Hva er rett – og er jeg vrang?

Sakset fra nettet / ukjent opphav

Jeg følger opp tråden i mitt eget innlegg / podcast om treningsmetoder. Uansett hvordan vi snur og vender på det, så kommer det argumenter for å rettferdiggjøre / forklare nødvendigheten for bruk av ubehag / straff enten fordi vi vil stoppe, forhindre eller korrigere en uønsket atferd. I verste fall; lære inn en.

Nederst i denne bloggen så legger jeg inn to filmer. Den ene viser bruk av tvang (hund). Den andre trener jeg en rev i frivillig påsett av sele / belønningsbasert. Hvem likte du best?

Her er historien om Kasper / rødrev hvis du lurer på hvorfor han trenes som han gjør

Det er ikke sånn at verken jeg – eller andre kollegaer – tror og mener at dersom man ikke driver med positiv forsterkning så driver man med vold. Men å vri ørene rundt på en hund til den skriker – DET er vold! Uansett hensikt.Det overrasker meg at vår kamp om å trene dyra våre på en belønningsbasert måte, møtes med argumenter som «kan ikke si at valpekurs og valpeslipp gir god dyrevelferd heller» . Det er det rareste jeg har hørt på lenge…. Hvorfor ikke???? Eller rettere sagt; hvorfor gir det dårlig dyrevelferd?

Jeg skal ikke plukke påstanden fra hverandre her, men jeg kan røpe så mye at jeg forstår like lite av påstanden som det jeg forstår av engasjementet i å forsvare metoder som ligger i andre enden av skalaen enn den jeg står inne for.

Jeg har kledd meg i ekstra tjukk hud og er forberedt på røff behandling. Hundeverdenen er sånn. Vi forfekter positiv trening av dyr, men behandler hverandre dårlig. Mange støtter, heier og applauderer – andre skyter spurv med kanoner.

Jeg har brukt mye tankevirksomhet på å forstå hvorfor pendelen har fått litt fart andre veien. Oppleves det å trene belønningsbasert som noe som ikke fungerer? Forstår man treningssystemet fullt ut? Jeg har mange spørsmål….

  • Avler vi hunder som har mer motor og drive enn vi kan beherske (for høy jagelyst, for høyt forsvar, for livlig temperament som egner seg til konkurranse men ikke til hverdags) og at vi av den grunn må ty til røffe metoder for å få kontroll?
  • Avler vi hunder som har for lite egenskaper til den jobben den er tiltenkt (liten villighet til å apportere, ta stand, reise fugl, utholdenhet mm) og at vi derfor må ty til tvang for å få de til å gjøre det vi ønsker?
  • Bruker vi hunder til jobber den ikke er avlet for og ikke har egenskaper til?
  • Er det viktigere hva JEG vil bruke hunden til enn hva den er EGNET for?
  • Har avlen skylden? Er det den subjektive forståelsen for et godt avsldyr som i verste fall skaper et dårligere bruksdyr?
  • Det har aldri vært mer tilgang på kunnskap om hund og hundetrening / dyretrening som nå – er jungelen for tett? Stiene for mange? 
  • Er man på jakt etter kunnskap uten å ha tatt et standpunkt til de etiske parameterne som skal til for å orientere seg? Er det etiske kompasset innstilt?
  • Har du en bevissthet rundt hvem du vil være som lærer for hunden din? Eller andres hunder? Har du et bevisst forhold til ditt eget dyresyn og syn på oppdragelse?
  • Har dommere på prøver skylden ved at listen legges så høyt at den nesten er umulig å nå opp til?
  • Har konkurransenivåene / prøveformene skylden ved at det kreves prestasjoner som kun er tildelt noen få å få til?
  • Begynner vi å strebe etter hunder som ikke finnes? 
  • Holder det ikke lenger å være «bra nok»?
  • Har prestisje fått for stor plass?
  • Tror vi bare på de som kan vise til «resultater»? Hvilke resultater er i så fall anerkjente? Er det pallplasser og mesterskapstitler det eneste som vi blendes av? 
  • Det er veldig få som vet hvor mange hunder slike personer har forkastet underveis. Av x antall hunder som har vært i deres eie, så er det kanskje noen få som har blitt merittert… De andre hører vi ikke noe om….
  • Jeg hører flere ganger; han / hun har ingen resultater å vise til – og derfor reduseres troverdigheten til hva denne personen har å komme med.
  • Kanskje det er mer kunnskap og kompetanse i å få frem litt i en hund «til tross for» dens egenskaper og historie enn masse i en hund «på grunn av»…
Revevalp trenes i frivillig påsett av sele / Gro Saugerud

Hjertesukkene blir ikke lavere eller færre med alderen. Jeg streber etter å gjøre ting rett for hunder og dyra jeg trener. Jeg kommer til å bomme, jeg kommer til å mangle kunnskap, jeg kommer til å feile, jeg kommer til å falle tilbake i en og annen gammel synd, jeg kommer til å være husblind – og jeg kommer til å se meg tilbake og se at også i 2021 gjorde jeg mange feil. 

Målet får være å hele tiden lære mer og holde kompasset på rett kurs. Når jeg vet bedre, så gjør jeg bedre. Og jeg vet at jeg har mange med meg i båten.

Pendelen svinger – varselbjellene ringer!

Sakset fra Facebook / Trygve Skaug

Jeg blir trist av å lese mange av disse innleggene og svarene som florerer i noen facebookgrupper for tiden. Det virker som det er viktigere å forsvare og rettferdiggjøre bruk av straff / aversiver enn å forstå bruk av forsterkning og strebe etter en læringssituasjon som også hunden setter pris på. Det henvises til hva hunder gjør seg i mellom, hva de føler, hva de tenker og hva tispa gjør med sine valper – og henvisningene fremstår som det er selve «Sannheten om livet». Hva vet vi egentlig om hundens emosjoner? Og språk? Og er tispene det henvises til en god representant for morsrollen og samvær med valpene? Ligger forholdene tilrette for henne og valpene? Vår tolkning av hundens kroppsspråk er kun en tolkning og i mange tilfeller svært subjektiv med tanke på den som tolker. Hva du ser er avhengig av din erfaring. Det samme gjelder for det du ikke ser… 

«Det virker som det er viktigere å forsvare og rettferdiggjøre bruk av straff / aversiver enn å forstå bruk av forsterkning og strebe etter en læringssituasjon som også hunden setter pris på».

Jeg påstår at graden og behovet for bruk av makt / vold, sier noe om kunnskapen man besitter. Man kan ikke kompensere manglende kunnskap med å senke etikken eller kompensere hundens manglende forståelse med å øke volumet… Det sier kanskje mer om dyresynet og synet på læring og oppdragelse enn om hva man faktisk har av kunnskap om læringsteori og etologi.

Begreper som tvangsinnkalling og tvangsapport leser jeg i flere tilsvarende innlegg. Lovens definisjon av tvang  finnes i § 9-2 annet ledd:»

«…tiltak som mottakeren motsetter seg eller tiltak som er så inngripende at de – uansett motstand – må regnes som bruk av tvang eller makt».

Så det å løpe etter å bære hunden tilbake til utgangspunktet er åpenbart innenfor definisjonen. Det samme er å tvinge en gjenstand inn inn i hundens kroppsåpning for at den skal apportere. Hvilken rett har vi til å påføre dyr noe vondt bare fordi vi vil lære den noe?

Jeg er så utrolig lei av å lese – om og om igjen – innlegg som skal forsvare, forklare og rettferdiggjøre bruk av drittmetoder! Jeg er lei av at belønningsfokuserte trenere fremstilles som om det eneste vi gjør og kan, er å dytte pølsebiter inn i hundens munn. 

