Tannfellingen er over – og spøkelsesalderen har begynt!

Kelsie er nå 5 mnd og tannefellingen er over. Under tannfelling, får de ofte dårlig ånde og bitebehovet øker. Kelsie har vært veldig enkel hva biting angår. Av erfaring vet jeg at retrievere har en tendens til å bite mye (valpebiting) og kan være hardhente og voldsomme.

Forklaringen er at de er apportører og vil ”fylle munnen”. I sosiale situasjoner vil de gjerne bære, men små valper er ikke så myke i munnen som de voksne.  Men vi har jo en hund til, og hun har nok vært  Kelise sitt tyggebeinn i perioder. Men hun tåler det og sier i fra hvis Kelsie er for voldsom. Og så har hun også fått sin egen plass i en sofaseng i stua som gjør at hun kan få litt pause fra valpen hvis hun trenger det.

Kelsie har kommet i spøkelsesalderen. Litt har det med alder å gjøre og litt har det med mangelfull sosialisering. Kelsie røk jo korsbåndet da hun var 12 uker og da gikk det 14 dager med helt ro. De neste ukene måtte vi være forsiktige med alle fysiske utfordringer; både turer og lek med andre hunder.  Det har jo sin pris – selv for en labrador. I forrige uke begynte hun plutselig å ”boffe” og reise ragg hvis hun så andre hunder og mennesker på avstand. Så da var det bare å ”ta tyren ved hornene”.

På valpekurset hun har deltatt på, har hun ikke fått leke med de andre valpen pga av skaden. Men nå fikk korsbånd være korsbånd. Det kan jo ikke ryke to ganger! Så da var det tid for lek og moro med de andre valpene – også for Kelsie sin del. Så var det tur på hundehytta og møte med flere voksne hunder og hun fikk løpe løs (i langline) å leke med de andre.  Så var det by-trening. To lange økter gjorde underverker. En stor forandring på noen få dager ble resultatet! Og jeg ble så glad for at det ikke sitter så langt inne. Men vi må opprettholde prosessen og jobbe videre mot målet; en trygg og fin hund.

Vi har begynt på litt mer organisert trening. Hodet begynner og modnes litt og hun er mottakelig for øvelser som krever litt mer konsentrasjon og ro i kroppen.  Dagens øvelse har vært ”felles dekk” og hun ligger lenge når jeg står på kort hold.  Jeg kan gå foran, bak og på siden av henne uten at hun flytter seg og hun er så tålmodig som man kan forvente av en 5 mnd. gammel valp.

Jeg er storfornøyd med Kelsie – bortsett fra det siste døgnet…. Hun har fått diare med påfølgende gasslekkasje så her brenner vi duftelys for harde livet.  Hun faster akkurat nå for å roe magen. Og en labrador blir jo ikke akkurat lykkelig av at magen er tom. Men jeg blir heller ikke så lykkelig av at magen er tømt inne i stua – så nå er det sånn det blir i dag.

Ny blogg kommer snart – Kelsie opplever daglig nye ting som vi gjerne deler.  Snart kommer en oppsummering av nyttige tips i forhold til valpetrening, men frem til da – nyt våren og kos dere med de firebente!

Sally – en av Kelsie`s faste treningsvenninner

Vinni – en annen treningskompis for dagen

Skamklipping = vårklipp

Vi som har spaniels har hunder med PELS! Og med vårbløyte, gjørme, kvist og kvast – så er veien kort til å ty til saksa. Både Bess (Springer) og Sally (Field) skulle klippes. Og i dag bestemte vi oss spontant for at det var på tide. Hanne gikk imiddelbart i gang med å vaske Sally og kunne stolt ringe et par timer senere å forkynne at hunden var tørr. Jeg ba henne komme og rigget i stand klippebord, saks og maskin.

Etter å ha jobbet mange år som hundefrisør, kjente jeg mistenkelig igjen strukturen i pelsen…. Og før jeg rakk å spørre, kunne Hanne stolt forkynne at hun hadde vasket Sally med Dove. Det minnet  meg om mine tidligere kunder (og ofte pensjonister) som hadde badet hundene i Sunlight før de kom til klipping.

Det var jo ikke så veldig nøye denne gangen. Oppdraget var å klippe henne KORT og ikke PEN, så da fikk såpe være såpe og vi skred til verket.

I løpet av en drøy halvtime var Field `en forvandlet til en vorsteh og Hanne var storfornøyd. Hun skal riktignok stilles i juli – men det tar ikke Hanne så nøye. Vi pynter litt på fasaden innen den tid og så får det gå som det går. Utstilingsentusiastene river nok av seg håret nå, men dette er veloverveid og gjort før. Så dommerkritikken kan fortelle om en god benstamme, en pels i felling ( i vekst vil vel jeg si…) og mye annet fint – så Hanne bekymrer seg ikke nevneverdig.

