Er alt tillatt i krig og kjærlighet?

Gro Saugerud, Drammen Hundesenter. Fjellrev.

På ny er diskusjonen og meningsytringene i gang når det gjelder hund. Og det er selvfølgelig bra at vi ser ting forskjellig og at vi mener ulike ting. Det blir det vekst av, mener enkelte. Men når innleggene som legges ut blir ren sjikane, personifisering og nær mobbing; da provoserer det meg uten sidestykke. Jeg skal allikevel forsøke å være saklig i mitt innlegg om trening av hund – og så få jeg risikere at det er mitt navn som brettes ut i neste omgang og at jeg kan ende opp som ”velurpøbel” eller en person uten fagkompetanse som ikke kan vise til titler på egne hunder. Jeg har rett og slett ingen interesse av å konkurrere. Så enkelt er det. Men jeg har stor interesse av å lære hunder og dyr ting som er nyttig for både meg som dyreeier, dyret selv – og kanskje også for samfunnet. Jeg er motivert for å lage gode ”hundeborgere” som er trygge å være sammen med og som bidrar til noe som er bra. Jeg legger ved bilde og navn på både meg selv og hundeskolen – slik at dere som kaster nådeløst ut sarkastiske og bedrevitende argumenter, vet hvem dere skal hogge hodet av i neste omgang.

De som slaktes er faktisk mine kollegaer. De er også dine, siden vi jobber i samme bransje. Eller ser dere på kollegaene rundt dere som konkurrenter? Forhåpentligvis jobber vi for samme mål; at hunder og hundeeiere skal få et godt og aktivt liv sammen – styrt av et lovverk som styrer metodebruk og sunn fornuft som forhåpentligvis styrer resten. ”Man blir ikke større selv, ved å gjøre andre mindre” – er det noe som heter. Man blir egentlig ikke bedre av det heller. Jeg har gjort mine etiske valg rundt hvilke verdier jeg har som hundetrener og hundeeier. Jeg vil kanskje heller si dyretrener, siden jeg har vært heldig å få trent en rekke dyrearter utover hund. Det har gitt meg et større hjerte og en bedre forstand. Ikke større eller bedre enn andres, men større enn det jeg hadde tidligere. Og både hjertet og forstanden utvikles for hvert dyr jeg trener. Og ydmykheten likedan.

Jeg har gjort mange feil og kommer til å gjøre mange nye. Men jeg håper de blir færre og færre og at dyrene jeg trener og menneskene jeg veileder ikke lider under det. Jeg elsker å være nysgjerrig og jeg elsker å læra av andre. I en aldre av snart 47 har jeg blitt tryggere på mitt verdisyn og mine valg av metoder styres av dette.

Jeg har holdt på med hund ”hele livet” og holdt kurs siden jeg var 14 og konkurrert siden jeg var 12. Jeg var ung og på den tiden; nær den eneste jenta i hundeklubbmiljøene. Det var ikke alltid en enkel kombinasjon; ung og jente – og jeg måtte jobbe hardt for troverdighet. Jeg har aldri tatt enkle og kjappe løsninger og jeg har jobbet med hundrevis; ja kanskje tusenvis av hunder i min tid som ”hundetrener”. Jeg var med på paradigmeskiftet fra ”det harde til det myke” – eller kanskje rettere sagt til det ”mykere”. For tidlig på 80-tallet var det en kamp mellom ja eller nei til godbit, det var obligatorisk å ha på hunden kjettingstrup på ”dressurkurs” og alle gikk i ring og belønnet og ”nei`et” hundene kollektivt. Første kurskveld ble kjettingstrupen nøye instruert hvordan den skulle sitte riktig, slik at den raskt skulle løse seg ut etter at vi hadde røsket hodet og halsen av hunden – og sikkert forskjøvet bekkenet til hunden flere grader i samme slengen…

Heldigvis har vi lært mer, forstått mer og utviklet oss videre. Vi kan mer om hunder fordi det er mange fagfolk som deler av sin erfaring og kunnskap, det forskes og studeres og tilgangen på informasjon er stor via nettet. ”Sannhetene” varer riktignok kortere og kortere rent tidsmessig og justeres årlig. Jeg er glad det er mange av de som uttaler seg og som skolerer oss andre; ikke nødvendigvis er de som har stått øverst på pallen selv. For det ville blitt en veldig liten hærskare av ”undervisere”. Hvis man skuer over til andre idretter, finner man trenere og personutviklere som aldri har stått på pallen – men de skaper mange gode idrettsutøvere for det! Det er jo ikke noe kvalitetsstempel på ens pedagogiske evner og forståelse for det man driver med at man selv har fått fram et bra resultat?