Sakset fra internett (ukjent opphav)

Jeg skulle ønske vi kunne bytte ut begrepet «belønningsbasert» med «forsterkningsfokusert» trening. For det er det vi gjør – vi forsterker atferder vi liker, trenger og vil ha framfor å ha fokus på det vi ikke liker og det vi vil at hunden skal slutte å gjøre. Det er mer givende (og hyggelig) å lære hunden hva jeg vil at den skal gjøre framfor å få den til å slutte med alt jeg ikke liker… Hvis vi bare vet hva vi ikke vil ha, vet vi jo bare hva vi skal straffe ; ikke belønne. Belønningsbasert trening (som feks klikkertrening) er altså mer et system enn en metode. 

I «gamledager»; da vi diskuterte den nyankomne «plastdingsen», kunne jeg høre erfarne hundefolk si: «jeg er helt i mot den plastboksen». Det var den tiden man ikke forsto klikkeren som en presisjonshjelper og at det minst viktige i klikkertrening er klikkeren…. Mange øvelser er så enkle i sine bestanddeler at å bruke klikker ikke er nødvendig; det blir som å hogge ved med skalpell. Andre atferder / øvelser krever mer «finkirurgi» og da er klikkeren absolutt til god hjelp. Det er altså systemet som er essensen – ikke klikkeren – og jeg må med all respekt melde at jeg ikke forstår at noen kan være i mot det…

Og så skulle jeg ønske at forståelsen / kunnskapen for bruk av forsterker ikke begrenser seg til å tro at vi ukritisk stapper mat inn i hunden (ofte omtalt som pølse). Her ligger det masse kunnskap og trening i å time presist, bygge optimale kriterier, ha god kvalitet på forsterkeren, finne riktig forsterker til rett hund, variere bruk av forsterkere i frekvens og verdi og mye, mye mer! Og ikke minst; ha kunnskap om at en forsterker er langt mer enn pølser…

Når jeg ser hvor dårlig folk er til å time ( være presise) i å belønne atferder, så tenker jeg med skrekk og gru på hvor dårlige de er til å time bruk av aversiver / straff. Hvis du ikke engang kan belønne presist, tenker jeg at du allerede der har mistet ditt mandat til å straffe hunden…

Det verste med at hunden skal forandre atferd, er at vi må forandre vår egen… Vi har det ofte for travelt og forventer ofte mer hunden enn vi har trent.  I mange tilfeller forventer vi mer av hunden enn av oss selv. Hvis hunden gjør feil, så ikke reager som om verden går under. For det gjør den ikke…  I stedet for å senke etikken, så øk heller kunnskapen. Det er antagelig morsommere og mer nyttig  for både deg og hunden. 

Stenging av hundeskoler fører til massiv økning i problematferd.

Av Maren Teien Rørvik og Gro Saugerud

Hele dette innlegget kunne kortes ned til ett kamprop: La oss få lov til å holde hundekurs!  Hvis det lille spørsmålet «hvorfor» fikk tid til å sneie innom hjernen din; så kan du lese resten.

Dette ble en dugnad som består av litt mer enn bare kost og rake, saft og boller…Vi er nemlig ikke så sikre på at det er lyset vi ser i enden av tunellen. Vi tror det er varsellampen som lyser på sitt sterkeste og prøver med sitt grelle lys å vekke oss opp, erstatte optimismen og bringe realismen inn på arenaen. Vi har allerede et helt årskull med hundevalper som har blitt forhindret å gå hundekurs, og vi frykter konsekvensene av den store økningen i problematferd vi så vidt kan se anene av nå. 

Vi slår et slag for en glemt gruppe. Hundeeierne. Og kanskje spesielt de ferske valpeeierne. Det er ingen som har nevnt oss hundetrenere, hundesentere,  hundeskoler og hundeklubber i anbefalinger, anmodninger, lover og regler. Ingen har sett så nøye på vår rolle og det behovet kundegruppen vi jobber med har. Ikke så mange forstår hvor viktig jobb vi faktisk gjør i et samfunnsperspektiv og hvor viktig det er at vi er på banen og får gitt råd, hjelp, veiledning og undervisning til en gruppe som ikke kan stå på vent; valpene og deres eiere. Vi er godt skolerte fagpersoner og driver ikke – som mange tror og hevder – en utvidet hobby hvor vi er så heldige å få drive med det vi aller mest glad i; hunder. Vi underviser hundeeiere til å oppdra sin pelskledde samfunnsborger. Vi løser problematferd slik at hunden ikke skal være en belastning på samfunnet. Vi sikrer god dyrevelferd og hjelper familier i deres hverdag. 

Vi er godt skolerte fagpersoner og driver ikke – som mange tror og hevder – en utvidet hobby hvor vi er så heldige å få drive med det vi aller mest glad i; hunder. 

Det er ingen nyhet at det bugner av valper for tiden. Allerede mars i fjor dukket begrepet opp; «koronavalper». Hvordan ville det gå med dem? Vi ble intervjuet i media og som hundetrenere var vårt fokus rettet mot konsekvensene av manglende sosialisering og hjemme – alene – problematikk når hjemmekontorene ble historie. Ikke visste vi at utfordringene ville bli valpemangel, valper til overpris, smuglerhunder, avl på hunder som ikke burde være avlsdyr, nye og uerfarne oppdrettere, ukritiske blandinger av ulike raser, økende forekomst av redde hunder – og at det ikke ville være mulig å gå på kurs eller delte på treninger i lange perioder.  Vi fikk fullt score på spådommen om bekymringen om sosialisering… Hjemmekontoret er fortsatt i full drift så problemene med hunder som ikke kan være alene, har vi ikke sett i full blomst. Enda.

Ikke visste vi at utfordringene ville bli valpemangel, valper til overpris, smuglerhunder, avl på hunder som ikke burde være avlsdyr, ferske oppdrettere, ukritiske blandinger av ulike raser, økende forekomst av redde hunder – og at det ikke ville være mulig å gå på kurs eller delta på treninger.

Valpene og deres eiere står i en særstilling når det kommer til et opplæringsbehov og behov for sosialisering og miljøtrening. Valpene venter ikke med å vokse eller utvikle seg til koronabestemmelsene letter og vi kan åpne for kurs igjen. En valp «vokser» ca 1 år i måneden. Derav sier man at ett menneskeår er det samme som 7 hundeår.  Utviklingen går utrolig raskt og vinduet for sosialisering er i beste fall åpent frem til hunden er 16 uker.  Vi stiller oss spørsmålet; hvordan ville det gått om kjøreopplæringen ble gjort om til onlinekurs, den praktiske kjøretreningen ble gjort via playstation og førekortet ble tilsendt i posten etter endt kurs og etter de mulighetene som koronaen gav for opplæring… ? Ville du følt deg trygg som trafikant hvis du visste at dette var opplæringen som ble gitt og utsagnet «han kjører som han hadde fått tilsendt førerkortet i posten»  var en realitet?

En valp «vokser» ca 1 år i måneden. Utviklingen går utrolig raskt og vinduet for sosialisering er i beste fall åpent frem til hunden er 16 uker.  

Bare i den siste nedstengningsperioden har valpene blitt rundt 6 uker eldre – hvis vi får åpne igjen 25. april. Etter det ruller ukene videre og viktige utviklingstrinn lar seg ikke erstatte eller reversere. Tar vi med oss at hele januar også var stengt – og at vi kun har holdt åpent i 5 uker hittil i år – ser man at vi står i en svært kritisk situasjon. 

Mangel på valpekurs er et svært alvorlig problem. Det vil få konsekvenser for hele hundens liv og et verste scenario vil være hunder med alvorlige atferdsproblemer som vil påvirke deg, meg og samfunnet den er en del av i mange år fremover.