Sally er kort og skamklippet. Hanne er fornøyd og datteren ikke fullt så begeistret. For min del har jeg en like kort springer som ser ut som en pointer. Men det er så enkelt og deilig å komme hjem fra tur, hundene tørker på null komma null og det er minmalt med sand og skitt inne! Prøv selv – det er ikke pent, men sjeldent, som en venninne av meg sier. For meg er de sjeldent pene! Hurra for vårklippen!

Kelsie er 5 mnd!

Kelsie er blitt 5 mnd. og alle hjørnetennene er nå borte. Nå er det bare noen jeksler som gjenstår, så er er tannfellingen over. Hun har begynt å vise interesse for å bære mer i munnen og vi har derfor begynt med «bæretrening» – dvs. en form for apport hvor hun bare går og bærer dummien i munnen uten å tygge, filleriste eller leke med den. Hun bærer gjerne båndet sitt, pinner og alt mulig hun finner. Men det er jo ikke lov – så derfor får hun en «bærejobb» i stedet. Det er nok ikke fullt så moro med det som er lov, men det går fint korte strekker av gangen.

Jeg er fortsatt usikker på om korsbåndet er røket, men jeg behandler henne som om det er riktig diagnose. Fra hun var 12 uker og flere uker fremover, ble hun frarøvet mye sosial trening. Ingen lek med andre hunder, lite tur og mest ligge – stille –  inne – hverdag. Det er jo ikke spesielt utviklende og dette var en større bekymring for meg, enn korsbåndskaden selv. Hun er en labrador – rundt i kantene på alle vis. Men ALLE hunder trenger jo sosialisering…

Sally – en av Kelsies hundevenner

Spøkelsesalderen har innhentet Kelsie. Hun liker ikke at andre hunder bjeffer, hun kan boffe litt på plutselige hundemøter og være litt forsiktig når vi møter mennesker i rare situasjoner. «Rare situasjoner» i Kelsies øyne er for eksempel en gjeng ungdommer som sitter inne i et buss-skur og tuller med en jo-jo, det kan være noen som går litt rart eller ting som avviker litt fra «normalen». Så nå får korsbånd være korsbånd og vi setter i gang med valpeslipp, mere hundelek og mye mere by-trening og annen miljøtrening! Det er ingen bønn!

Kelsie er en selvstendig, liten frøken. Tidlig så vi at hun gjerne ville eie ting hun fant (les: stjal) rundt i huset. Hvis hun fant noe som kunne bites på eller bæres, så var ikke velviljen til å levere det fra seg så veldig stor. Bytte med noe annet eller en godbit, går bra. Men det blir fort litt kaos hvis vi ikke har noe for hånden. Det er tydelig at det sitter litt langt inne hos henne det å «eie» tingene sine. Hun viser aldri aggresjon, men stikker gjerne unna – innimellom bord og stoler og alle steder som er akkurat passe for henne – og ikke for oss….

Jeg skulle i et møte for et par dager siden og skulle «bare» lufte hundene på en avsidesliggende parkeringsplass. Langlinen lå i bunnen av all bagasjen, så jeg slapp bare Kelsie helt løs. Innkallingen fungerer jo ganske bra, så jeg tenkte ikke så veldig mye over manglende langline. Det burde jeg ha gjort…. Parkeringen lå i tilknytningen til en dyrepark og hun fant selvfølgelig en kokosnøtt av alle ting. Og gjett hvem som for avgårde med nøtta… Og dermed ble jeg en helt vanlig, ordinær, gjennomsnittelig hundeeier. For til meg hadde hun ikke tenkt å komme. Og det var 10 minutter til møtet skulle starte. Hun løp rundt på et par meters hold. Opp i snøkanter, forhandlinger var nytteløst og livet var en lek. Så der sto vi da. Kelsie med ei kokosnøtt. Og jeg uten hund.

Men man kan jo ikke bytte brødsmuler mot diamanter, så dermed måtte jeg på jakt etter kokosnøttene. Altså – jeg måtte også finne meg ei kokosnøtt. Heldigvis for meg, var det et lager av nøtter som var kastet for vinteren. Så da var det bare å sette i gang med å leke med kokosnøtta mi og gjøre den ti ganger mer interessant enn den hun selv hadde. Heldigvis er hunder (valper) ganske lettlurte og hun ble fort overbevist om at min kokosnøtt var finere enn hennes, så dermed ble situasjonen reddet.

Dagen etter var det bare å pakke sekken og dra til skogs. Noen venner av meg skulle trene felt, så jeg så mitt snitt til å trene avlevering! Vi la gjenstander ute i feltet og allierte oss med langline, godbiter, to tennisballer, tålmodighet og optimisme. Hun var ikke veldig interessert i gjenstandene, så vi la ut en ball. Og den ville hun gjerne ha. Det var ikke søket i seg selv som var så viktig, men leveringen av det hun fant. Jeg skal si langlinen kom til sin rett, for hun var ikke det spor mer velvillig til å levere fra seg ballen enn kokosnøtta. Men nå var jeg forberedt og byttet likt mot likt. I det hun kom med ballen, fikk hun en ny. Og sånn holdt vi på til hun forsto spillet.

