Tillit er roten til alt godt…

gaupeunger 2020 2

Gaupeungene er 6 uker og det er på tide å chippe dem. Ingrid er 10 år og har nå sitt 4. kull; trillinger! Bare det i seg selv er et lite eventyr! Vi har begynt jobben med å gjøre de trygge på mennesker så de kan få et godt liv i parken vår og ikke føle stress eller ubehag rundt besøkende som vil se på dem og besøke dem inne i hegnet. 

Denne jobben er like viktig som den er tidkrevende og trygghet og tillit er basen i vår relasjon til dyra. En ting er å trygge ungene. En annen ting er å beholde tilliten til Ingrid slik at hun fortsatt er villig til å la oss være sammen med henne og ungene. Derfor er det viktig at chippingen av ungene foregår uten at Ingrid skal bli usikker på oss. Og det er også grunnen til av vi bedøver henne slik at vi kan gjøre jobben vår med ungene uten at hun blir stresset og at uten at tillitskontoen tappes.

Denne gangen gikk det ikke helt som planlagt. Pilen traff i bindevevet og hun ble ikke bedøvet tilstrekkelig. Ingen ved sine fulle fem henter ut unger fra en våken gaupemor, så vi innså at vi måtte vente til dagen etter før vi prøvde på ny. I det vi skulle til å avlyse chippingen, forlot Ingrid plutselig ungene og gikk i ande enden av hegnet. Ungene ble liggende igjen og etter en kjapp rådføring ble vi enige om å chippe ungene – til tross for at  Ingrid var våken og inne i hegnet. Vi ble enige om at vi stoppet arbeidet umiddelbart hvis hun kom tilbake og takke pent for lånet av ungene. Men Ingrid kom ikke tilbake og alle 3 ungene fikk chipp i nakken og erklært som 2 hanner og 1 hunn. 

112133716_929697717454946_2850286115350352284_n

Foto: Laila Risto

Ingrid hadde lagt seg til ved huset hvor ungene er født – og så langt oppvokst. Vi la ungene i huset og trakk oss unna. Håpet var at Ingrid skulle gå inn til ungene og at mor og unger kunne gjenforenes trygt og godt. Men sånn gikk det ikke. 

Ungene var ute av huset på et lite blunk og begynte å gå langs gjerdet. Ingrid reiste seg opp og gikk i andre enden av henget. Gjenforeningsplanen gikk rett i vasken. Gode råd ble straks dyre og jeg bestemte meg for å ta med ungene bort til henne og legge de så nær jeg kunne. Jeg har gjort det tidligere med et tidligere kull og da aksepterte hun det. Men hun virker litt «skarpere i kanten» i år, så jeg var ikke like skråsikker på at hun ville akseptere at jeg bar ungene hennes bort til henne. Det kunne jo hende hun hadde en annen oppfatning av situasjonen enn den hensikten jeg hadde og trodde at jeg tok dem istedenfor at jeg ville levere dem til henne.

Jeg satt ungene ned en meter fra henne og regnet med at de ville løpe til henne. Men det gjorde de ikke….

Istedenfor å gå til moren, snudde de og fulgte etter oss. Christien og jeg prøvde å gå i fra dem, men de var kjappe til beins og fulgte etter oss. Om ikke Ingrid hadde misforstått situasjonen før, så var det en større sjanse nå…

Men Ingrid stoler på meg. Det fikk jeg bevist i dag. Hun gikk etter oss – eller det vil sammen med oss – og gjetet ungene i forsøk på å få dem til å følge henne. Vi stoppet like gjerne opp da det å gå fra ungene var nytteløst og sto plutselig med 3 unger gående rundt bena og en gaupemamma som ikke hadde andre hensikter enn å være med ungene sine. Hun var helt rolig og vandret rundt oss og med oss før hun tilslutt hentet en unge i nakken og bar den med seg. Da fulgte de to andre etter og gaupefamilien var gjenforent – om enn på en litt annen måte enn slik vi planla den. På andre siden av gjerdet sto flere av våre overnattingsgjester og beundret denne fantastiske gaupemoren som tillot vårt nærvær av ungene med en slik ro. 

gaupeunger 2020 1

Cristien beskriver det slik:

Opplevelsen inne hos gaupene var akkurat det: en opplevelse. Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått tilliten fra både Gro og Ingrid til å være på hennes område. De øyeblikkene vi delte sammen kommer jeg til å huske og mimre om i lang lang tid framover. Gro stolte på magefølelsen og det førte til at vi fikk bære tre gaupeunger og levere de rett tilbake foran Ingrid. Jeg kommer aldri til å glemme blikket hennes da hun så ungene: hun blunket og holdt hodet lavt rettet mot oss. I det øyeblikket hun så ungene så utvidet pupillene seg og kroppen ble stram. Det var litt som om hun oppdaget at de krøp rundt våre ben først da. Da tok mamma kontrollen over ungene tilbake ved å ta en i munnen og bære den tilbake til huset. De to andre fulgte pent etter. Det beviste til oss at hun har full tillit til oss samtidig som hun har et sterkt morsinstinkt. Vårt arbeid var gjort: gaupeungene var chippet, og mamma og barna var sammen igjen.

Dette har enda en gang bevist at Gro har utrolig mye kunnskap i tillegg til en gave man ikke kan lese seg opp til: intuisjon og kjennskap. Det sterke båndet mellom menneske og dyr blir alltid veldig tydelig når vi er inne hos rovdyrene våre. Den styrken er utrolig fin å se og det blir en vakker ting å bære med seg for resten av livet.

Christien Kossen utdanner seg innen dyr og jobber hos oss i sommer. Hun er 22 år og student. Jeg håper at denne opplevelsen inspirerer til å få forståelse for dyr på et dypere plan og forståelse for at tillit må ligge i bunnen av enhver relasjon. Det samme håper jeg våre overnattingsgjester fikk med seg. At ved å respektere dyrene, ha forståelse for deres språk og behov og bygge tillit over tid  – så vil nettopp slike ting være mulig.

Takk til alle dyra jeg får jobbe med og alt dere lærer meg. Og alt dere gir meg. Jeg er dere evig takknemlig!

gaupeunger 2020 6

Ja, ja – så var det 1. april igjen….

92055241_10156735702760047_3844916188656173056_o

Nok en gang har jeg fått meg en god latter og mange gikk rett på limpinnen..

Koronasituasjonen har skapt problemer for mange og som kjent har vi fått ekstremt strenge restriksjoner ang smitte. Det har ført til at jeg har stått i en utfordrende jobbsituasjon – ikke bare når det gjelder hunder, men også min gamle jobb på Langedrag. Samme dag da alt ble stengt – inkl. dyreparken han bor i – ble en av våre ulver bedøvd og send til utredning for et tannproblem på en spesialklinikk i Oslo.

Siden jeg bor i Drammen og har jobbet med denne ulven i 11 år, så tok jeg på meg jobben å frakte ulven ned til klinikken. Alt gikk bra, men vi fikk ikke tillatelse til å reise tilbake og vi sto med et problem som var så og si uløselig. Alle organer ble involvert og NINA og SNO kom på banen. Vi fikk tilgang på en innhegning som kunne brukes inntil videre og Mattilsynet gav oss en begrenset tillatelse til å holde ulven i hegnet her i Drammen.

Jeg har nå jobbet ekstra mye med ulven som jeg allerede hadde et godt forhold til og i går introduserte vi han for de andre hundene så han ikke skulle gå alene. Det gikk over all forventning. Hver dag har vi vandret med han i hegnet og i går fikk han selskap. Det var med hjertet i halsen, men nå ser det ut til at alt går bra. Så fort koronasituasjonen er løst, så blir han igjen en del av gruppa på 3 i dyreparken

 

Så når natten nærmet seg, så var det bare å innrømme:

Ja, ja – så var det 1. April igjen😊. Ulvehistorien jeg la ut i dag var nok bare tull. Ulven på filmen heter riktignok Varg, men er nok en helt vanlig husky ….

2764.png

Livsfilosofi en mandags morgen

gro og rev

Jeg er så takknemlig for alle jeg møter på min vei! Noen trekkes jeg mot. Andre skyver jeg unna. Jeg lærer og inspireres hele tiden. Og jeg har ett mål; jeg vil aldri bli utlært!