Det finnes rundt  600 000 hunder i Norge. NKKs registreringstall viser at det ble registrert om lag 10 % flere rasehunder i 2020 enn året før. 29 260 nye valper ble registrert i NKKs registre i fjor, som er en økning på 2507 valper. Det er ingenting som tilsier at 2021 kommer til å bli annerledes enn 2020. 

I hele denne perioden som vi har vært rammet av nedstengning og  restriksjoner, har vi sett en negativ og bekymringsfull utvikling når det kommer til hunder / valper. Før mars – 20 observerte vi fryktreaksjoner på valper på rundt 20%. 2 av 10 valper på kurs var redd for mennesker og / eller andre hunder. I perioden fra mars 20 – dd har vi sett en utvikling som gjør oss enda mer bekymret. Fryktatferd har hatt en markant økning og vi anslår at rundt 4 av 10 valper vi nå har på kurs, viser fryktreaksjoner. Dette antar vi har en klar sammenheng med kombinasjonene av frafall av faglig veiledning, kurs og sosialiseringsarenaer  og ferske hundeeiere, nye oppdrettere og  «boomen» av hunder i koronatiden.

Fryktatferd har hatt en markant økning og vi anslår at rundt 4 av 10 valper vi nå har på kurs, viser mindre eller større fryktreaksjoner. Dette antar vi har en klar sammenheng med kombinasjonene av frafall av faglig veiledning, kurs og sosialiseringsarenaer og ferske hundeeiere, ferske oppdrettere og  «boomen» av hunder i koronatiden.

Vi har merket en sterk økning av valper gjennom hele korona – perioden. «Alle» vil ha hund og det er nesten ikke hunder å oppdrive på markedet. Dette fører til at mange har skaffet seg en annen rase / hund enn det de hadde planlagt, de har valgt hann fremfor tispe og mange har spontant anskaffet seg en valp uten å tenke nøye nok igjennom hav som kreves av tid, ferdigheter, kompetanse og tilgjengelige miljøer for å ivareta hundens behov. 

Med en såpass stor populasjonsøkning har vi fått en rekke nybakte oppdrettere. Når nybakte oppdrettere produserer og selger valper til nybakte hundeeiere – og da det ikke finnes kurs å tilby – vil det kunne dukke opp problemer. Det er et stort behov for at fagpersoner med kompetanse er tilgjengelige – OG DERFOR KAN MAN IKKE STENGE FOR VALPEKURS! 

Det er et stort behov for at fagpersoner med kompetanse er tilgjengelige. 

Kompetanse blir sett på som noe av det viktigste for å ivareta dyrs velferd noe som er nedfelt i lov om dyrevelferd §6. I tillegg er kursundervisning for valper en helt nødvendig opplæringsarena for hundeeiere, ikke minst fordi skadeserstatningsloven § 1-5 hjemler et objektivt ansvar for skader voldt av hund. Det er anslått at årlig fører ca. 5 000 hundebitt til legebesøk hvert år i Norge. Det finnes ikke ønske om fler! Når man i tillegg vet at det er barn under 12 år som er mest utsatt, levner det ingen tvil om at trening av hund er et samfunnsansvar.

Å komme seg på valpekurs er essensielt. Slike valpekurs burde bli startet så fort som mulig.Manglende sosialisering / opplæring antas å gi en høyere risiko for at hunder vil utvikle atferdsproblemer. 

Teksten er skrevet av:

Maren Teien Rørvik: 

Maren Teien Rørvik har mastergrad i biolog og etologi med spesialfelt hundeatferd og er utdannet hundeinstruktør. Maren har de siste årene jobbet fulltid som hundetrener og programleder for Monster i NRK-serien Superhundene, Fra Bølle til Bestevenn og Valpeskolen, samt podcasten “Mitt liv med hund”.

Gro Saugerud:

Gro Saugerud er coach, hundeinstruktør / dyretrener og har drevet Drammen Hundesenter siden 1993. Hun har jobbet på Langedrag i 15 år og jobbet blant annet med ulv, gaupe og rev. Hun har blant annet jobbet med 9 gaupekull og har jobbet med ulv i 15 år og jobbet blant annet i WolfPark med sosialiserte ulv i 2013. I 2010 jobbet hun med et løveprosjekt i Zambia. Hun har podcasten VOFFordet og er nå i gang med et bokprosjekt rundt trening av hund. I 2019 hadde hun radioprogrammet «Hundeskolen» på NRK radio. Hun har spesialisert seg på valpetrening med et hårete mål om at ved god skolering skal ingen hunder utvikle problematisk atferd.

Hva skal til for å få en superhund?

Vår kurs er ganske detaljerte. Vi har tatt et oppgjør med vår kursfilosofi etter å ha hentet inspirasjon fra podcasten til Live Bonnevie; Hestenes Klan. I en av episodene snakkes det om trening av hest og jeg har tok spesielt til meg følgende kommentar (tatt fritt etter husken): Det skal være lett for en utrent hest å bli trent av menneske. 

På våre kurs har vi derfor snudd litt på flisa. Vi strekker oss mot målet om at det skal være lett å være utrent hund. Og at hundeeieren må ta kostnaden og frustrasjonen som ligger i at det ikke lenger skal være lett å være utrent eier som skal trene hund…

Lørdag formiddag sitter jeg og gleder meg til skiskyterstafetten. Jeg hører på Tiril Eckhoff som retter en stor takk til sin trener for sin utviklng. Hun snakker litt om merkelappen hun har hatt hengende på seg i mange år; at det er hodet det står på. Hun forklarer det annerledes. Det hun sier fikk meg til å skrive denne lille bloggen:

Tiril Eckhoff / VM 2021:

Sitat: 

«Men i bunn og grunn hadde jeg ikke skyteferdighetene. Og hvis du ikke har skyteferdigheten kan du ikke bruke hue til å få deg til å skyte bedre. Så enkelt er det».

Som instruktører står vi en ekstrem utfordring. Vi (som kan det) skal lære en som ikke kan det (hundeeier) å lære en som heller ikke kan det (hund). Og i pur optimisme tenker vi at det kommer til å gå bra. Det er som å huke tak i meg og kaste meg inn i en skoleklasse som skal bli undervist i 3. klasse videregående pensum i matte. Enkle fakta hadde vært: Jeg (som ikke kan 3.klasse vg. matte) skal lære noen som heller ikke kan matte – og at det skulle vært realistiske forventninger til at resultatet skulle bli bra. Dette er vel grunnen til at mange vikarer endte opp med å vise en film… eller gå ut å ha gym – og at det å ha vikar var ganske populært i min tid som elev (på 70 – 80 – tallet en gang)… 

Men sånn kan vi jo ikke håndtere opptrening av hunden vår! 

Jeg skulle ønske at fersk en hundeeier var villig til å gjøre alt vi sier. Stole på at kursene vi anbefaler er viktig kunnskap som du trenger for at du skal tilegne deg de ferdighetene du behøver. Ta alle kurs vi anbefaler, lese alle artikler vi deler, tren like mye som vi råder de til, møt opp på alle treninger som utgjør et nødvendig bonus – rett og slett – vie tid og penger, øve, terpe og ta ansvar for at det er EIER som må tilegne seg trenerferdighetene. Først da blir det lett å trene. Og først da blir det lett å bli trent.

Det Tiril Eckhoff sier gjelder også oss. Det hjelper ikke om man ønsker eller vil ha en superhund hvis ikke dine ferdigheter til å trene hund er tilstede. 

En hundeeier som ikke fikk det helt til kunne sagt det samme…:

«Men i bunn og grunn hadde jeg ikke trenerferdighetene. Og hvis du ikke har trenerferdigheten kan du kan ikke bruke hue , vilje eller et ønske til å få deg en bedre trent hund. Så enkelt er det».

Elle, melle, deg fortelle… Skal jeg velge katt?