Treningen ble avsluttet bra, men det er en vei å gå. Vårdagen i skogen ble litt alvor, men mest en fest, for hundevennene var på plass og lyder og lukter forandrer seg hver dag. Vi fikk også trent på å være bundet til et tre og vente. Og det gikk veldig bra!

Vinni – enda en hundekompis!

Kelsie ligger og snorker og sover etter kveldens tur. Hun vil gjerne jage blader som fyker i vindværet, men det er ikke lov. Vi har trent gå pent i bånd hele turen og vi har trent på hundemøter og møte med mennesker. Det er ikke rart hun er sliten. I morgen er det en bytur som er planen. Så da håper vi på opphold og sol, mange utfordringer og så får vi la hodet få hvile med en kosetur i skogen etterpå. Valpekurs i morgen kveld får være prikken over i `en med valpeslipp og lek og trening som skal forberede henne på voksenlivet.

Avreise bestemt – USA here I come!

Endelig har jeg fått bestilt flyreise. Etter å ha lett på nettet på restplasser og Expedia, tok jeg en enklere vei. Jeg ringte til Bennett Ferie i Drammen og ba om litt hjelp. Reiserutene jeg selv hadde funnet var lange som et vondt år! Og jeg ble egentlig ikke verken klokere eller roligere av å føle det hele uoversiktelig. «Alle» sier at jeg må bestille på nettet. Men jeg synes ikke det er så enkelt, jeg. Så da gjorde jeg det på min måte. Kanskje ikke den beste eller billigste – men for meg hjalp det på alle vis! 

På Bennett fikk jeg kjempegod hjelp og gode råd. Jeg fortalte om flyskrekken jeg lider av, og fikk som råd å bruke SAS, mellomlande på Arlanda / Stockholm og fly direkte videre til Chicago. Derfra er det 2 timer til Lafayette / Indiana og det var gode reise – og ankomsttider. Så nå kan jeg puste lettet ut. For litt under 7000.- kommer jeg meg tur/retur til USA, vindusplass og kun ett sete ved siden av meg. Så da kan jeg sove godt gjennom turen ved hjelp av litt kjemiske virkemidler 🙂

Nå er det den Amerekinske Ambassade i Oslo som gjelder for å høre om Visum. Det har visst vært litt problemer med Visum for de som skal jobbe i WP. Så nå må jeg sjekke hvordan mitt opphold påvirker innreisemulighetene. Jeg er der som frivillig, som en «lærling» og litt som «media». Jeg skal ta en telefon for å sjekke og krysser fingrene for at ikke papirer skal hindre reisen. 

En telefon var ikke nok. Jeg må sende mail for å få svar på det jeg lurer på. Puh! Skal ikke være lett, men mail er i alle fall sendt til oslovisa@state.gov. Så da får jeg håpe de er raske til å svare så jeg får bestilt billetten og senke skuldrene. 

Det kiler så siiiiinsykt i magen! En høy prosentandel gleder seg, en litt mindre gruer seg….. Kan ikke en eller annen sponse meg et flyskrekk-kurs da? Veslemøy har allerede tipset om rødvin. Men her må nok sterkere lut til. Xanor funket veldig bra sist – så de blir nok mine følgesvenner denne gangen også….   78 dager igjen! Jeg gleder meg til det som venter!

 

 

Ny reise forberedes

Battle Ground er stedet jeg skal besøke. Det ligger i Indiana – eller rettere sagt; i U.S of Indiana.Indiana ligger blant annet som nabo til Kentucky, Ohio og Illinois. U.S ligger altså mellom Mexico og Canada og akkurat nå driver jeg og finner ut av reiserute og den hæsjens flyreisen. Har mottatt en 43 siders håndbok fra Wolf Park  (WP) og en 17 siders tour info. Her skal man være forberedt 🙂

Det er mye og spennende lesestoff. I WP har man ulver, coyoter, rev og bison. Det er mange publikumsaktiviteter og det ser ut som et velorganisert sted! Jeg ønsker å lære mye! Om alt! 

Men først er det alt det praktiske. Jeg får mange råde via facebook og det er heldigvis MANGE som er bereiste der ute! Hvilket flyselskap som er det beste, tips til Visum-søknad, billettbestillinger og mye annet nyttig. Tusen takk til alle som deler erfaringer. Her er jeg nokså blank altså!

