Søndag fortalte jeg på Facebook hva som hadde skjedd med Lykke. I skrivende stund har over 1700 sendt hjerter og omtanke og over 600 har kommentert med hjerter og fine ord. Folk har ringt, sendt sms, mailer og gode ord på messenger. Jeg er overveldet over omtanken og må få lov til å takke for alle verbale og fysiske klemmer! Alle varmet et mørbanket hjerte. Altså mitt…
Torsdag forrige uke var ikke Lykke seg selv. Alt var nesten normalt, men allikevel var det noe som ikke stemte. Litt roligere enn vanlig. Gikk litt annerledes med bakbena og gikk bak meg opp trappa istedenfor enn mer normal Lykke som har som motto; Føøøørstemann – til alt!
Jeg tok en tur til den lokale veterinæren (Dyrlege Rudi) – bare for en sjekk. Jeg skal ærlig innrømme at min første tanke var å se det litt an, men så husket jeg et klart og overbevisende råd fra en erfarne veterinær – sagt for mange år siden: De tre farligste ordene en veterinær kan si er «se det an». Så da reiste jeg opp – mest for å høre at alt var i orden.
Men ting var langt i fra i orden. Hun kom riktignok logrende inn på veterinærkontoret, spiste godbiter som en sulten løve – og så viste det seg at hun hadde nesten 41 i feber og en CRP på på over 100.
Hun har lurt meg før. Med en lukket livmorbetennelse. Den gang (for 5 mnd siden) trodde jeg at jeg kom inn med en forholdsvis frisk hund som skulle kontrolleres for en urinveisinfeksjon. 30 minutter etterpå lå hun på operasjonsbordet og hadde en livstruende livmorbetennelse. Nå var vi i samme gate. Ingen åpenbare symptomer. Ikke en nevneverdig påkjent hund. Men åpenbart veldig, veldig syk.
Tilbake til torsdag og starten på slutten. Det ble tatt røntgen, kjent & klemt, tatt blodprøver, gitt antibiotika, febernedsettende, gitt væske og ny oppfølgingstime dagen etter. Fredag var fortsatt feberen høy. Intravenøs antibiotika, mer væskebehandling – fortsatt var matlysten på plass. Hun slapp, men heller ikke nå var symptomene klare. Lørdag var feberen under 40 og på kvelden var den 39,1. Hun spiste fortsatt, men hadde fortsatt problemer med bakparten. Jeg var allikevel optimistisk og tenkte at nå har antibiotikaen kicket inn og håpet på bedre blodprøvesvar på mandag.
Søndag ville hun ikke spise. Hun spiste litt hvis jeg håndmatet henne, men utover dagen ble hun slappere og hadde større problemer med å reise seg. Jeg hadde kontakt med veterinæren hele helgen og jeg sendte melding om forandringen som skjedde. Han sa at nå var det ultralyd som var pri 1 (noe som allerede ble vurdert fredag) og jeg fikk kontakt med veterinæren han anbefalte; Anne Line på AniCura. Hun stilte seg til disposisjon søndag kveld. Hun hadde ikke engang vakt – men stilte opp for ultralyd. Men det ble nok mye mer enn det vi hadde forestilt oss.
Feberen var på ny på nesten 41. Pulsen var på 140. Mistanke om en begynnende blodforgiftning, Store lymfeknuter. Forstørret lever og milt. Men fortsatt tok hun imot godbiter, logret, gikk på beina og fremsto langt friskere enn det hun faktisk var.
Nye røntgenbilder, væskebehandling, antibiotika og ultralyd. Bukhinnebetennelse var første sikre diagnose. Men Anne Line var fortsatt ikke fornøyd med diagnosen. Det var mer. I løpet av de to timene jeg var der, ble slimhinnene enda mørkere og det begynte å komme blodvann ut av nesen hennes. Store lymfeknuter gjorde at hun fikk mistanke om akutt lymfekreft og prøver ble tatt. Bilder ble sendt til 2 kollegaer som på fritiden – en søndag kveld – studerte og analyserte bildene (tusen takk til Marianne og Klara) og alle 3 havnet på samme konklusjon; akutt blodkreft.
Og DA raknet min verden. Nok en gang skulle jeg ta verdens verste avgjørelse… Jeg tror Anne Line har et hjerte av gull. Fantastisk støtte; både faglige og medmenneskelig. Og jeg som bare skulle inn og ta ultralyd… Nå sto jeg med en hund som ikke kunne bli frisk og som jeg ikke skulle få med meg hjem igjen. Jeg ringte til både Hanne og Henrik og ba om råd (selv om jeg visste svaret og hvordan utfallet måtte bli). Beslutningen er jo så endelig – den kan jo ikke reverseres….
For siste gang tok jeg med henne inn på veterinærklinikken. Fortsatt gikk halen, men tempoet var litt roligere. Jeg løftet henne opp på bordet på et teppe som ble lagt ut til henne. Og så fikk hun første sprøyte som fikk henne til å sove. Hun lå på det beste stedet hun visste da hun sovnet for godt. I armene mine. Der var hun trygg . Og så var det lille hundelivet over.