Jeg er alltid skeptisk til å si ja til å uttale meg som en «ekspert» – eller bli omtalt som en. Men det gir en mulighet for å komme ut med viktig budskap og kanskje kunne påvirke i riktig retning. Jeg ble kontaktet av VG + om hvilke rase som kunne egne seg som førstegangshund. Mitt svar var i utgangspunktet «ingen»….

Det er jo egentlig like feil å svar ingen som å svare alle. Eller å nevne noen som en «favoritt». Jeg var egentlig mest fristet til å svare «katt». 

Jeg er kjent for å prate mye på kort tid, så jeg ble egentlig ganske imponert over at journalisten hadde klart å fange opp essensen. Jeg fikk teksten til gjennomlesing og hadde noen få innvendinger. Blant annet at raser var nevnt. I min tilbakemelding skrev jeg: Jeg er jo ikke helt enig i rasene som er nevnt – men mynder generelt kan være fine. I så fall Whippet spesielt. Spaniel er fine førstegangshunder, men i hundemiljøet (og det er mange fagkyndige) vil det rynkes på nesen av rasene som er nevnt. Det kommer til å bli «facebookmat» med det samme…  Når raser blir nevnt spesielt, så tar ofte (de ferske) hundeierne det helt bokstavelig. Og dermed blir det en sannhet uten modifikasjoner… Det finnes en rase for alle. Det er 400 å velge mellom. Rynking på nesen kommer fordi alle vet at det er pluss og minus med alle raser.

Det tok ikke så veldig lang tid før facebook-anmelderne kastet seg på (uten å ha lest artikkelen):

Jeg har ikke vg +, men antar at labradoren blir presentert som fin førstegangshund siden det er bilde av den. Hva er deres mening om det??Jeg personlig er veldig glad for at jeg har hatt 2 hunder før jeg fikk min første Labrador i fjorJeg elsker rasen tvers gjennom, å vil aldri ha noe annet igjen. Men den er mer krevende og MYE mer krutt i den enn det jeg hadde trodd på forhånd. Å jeg har hatt rottweiler før.

Jeg bruker mye tid på hunden min, men ser ofte familier som kjøper labrador fordi de tror det er den enkleste familiehunden også har de kanskje ikke den tiden det kreves for å håndtere en labrador og få den «perfekt». Det syns jeg er synd for da blir det mye omplasseringer.

Hund er et stort fag. Det er som å spørre en proff idrettsutøver hvilken idrett som passer for en nybegynner… Liker jeg å løpe, vil jo løping være bra for meg. Liker jeg å svømme, så er kanskje ikke løping så gøy – selv om en «ekspert» har sagt det…

Jeg er alltid redd for å anbefale raser spesielt. Det er stor variasjon innen rasen og store individuelle forskjeller. Retrieverne og pudler pleier å være greie hunder med tanke på at de moderate «instinkter». Selskapshunder er av type litt innenfor samme kategori som retrievere, med tanke på moderate instinkter. Men de krever ofte mye pelsstell, de er små og kan bjeffe en del…

MITT «ekspertråd» er (uten å anbefale rase):

  • Gå på kurs før du skaffer deg hund (før jeg får hund-kurs)
  • Kjøp deg en eller flere PT-time av profesjonelle hundetrenere  hvor du kan få personlig veiledning i hvilke type hund som passer for deg.
  • Sørg for at du lærer deg viktig kunnskap om hvordan hunder lærer, trenes, hvordan arten hund oppfører seg, om rasen du ønsker deg, om hundens helse, om belønninger mm
  • Velg en dyktig oppdretter
  • Velg en uredd valp
  • Velg en frisk hund

Hvis du får et bra eksemplar av rasen, som er frisk og uredd, en god oppdretter som gir gode råd, avler bra og følger godt opp, at du har tilgang på et bra kurs – og treningsmiljø og at du tilegner deg (eller har ) den kunnskapen som kreves for å trene opp en hund; da vil de fleste raser passe perfekt.

Journalisten skriver:

Jeg tror det finnes veldig mange forskjellige meninger om hunder og spesifikke hunderaser, men det er viktig at de nevnte rasene kommer fra dere som har jobbet med hunder i flere år og som har kompetanse på området, samt informasjonen fra Norsk Kennel Klub. Som dere også poengterer så vil det alltid finnes forskjellige fordeler og ulemper ved hver hunderase som man bør sette seg godt inn i. At det finnes forskjeller fra hund til hund vil naturligvis forekomme. 

Saken handler jo for øvrig heller ikke bare om spesifikke raser, poenget er hva folk uten kunnskaper om hund bør sette seg inn i før de går til innkjøp av det. Og hvilken rase de bør kjøpe er naturligvis noe de må sette seg godt inn i, som det også står i artikkelen. 

Folk velger forskjellig – men har samme forventning – å få verdens beste kompis! Jeg kan fint stå inne for å anbefale retrievere, spaniels, ulike typer «selskapshunder» – og mange, mange andre. Det som skiller disse hundene fra mange andre raser, er de vanligvis ikke har de ekstreme jaktinstinktene (jage vilt), at de ikke vokter skarpt og at de ofte er «runde i kantene». Så sant du ikke velger en workinglinje som er renavlet for jakt…..

Gjennom snart 40 år med hundekurs ser vi at hundeeiere har mange utfordringer med sine hundevalg. Mange velger feil rase – og kanskje også feil kjønn. Mange velger feil individ og noen er uheldig med oppdretter. Men mange velger den perfekte hunden. Og hva som kjennetegner den perfekte hunden, er veldig forskjellig. En fellesnevner som går igjen er at den er «snill». Er den snill, slipper den unna med mye :-). 

Men hva ligger bak det hverdagslige begrepet «snill»? Etter min erfaring er det en hund som ikke viser noe form for aggresjon. Man kan ta fra den ting, den kan stelles og håndteres, den er vennlig mot alle mennesker og dyr, er rolig inne og er en god turkompis som holder seg i nærheten og som ikke stikker av. Den oppleves som «ikke redd for noe» og som «lettlært». Innfrir den disse punktene virker det som om de fleste kan «leve med» litt lyd hvis det er forventet i rasen.

Motvekten er ikke at hunden er «slem». Problemene som vi ofte får «på bordet» er at hunden er for aktiv, bjeffer for mye, stikker av, vanskelig i møte med andre hunder / mennesker – rett og slett at tempoet er for stort i hverdagen. Den er for aktiv. Og den er vanskelig å «dressere».

En jakthund er en super hund for deg som jakte. En vokterhund er fin for deg som vil ha en hund som skal vokte. En hund som varsler er super hvis du trenger en «alarm».  En fysisk aktiv «atlet» er perfekt for deg som trener mye og selv er fysisk aktiv. 

Det poengteres  i teksten i VG + at det finnes ulike fordeler og ulemper med alle raser som man bør sette seg godt inn i.  Eksemplene i artikkelen baseres på hvilke hunder som ofte anses som samarbeidsvillige og lette, og derfor kan egnes godt som nybegynnerhunder. 

Jeg håper alle som vil ha hund får den perfekte hunden! Og får masse glede av hundene sine! Et stort ansvar hviler på eiers valg og kunnskap, men gode gener og god opplæring gjennom seriøse hundeskoler / hundeklubber vil også være gode bidragsytere. 

Jeg selv har for tiden «verdens frekkeste cocker» og «verdens mest rampete unghund».  Og tipper jeg rett, så kan flere kaste seg på samme tittel. Men – begge er snille og dermed tilgis de lett for alle sine rampenykker. Hjertet på ryggen er forvandlet til svarte vinger og ungdomstiden er i full sving. Og jeg kan bare tenke meg at når JEG (som har 40 års erfaring med hund) synes ting kan være litt vanskelig av og til; hva da med den FERSKE hundeeieren?

