Villmann og Villmark!

Jeg tok en kjempesjanse. Jeg leide en del av Drammens Teater, leide inn en av verdens fremste naturfotografer og håpet på fullt hus en torsdag kveld i Drammen.

Foto: Arne Nævra (c)

Jeg har bestandig vært over gjennomsnittet interessert i dyr og natur og jeg har drevet med og jobbet med dyr hele livet. I 21 år har jeg drevet Drammen Hundesenter, så hund er naturlig nok det dyret jeg jobber mest med. Men jeg har også en sterke fasinasjon og interesse for ville dyr og natur, foto og naturglede – og derfor har Arne Nævras arbeid fanget min interesse i mange år! Min interesse for dyr har blant annet ført meg til Afrika for å jobbe med løver og til USA for å jobbe med sosialiserte ulv og grårev.

Gro Saugerud © – fra Wolf Park / USA

Gro Saugerud © – fra løveprosjekt i Zambia

Da jeg var liten, var det Sverre M. Fjeldstad som fanget min oppmerksomhet. Etterhvert som vi fikk farge – tv ( ja – jeg er så gammel at jeg vokste opp med svart/hvitt tv!) og flere kanaler, så var det naturprogrammer som vant over det meste. I mer voksen alder var det Arne Nævra`s navn som gjorde seg gjeldende og det er ikke få ganger jeg har benket med foran tv`n for å se hans programmer; Villdyr og Villmark, Elgenes Dal, Norske Naturperler programmene om Bjørn, isbjørn og kjempeelger og ikke minst; serien «Vi på Langedrag».

Foto: Arne Nævra © 

Frem til mai i år, har jeg jobbet 8 år på nettopp Langedrag. Min fasinasjon for rovdyr og ulv spesielt, førte meg dit og i 8 år jobbet jeg tett på ulv, gaupe, elg, fjellrev, rein – og en rekke andre husdyr på gården. Arne Nævra hadde jo satt Langedrag på kartet og hver fredag – da vi samlet gjestene til historiefortellinger – kom jo Nævras navn opp som en selvfølgelighet.

Gro Saugerud © – som guide i gaupegården / Langedrag

Via felles kjente og via min jobb på Langedrag, ble jeg kjent med Arne. En utrolig hyggelig og kunnskapsrik kar som jeg virkelig ønsket å arrangere noe sammen med!

Ett av hans besøk husker jeg spesielt og deler den så gjerne;

Arne skulle fotografere ulv til et prosjekt rundt Theodor Kittilsen og ønsket ulv i snøvær. Og snødde gjorde det! I bøtter og spann. I to timer satt vi inne blant ulvene og Arne delte raust av sin kunnskap mens vi ventet. Ulvene holdt seg rundt oss og det snødde tett. Det snødde tett – og sammen med litt vindvær, nærmet det seg usedvanlig mye snø den dagen. Men for Arne snødde det ikke nok – og i to timer satt vi og ventet på det rette været. Til slutt gav vi opp. Eller det vil si; Arne gav opp. For min del må jeg si at dette var en sjelden mengde med snø, men Arne hadde tydeligvis satt seg noe i hodet om trolske , nedsnødde ulver i eventyrskog, mye snø og vind i kastene.

(Jeg vet ikke, Arne; om du fikk ditt ønskebilde – men jeg fikk en bonustur blant ulvene ”mine” som har satt seg ekstra godt fast hos meg.)

Foto: Gro Saugerud © – fra ulvegården / Langedrag

Jeg tok kontakt med Arne om et prosjekt om en Villmarkskveld i Drammen. Det er sjelden han sier ja til slike ting, så ekstra spennende var det at han sa ja til meg! Da han foreslo Drammen Teater som stedet, ble jeg litt skjelven, men den som våger intet vinner…

Hard jobbing gav resultater. Torsdag 13/11 var salen utsolgt og rundt 200 mennesker hadde funnet veien til en kveld spekket med film, historier, vakker musikk og flotte bilder! Vi ble tatt med på reisene og ble kjent med kjempeelger i brunst, snøugler, svaner i kurtise, bjørn, ulver og mye annet! Jeg satt som fjetret og elsket hvert sekund!

Fra kveldens forelsening; Arne Nævra / Drammens Teater. Foto: Gro Saugerud © 

For min del, blir det flere arrangementer fremover. Jeg håper jeg får reist mer og jobbe med flere prosjekter og hodet er fullt av kreative ideer som jeg håper og tror vil se dagens lys i framtiden!

Kan hunder føle skyld? En tulleblogg om et alvorlig tema…

I går foreleste Per Jensen om temaet; ”Hunden som skammer seg – sannhet eller myte?” (fritt oversatt til norsk). Det satt i gang nye tanker og hodet har vært okkupert av tusen nye spørsmål siden da. Jarle (min kjæreste) er nok veldig glad for at hodet mitt er opptatt med andre spørsmål enn de tusen spørsmålene han selv får gjennom dagen…

Det spørsmålet som gjør flest tankekrumspring i hodet mitt, er spørsmålet om hunder kan føle skyld og skam. Kan hunder virkelig føle skyldfølelse for noe den har gjort som den strengt talt ikke burde eller skulle ha gjort? Og kan den skamme seg over det samme?