Lykke ble 9 år. Et lite rødt lyn som kom til meg da hun var 13 uker. Gjennom Lykke har jeg fått lære enda mer om hund. Hun har tatt meg inn i fuglehundverden og søksdelen. Hun har imponert mange og gitt meg bøttevis av utfordringer. I en blogg for noen år siden skrev jeg: Hennes manglende RIO får karnevalet i RIO de Janeiro til å blekne (mye fest og moro. Og en del fjær..), men vi skal finne roen. Først jeg. Så henne.
Hun var en apportør av rang. Og hadde en spesiell kjærlighet for sokker… Så hun en sokk, måtte den bæres. I en tidligere blogg fra hennes valpetid skrev jeg: Så langt stemmer alle disse tre elementene som beskriver en jaktcocker: apportlyst, kontakt og glede. Hun er ekstremt glad og hun er en ”ryddepike” av dimensjoner. Alle løse gjenstander hentes og leveres i speedfart – uansett om hun er på jobb eller ikke. Kontaktvilligheten, på en skala fra 1-10, er 12…. Så her er det ingenting å klage på for min del! (Oooops! Bloggskrivingen fikk et lite avbrudd da hun hadde hentet (apportert) stolputene på terrassen…)
Jeg trente opp Lykke til å bli en god søkshund. På en av våre treningsleire i Sverige fikk jeg tilbud om å selge henne til Nederland så hun kunne bli en søkshund. (Selvfølgelig gjorde jeg ikke det). Jeg lærte henne mange kule søkstriks og en av dem gjorde at vi ble invitert på Sommertoget på NRK. Her skulle hun lese og regne og peke ut hvem av programlederne som var den beste. Og på direktesendt tv jobbet hun uten en eneste divanykke eller sceneskrekk.
Lykke var også min «husbandrystjerne». Hun var gjennomtrent til å bli fryktfri i håndteringssituasjoner og nå skal jeg prøve å fortelle den vanskelige delen av det; at man føler at man svikter tilliten tiltross for at den gjorde avslutningen mye lettere.
Under alle disse dagene med sykdom, sprøytestikk, røntgen, kjenne & klemme, temperaturmålinger og alt som hører med, sto hun helt stille. Ikke noe stress ikke noe frykt for noe. Dyrlegene hadde som jobb å si «stikk» hver gang de stakk henne – så hun visste hva som skulle skje. Vi kunne legge henne på siden på røntgenbordet og hun lå helt stille til alle bilder var tatt. Vi la henne på siden og ryggen for å ta ultralyd og hun var helt rolig. Hun hadde 100 % tillit til at ting jeg utsatte henne for, gikk bra.
Siste gangen jeg løftet henne opp på et bord, var hun like trygg. Jeg følte som om jeg sviktet henne – for denne gangen skulle det ikke gå bra. Det skulle ikke bli flere turer i skogen, ikke flere tapte apporter og morsomme søksøvelser, Hun skulle ikke være med hjem til oss igjen og hun visste ikke at alle tårene jeg felte denne kvelden var for henne.
Lykke døde trygg i armene mine. Jeg er trygg på at alt som kunne gjøres ble gjort og jeg er så takknemlig for de flotte veterinærene og dyrepleiere som var med på laget. I dag reiste jeg opp med blomster i håp om at de forsto hvor stor pris jeg satt på dem og hvor stor hjelp de har vært. Jeg skal framsnakke hver og en av dem med varmt hjerte!
Vi er lei oss alle sammen for at det gikk sånn. Saga er nå enebarn og hun har aldri levd livet uten Lykke. Hun har aldri vært alene hjemme uten Lykke – eller sovet alene om natten. Min kjære Henrik var klar i sin tale da vi kom hjem; Saga skal få sove på soverommet vårt til hun blir vant til å være uten Lykke igjen. Og det kommer fra en mann som egentlig er litt redd hunder (ikke Saga og Lykke) og er litt småallergisk for dem.
Nå tilvenner jeg med å bare si Saga – og ikke «Lykke og Saga» som jeg vanligvis sier (sa). Jeg har mistet en morsom treningskompis, en koseklump, en varmeflaske og en super demohund. Og jeg har igjen erfart at hjertet vårt tåler utrolig nok å gå i tusen biter. Nok en gang…
GOD AND THE DOG.
When God had made the earth and sky,
the flowers and the trees.
He then made all the animals, and all the birds and bees.
And when His work was finished, not one was quite the same.
So He said: » I’ll walk this earth of mine and give each one a special name.»
And so He travelled land and sea.
And everywhere He went
a little creature followed Him until it’s strenght was spent.
When all were named upon the earth and in the sky and sea, the little creature said:
» Dear Lord, there is not a name left for me.»
The Father smiled and softly said:
«I’ve left you to the end. I’ve turned my own name back to front and called you Dog my friend.»
Hvis du har lest bloggen til slutten, håper jeg du har blitt litt mer kjent med Lykke og forstår hvorfor hun var så spesiell. I alle fall for meg. Jeg vil takke Marius, Toril og Vibeke hos Veterinær Rudi på Konnerud og Anne Line, Marianne og Klara på AniCura Drammen. Dere gjorde alt det vonde til noe mye bedre! Og så var det selvfølgelig godt å komme hjem til min trygge havn og anker; Henrik, og bli tatt i mot med verdens beste klem og all verdens forståelse.
Gro Saugerud - min blogg 