Blogg 5: Saga`n om Saga Valpeklem i Koronatid

Saga er født 3. juli og nærmer seg 5 mnd. med stormskritt. Tannfellingen er i full gang og alle fortennene er skiftet ut til de nye voksentennene. Men det er det eneste som en «voksent» med Saga. Kroppen vokser i rykk og napp og det er armer og bein, tenner og styr. Konsentrasjonen er ikke helt på plass og impulsiviteten  er det ikke noe å si på. Hun er ekstremt snill og vil egentlig kose heeeele tiden. Det er det som gjør alenetreningen litt vanskelig og det å være i bur litt kjedelig. Det har vokst frem et vakkert hjerte på ryggen hennes etterhvert som ryggen, pelsen og tegningen har kommet i riktige proposjoner. I natt fikk hun sove i sengen min (hyttelivet er topp!) og hun har aldri sovet så lenge som hun gjorde i dag! Og i dag gikk det opp for meg at hun bidrar til noe veldig, veldig viktig! 

Akkurat nå har hundesenteret blitt stengt ned for 2. gang i år. 3. gang på 1 år hvis vi tar med hundesykdommen i fjor høst. Det er ikke lenger lov å drive innendørs trening så hele søksavdelingen ligger nede frem til 1.12. VI trener riktignok. Saga  er jo heldig som har fått sitt eget treningssenter! Men søkskursene står på vent. Og mye annet. Vi skal trene utendørs neste uke. 2 dager i uka får vi bruke Drammen Hundepark sitt uteområde! Snakk om raushet! Det er så generøst at jeg ikke har ord! Jeg må bare takke Renate så utrolig mye! Her settes en standard for konkurrenter / kollegaer som man bare kan strekke seg etter! 

Jeg har reist til fjells for å jobbe, samle litt krefter og tenke nytt og kreativt. Jeg har egentlig ikke gjort noe annet i hele år. Eller i alle fall siden mars. Vi åpnet 1200 kvm innendørs anlegg i januar. 10 uker etter ble vi stengt. Nå skjer det igjen. Det krever sin mann. Eller kvinne om du vil…. Jeg tør ikke engang tenke på hva vi har tapt. Håpet er at vi vinner på sikt. Både over Covid – 19 og ved at alt vi tenker nytt drar oss i nye retninger. 

Det var egentlig kveldens valpekos som fikk meg til å skrive litt igjen. Fordi det gikk opp for meg hvor viktig det er med kos, klem og nærkontakt. JEG har jo 2 ekstremt kosete hunder hjemme, en flott sønn og en super kjæreste. Så jeg kan jo få klemmer når jeg vil. Men nå er jeg på hytta med mamma`n min som er 78 og ikke lenger har pappa å klemme på. Pappa døde for nesten 3 år siden og nå er det jo ingen å klemme på i huset. Saga har blitt så flink nå at hun har fått mer frihet i hytta. Hun er renslig, roligere og kan litt mer enn bare for noen uker siden. Og dermed kan hun tusle rundt som hun vil og gi bort klemmer til alle som vil ha. Og det vil mamma! 

Og da gikk det opp for meg hvor viktig dyr er i en situasjon som nå. Korona gjør sitt til at ingen klemmer kan deles ut og det blir veldig lite fysisk kontakt mellom mennesker. Og hva er vel da bedre enn en valp med et stort hjerte på ryggen og i brystet – og som deler i vei og driter korona`n en lang marsj! Om ikke det er nok; mamma har fått helt ny sofa på hytta. Og i den skulle INGEN hunder. Men hvem ligger der og sover… 

Note: Vi lever noen gode dager her på fjellet. Vi går turer, spiser god mat og i dag ble det en forsmak på julen; RIBBE! Det er ikke snø på fjellet nå, men naturen ville krydre vår gryende  julefølelse med et liiiite dryss med snø akkurat da vi satt oss til bords. 

Blogg 4. Saga`n om Saga: Apport!

Saga er et naturtalent når det kommer til apport – og reklame…

Vi har tatt en tur på hytta. Et par fridager midt i uka gjør seg best til fjells – da finner jeg roen og må la 1000 ting hjemme stå på vent. Jeg blir litt strengere med meg selv på hytta og når det kommer til «å svare på mail så fort jeg kan» – nå lar jeg de få ligge litt og så tar jeg det når jeg er ferdig med å slappe av… 

Slappe av gjør jeg når jeg kan ta med hundene mine, kamera, noen apporter og rusle rundt på tur. Det er litt snø i fjellet. Akkurat passe så jeg kan gå på tur, akkurat passe så hundene kan base litt. Og akkurat passe til at jeg begynner å glede meg til jul! 

Saga er 4 måneder og frem til nå har jeg brukt lek som en bevisst vei frem mot kommende oppgaver. Ball-leken har flere fremtidige oppgaver; den skal primært være en superforsterker, men gjennom lek med ball har jeg også tenkt kommende apport. Ball er jo på sett og vis en regel-løs leke. Det gjør ingen ting om hun tygger, hvordan hun leverer, om hun ikke henter den eller om hun vil ha den for seg selv. Men gjennom denne leken kan jeg manipulerer henne i riktig retning for kommende dummie. Eller fugl.

I starten var hun ikke så interessert i ball. Hun kunne tusle etter, men lot ofte vær å gripe. Hvis hun tok den, labbet hun ofte vekk fra meg og hvis hun kom til meg, slapp hun den ofte på veien. 

En dummie har jo en oppgave i kraft av å være en dummie. Vi har forventinger og regler knyttet til en dummie; den skal ikke tygges på, holdes stabilt, hun skal løpe til apporten, gripe, løfte, snu og returnere til meg og levere den. I det ligger det at hun ikke skal slippe før jeg ber henne om det. Når noe ( i dette tilfelle dummien) har en oppgave / en hensikt, så legger vi ofte til et sett med regler. Og her er det mange konflikter som starter når man trener en apportør. Jeg tror at våre forventninger, holdninger og krav til gjenstanden som brukes (dummien, fuglen, treapport), føres over på de krav jeg setter til den utrente hunden. 

Gjennom lek med ball har jeg fått frem atferdene jeg ønsker å ha som et fundament:  løp til ballen ( ikke etter), grip, løft, snu, hold fast (ingen tygging), intensitet ut til apporten og inn til meg – og lever den i hånden min. Alt dette fungerer med ball. I dag ville jeg teste; hvordan ser det ut med en dummie?

Jeg er i mål med Lykke for lengst – hun apporter til lands og til vanns!

Jeg tok med en passe stor valpedummie og rett og slett testet. Gjennom «testen» ville jeg se hva jeg har å bygge på.  Hva bor i henne nå? Hva skal jeg styrke? Hva skal jeg beholde? Hva skal jeg tone ned? Jeg har ikke satt på noe signal, så jeg måtte bare trigge hennes nysgjerrighet og så håpe at atferden gikk av seg selv. Og det gjorde det. God fart ut (avstand ca 5 meter), gripe (måtte bare finne ut av hvordan en sånn dings som ikke er rund skal få plass i munnen), løfte, løpe tilbake til meg og stoppe hos meg og få maaaasse skryt for innsatsen. Hun holdt den i munnen under hele belønningsseansen og jeg kunne ta den ut av munnen hennes med et «takk». 

Lykke og Saga

Lek er altså ikke bare lek. Det er kommende arbeidsoppgaver, kommende grunnferdigheter, relasjonsbygging, konfliktdempere, kravløse problemløsere og det kommende toppbelønninger. Det er faktisk det magiske nøkkelknippe som åpner hundens læringsdører og de kan være svært verdifulle hvis en og annen dør skulle gå i vranglås.

Jeg tror hun har gått en god skole. Hun har jo ligget ved bena mine når jeg jobber på mac`n  med alt som må gjøres med hundesenteret`. I det inngår selvfølgelig markedsføring og PR. Så hun passet på å holde apporten helt riktig i forhold til at det optimale skrytebilde kunne pryde førstebildet på bloggen! Naturtalent på det meste, denne spanielen her 🙂

Lykke synes at en tennisball er verdt en million….