Noen av tipsene er altså:

• Icelandair; da kan jeg bruke et par dager på Island + at jeg kan ha med 2 x 23 kg. bagasje (noe jeg tror kan være lurt etter at jeg har shoppet meg arm og fattig i Wolf Park…)
• American Airlines skulle være bra. Hvis de flyr til Indiana vel og merke…
• KLM, Lufthansa og United har fått anbefaling for da slapp jeg å styre med bagasje, passkontroll og ny innsjekking
• United Airlines – da blir det bare en mellomlanding!
• SAS! Direkte til NY! 
• Så kan jeg søke om Visa Waiver på nettet og søke på den amerikanske ambassade
• Og så kan jeg få visumfri innreise til USA!
• Og så har jeg fått anbefaling om å fly så langt inn i landet som mulig så jeg slipper innlandsfly mer enn nødvendig. Er da Chicago det nærmeste?
• OG at jeg må bestille billett tidlig for å få de billigste turene!
• ESTA for Visum og Expedia.com for fly – og alt annet tar vinen seg av…. (Jeg går for Xanor! Det smeller!)
• Akta air
• http://www.skyscanner.net gir meg direkte fly fra Oslo til Indianapolis for 10 000.

Jeg er så glad for at det finnes folk som har reist før meg!!!! Jeg blir alltid litt lammet av alt det praktiske. Så jo flere tips, jo bedre! For de som har reist mye, så er reisen halve moroa. For meg er det selve marerittet! Men jeg har litt høyere selvtillitt denne gangen når det gjelder å finne frem. Jeg kom meg helskinnet fra Drammen til Livingstone og der møtte jeg 20 – åringer som var på backpacking gjennom hele verden! Som mor våknet bekymringsgenet og jeg hadde vært livredd om det var MIN sønn som skulle reise rundt i verden et år! Så de er kjempetøffe – så jeg kan jo ikke være noe dårligere! Det er hyggelig å møte menesker som inspirerer til tross for sin unge alder. Ellers kanskje aller mest; på grunn av sin unge alder…..

Det er i alle fall på tide å bestille billett! Jeg skal være hjemme til Martin har feiret sin 17 års dag 9. mai, men 17. mai tror jeg at jeg hopper lett over. Jeg skal tross alt være med på et sosialiseringsprosjekt med revevalper, så jeg vil jo gjerne være med så tidlig som mulig. Så nå ser det ut som at avreisedato blir rundt 13., 14. eller 15. mai. Jeg ser ikke bort fra at jeg trenger litt hjelp til å bestille billett – for jeg er bittelittegranne forvirra. Jeg skjønner ikke hvordan alle andre klarer å finne ut av ting så lett…. 

Det blir en litt travel vinter / vår. Alle forberedelser for sommeren på Langedrag må være ferdig i løpet av tidlig mai. Alle ansettelser og kontrakter må være vel i havn før avreise, så jeg regner med at jeg skal ha foretatt alle intervjuer i løpet av første halvdel av april og fått på plass alle sommerhjelpere innen den tid. Så det blir en travel tid i «min egen park» før jeg skal besøke ulveparken i USA. 

En av ulvene er bedøvet og skal reise til en ny park i Sverige. Scanning og siste forberedelser blir gjort før avreise.

For 2 år siden reiste jeg til Afrika og jobbet med løver. Jeg jobber til daglig med en rekke ville og tamme dyr og kommer ikke bort fra at min egen jobb er eksotisk nok. Men for meg handler det LÆRING! Lære om bevaring av dyr, opplysningsarbeid rettet mot barn og voksne – og å lære om meg selv. Det er så mange sider hos meg selv som jeg utfordrer ved en slik reise. Å reise FRA er verre enn å reise TIL. Reise fra sønnen min (som jeg gjerne skulle hatt med meg), kjæreste, familie – og hunden min :-), reise fra det trygge, vante og forutsigbare. Jeg er jo ei pyse! 

Jeg er heldig som får jobbe med ulv og gaupe daglig. Men jeg er også heldig som skal reise og oppleve nye ting! Hva jeg skal få oppleve, vet jeg ikke. Det kribler i reisenervene og hvem vet hva som kommer ut av denne turen. Min drøm er å skrive en bok eller lage en film om bevaring av dyr rettet mot barn. Eller kanskje ordet «drøm» skal byttes ut med en plan? Det låter bedre 🙂

Gleeeeeder meg til å ankomme WP! Gruuuuer meg til å fly…….

Varme dager i Afrika!

Datoen er 10.oktober 2010 og vi er nå inne i den verste måneden i Zambia hva varme angår; såkalt Suicide month.  Det er godt over 40 varmegrader her nå og siste uken skal kombineres som ferie og jobb. Alle er sløve –  løvene, handlerne og vi.  Walking with lions  er nå blitt til Sitting with lions. Det er ikke en sky på himmelen og sola steiker non – stop fra tidlig morgen til rundt klokka 18 på kvelden. Og da har den til gjengjeld varmet opp huset såpass at om natten er omtrent umulig å finne søvnen. Så det var en god idè å gjøre siste uken om til mer ferie enn jobb.

