Hva er rett – og er jeg vrang?

Sakset fra nettet / ukjent opphav

Jeg følger opp tråden i mitt eget innlegg / podcast om treningsmetoder. Uansett hvordan vi snur og vender på det, så kommer det argumenter for å rettferdiggjøre / forklare nødvendigheten for bruk av ubehag / straff enten fordi vi vil stoppe, forhindre eller korrigere en uønsket atferd. I verste fall; lære inn en.

Nederst i denne bloggen så legger jeg inn to filmer. Den ene viser bruk av tvang (hund). Den andre trener jeg en rev i frivillig påsett av sele / belønningsbasert. Hvem likte du best?

Her er historien om Kasper / rødrev hvis du lurer på hvorfor han trenes som han gjør

Det er ikke sånn at verken jeg – eller andre kollegaer – tror og mener at dersom man ikke driver med positiv forsterkning så driver man med vold. Men å vri ørene rundt på en hund til den skriker – DET er vold! Uansett hensikt.Det overrasker meg at vår kamp om å trene dyra våre på en belønningsbasert måte, møtes med argumenter som «kan ikke si at valpekurs og valpeslipp gir god dyrevelferd heller» . Det er det rareste jeg har hørt på lenge…. Hvorfor ikke???? Eller rettere sagt; hvorfor gir det dårlig dyrevelferd?

Jeg skal ikke plukke påstanden fra hverandre her, men jeg kan røpe så mye at jeg forstår like lite av påstanden som det jeg forstår av engasjementet i å forsvare metoder som ligger i andre enden av skalaen enn den jeg står inne for.

Jeg har kledd meg i ekstra tjukk hud og er forberedt på røff behandling. Hundeverdenen er sånn. Vi forfekter positiv trening av dyr, men behandler hverandre dårlig. Mange støtter, heier og applauderer – andre skyter spurv med kanoner.

Jeg har brukt mye tankevirksomhet på å forstå hvorfor pendelen har fått litt fart andre veien. Oppleves det å trene belønningsbasert som noe som ikke fungerer? Forstår man treningssystemet fullt ut? Jeg har mange spørsmål….

• Avler vi hunder som har mer motor og drive enn vi kan beherske (for høy jagelyst, for høyt forsvar, for livlig temperament som egner seg til konkurranse men ikke til hverdags) og at vi av den grunn må ty til røffe metoder for å få kontroll?
• Avler vi hunder som har for lite egenskaper til den jobben den er tiltenkt (liten villighet til å apportere, ta stand, reise fugl, utholdenhet mm) og at vi derfor må ty til tvang for å få de til å gjøre det vi ønsker?
• Bruker vi hunder til jobber den ikke er avlet for og ikke har egenskaper til?
• Er det viktigere hva JEG vil bruke hunden til enn hva den er EGNET for?
• Har avlen skylden? Er det den subjektive forståelsen for et godt avsldyr som i verste fall skaper et dårligere bruksdyr?
• Det har aldri vært mer tilgang på kunnskap om hund og hundetrening / dyretrening som nå – er jungelen for tett? Stiene for mange? 
• Er man på jakt etter kunnskap uten å ha tatt et standpunkt til de etiske parameterne som skal til for å orientere seg? Er det etiske kompasset innstilt?
• Har du en bevissthet rundt hvem du vil være som lærer for hunden din? Eller andres hunder? Har du et bevisst forhold til ditt eget dyresyn og syn på oppdragelse?
• Har dommere på prøver skylden ved at listen legges så høyt at den nesten er umulig å nå opp til?
• Har konkurransenivåene / prøveformene skylden ved at det kreves prestasjoner som kun er tildelt noen få å få til?
• Begynner vi å strebe etter hunder som ikke finnes? 
• Holder det ikke lenger å være «bra nok»?
• Har prestisje fått for stor plass?
• Tror vi bare på de som kan vise til «resultater»? Hvilke resultater er i så fall anerkjente? Er det pallplasser og mesterskapstitler det eneste som vi blendes av? 
• Det er veldig få som vet hvor mange hunder slike personer har forkastet underveis. Av x antall hunder som har vært i deres eie, så er det kanskje noen få som har blitt merittert… De andre hører vi ikke noe om….
• Jeg hører flere ganger; han / hun har ingen resultater å vise til – og derfor reduseres troverdigheten til hva denne personen har å komme med.
• Kanskje det er mer kunnskap og kompetanse i å få frem litt i en hund «til tross for» dens egenskaper og historie enn masse i en hund «på grunn av»…

Revevalp trenes i frivillig påsett av sele / Gro Saugerud

Hjertesukkene blir ikke lavere eller færre med alderen. Jeg streber etter å gjøre ting rett for hunder og dyra jeg trener. Jeg kommer til å bomme, jeg kommer til å mangle kunnskap, jeg kommer til å feile, jeg kommer til å falle tilbake i en og annen gammel synd, jeg kommer til å være husblind – og jeg kommer til å se meg tilbake og se at også i 2021 gjorde jeg mange feil. 

Målet får være å hele tiden lære mer og holde kompasset på rett kurs. Når jeg vet bedre, så gjør jeg bedre. Og jeg vet at jeg har mange med meg i båten.