Saga`n om Saga, del 3: Det går bedre og bedre dag for dag…

Saga synes at broren sin er litt dum…

Saga nærmer seg 4 mnd  (15 uker) og vi galopperer videre med all forberedende arbeid for den kommende voksne hunden. Akkurat nå er hun i en slitsom periode hvor hun vil mye, men kan lite. Hun kan stoppsignal og vi har får på plass noen rutiner, men det er langt igjen til at jeg kan gi henne et signal (kommando) og så skjer det noe…. 

Det er tirsdag kveld. Akkurat nå sover hun ved siden av meg. På gulvet. Hun har funnet roen helt av seg selv og ligger rett ut (kanskje ikke så rart i dag med 2 1/2 time lek og tur i regnværet, hviletid hjemme noen timer og så demohund på valpekurs i kveld). 

Hagefest!

Vanligvis må jeg hjelpe henne til å finne roen. Enten at hun må ha hviletid i buret eller på fanget mitt. Hun er ekstremt kosete og vil veldig gjerne kose seg på fanget. Hun må ha en dæsj med nærkontakt flere ganger om dagen og klatrer mer enn gjerne opp på fanget og koser og koser og koser… 

Hva har vi gjort siden sist ( blogg 2)? Tja – vi har vært på kurs i RIO (Ro i oppflukt) og hentet inn nyttige tips om hvordan vi skal trene inn sitt og andre kommende jaktferdigheter. Så nå er jeg bevisst på å generalisere atferden «sitt»  slik at hun vil og kan sitte i alle situasjoner og miljøer. Jeg har begynt å sette på signalet på sitt-atferden og tenker mye på å jobbe med selvbeherskelsen (altså Saga sin ; ikke min) og «belønningskontroll med glimt i øyet».

Dette er Astrid og hennes coker in action. Saga skal bli like flink en gang…

Så har vi vært på Husbandry-kurs og kommet et langt steg videre når det kommer til håndteringstrening. Hun er nå stabil i chin-target og også at hun kan legge seg på klippebordet med haka i bordplaten. Da har jeg begge hender fri og kan jobbe med begynnende vaksinerutiner og generell håndtering. Hun er trygg og fin og det meste går som en lek. Også å hilse på en mops med sin egen dialekt (han kommer fra Bergen, men det er sikkert ikke grunnen); masse snorkelyder i våken tilstand. Litt rart i starten. Helt «innafor» da det viste seg at han var en kul lekekompis (det var riktignok bare Saga som lekte, men han var tilstede…)

Saga og Ludvig

Vi har vært flere ganger i byen siden sist. Bytrening er mest for miljøtrening og det er mindre og mindre hun er redd for. Da hun var enda yngre, reagerte hun på biler og på hunder som bjeffet. Etter at hun har vært med på utallige kurskvelder og blitt eksponert for «livet», er det ikke så mye som vipper henne av pinnen. Det har skjedd enormt mye på 7 uker! Mye av grunnen er en normal modningsfase og noe av grunnen er bevisst trening. 

Bragernes Torg
Vi kaller det City-Agility

Vi har arrangert flere «hagefester» siden sist og dagens hagefest var helt rå! Valper og voksne hunder gikk sammen i en stor gruppe og alle fungerte helt topp! Hun takler nye hunder bedre og bedre og sosialiseringen som er gjort gir nå god avkastning. Vi hadde en «avskjedsdag» med søsteren hennes (Lykke) som skal til Tyskland og bli redningshund!

Smått og stort. Søsken og «andre»

Vi har fått med på kjøpet et trivelig bekjentskap fra Tyskland og Astrid hadde til og med lagd hundeleker som vi fikk i gave! Jeg vet ikke om hundene var helt enig at de skulle gis bort til meg eller om de mente at de heller skulle gis til dem (det er jo tross alt HUNDEleker), men det ble en «vill kamp» om lekene – og da har de jo allerede bestått testen! Hundene vil ha dem!!!

De er miiiine!

Saga begynner å bli en fin demovalp på valpekursene. Hun kan nok til å vise øvelsene «steget videre» og lite nok til at man kan se hvordan vi trener det inn. Hun begynner å bli flink til å ligge i buret «på vent» når Maja og jeg underviser selv om det er et lite steg igjen til at hun er helt stille og tålmodig… (og DER måtte jeg minne meg selv på at hun bare er 15 uker….). Hun er fortsatt ikke så flink til å være forlatt uten at jeg er i nærheten. Men vi klatrer sakte videre. Eller krabber. For det går ikke så veldig fort…. Men det blir bedre og bedre dag for dag. 

En kort oppsummering om hva vi driver med nå:

  • søkstrening med Kong (hel Kong og miljøtrening; klatre, brøyte seg fram, gå på ting, under ting, gripe, leke, knallbelønne)
  • Sitt med fokus på fuglehundarbeid
  • Selvkontroll
  • Husbandry / håndteringstrening
  • sosialisering (folk & dyr)
  • miljøtrening
  • belønningsutvikling ( vi må speede opp matbelønningene litt…)
  • Være rolig inne
  • innkallingstrening med knallbelønninger
  • Er på valpekurs hver dag…..hovedsakelig som demohund 🙂
  • Hun sover hele natten
  • Valpebitingen er minimal
  • Nesten renslig (totalt 3 uhell inne på 7 uker)
  • Opplevd snø for første gang i dag
  • Krabbefart på (hjemme)alene – trening. 
  • Alle planer om å filme alt vi gjør er gitt opp. Jeg skal skjerpe meg. Vi skal i alle fall filme litt mer!

Konklusjon: Å trene (mye) med valpen er smart! Kanskje ikke den mest velformulerte læresetningen, men den er like sann som den er enkel. Å ha en plan gjør det hele mer effektivt. Og så er det jo så utrolig moro! Jeg får si det som en av mine hundekollegaer; hvis det ikke er moro, så gjør du det feil! Ny blogg kommer snart! 

Og så en liten note på slutten (skrevet tidlig morgen dagen etter skrytebloggen): Jeg tenkte Saga skulle få sove i senga sammen med meg i natt. Hun gikk fra å være en søvnig valp til å bli en «slangehund» med 100 hoggtenner. Hun var overalt med vidåpen munn og avsluttet hele seansen med å begynne med den karakteristiske gulpelyden av kommende oppkast…. Så da rakk jeg å få henne ned på gulvet før hun kastet opp og så ble det natt i bur allikevel. Så da sov hun godt og jeg bedre og dagen i dag byr på søkstrening på senteret og tur til hytta. Så da får jeg sikkert muligheten til å skryte mer en annen gang 🙂

Saga`n om Saga, del 2: 13 uker og full fres!

Saga som 9 uker gammel og på sin første sosiale samling; konfirmasjon
Ta en titt på denne 🙂

Saga er nå 13 uker og plutselig begynner ting å gå bedre. I går sa jeg egentlig det motsatte. Jeg kalte det for «helvetesalderen» siden hun var for ung til å ha noen kunnskap som var brukelig i hverdagen og gammel nok til å være mer aktiv (lengre i beina til at aktiviteten ble høyenergisk), krevde mindre søvn og behovene for fysisk og mental stimulering økte.  De to første ukene var jo ganske enkle siden hun sov, var liten (mindre), kortere i beina og ekstremt uselvstendig. De 3 neste litt mer utfordrende. 