Mitt verdigrunnlag står sterkere og sterkere og er et filter for metodevalg. Utover det prøver jeg å være åpen, men må dessverre ha selvinnsikt nok til å beskrive meg seg som ”rund som en firkant”. Jeg prøver å gå egne veier, men følger allikevel stier som er godt merket. Jeg tør allikevel å ta av stien av og til og ta turen ut i ukjent terreng; både fordi det er nødvendig og fordi det er spennende. Og det fører som regel til nye utsikter. Ikke alltid de vakreste og mest spektakulære, men uansett en utsikt – eller innsikt. Og noe har jeg lært:

– Det er ikke alltid man er på rett vei selv om det er stor trafikk…
– Tvil dreper flere drømmer enn fiasko noensinne vil
– Når en person begynner med å si: «Det er mulig jeg tar feil», kan du være temmelig sikker på at han er overbevist om at han har rett.
– Gammel nok til å vite bedre, ung nok til å gi faen..!
– Går man på trynet, så går det i iallfall fremover…..
– For de som forstår, er ingen forklaring nødvendig, for de som ikke forstår, er ingen forklaring mulig.
– Alle er kloke. Noen før og noen etterpå.

Det var mandagens jungelord!

Kurs i nord; blant flinke folk og en forsiktig banditt!

Kirkenes 5

Siberian Husky i siget (Du kan spille på husky`n (husken))

En fantastisk tur til Kirkenes er over. Takk for at vi blir tatt så godt i mot og at vi ble invitert tilbake! Denne gangen holdt vi 2 kurs over 4 dager og hadde 16 flotte ekvipasjer som vi skulle lære søksarbeid på ulike nivåer. 

Eksotisk tur for meg som er en stedbunden eremitt med en flyskrekk over snittet. Foruten å trene hund ( som jeg eeeelsker) så blir det en liten ekstraspiss på turen når vi spiser god mat, svartlista arter selges for 2000.- kroner stykket, ser (og bruker) elsparkesykler i ENDA mer miljøvennelige utgaver (spark) og at alt er skiltet på norsk og russisk (og at Mac`n gikk over i russisk tidssone)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I august 2019 hadde vi 8 av dem på nybegynnerkurs. Og denne gangen skulle vi ta de videre og komme i gang med videregående søkstrening. Mange ulike raser stilte; blant annet alaska husky, siberian husky, boxer, blanding,  Rhodesian Ridgeback, labrador – alt fra yngre hunder til senior. Første dagen ble en «ryddedag» så vi fikk litt orden på barnesykdommer (banesykdommer) som hadde utviklet seg siden sist. Dag nr 2 gikk læringskurven i taket og kassesøk, banesøk, objektsøk og romsøk gikk som en lek. Vi var imponert over hva de fikk til på 2 dager! Eiere med engasjement, begeistring og gode ferdigheter – samt belønningsvillige hunder – gjorde underverker! 

Kirkenes 2

Lørdag og søndag sto 8 nye ekvipasjer klare og målet var å lære «nybegynnerne» luktemnet og å komme i gang med søket. Også her var det store variasjoner i raser; blant annet Alaska husky, collie, vorsteh, blanding, golden, tervueren og shiba inu. Denne gruppen stilte med mange fordeler; gode ferdigheter innen hundetrening, belønningsvillige hunder og hunder som er trent og vant til å lære. Det er ikke ofte læringen går SÅ fort som denne gangen. Da vi kom til lunsj dag 2, var alle hundene gjennom hele banen og de fleste hadde kommet godt i gang med markeringen. Etter da var det bare å øke på med forstyrrende lukter, miniromsøk og ekstra forstyrrelser og «belastninger». 

Hundene hadde jo sine ting. Noen var litt i overkant kreative og dro gammel erfaring inn i treningen. Sånn som hundre ting å gjøre med en planke (altså bakpartskkontroll), touch (som endte opp i dytt nesa så fort du kan på alle boksene du ser) og løp rundt  alt som står på gulvet (fordi man er trent til å løpe rundt kjegler). Noen var litt redde for mennesker, underlag og miljø. Tiltross for dette, kom de i mål. Og jeg må jo innrømme at når hunder klarer ting «til tross for» og ikke nødvendigvis «på grunn av» så får jeg kjapt noen tårer i øynene (gledestårer altså).Man kan velge innfallsvinkler på å løse utfordringer i treningen; enten prøve å få hunden til å slutte å gjøre ting vi ikke vil eller å få hunden til å begynne gjøre ting vi liker. Vi er på det siste alternativet og ingen skal beskylde oss for å være lite kreative…