Mandag er det shopping i Livingstone før vi tar taxi opp til vårt faste hotell for lunsj, kald øl og svømmebasseng. Tirsdag er det meldt 46 varme og da blir det svømmebasseng hele dagen for min del. Bortsett fra favoritt aktiviteten; meat prep. Tenk; eselkjøtt, halvtint, 40 varmegrader og en egen aroma…  Resten sier seg selv.. Det er ikke en duft av blomstereng vi omgir oss med da akkurat.

Torsdag til lørdag har vi bestemt oss for et par luksusdager på et topp hotell med aircondition på rommet! Lørdag til søndag tilbringes i parken med min siste løvetur lørdag ettermiddag og min siste VARME natt i Afrika. Søndag er det hjemreise og mandag skal jeg puste inn kald luft på norsk jord! Og jeg skal sove med vinduet på vid gap og puste inn KALD og deilig luft!

Jeg savner Norge nå… Og gleder med til å se alle igjen! Selv om opplevelsene har stått i kø, er det noe eget med det en har hjemme. Det er for tidlig å tenke gjennom hva som har vært best med oppholdet, men nå sliter varmen på oss alle sammen. Så pr. i dag er varmen det verste. Men å møte løvene på morgenen når de hilser deg med rumlende koselyder og smyger seg inntil gjerdet for å få mest mulig kos – det veier opp mange varmegrader. Det å ta med løvene ut på bushvandring og sitte i skyggen å spise frokost med tre digre løver bare en meter i fra deg – det er jo et Afrikansk eventyr.

Vi har vært med på nok et prosjekt i en av landsbyene i Dambwa Forest. Dette er et prosjekt hvor man undersøker hvilke tiltak som kan settes i gang for å holde elefantene unna avlingene. Vår jobb denne dagen var å hjelpe til med å vanne plantene i tre forskjellige anlegg. Nå snakker vi ikke hageslanger og hjelpemidler her altså! Det er en stupbratt skråning ned til elven hvor vi henter vann i dunker som rommer opp til 30 liter. Og disse skal bæres og dras den samme stupbratte skråningen opp igjen. Barna gjør dette flere ganger i uken – og det er en sinnsyk tung jobb!

Etter vanning og mye slit, var det tid for foto og lek. Dette er en landsby som ligger laaaangt inne i bushen så besøk er kjærkomment og veldig spennende! Vi ble invitert inn på et møte med lokalbefolkningen hvor de skulle forberede regntiden som kommer nå i slutten av oktober. Og det hele foregikk på afrikansk, så vi ble vel ikke veldig mye klokere. Men artig å ha med seg i «opplevelsesbagen» er det jo uansett!

Barna avsluttet besøket vårt med trommer, sang og dans. Det er helt utrolig hvor flinke de er og hvilke glede de viser. I det vi reiste, sang de en avskjedssang med ønske om at skulle sees igjen. Men det gjør vi nok ikke… Min tid i Zambia går mot slutten og jeg reiser snart hjem til mitt eget liv i Norge. Jeg skal aldri mer klage verken på kulde eller noe annet hjemme! Disse menneskene lever i en utrolig fattigdom og barna har ingenting. Det setter en del ting i perspektiv og en får en følelse av at verden er urettferdig… Noen har alt; andre har ingenting. Og jeg skulle gjerne tatt med meg hele ungflokken hjem for at de skulle få lov til å leve ut sine drømmer. Faktum er at de færreste barna noen gang kommer til å ha råd til å forlate Zambia. Og langt i fra Afrika. Et av barna svarte, da han ble spurt om hvilke drømmer han hadde for fremtiden, at han ville bli en anerkjent kokk i USA.  Oddsene er ikke på hans side, men om han skulle lykkes skulle jeg gjerne vært en av de som spiste på hans restaurant…

Nye dager kommer – med nye opplevelser. Og min neste blogg skal ene og alene handle om løveopplevelsene. For å gå rundt i den afrikanske bushen med løvene tett på, oppleve at de jakter på giraffer, bavianer og impaler, sitte i skyggen med sovende løver på en armlengdes avstand, rufse i en deilig løvepels og høre på fuglelyder som er ukjente for våre norske ører – ja det fortjener en blogg alene!

 

 

 

La ulven leve!

Jeg har blitt utfordret til å si noe om ulver og dens plass i vår fauna. «Vær så snill – si noe» var bønnen; og  jeg kan jo ikke feige ut og ikke mene noe i den sammenheng.

 I disse dager foregår en WWF-workshop i Tromsø med mål om å redusere konfliktnivået mellom isbjørn og mennesker. Kanskje det samme bør arrangers for alle våre rovdyr? Mennesker og dyr deler jo plass på denne planeten – og vi har kun den plassen vi har tilgjengelig og på deling. Mange utfordringer star i kø og det er mange grunner til dette. For isbjørnens del er det blant annet den globale oppvarmingen som skaper bølger – i ordets rette forstand.