Men ting kan fort bli bedre. Faktisk over natta. Og valpen kan gå fra terningkast 1 til 6 på kort tid. Det er mye som skal på plass og det er egentlig et utømmelig behov for trening. Valper skal sosialiseres med alt som har puls (og som hun skal forholde seg til i framtida), de skal miljøtrenes (så ingenting blir skummelt og alt er bare trygt og godt), de skal lære å lære, de skal lære det jeg har bruk for, vi skal utvikle belønninger og jeg skal lære henne å jobbe for å oppnå dem. Hun skal lære hvordan lek lekes så vi ikke får konflikter i belønningen (at hun ikke vil slippe leken, at hun ikke har godbitmanerer, at hun lærer hvilke belønninger hun skal få og når hun kan få ta dem osv). Alt dette skal skje i løpet av døgnets våkentid og rekkes mellom hverdagen og livets sysler. 

Fra bytur for et par uker siden

Jeg har trent hunder i 40 år. Jeg lever alene i huset selv om både kjæresten og eldre barn er involvert i livet hennes. Og hushunden Lykke. Og moren min (som faktisk frem til nå har vært veldig flink til å følge valpereglene som er satt og faktisk bidrar til å lære valpen til å bli flink). Hvorfor jeg nevner moren min, er fordi hun går inn i som eksempelets makt om at voksenopplæring er noe av det vanskelige (vanskeligste) i hundetrening. De som går på kurs hos meg får historien om moren min og hennes bidrag til hundetrening av hundene mine. Den er fortalt med masse kjærlighet og humor og de fleste som hører den, kjenner seg godt igjen…

Jeg har tilrettelagt liv for hundehold, inngjerdet tomt, treningsanlegg på 1200 kvm og masse venner med hunder som blir og er hennes hundevenner. Jeg har tid, treningsplan og gjennomføringsevne. Jeg vet hvor jeg skal og vet sånn nogenlunde hvordan jeg kommer dit. Nå som jeg har (en aktiv) valp, tenker jeg på de jeg har på valpekurs som ikke har hatt hund før, har ett eller flere barn og et liv som er litt mindre fleksibelt enn mitt….

Jeg tenker at det må være en sjokkartet opplevelse når man tror man kjøper en valp og ender opp med en variant av Tyrannosaurus Rex, Piraja og hund…. Det er armer og bein og tenner. Det er tidlig opp, sent i seng, våkenetter, nye lyder, valp på bordet, i sofa, i buksebeinet og tenner som gnager på det meste. Men dere; det blir bedre ganske fort hvis man trener inn smarte grunnferdigheter og lærer konseptene om hundetrening. Det billigste er å kjøpe valpen – uansett hvor mye den kostet. Nå kommer utgiftene; til kurs! Valpekurs er bare en nødvendig start. Så tidlig som mulig! Så kommer resten! Hva resten er, er opp til hver og en. Men hold flyten og bli med på videre valp, belønningskurs, sosialiserng, spesialkurs / fordypningskurs for den kommende hundesporten du vil drive (jakt, lydighet, agility etc). Vær i forkant av kunnskapen du trenger så du ikke alltid er på etterskudd av hva du burde ha gjort… Hunden utvikler seg hele tiden og lærer i ett sett. Både det du vil at den skal gjøre – og det du ikke vil.

Læring er et tog som ikke nødvendigvis går på skinner og som dundrer i vei uansett om vi står på perrongen eller ikke….

Vi har jo noen rare pedagogiske konsepter når det kommer til hundekurs. Vi tar på oss jobben å lære bort noe til noen som ikke kan noe slik at de skal lære bort det de ikke kan til noen som heller ikke kan det… Prøv det på en rideskole…. Sett en utrent rytter på en utrent hest og se hvordan det går.

Fra januar vil vi gjøre noen endringer på kursene våre – rett og slett fordi jeg har fått noen nye ideer som deltagerne våre vil nyte godt av. En av ideene skal tas allerede i bruk på neste kurs. Nå er jo alt ferskt (det er litt over 6 år siden jeg hadde valp sist) og jeg ser at det er en del ting som er smart å gjøre og som jeg hadde glemt at jeg gjorde… Noe har man bare i «ryggmargen» og det blir en form for taus og ubevisst kunnskap. Nå skriver jeg opp alt jeg gjør og er på en form for «frem fra glemselen – reise». Og det vil våre kursdeltagere nyte godt av!

For å oppdatere hva hun nå kan:

Chintarget med omvendt lokking og godt trykk i hånden

Hun begynner plutselig å tilby å legge seg inne og forstår belønningskonseptet bedre!

Hun sover ved bena mine når jeg har kontortid (stedenfor å bite i teppet, ledninger, løpe rundt, hoppe opp på meg, tulle med Lykke, hente ved i vedkurven)

Hun er helt komfortabel med å være i dobbeltburet bak i bilen

Jeg har satt på signalet på «sitt»

Vi jobber med bli-posisjon i sitt og dekk

Hun blir bedre til å legge seg, men ikke god nok til at signalet sette på enda.

Vi jobber med forkunnskaper til apportering

Hun søket opp begge hender når vi jobber håndtarget og vi jobber med frysposisjon i hånda (her har vi fått på en tilleggatferd; slikking. Så den må finjusteres litt)

Hun begynner å bli flink til belønningssignalene

Vi får flere belønninger å spille på

Selvbeherskelse og godbitmanerer

Innkalling går fortsatt veldig bra

Hun kan være ute i hagen sammen med Lykke uten at jeg er sammen med henne.

Være rolig på fanget når jeg løfter henne opp ( selv om hun egentlig er full av maur og lopper i blodet, mark i rumpa og uro i kroppen)

Hun er nesten renslig

Hun går i trapper

Hun ligger i bur om natten og buret er nå på vei ut av soverommet. Hun flyttes sakte men sikkert lenger og lenger ut mot gangen og etterhvert skal hun sove sammen med Lykke og ikke oss.

Dette er våre «minefelt» ; det som er vanskelig:

Alene inne i huset (alene i den forstand at hun ikke ser meg, men at jeg fortsatt er i huset)

Gå pent i bånd (nå må jeg passe meg siden hun har gått fint helt frem til nå. Nå må jeg ikke bli lat og la henne ture frem! Dette skriver jeg som en påminnelse mest til meg selv…)

Fortsette sosialisering siden hun kan være litt forsiktig med hunder og myk i sin kontakt med mennesker.

Miljøtrening til alle døgnets tider (mørket er litt skummelt).

Saga`n om Saga fortsetter og 2 blogger er skrevet på 5 uker. Snart kommer Podcasten som gir deg mange tips og råd og hvor vi forteller om hvordan det er å ha valpen i huset! Følg med på Voffordet? Vi kommer snart med nye epiosder (hør gjerne på de 10 som allerede ligger ute – du finner dem på Spotify!)

Saga`n om Saga del 1; Den første tiden med Saga

Spanielsplassens Saga er straks 12 uker. Hun er født 3. juli og de få ukene hun har bodd her, har vært ekstremt hektiske og MYE måtte på plass på kort tid! Jeg skriver en kort oppsummering av hva hun har lært frem til nå – eller dvs; hva jeg har trent på frem til nå. Og det er ikke lite….

Trygghtstrening:

Første bud er trygghet. På alt og alle. Vi har jo en hund til (Lykke) og for å få dette til å gå bra, måtte vi ta det litt rolig. Lykke har aldri være voksenhund i familien og jeg mistenkte henne som en sterk tilhenger av enehundlivet. Hun kan ha noen fikse ideer når det kommer til eiertrang på fang (mitt), sofa og tyggeting (herunder går pinner og alt som kan stappes i munnen). Lykke ble plutselig voksen i en alder av 6 1/2 år. Hun  har vært så liten og barnslig helt til nå, men plutselig ble hun stor! Det er nesten så jeg tror jeg har fått en voksenhundressurs som kan brukes som «sosialarbeider» på valpekursene våre!

