernen min blokket ut og jeg husker ikke hvor hun har vært eller hva hun har gjort….

Lykke er en sensitiv hund som alltid gjør så godt hun kan. Hun feilmarkerer aldri og i dette tilfelle tolker jeg det slik at hun har fått ferten og markerer. Siden jeg ikke kunne belønne en feil sted (men antagelig riktig lukt), ble hun i tvil – og etter det tok hun aldri beslutningen om å melde på skinnet igjen. Jeg er ganske sikker på hvor de to siste lå – men hun markerte ikke , kun økte intensitet, sniffefrekvens og øyekontakt med meg…. Og det siste er ikke nødvendigvis et godt tegn og indikerer at hun er i tvil om det er skinnlukta som fortsatt gjelder.

Da er det ikke noe annet og gjøre enn å  speide etter gullet som glapp….

Det ble en 6. plass og jeg er strålende fornøyd! Vi lå som nr. 1 og 2 av nesten 40 hunder før finalen! Hanne fikk 4. plass med et klokkerent søk på kjøretøy og 3 funn. Sally er en fintsøkende hund som bruker mye tid på å søke med millimeterpresisjon.

Det ble faktisk helt stille i hallen da Sally søkte og sniffelydene hennes fylte hallen som musikk ( i alle fall i våre ører).

Vi ble blant de 6 beste hundene i SmellerNorge! Vi ble slått av flinke hunder og førere. 4 spaniels i finalen; en Welsh springer spaniel ( vinner og Norgesmester), en Field spaniel (4. plass) og jaktcockere på 5. og 6. plass!

Vi i Drammen Hundesenter tok hjem 2 av finaleplassene! Klart vi er fornøyd!!

Om ikke det var nok så fikk vi ”bestemannsprisen” for banesøket! Lykke tok 4 baner med 4/4 funn – på 22 sekunder! Og hver markering må stå i 2 sekunder (så i realiteten tok søket på 4 baner 14 sekunder…) før vi får godkjent! En liten rakett som elsker nesearbeid!

Gratulerer en flott og allsidig ekvipasje med gull!!!!  Linn Therese Andersen!!! Hurra!!!

6 flotte finalister! Gratulerer alle sammen!

Så tilbake til spørsmålet ”hva betyr det å gjøre det bra”? Å gjøre det bra er ikke nødvendigvis å vinne eller havne på pallen. Det var 32 som ikke kom til finalen, men som har bra hunder og har gjennomført gode øvelser! Noen ganger går det veien (den riktige veien), noen ganger har man flaks – eller uflaks og noen ganger så er faktisk 5 stykker bedre enn deg…

Det var kjempestemning, godt tilrettelagt fra A-Å, alle var koselige mot hverandre med smil, latter og mane lykke til! Hundene har det gøy! Halene går og de søker etter evne og treningsmengde. Ingen korrigerer hundene, hundene belønnes rikelig , det applauderes, det legges strategier og deles tips.

Å gjøre det bra for meg er å være et godt team med hunden min. Vi er på lag og jeg forsøker å fordele jobben sånn at hun er nesa – jeg er hjernen.

I går sviktet hjernen. På siste øvelse fant jeg ingen god strategi til å hjelpe henne med å bli sikker; isen i magen smeltet i takt med minuttene som gikk … Men hun jobbet som en Gud! Å gjøre det bra er å være fornøyd – helt inni seg – med hunden og seg sjøl. Selv om det siste ofte er det vanskeligste. Å gjøre det bra er å reise hjem og vite at vi gjorde så godt vi kunne og alle vet jo at ”etterpåklokskapens lys” kan skinne nokså grelt (Eller skarpt. Man er aldri klokere som man er etterpå…). Men jeg reiser hjem med den samme hunden jeg kom med. Jeg synes fortsatt jeg har verdens beste (søks)hund og hun lever virkelig opp til navnet sitt!

Lykke med sin første rosett og en flott leke fra Catch!

Jeg vil takke Norsk Smellerklubb og Stovner hundeklubb for et fantastisk NM!!! Dere gjorde oss alle finalister til viktige og verdige ”vinnere” og stevnet var helt unikt!

Da ”Ja vi elsker” ble spillt på høyttaleranlegget, følte vi oss alle som vinnere og jeg skal love at jeg har reist hjem med en godfølelse! Jeg har et eget ord fra min tid i fjellet. Et ord som jeg og Anne Grete har innarbeidet etter mange og unike opplevelser med dyr; Lykkespreng! Takk til alle deltagere og alle som bidro til en flott dag! Vi gleder oss allerede til 2017 og håper vi klarer å kvalifisere oss!