 Sitat: Fordi havisen forsvinner i mye større grad enn før, er det forventet at isbjørnen vil oppholde seg i lengre tid på land. Der vil isbjørnen ha mindre tilgang på mat og i tillegg bli utsatt for forstyrrelser fra den økende menneskelige aktiviteten i de arktiske kystområdene. Når både flere mennesker og flere isbjørner vil bruke de samme kystområdene, kan det føre til flere konflikter. Det samme kan man vel si om de andre rovdyrene våre. Vi bruker de samme områdene og konkurrerer i stor grad om den samme maten.

 

I 2010 reiste jeg til Afrika og jobbet med et løveprosjekt der. I løpet av de 30 siste årene har populasjonen løver sunket med  90 % i Afrika. Sjefen for prosjektet, David Youldon, sa: «Det er ikke viktig hvor mange løver som finnes i Afrika i dag,  problemet er at bestanden synker så raskt». Og min jobb som frivillig i prosjektet var å være med på bevaring, opplysningsarbeid og tilrettelegging for at innfødte og løver, elefanter og andre dyr kunne leve sammen i samme område.

 Mitt engasjement er også forårsaket av at jeg til daglig jobber med ulv og gaupe. Jeg er inne hos dyrene så og si daglig og har med turister inn i dyrehegnet. Mange frykter ulven, men med ulvens naturlige skyhet til mennesket, er det ikke nødvendig å frykte dette myteomspunnende dyret slik mange gjør i dag.

Når ulv angriper andre dyr – eller i verste fall mennesker – er det naturlig at dette skaper sterke reaksjoner. Men dette kan ikke stå som det eneste argumentet i diskusjonen om ulven (og andre rovdyr) skal være en del av vår fauna. I Norge er det ikke registrert at ulv har drept mennesker – selv med en mye større ulvepopulasjon i tidligere tider.

Enkelte vil hevde at ulven ikke er en truet art. Sverige slår fast at ulvebestanden I Skandinavia må dobles, Bernkonvensjonen mener at bestanden ulv og bjørn må økes og OECD sier at norske rovdyrbestander er for små til å være levedyktige. Og fortsatt mener enkelte av våre politikere at rovdyrbestanden må kuttes enda mer! En kan spørre seg hvor de får ideene fra… Samtidig viser det seg at rundt 80% av Norges befolkning er pro ulv i vår natur.

Sitat fra WWF / Rasmus Hansen : Internasjonale avtaler er avgjørende for å sikre at hvert land ikke gjør som de vil, men forholder seg til felles overordnede mål. Hvis norske politikere utrydder ulven i Norge, så må vel svenskene og russerne få lov til å gjøre det samme? En slik miljøpolitikk er totalt meningsløs. Norsk og internasjonal miljøpolitikk bygger på to premisser: Å stanse utryddelsen av arter og at hvert land må ta ansvar for sin natur. Ulv har alltid vært en del av norsk natur. Opprinnelig var ulven et av verdens mest utbredte pattedyr, men den er nå utryddet fra store områder.

En del argumenter gjentas og ser ut til å ha sterk effekt. Kanskje fordi brutale bilder av døde sau og hunder og skremmende historier setter i gang følelser og sympati for de som blir rammet. Hvis man ser på de faktiske tallene der ulv forårsaker skade på husdyr, er ikke ulven den store synderen. Sitat WWF: Erstatningsutbetalingene i fjor viser at under 5 prosent av sauene er antatt tatt av ulv. Med cirka 30 norske ulver er det neppe den som truer Norges tradisjonelle husdyrnæring

La meg da fremstille dette med tørre tall og fakta. Det slippes rundt 2 millioner sau på utmarksbeite (jeg vil ta for meg tall fra 2007) og omtrent 140 000 lam og sau går tapt på beite hvert år. 40 000 antas tatt av rovdyr og det ble utbetalt erstatning for 31 515 sau og lam som var tatt av fredet rovvilt. Av disse sauene var det 2 049 som var dokumentert  tatt av rovvilt;  noe som tilsvarer 6,5 prosent.

 Tapsfordelingen på de forskjellige rovdyrene er for 2008:

•  Bjørn: 688 dokumentert og erstattet / 5312 erstattet
• Jerv: 461 dokumentert og erstattet / 10 375 erstattet
• Gaupe: 601 dokumentert og erstattet / 9876 erstattet
• Ulv: 89 dokumentert og erstattet / 380 erstattet
• Kongeørn: 128 dokumentert og erstattet / 946 erstattet

En kan stille seg spørsmålet;  hvorfor det så lett for rovdyr å ta sau?  Hovedproblemet etter mitt hode følgende:

• Det slippes dyr på utmarksbeite uten daglig tilsyn
• Sau har blitt avlet med strengt økonomiske intensjoner og har mistet sin naturlige evne til å forsvare seg selv og sine lam. Dermed blir sauene lett bytte for et rovdyr på jakt etter mat.


• Gjennom mange år har det vært satset mer på erstatninger enn på forebyggende tiltak.