Et lite ekstra inntrykk gjorde vorstehhannen «Banditt». Det var en forsiktig banditt som entret lokalet. Synonymer til banditt er tyv, lovbryter, voldsmann, kaprer, korsar, bankrøver, mafioso, pirat, ransmann, viking, skurk, kjeltring, raner, forbryter, gangster, plyndrer, bandemedlem, lovovertreder, røver, landeveisrøver, stimann, og sjørøver. Han er en råtass på jakt og i sin egen, trygge hverdag og kan nok være en skikkelig gangster i fjellheimen. . Men han synes mennesker er skumle så her var han verdens snilleste banditt med skjegg og bart og et par bekymringsrynker i panna. 

Han fikk sitt eget rom inne så han kunne få trene uten mange mennesker rundt. Han hadde med seg en forkunnskap han var VELDIG flink til; snutetarget i hånden. Nå kan jeg verken spå i kaffegrut eller i krystallkuler, men det ante meg at han ville finne en ny target i boksen vi presenterte for han…Og det fikk vi. Hver boks ble bare en ny target og selv om vi proppet den med te og bygde kriterier etter beste evne, timet med største presisjon, ga de beste belønninger vi kunne finne – så holdt han pusten og sto i en perfekt markering uten et eneste innsug av hverken te eller oksygen forøvrig…

Det er godt å ha med seg en god kollega, så vi diskuterte bandittcaset gjennom kvelden og kom frem til at ofte er det enkle det beste…  Første økt dag nummer to skulle løsningen vi hadde klekket ut praktiseres – og etter noen få sekunder (kanskje noen minutter) etterpå, gikk han full bane, null target på annet enn rett boks – og på toppen av alt la vi 5 forstyrrende lukter i banen. «Etterpåklokskapen er hundetreningens onde fetter» (gammelt jungelord fra Drammen) og det eneste ergerlige er at ideen ikke kom før. Det var så fint å se hvordan selvtilliten hans vokste gjennom dagen. Halen kom opp etterhvert som han skjønte gamet og når du har fått en flink eier med på kjøpet, så vil jo sola alltid skinne i Kirkenes :-).

Takk for at vi fikk komme og bidra med å trene hunder! Takk for tilliten og at dere tror på vår kunnskap og erfaring. Takk til min gode kollega, Jonas, for faglige innspill og trivelig reiseselskap! Sammen er vi ikke så veldig langt unna dynamitt 🙂 !

Kirkenes 3

En heldig vinner er kåret!

vinner julekalender 2019

Vi har arrangert Hundens Julekalender for 5. året på rad og kan nå kalle vårt arrangement for en tradisjon.

Mange morsomme aktiviteter er blitt dokumentert med bilder og film

  • bake hundegodbiter av julematrester
  • pakke opp sine eget godbitpakke
  • turer i skogen
  • skitur på fjellet
  • Gå med kløv
  • julebad
  • snørekjøring
  • slapp-av-dag
  • godbitsøk i skogen

Og en av de mest kreative kan du se her:

julekalender 1

Vi har trukket vinneren av Hundens Julekalender 2019!

En flott gavepakke er levert fra:

Langedrag Naturpark: En tur inn til ulvene

AniCura: Goodiebag med masse stæsj

Drammen Dyrehotell: Et dagsopphold i hundebarnehagen

PlussHund: En fysioterapitime for hunden

Drammen Hundesenter: Gavekort på valgfritt kurs i 2020. Verdi kr. 500.-

Tusen takk til våre sponsorer!!!!!!

Vinneren er: Ane Roppen!!!! Grattis!

Trekningen ble foretatt slik: Først ble dagen trukket (tall mellom 1 og 24) og så ble navnene til de som hadde postet innlegg denne dagen lagt i en bolle og trukket derfra.

Tusen takk for at dere bidro!!!! Det er så koselig å se hvor flott hundene deres har det!!!!

Hundens Julekalender 2020 starter opp som vanlig 1. desember 🙂

julekalender 2julekalender 3julekalender 4

 

Du skal ikke tåle så inderlig vel….

fra bølle

Foto: Fra internett / NRK

Jeg kjenner ikke Maren. Jeg kjenner ikke hundene i tv – serien. Jeg kjenner ikke eierene til hundene. Jeg kjenner ikke historikken.