Pendelen svinger – varselbjellene ringer!

Sakset fra Facebook / Trygve Skaug

Jeg blir trist av å lese mange av disse innleggene og svarene som florerer i noen facebookgrupper for tiden. Det virker som det er viktigere å forsvare og rettferdiggjøre bruk av straff / aversiver enn å forstå bruk av forsterkning og strebe etter en læringssituasjon som også hunden setter pris på. Det henvises til hva hunder gjør seg i mellom, hva de føler, hva de tenker og hva tispa gjør med sine valper – og henvisningene fremstår som det er selve «Sannheten om livet». Hva vet vi egentlig om hundens emosjoner? Og språk? Og er tispene det henvises til en god representant for morsrollen og samvær med valpene? Ligger forholdene tilrette for henne og valpene? Vår tolkning av hundens kroppsspråk er kun en tolkning og i mange tilfeller svært subjektiv med tanke på den som tolker. Hva du ser er avhengig av din erfaring. Det samme gjelder for det du ikke ser… 

«Det virker som det er viktigere å forsvare og rettferdiggjøre bruk av straff / aversiver enn å forstå bruk av forsterkning og strebe etter en læringssituasjon som også hunden setter pris på».

Jeg påstår at graden og behovet for bruk av makt / vold, sier noe om kunnskapen man besitter. Man kan ikke kompensere manglende kunnskap med å senke etikken eller kompensere hundens manglende forståelse med å øke volumet… Det sier kanskje mer om dyresynet og synet på læring og oppdragelse enn om hva man faktisk har av kunnskap om læringsteori og etologi.

Begreper som tvangsinnkalling og tvangsapport leser jeg i flere tilsvarende innlegg. Lovens definisjon av tvang  finnes i § 9-2 annet ledd:»

«…tiltak som mottakeren motsetter seg eller tiltak som er så inngripende at de – uansett motstand – må regnes som bruk av tvang eller makt».

Så det å løpe etter å bære hunden tilbake til utgangspunktet er åpenbart innenfor definisjonen. Det samme er å tvinge en gjenstand inn inn i hundens kroppsåpning for at den skal apportere. Hvilken rett har vi til å påføre dyr noe vondt bare fordi vi vil lære den noe?

Jeg er så utrolig lei av å lese – om og om igjen – innlegg som skal forsvare, forklare og rettferdiggjøre bruk av drittmetoder! Jeg er lei av at belønningsfokuserte trenere fremstilles som om det eneste vi gjør og kan, er å dytte pølsebiter inn i hundens munn. 

Sakset fra internett (ukjent opphav)

Jeg skulle ønske vi kunne bytte ut begrepet «belønningsbasert» med «forsterkningsfokusert» trening. For det er det vi gjør – vi forsterker atferder vi liker, trenger og vil ha framfor å ha fokus på det vi ikke liker og det vi vil at hunden skal slutte å gjøre. Det er mer givende (og hyggelig) å lære hunden hva jeg vil at den skal gjøre framfor å få den til å slutte med alt jeg ikke liker… Hvis vi bare vet hva vi ikke vil ha, vet vi jo bare hva vi skal straffe ; ikke belønne. Belønningsbasert trening (som feks klikkertrening) er altså mer et system enn en metode. 

I «gamledager»; da vi diskuterte den nyankomne «plastdingsen», kunne jeg høre erfarne hundefolk si: «jeg er helt i mot den plastboksen». Det var den tiden man ikke forsto klikkeren som en presisjonshjelper og at det minst viktige i klikkertrening er klikkeren…. Mange øvelser er så enkle i sine bestanddeler at å bruke klikker ikke er nødvendig; det blir som å hogge ved med skalpell. Andre atferder / øvelser krever mer «finkirurgi» og da er klikkeren absolutt til god hjelp. Det er altså systemet som er essensen – ikke klikkeren – og jeg må med all respekt melde at jeg ikke forstår at noen kan være i mot det…

Og så skulle jeg ønske at forståelsen / kunnskapen for bruk av forsterker ikke begrenser seg til å tro at vi ukritisk stapper mat inn i hunden (ofte omtalt som pølse). Her ligger det masse kunnskap og trening i å time presist, bygge optimale kriterier, ha god kvalitet på forsterkeren, finne riktig forsterker til rett hund, variere bruk av forsterkere i frekvens og verdi og mye, mye mer! Og ikke minst; ha kunnskap om at en forsterker er langt mer enn pølser…

Når jeg ser hvor dårlig folk er til å time ( være presise) i å belønne atferder, så tenker jeg med skrekk og gru på hvor dårlige de er til å time bruk av aversiver / straff. Hvis du ikke engang kan belønne presist, tenker jeg at du allerede der har mistet ditt mandat til å straffe hunden…

Det verste med at hunden skal forandre atferd, er at vi må forandre vår egen… Vi har det ofte for travelt og forventer ofte mer hunden enn vi har trent.  I mange tilfeller forventer vi mer av hunden enn av oss selv. Hvis hunden gjør feil, så ikke reager som om verden går under. For det gjør den ikke…  I stedet for å senke etikken, så øk heller kunnskapen. Det er antagelig morsommere og mer nyttig  for både deg og hunden.