 Tiltak som kan nevnes –  for å være litt konkret i debatten – er feks:

• flytting av sau
• avkorting av beiteperioden i utmark
• rovdyrsikker inngjerding
• gjeting, bruk av vokterhund
• felling av problemindivider av rovdyr med mer.

Det som overrasker meg i debatten rundt rovdyr, er at lite folkuseres på de 100 000 andre sauene som går tapt. Hva med dem? Disse hører vi sjelden om. Det ingen som står på forsiden av VG og gråter over dem! Og i mine mange år i dyrevernet, var det også få bønder som hastet ut for å sjekke varsling om døde sau som lå i skogen. Er ikke sykdommer, død forårsaket av giftige planter, ryggvelt, drukninger, påkjørsler og ulykker like tragisk for en dyreeier som et rovdyrtatt indvid?

Ingen kan overbevise meg om at en bastand på rundt 30 ulv er det som truer husdyrnæringa!

Den skandinaviske ulvestammen har nå vokst til drøye 250 dyr, men er fortsatt vurdert som kritisk truet i Norge og sterkt truet i Sverige. Jeg vil derfor fokusere på andre sider av saken. Hund / ulv konflikt ser ut til å være et nytt fenomen. Eller i alle fall et aktuelt problem. Man kan jo stille seg spørsmålet; er det ulven som oppsøker hunder eller er de thunder som oppsøker ulven? I de fleste konflikter mellom hund / ulv er det ofte vidtgående jakthunder som er hyppigst representert. Det forekommer tilfeller der hunder blir tatt – eller forsøkt tatt – da de står I bånd, men dette er heller sjeldent.

Ulv har en enorm tilpasningevne og kan tilpasse seg å leve I et menneskedominert miljø. I dag anses det som en naturlig atferd at ulv krysser vei og befinner seg nær bo-områder. Ulver vil allikevel vise avbøyende atferd overfor mennesker på en avstand av ca 50 – 450 meter. Ulver som ikke viser dette, anses som habituerte og kan selvfølgelig utgjøre en fare for menneskers sikkerhet.

Med en sårbar og liten bestand, finnes det liten mulighet til å luke ut «problemdyr». Vi burde paradoksalt nok og strengt talt ha en så stor bestand at slike dyr kan tas ut. Det har vist seg på den Skandinaviske ulvestammen at knallskudd har hatt god effekt og kan være et godt alternativ til jakt.

Et annet fokus når det gjelder forvalting av ulv, er de gangene ulver skytes ut legalt eller illegalt. For å kunne forvalte vår ulvestamme på en sunn og bærekraftig mate, må vi ha kontroll på de dyrene som eventuelt må skytes ut av ulike årsaker. Dersom lederdyret (avlshannen eller avlstispen) skytes ut, vil det kunne gi konsekvenser som skaper større problemer enn det dyret gjorde i utgangspunktet. Flokken kan lett fordele seg i mindre enheter og skape nye revir. Dette skjedde blant annet med Kongsvinger / Årjeng flokken. Etter at lederhannen forsvant, ble reviret delt i tre mindre enheter. Dette vil føre til økt ulvetetthet lokalt – noe som sikkert ikke var hensikten ved uttaket.

Et interessant bilde gis ved Yellowstone nasjonalpark der gjeninnføringen av ulv etter 70 år uten dette rovdyret (som særlig jager wapitier), utløste en hel rekke forandringer som også gjenoppretter nasjonalparkens levesteder.

Yellowstone uten ulv 1926-1995:

Wapitier åt for mye av den pil-, poppel- og buskveksten som hindrer erosjon langs vannløpene.Fuglene mistet reirplasser. Levesteder for fisk og andre vannlevende arter ble borte fordi vannløpene ble bredere, grunnere og uten planter som gir skygge på bredden og dermed også varmere.

Osp: Trærne i dalene nord i parken, der wapiti­er overvintrer, nådde sjelden sin maksimale høyde fordi hjorten åt nesten alle de nye skuddene.

 Prærieulven ble tmer allrike. Selv om de ofte tar wapi­­­ti­kalver, fanger de først og fremst mindre pattedyr som jordekorn og markmus, noe som begrenset maten for rev grevling og rovfugl.

 Yellowstone med ulv 1995 – nå:

Wapiti Bestanden har blitt halvert. Flere harde vintrer i strekk like etter gjeninn­føringen av ulvene samt tørke har bidratt til ned- gangen. En sunn frykt for ulvene hindrer også wapitiene i å bli hengende ved vannløp, der det kan være vanskeligere å unnslippe et angrep.

Osp: Langt færre nye skudd blir spist av wapitier. De nye lundene har noen steder nådd 3 – 4,5 meters høyde.

Prærieulv: Ulveangrep har redusert antallet. De færre prærieulvene kan ha vært medvirkende til gaffelbukkenes gjenopp­blomstring i nasjonalparken.