Lykke

Saga skulle bli trygg hjemme, med alle folk og dyr som tilhører flokken og vennekretsen, lyder, rutiner, bilen; både vår og biler som kjører forbi, sove om natten – egentlig trygg på ALT & ALLE! Trygghetstrening tar den tiden det tar. Det finnes ingenting i verden som kan fremskynde dette for å få det på plass. Ting Tar Tid. Det er ikke bare treningsmengde, gode metoder og lure triks som skal til. Valpen må modnes i sitt tempo. De har ulike personligheter, mentalitet og behov. Og jeg har fått en spaniel. De har jo sine ting med ønske om å være tett, tett, tett, TETT på menneskene sine. Og Saga går inn i den pulja over «spaniels med borrelås». Jeg er heldig som kan ta med  valpen overalt og på jobb og at jeg har et liv som er valpevennelig. Valpen MÅ ingenting innenfor gitte tidsfrister. Alenetrening går i hennes tempo og vi tar små babyskritt mot å kunne være alene hjemme. 

Inne i huset er det vanskelig å være «alene». Alene i den forstand at hun er i stua og jeg på kjøkkenet, badet, hente posten etc. I bilen derimot, er det veldig greit. Der kan hun ligge uten protester og virker trygg og komfortabel. Bilkjøringen går i det store og hele veldig fint. Vi startet med å la henne ligge i forsetet eller i fanget til den som satt som passasjer. Så fort bur var tilvent, ble hun flyttet i bur rett bak sjåførsetet og deretter bak i bilen som skal bli hennes faste plass i den ene halvdelen av dobbeltburet. Så nå er biltilvenning, plassen i bilen, opphold i bil (venting i bil), kjøring og alt med bil på plass. Og det gjør den praktiske delen veldig mye lettere. 

Samarbeid:

Så må hun begynne å lære ting. Eller dvs; hun må begynne å lære å lære…. Belønninger skulle utvikles, hun skulle lære å gjøre noe for å få noe og jeg valgte noen enkle startøvelser som jeg trenger for kommende jakttrening. 

  • Target (snute i hånden) begynner å bli bedre og vi har så smått begynt å tenke «frys» med håndtarget. Dette skal jeg bruke til kommende apport og til trening av husbandry.
  • Så er det sitt (frivillig sitt ), forstå leken «omvendt lokking» (som er et veldig godt hjelpemiddel). Sitt er en allroundatferd som er super å trene både for jakten, markering i søket og mye annet – men mest av alt; en fin lær og lær – øvelse! 
  • Legge seg (frivillig atferd ispedd noe lokking)
  • Takk (spytte ut steiner og ting hun har i munnen). Dette for å få til en enkel måte å få henne til å spytte ut ting uten at det blir konflikter mellom oss. 
  • Gå fint ( en atferd som belønnes når hun går fint og prøve å unngå at hun får erfaringer med stramme bånd…)
  • Innkalling (alltid topp-belønninger!)
  • Ro (klare å være rolig inne, blant folk / dyr, på trening – og aller helst sovne i disse vente – situasjonene)
  • Håndtering (organisert plukk & pell)
  • renslighetstrening (gå ut med henne veldig ofte og ha styr på fôringer og «passeringstiden « fra munn til ende(tarm) ). Nest siste fôring er ca kl 17 og siste fôring ca kl 23. Da gjør hun fra seg før natten og holder seg natten gjennom. Funker superbra! ). Hun får mat 3 – 4 ganger pr. dag og masse godbiter (belønninger) i mellom. 
  • søk (søksutvikle)
  • jobbe opp forsterkere, lære henne belønningsgamet, sørge for at leksbelønninger blir nettopp belønninger og ikke konflikter og være på skattejakt etter alt jeg kan bruke til å forsterke alt jeg vil ha. 
Dette er det første søket etter ball


Sosialisering og miljøtrening:

Helt i starten var det fokus på å bli trygg på Lykke. Hun skulle tåle alle Lykke`s nykker (som viste seg å være langt færre enn jeg trodde). I starten gikk valpen løs og Lykke gikk i bånd og etter kort tid, kunne begge gå løse sammen. Nå er det helt problemfritt både inne og ute, så det er nesten sånn at man glemmer at det var en liten hump i veien fra starten av :-). 

For å ivareta sosialiseringen, så har vi trappet opp valpeslippene (som vi har på våre valpekurs) til å bli «hagefester» for valper. Da er vi ute i flotte områder og får trent maksimalt.

Fra en av våre hagefester!

Jeg er fortsatt veldig forsiktig med å møte voldsomme hunder og slippe henne sammen med hunder uten antenner og kroppskontroll. Min største frykt nå er at en (stor) hund skal komme brasende gjennom skogen og «hilse» og skremme vettet av henne. Frykt nummer to er at hunder skal fly på henne og skade henne. Jeg vet at slike opplevelser kan sette spor som kan gi store konsekvenser for hennes sosiale framtid. Enn så lenge har hun bare fine opplevelser og sånn håper jeg det fortsetter i alle evighet! 

Vi har gått tur i byen og eksponert henne for «alt mulig». Det er utrolig hvor mye som er nytt som en vanligvis ikke tenker på. Hun reagerte veldig lite på det meste, men får selvfølgelig belønninger når hun takler ting superbra. «Det – vokser – godbiter – på – sånn – leken» er veldig fin å ha hvis noe skulle virke skremmende. Første bytur (sammen med 2 kullsøsken) besto av følgende opplevelser:  være i p-hus, kjøre heis, gå i nytt og urbant miljø, busser, biler, tog, sparkesykler, sykler, folk som haster forbi, løper forbi, hunder som er på tur i byen, duer, trapper, rullestol, tiggere, folk som vil hilse, folk som ikke vil hilse, vente når vi prater med møtende, gå fint i bånd, gjøre noen enkle øvelser, stå i mot fristelser på bakken (søppel, snus, sneiper, kastanjer..) – og det hele eskalerte i et restaurantbesøk (ute) og finne roen (sovne) ved bordet sammen med sine 2 søsken. Akkurat det med å finne roen på Jonas B var litt vanskelig, men etter litt kav og armer & bein, så sovnet hele buketten! Alle 3 valpene gikk til toppkarakter!

Sovende gjester på Jonas B

Bestemme over…

gjør jeg veldig lite av. Eller; jeg bestemmer jo på sett og vis alt, men jeg korrigerer ikke. Jeg evakuerer det meste og hindrer henne i å få tak i ting som er farlig eller ting som ikke kan bli ødelagt. Hun gnager på alt og fyker rundt som om hun er på 10 kopper kaffe på sitt mest energiske. Siden hun ikke kan så mye (stoppsignaler, legge seg og andre hverdagsbeskjeder), så har jeg begrenset plassen hennes når jeg må gjøre andre ting enn å holde øye med henne. Hun legges i bur i nærheten av meg når hun skal hvile. Da finner hun roen og slapper av. Og det er faktisk veldig viktig for utviklingen. Hvis jeg skal løpe etter henne og redde det som reddes kan, blir det fort unødvendige konflikter. Men så fort hun er mer «skolert» vil hun få frihet tilpasset kunnskapen. Og da blir alt lettere. Mitt fokus er å få henne til å begynne å gjøre ting jeg liker. Ikke å få henne til å slutte med det jeg ikke liker. Og det blir det bedre stemning av :-).

Om 2 uker skal hun ta ny vaksine, så frem til da skal vi øve på vaksinerutiner, bordtrening og alt som gjøre det lettere å være hos veterinæren. Vi satser på at hun klarer det veldig bra og vi skal jobbe med «chintarget» og dyrlegerutiner i de kommende 14 dagene. Til helgen skal vi på kurs i RIO (ro i oppflukt) og da får vi helt sikkert masse mer å trene på! Blogg kommer!

Gjelder også for springere…..
Bystjerner…

Forrige Eldre innlegg