Jeg har jobbet med hunder og eiere med store og små problemer. I omtrent 40 år (beklager hvis det oppleves som hersketeknikk) har jeg tilbragt det meste av tiden min blant hunder – og menneskene (som regel) bak hunden. Jeg har kommet til kort – og av og til langt. Vi har av og til fått til gode resultater. Og vi har av og til stått helt fast. Av og til får hundene nye hjem. Av og til er avlivning vår eneste løsning. Noen ganger blir de medisinert. Andre ganger trylles det frem løsninger som vi nesten ikke selv kan forstå. Jeg har sett tusenvis av hunder. Og like mange eiere. Og jeg har brukt tusenvis av kroner og timer på å tilegne meg kunnskap og prøve å forstå hva som er best; etisk, moralsk, metodevalg og hva som er best; for hund – og eier. 

fra bølle 2

Foto: fra internett

Jeg har fulgt med på noe av responsen på TV-serien «Fra bølle til bestevenn». Jeg har selvfølgelig også kikket på serien og etter all kritikken Maren får, så tenker jeg: Er det også noe galt med meg? Hvorfor reagerer jeg ikke på lik linje som en del av mine kollegaer og kaster forbannelse over både trener, deltagere og programmet? Jeg kan ikke si at dette er så ille. Jeg synes Maren gjør en god jobb på TV og at vi «belønningsbaserte trenere» også bør ha samme menneskesyn som dyresyn.… 

Noe som kjennetegner belønningsbasert trening er vi hele tiden fokuserer på det vi vil at hunden skal gjøre, ikke alt han ikke skal gjøre. Vi har et overordnet dyresyn der vi unngår straff og å påføre dyr ubehag, frykt, stress og det meste som er ubehagelig. Det ser ikke ut som vi har det samme menneskesynet…

Jeg kjenner et visst ubehag ved å stikke haken frem og mene noen annet enn den gemene hop. Vi vet jo at det finnes  konsekvenser innad i vårt kollegiale miljø, at dersom man hevder noe annet enn det de fleste er enig om at man skal mene og hevde – så risikerer man sitt gode navn og rykte, ryggene vendes og miljøet kan fort bli isende kaldt. 

Jeg sier ikke noe om metodevalgene Maren tar. Verken på den ene eller andre måten. Til det vet jeg altfor lite. Og i denne sammenhengen betyr det heller ikke så mye. Det jeg vil til livs, er at vi må slutte å være slemme mot hverandre. Det er opplest og vedtatt at vi ikke skal være slemme mot dyr. Men heller ikke mot våre kollegaer! Jeg har lest at enkelte sier; Dette er det verste jeg har sett!!! Det kan jeg si med hånden på hjertet; Det er det ikke!

Hvis dette er det verste du har sett, så må du se mer! Se mot andre miljøer. Se mot andre arter som trenes. Eller gå en tur på skauen og møte på en hund som ikke kommer på innkalling….  Eller ta dere en tur på treninger og se hvordan enkelte trener inn apport…. Eller får hunden til å sitte eller være i ro når vilt får fart på seg. Eller grisen som ble kastet ut i en strikk i en fornøyelsespark i Kina. Uten at disse eksemplene nødvendigvis skal sidestilles. Eller en million andre eksempler som er langt verre enn å trampe i bakken og si nei. Eller å ta leken ut av munnen på en hund som ikke vil slippe – rett og slett fordi man malte seg inn i et hjørne og var fullstendig åpen på at en var veldig usikker på hvordan det skulle løses. 

fra bølle 3

Foto: Internett

Det står skrevet at vi altfor ofte ser splinten i andres øye, men ikke bjelken i vårt eget. Det sies at misunnelsen ofte er sterkere enn kjønnsdriften… Hva er det dette dreier seg om? Vi belønningsbaserte trenere straffer jo hele tiden – ved at hunden mister muligheten til å få belønningen den har lyst på (noe behagelig fjernes / negativ straff).  Er det snilt? Eller er det blitt snilt fordi vi har intensjon og hensikt om at det er en «snill» form for straff og gjør det med «et glimt i øyet». Når vi avslutter belønninger og tar leken / godbittilgangen vekk fra hunden, så fjerner vi noe behagelig / noe hunden vil ha og dermed så står også vi – i ytterste konsekvens – i fare for å male oss inn i et hjørne.

