








Om dyr, natur, familie og det som opptar meg i livet. Jeg elsker å fotografere og deler gjerne bilder via bloggen. Velkommen inn i min verden!
30 jul 2017 Legg igjen en kommentar
03 jul 2017 2 kommentarer
En nydelig dag på setra, holdt på å ende veldig galt for Lykke! Flaks gjør at jeg har henne i dag og at hun ikke døde forrige onsdag….
Etter en lang dag i kjedsomhet (for hundenes del altså), dro jeg og en kollega opp i fjellet så hundene kunne få kost seg litt. Setra er inngjerdet og hundene kunne derfor løpe løse og strekke litt på beina etter mange timer på vent.
Planen var at vi skulle skravle, brenne bål, spise jordbær og litt godis og bare la dagen gå over til kveld og kvelden går over til natt. En solnedgang 1050 moh er ikke å forakte og kveldssola hadde fortsatt krefter til å gi oss litt varme selvom klokka dreide mot 21.
Kvelden og dagen hadde vært innholdsrike i seg selv. Ulvetur og gaupetur, guiding og trening av revevalper sto som vanlig på menyen. I tillegg hadde en elg skadet seg og krevde veterinærbehandling, Marie «klippet» klauvene til elgoksen Selmer (med litt kos, mat og bananer var han veldig samarbeidsvillig) og et par hunder i kennelen fikk en liten sjekk for et par småskader. På tampen ble det innfanging av et lam som hadde forvillet seg inn til værene – og Muflon er IKKE lette å fange. Selv når de er små lam…
Så bar det til seters med store forventninger og koselig selskap. Vi hadde vært på setra i 5 minutter før Lykke kom opp til oss. Veldig rar og annerledes enn slik jeg er vant til å se henne. Hun pep litt og søkte seg til oss, prøvde å svelge og halsen og magen begynte å svelle opp. Jeg åpnet munnen hennes for å se om jeg kunne se en pinne eller noe som satt fast, men kunne ikke se noe. Men jeg skjønte at noe satt fast i halsen.
Veterinæren er minst 45 minutter unna. Så det var ikke engang vits å tenke på å kaste seg i bilen. Hun begynte å få problemer og la seg ned mens hun forsøkte å svelge. Buken var stor og halsen hard og oppspilt og jeg tenkte: Er det sånn Lykke skal dø? Jeg kunne ikke gjøre noe! Jeg forsto jo at hun var i ferd med å bli kvalt.
Jeg ble på sett og vis ganske handlingslammet, men håpet at hun skulle kaste opp. Minuttet – eller minuttene – virket evige, men endelig begynte hun å brekke seg. Hun kastet opp masse hvitt skum – og inne i skummet lå en hel hestepære. Slukt uten et eneste tygg, endte den som en propp i svelget.
Jeg har vært på Langedrag i 11 år med utall av eksponeringer for hunder og hestebæsj. Jeg har drevet med hest i mange år og hatt hund og hest sammen uten tanke for at en hestebæsj kan være farlig…
Man lærer så lenge man lever, og jo lenger du lever jo mer lærer man…. Så nå er det altså enda en ting å være redd for; hestebæsj er nå lagt inn på lista…
Lykke kviknet til veldig fort, men lærte nok ikke så mye av det hele…. Hestebæsj er like godt; så hun endte opp med både å apportere hestepærer til meg resten av kvelden – i tillegg til å spise noen selv… Jeg har fortsatt min lille røde og er sjeleglad for at det gikk så bra som det gjorde!