Ja vi elsker – hundene våre! Uansett plassring!

Et flott premiebord!!! 

En kveld i den Nordiske Villmarka

Jeg har hatt den glede av å kjenne Tom i rundt 5 år. Gjennom min jobb på Langedrag, tok jeg kontakt med Tom for å høre om interessen var tilstede for å arrangere fotokurs blant ulv og gaupe og et vell av andre ”fotogene” arter. Ja ´et jeg fikk har ført til at rundt 300 fotoentusiaster har boltret seg bak kameraet med veiledning av Natur og Foto; rettere sagt- Tom Schandy og Baard Næss.

Å ha med 20 fotografer inn i hegnet blant 8 gauper, og som alle er sugne på Årets bilde, er en utfordring i seg selv. Utfordringen er ikke mindre ved å ha med 2 ”lærere” som har en så sterk lidenskap for foto, dyr og natur – at hegnet med ulv, rev og gaupe fortoner seg som en lekeplass for barn! De jakter på lys, action, blikk, bevegelse og optimale forhold. Og vi som guider forsøker etter beste evne å tilrettelegge så både dyra og menneskene skal få gode opplevelser.

Foto: Tom Schandy (Gaupe på Langedrag)

Tom har holdt foredrag hos meg før – da med tema ”Ville Blikk”. Denne gangen var det ”Nordisk Villmark” som sto i fokus. Tom har mye å dele. Med sin bakgrunn i WWF – og som biolog – står det ikke på fakta og spennende historier. I 2 timer var det som selv å være med på tiurleik, i de finske skoger for møte med ulv og bjørn, få være med i gammel furuskog for å møte ugler og andre spennende fuglearter – og ikke minst;  se Kongeørn i parring!

Å leke gjemsel med bjørn…..  Hvem måtte telle til 100? Foto: Tom Schandy

Kongeørn i parring er et unikt motiv! Foto: Tom Schandy

Naturvernaspektet er viktig i hans fotografering og naturformidling. Tom sier: “hvis mine naturbilder, bøker og artikler kan brukes til å fremme naturglede og engasjement for vern av natur og biologisk mangfold, er mye av hensikten oppnådd”!

Dompap. Foto: Tom Schandy

Tom holder ikke noe tilbake for sitt engasjement for våre trua dyrearter. Jeg kan ikke si meg mer enn enig i hans holdninger til den politikken som nå føres mot ett av våre kritisk trua dyrearter; ulven.. han synes det er en skam at 70 % av disse dyra nå skal skytes ut og henviste til en gammel lov fra 1845.

Ulv har eksistert i de nordlige delene av Europa før fangstfolk bosatte seg her, men i 1845 skjedde noe som fikk store konsekvenser for ettertiden. Da kom «Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Fredning af Andet Vildt». Arkitekten bak denne loven var Halvor Heyerdahl Rasch, konservator ved Universitetets zoologiske museum, en respektert fagmann – og jeger!

For å stimulere til rovdyrutryddelse ble skuddpremier innført. Staten skulle rett og slett premiere alle de ulvene, bjørnene, jervene og gaupene som Ola Nordmann drepte. Færre rovvilt ville gi mer matvilt til jegerne, het det i argumentasjonen. Året etter at loven om rovviltutryddelse kom, ble det felt mange rovdyr: 219 bjørn, 238 ulv, 104 gauper, 81 jerver – og 1055 ørn.

Foto: Tom Schandy

Et betimelig spørsmål er ; gjentar vi oss sjøl 171 år senere?

Det er kanskje flere enn oss som blir «sure» over en forvalting som denne….

Foto: Tom Schandy

Tom tar fantastiske bilder og var raus nok til å sende meg noen som jeg kan dele. Fotografer på dette nivået inspirerer meg og jeg gleder meg enormt til å være guide for Natur&Foto kommende helg! Det blir forhåpentligvis nye muligheter for Villmarkskvelder med Tom i 2017. Jeg fikk med meg hjem masse inspirasjon, ny kunnskap og 4 signerte julegaver til ”noen” heldige! Takk for at du er den du er, Tom! Fortsett med å fremme naturglede og engasjement! Du inspirerer!

Klikk på bildet og se på Norge Rundt og innslag om gaupene på Langedrag. Kanskje du vil være med og oppleve rovdyr på nært hold? 

Foto: Gro Saugerud ©