På tur i dag, hadde jeg og min kollega / venninne en observasjonsplan om å se om hundene følte skyld og skam på et eller annet tidspunkt. Vi hadde med oss 5 hunder. 3 spaniels og 2 labradorer. For det er jo nok av muligheter til at de gjør ting som de ikke skulle ha gjort. Eller burde ha gjort. Vi snakker jo tross alt om spaniels og retrievere her…

Jeg vil vel påstå at våre hunder (bortsett fra en valp som er på daghjem og en unghund som er på læringsveien) er over gjennomsnittet oppdratt. Vi har et håp og en formening at de vet hvilke regler som gjelder og hvilke sosiale normer som rår. Så med foredraget friskt i minne, trasket vi i vei og diskuterte ivrig gårsdagens tema.

Det var nysnø og deilig ”vannhundvær”. Det var fortsatt stor tilgang på sølepytter, pinner og store vanndammer, men håpet var allikevel at hundene skulle være så tørre og rene som mulig etter turen – rett og slett fordi den obligatoriske helgehandelen sto for døren og det måtte påregnes en time i bilen.

Akkurat det skjedde ikke. På første mulighet, raste alle sammen ut i en sølebekk – faktisk opptil flere ganger – selv om vi prøvde iherdig å be de la det være. Vi la virkelig godviljen til for å se om du følte dem minste lille skyldfølelse for at de så ut som en gjørmepytt selv, men ikke en av dem la så mye på et øre…

Det bød seg raskt nye sjanser. Kelsie (labrador) hadde funnet seg skogens største bærbare stokk som hun bar rundt på. Hun vet at hun egentlig ikke får lov til å ta med seg så store stokker, men til tross for det, satt hun av gårde i galopp og traff selvfølgelig Hanne med dunder og brak. Vi var sikre på at NÅ skulle vi få se en hund som virkelig viste skyldfølelse og skammet seg, men neida…. Kelsie løp videre uten en tanke for at Hanne var nærmest invalidisert etter sammenstøtet – og hun logret til og med når jeg spurte om hun ikke følte seg bittelittegranne slem sånn innerst inne….

Ja, ja – det kommer nok nye muligheter, tenkte vi. Og rett som det var stjal Lykke (cocker) pinnen til Alice (springer, valp). Og det var jo egentlig ganske slemt siden Alice bare er 4 mnd. og akkurat lært seg at skogen består av tusenvis av lykkepinner! Antagelig synes ikke Lykke at det å stjele andre valpers pinner er noe å skamme seg over, for skyld og skam var umulig å observere der i gården.

Mulig inspirert av Lykke`s pinnestjeling, gjorde Kelsie akkurat det samme. Men hun stjal like gjerne fra begge valpene. Ikke var hun spesielt forsiktig heller med sine 30 kg. mot valpenes 8 og 12 kg…. Jeg spurte henne om hun syntes det var noe snilt gjort – voksne hunden – å stjele fra valpene på den måten og jeg var sikker på at NÅ måtte vel halen henge litt og hodet senkes og hun skulle vise meg sitt mest skyldbetyngede blikket bare en labrador kan vise.

Men neiiiida – jeg tror ikke engang hun la merke til at jeg spurte henne om noe som helst, der hun sprang av gårde med nystjålne pinner, høy hale og døve ører.

Etter en time, endte vi opp med 5 søkkvåte, møkkete og fornøyde hunder. Jeg fant igjen bilen min neddugget på parkeringsplassen og om mulig med en enda strammere lukt av våte gjørmehunder enn den hundelukta som allerede er i en hundebil.

Om denne turen skulle være den eneste forskningen (om det kan kalles det ) rundt temaet skyld og skam, så ville denne myten blitt fastslått som en myte. Til tross for pinnestjeling, bading i de aller mest møkkete vannpyttene, spising av alt som ikke skal spises og alle andre ting som skjedde under turen, viste ikke våre hunder ett eneste tegn på noe som hadde med skamfølelse å gjøre. Tvert i mot; de så ut til å nyte alt i fulle drag og følte seg nok veldig heldige som hadde privatsjåfører som tar de med på gjørmeturer i skogen! (Vel – heldige er kanskje ikke det rette ordet, da de oppfører seg mer som om det er en selvfølge… ).

Jeg tror ikke skyld og skam finnes i følelsesregisteret til en labrador. Knapt nok hos spanielene heller. Det ser mer ut som om våre hunder har et over gjennomsnittet positivt livssyn der de tror at alle sølepytter er til for og bades i, alle mennesker vi møter i skogen er der på grunn av dem og alle pinner er naturens gave til bæreglade hunder.

Kanskje det er dette vi skal lære – hunders livsglede og selvfølgeligheter. Kanskje vi selv skulle jobbe med vår egen skyld og skamfølelse og bade litt med i livets sølepytter og stjele hverandres pinner og tro at alle mennesker vi møter er like glad for å se meg – som jeg er for å se dem. Og at de er ute i skogen – bare på grunn av meg!