For meg er målet med det jeg holder på med å trene hunder på en måte som er morsom og effektiv for begge ender av kobbelet. Og jeg ser ingen grunn til å ha som mål at denne treningen skal foregå uten ”kjøttboller” – eller kun med kjøttboller for den saks skyld. Det er vel ingen som går rundt og tror at den eneste belønningsformen for hunder er mat? Det er et vell av belønningsformer – og det er jo opp til hunden hva som oppleves som en belønning; ikke meg… Og hva er alternativet hvis man ikke trener belønningsbasert?

Dette innlegget tror jeg kan ende opp som ”side opp og side” ned med lure tips og triks om hundetrening. Men jeg tror ikke vi når fram i en slik diskusjon med kun teoretiske modeller som tar plass i hodet og som kan eltes, knas og dissekeres ned til minste detalj og deretter spyttes tilbake som kanonkuler. Jeg tror vi må nå inn til grunnvollene og inn til verdisystemene. De grunnleggende. De som sier noe om det er rett eller feil å påføre dyr smerte, frykt og ubehag for at de skal gjøre som vi vil. Selv om det er en vorsteh som har fugl i nesa og hvor driftene er ”overloaded”…. For har jeg rett til å påføre dyr ubehag, bare for at den skal gjøre det jeg vil og ønsker?

For hva er det som gjør at mange erfarer at belønningbasert trening ikke holder? Har vi avlet ”superhunder” som har så høyt aktivitetsnivå og drifter at de ikke lar seg kontrollere? Hvem har i så fall skylden? Er det oppdrettere som står helt fritt å avle subjektivt de linjene de liker uten å tenke på at gener blir som ”hugget i sten” og at genotyper tar generasjoner å forandre? Er det dommere på prøver og konkurranser som premierer et høyt aktivitetsnivå på hundene og belønner de med gode karakterer og skyhøye poengsummer? Er det kjøperne / markedet som etterspør hunder med mye fart og motor? Avler vi hunder med mer drifter enn nødvendig? Holder det ikke lenger ”å ha god nok” motor og driv? Er det ”maskiner” vi ønsker oss? Og hvis det ikke er ønskelige å ha slike hunder; hvorfor avle slike da? For det paradoksale er jo at mange kjøper hund med knallsterke drifter – og bruker det meste av tiden til å avlære konsekvensen av dette….

Har hundetrenere, atferdstrenere og «hundepsykologer» feil? Eller lager / avler vi hunder som har forandret seg så mye siste tiår at det kreves ny innsikt, kunnskap, forståelse og en ny tilpasset trening tilrettelagt for hunder med for mye av det meste?

Jeg tror at ett av de største problemene i denne bransjen, er at folk ikke tar den tiden som trengs til å få frem den hunden de ønsker. Eller de ønsker seg en hund de ikke har kunnskap og forståelse nok til å trene. Velges hund primært ut i fra ønske og ikke behov? Mange starter for sent med riktig trening og bruker ikke nok tid på det hunden ikke kan – eller på hunden i det store og hele. Jeg har sett mange trene hundene sine på hundeklubbene – og de fleste trener altfor mye det hunden allerede kan og er god på. Jeg har sett mange eksempler på eiere forsøker å kompensere manglende forståelse, med høyere volum framfor mer trening…

Kanskje det er vi som driver hundeskoler og hundekurs som må ta på oss litt av skylden for tidsproblematikken ved at vi reklamerer med og gir garantier om ”en glad og lydig hund” etter et visst antall ganger på kurs. Villeder vi våre kursdeltagere til å tro at kun 8 – 10 ganger på kurs, skaper et mirakel? Overselger vi oss i reklamesammenheng og lurer folk til å tro at det å trene hund er enkelt?

Vi trenger både teoretiker og praktikere. Og gjerne en ”dæsj” av begge deler i en og samme person. Men vi trenger ikke en krigføring som henger ut personer og som drar diskusjonsnivået ned på et nivå som dette innlegget (https://hfg.no/artikler/landin1.html) er et eksempel på. Vi kan gjerne diskutere hund og hundetrening til sola går ned – og opp igjen. Men det trenger jo ikke være en krigsarena av den grunn?