Pil,poppel og andre planter har begynt å stabilisere bredden på vannløpene og gjenskape de naturlige løpene. Greiner som henger utover, skygger igjen for vannet og tiltrekker seg fugler.

Bever:  Antallet kolonier nord i Yellowstone har steget fra 1 til 12 nå når noen vannløpsbredder har vokst til særlig med pil (en viktig næringskilde for bever). Beverdemningene skaper småsjøer og sump der det kan leve fisk, padder, fugl og småpattedyr ? og mange insekter som de kan leve av.

Åtsler: Ulven dekker ikke til byttet sitt, og det har ført til at matforsyningen har økt for åtseletere som f.eks. hvithodet havørn, kongeørn, prærieulv, ravn, skjærer ­og bjørn.

Det er dette perspektivet som er viktig i diskusjoene! Hvilke rolle spiller rovdyr for vårt økosystem? I Norge har vi for stor elgbestand som fører til nedbeiting av trær.  Når trærne forsvinner, vil også enkelte fuglearter forsvinne. Hva med flåtten som mange frykter? Flåtten lever på hjortedyr, og ved et stort antall hjortedyr, vil flåtten formere seg. Ved lite nedbeiting av vegetasjon, vil også flåtten få gode vekstvilkår. Men på den annen side; Om lag 50 arter dør ut hver dag, ifølge FNs anslag. Men igjen: Hvem vil savne flåtten, om den forsvant? Og når det er sagt; hvem vet, kanskje vi får noe mye verre i stedet om flåtten dør ut?

 Og eksemplene er mange, mange fler – og skrekkinngytende!

Vi trenger en balansert natur og en forståelse og motivasjon til at alle må få ha sin plass. Det er på tide at noen snakker rovdyras sak og derfor hever jeg røsten. Vi står overfor den sjette utryddingsbølgen. Den er en realitet, det er ingen uenighet blant forskerne om det. Arter forsvinner i en takt som er mye raskere enn normal evolusjon. Det er heller ingen uenighet om at artstapet er menneskeskapt. Nå må vi ta ansvar! Og diskusjonen og fokus må endres! Vi må legge større vekt på bevaring og forebyggende tiltak istedet for redusering og fjerning.

Jeg forstår problemene – jeg forstår bare ikke løsningene som praktiseres i dag. Og denne bloggen ble født via en bønn på facebook. «Vær så snill – si noe». Så nå er det sagt; Vern om vår natur. Vern om våre rovdyr!

 

 

 

Vi trener igjen!

Korsbåndskaden til Kelsie ser ikke ut til å plage henne nevneverdig. Jeg regulerer den fysiske mosjonen slik at benet ikke overbelastes og det er nå utfordrende å finne den rette balansen. Balansen mellom hva hun klarer fysisk og hva hun trenger mentalt. Hun går nå på Dr. Baddekys fiskeolje, glukosamin og grønn leppemusling. Dette i tillegg til valpefôret vi bruker. I tillegg har vi fått tilsendt DAP som et halsebånd – hvis hun skulle trenge hjelp med å finne roen.

Halsebåndet har vi ikke brukt enda. Hun er en rolig og grei valp så lenge hun får det hun trenger. Hun og Bess har funnet roen, hun valpebiter veldig lite, tannfellingen er i full gang, hun går på valpekurs (dvs. Jarle er med på alle valpekurskveldene jeg avholder – og trener henne i å være rolig, bli håndtert, gå pent i bånd, komme på innkalling og alle andre øvelser som inngår i kursene våre). Det eneste hun ikke kan være med på er valpeslipp. Vi sparer den sosiale delen til omgang med voksne hunder som har litt annen kroppsbeherskelse enn de små valpene…. 

Våren byr på nye muligheter i skog og mark og i går hadde vi vår første vårtur med grilling og kos på skauen. 6 hunder fikk være hunder – og vi 4 tobente, fikk kost oss i vårsola og ladet batteriene. dagens opptur for hundene var nok grillingen. Selv om det viste seg at grillingen egentlig bare var en nedtur for hundene…. ALLE de gode pølsene og luktene – og ikke èn pølse ble tildelt de håpefulle på 6 på 4…. 

Men skuffelsen varte ikke lenge. De fikk jo lov til å leke, være sammen og nyte nye lukter. Kelsie har en god evne til å slappe av og da jeg lot benet få litt hviletid og hun måtte ligge litt for seg selv i bånd, så var det uten et pip. Hun la seg bare ned på gresset og koste seg i sola.

Moro med hundevenner:

 

Det kommer til å bli mange flere turer i skogen fremover! Og så må vi ta fatt på mer konkret trening igjen. Men Kelsie er en enkel valp. Hun er rolig inne, uredd, grei med folk og fe – det er ingenting å klage på egentlig. Så neste tur må bli litt mer utfordrende i byen. Gå pent i bånd må skjerpes inn og en by-dag kan gjøre underverker på en litt nedprioritert øvelse….