Jeg lar tankene spinne videre, og deler en litt mer seriøs blogg når hodet har landet…

Bess og jeg og Rally-lydighet!

I dag debuterte vi i RallyLp! Etter mange år utenfor manesjen, entret vi ringen og prøvde oss i Rallylydighet! Tenke seg til – Bess er 9 år og har bare blitt ”vedlikeholdt” i alt og ingenting de siste 7 årene.

Bess er en Working Springer spaniel som kommer fra Spanielplassen i Hurum. Jeg skulle egentlig være fôrvert for en kommende narkotikahund. Jeg trente henne innen søksutvikling, lydighet, bruks og som ”balloman” arbeidsnarkoman som skulle ha framtiden foran seg som en kommende søkshund med nese for narkotika.

Hun tegnet veldig bra, men samtidig med all jobben som ble lagt ned, fikk hun en veldig stor plass i hjertet mitt. Ellen (oppdretter og kusine) forsto ganske raskt at Bess vanskelig kunne få en ny adresse, og jeg ble i stedet fôrvert for en kommende avlshund. For å gjøre en lang historie kort; nå ble hun verken avlshund eller narkotikahund, men hun ble et viktig medlem av vår lille familie. Hun har et hjerte av gull og gjør alltid sitt beste. Og mer enn det kan ingen forlange!

De første to årene startet vi både i bruks og lydighet. Etter hvert som jeg jobbet mer og mer på Langedrag, tok jobben overhånd og Bess ble en ”vanlig” hushund. Hun blir brukt til å trekke på ski, vi kjører Kickbike, Smeller, jakttrening, lange turer og vedlikeholder lydigheten og bruksen via feltsøk. Hun elsker å ligge i senga, kos og klapp og hun elsker å være med på alt som er gøy – så derfor meldte vi oss på introkurs i Rallylydighet for å se om hun kunne være med i manesjen igjen – i en alder av 9 år.

I begynnelsen av oktober hoppet vi på et introkurs i Rally via Hund i Fokus. Lydigheten sitter jo som et skudd, men Rally er jo litt annerledes og kan faktisk være utfordrende for en ”vanlig” lydighetshund. Hun er jo trent til å holde seg på venstre side, så gå foran å sette seg, komme inn ved fot fra høyre side og gå fot på høyre side, er noen av utfordringene. Det er også utfordrende å omstille seg som fører også, for i Rally så kan du hjelpe hunden mer og være mer ”fri og kommuniserende” med hunden. Og det er jo lett å glemme….

Jeg ble veldig positiv til denne hundesporten og forstår godt at det er en hundesport i vekst! Det er nok av fallgruver og ikke fullt så oppløftende er at det ikke er unormalt at 50 % av de startende disker….

Jeg har ikke hatt så god tid til å trene etter introkurset og frem til i dag. Jeg har faktisk ikke trent i det hele tatt… Men jeg meldte meg på et offisielt stevne i Drammens Brukshundklubb og håpet at vi ikke disket.

Det var tidlig oppmøte og med litt forsinkelser gikk vi briefing. Banen så grei ut, men jeg hadde med ”jukselapp” fra introkurset og leste meg opp på hva skiltene betydde. Du må selv vite om du utfører øvelsen feil – og da har du sjansen til å gjøre den om igjen med 5 minuspoeng for hver gang. Men det er bedre enn disk. Så jeg endte opp med 3 repetisjoner og 15 minuspoeng – bare for å være sikker på å bestå.

Vi hadde 4 minutter til rådighet og i racerfart (hangups fra lydigheten) gjennomførte vi banen på 2,26 minutter… Jeg hadde jo hatt all verden tid til å la henne få ro til å sette seg – jeg kunne til og med gi henne signaler / kommandoer for alt hun skulle gjøre, men det glemte jeg bort… Og det ga oss ytterligere trekk ved at hun ikke satt seg ordentlig ved et par anledninger.

Vi endte opp på 179 poeng, 12. plass og ett napp for å få opprykk til klasse 2. Da gjenstår bare to opprykk – så er vi videre. Men kommer vi til å fortsette? Tja – sporten er veldig bra og morsom! Jeg liker potensialet for samarbeid mellom hund og fører og kunne tenke meg å sette mål til Elite. Men har jeg tid til å bruke helger til dette? DET blir nok det store spørsmålet siden jeg jobber mange helger – men jeg tror jeg vil prioritere trening i alle fall – og så får vi se om vi får tid til å sjekke ut av og til om nivået holder.

Jeg anbefaler å prøve Rally! Det kan jeg si med hånden på hjertet! Jeg er heldig å ha fått en ny, svensk kollega; Caroline Svärd, som er svensk mester i Rally! Hun kommer til hundeskolen vår / sommer 2015 for å holde kurs – så da åpner det seg muligheter for mer læring for både meg og andre interesserte! Og frem til da får vi øve litt – kanskje vi er i en høyere klasse når den tiden kommer…