Tror dere at det motsatte av straff er belønning? Og vice versa ? Det motsatte av belønning er fravær av belønning. Det motsatte av straff er fravær av straff.

Hundetrening er ikke lett. Og det blir ikke lettere at våre kollegaer har tatt på seg ytringsfrihetens stemme og kritikernes briller. Slåss heller for de viktige sakene. Det er nok av folk som ikke er snille med dyra sine. Og det er nok av folk som ikke er snille mot sine kollegaer.

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv….

 

Note: Jeg har valgt å moderere noen av mine eksempler da jeg tar lærdom av tilbakemeldinger som har kommet. Jeg får gå foran som et (forhåpentligvis godt eksempel) og ikke navngi eller generalisere noe eller noen. Beklager hvis noen føler seg urettmessig støtt !

Størst av alt er …påståeligheten…

12248052_10153091429165047_5977783807479625634_o.jpg

Det er en stund siden jeg har skrevet blogginnlegg. Ingen spesiell grunn til det, men har vel hatt for lite på hjertet. Eller for mye i hodet. Jeg følger desto mer på andres blogger og innlegg. Og det er en evig loop av meninger om «moderne hundetrening» og …. (her mangler jeg et begrep…) «gammeldags hundetrening»?

Inspirasjon til ny blogg fikk jeg av en kort snutt fra et radiointervju med Andreas Wahl. Han sier:

«Noe av det vakreste i vitenskapen er når forskere tør å innrømme feil».( Hør hele intervjuet her : https://radio.nrk.no/serie/drivkraft/MKRS20004719/12-11-2019).

Jeg overraskes stadig av motstanden enkelte har til belønningbasert trening. Det beskrives som «moderne hundetrening» som er tuftet på kun følelser, menneskeliggjøring av hundens behov – utført av såkalte «pølsetanter» som ikke vet bedre enn å stappe mat inn i hunden i form av godbiter. 

Kunnskap om hundetrening (dyretrening) øker. Etikken styrer og lover regulerer hvilken vei man tar. Men enda ser det ut til at menigmann kjøper råd om korrigering langt enklere, enn råd om belønning. Spørsmål som «når kan jeg slutte å belønne hunden» eller «skal den få godbiter hele livet» følger hvert kurs. Kursdeltagere som kommer med valpen sin, er mer opptatt av å få valpen til å slutte å gjøre ting de ikke liker, framfor å få den til å begynne å gjøre ting de liker.

Svaret er: Du skal ALDRI slutte å belønne hunden din – og JA; den skal få godbiter heeeeeele livet! For å gjøre det enkelt.

Spor og apport 2019 5.jpg

Mange spør om hvordan de skal få valpen til å slutte å hoppe opp mot benken og spisebord når det er mat i sikte. De forteller at de har prøvd det meste; blant annet å legge hunden i bakken, si hardt nei, ta den i nakkeskinnet. Hvis vi råder de til å legge den i buret når de skal spise (siden valpen er så ung at den ikke kan nok til og eksponeres for fristelsene), så setter de på bremsen og sier; jammen – er ikke det straff da…? Sånne ting forundrer meg. At det å legge valpen i bur oppleves som mer straffende enn å legge den i bakken eller ta den i nakkeskinnet og si et hardt nei. 

Det er klart vi skal lære valpen at den ikke skal stjele mat eller hoppe opp på benken. Men når den er 12 uker, så mangler den kanskje vesentlige ferdigheter til at det kan håndteres på en grei måte. Den burde kanskje ha etablert et stopp-ord, lært en alternativ atferd som å ligge på teppet / plassen sin, være rolig inne – eller rett og slett unngå at valpen får noen forventninger til matsituasjoner på kjøkkenet. Vi kan ikke senke etikken ( å påføre dyr ubehag bare fordi vi vil lære den noe), selvom vi går tom for ideer til hvordan vi skal lære de å gjøre som vi vil. Øk heller kunnskapen. 

En spontan blogg. Noen tanker i en tidlig morgentime. Det snør. Det er fyr i ovnen. Lys på bordet. Og en hund i sofaen. Dagen skal snart begynne.

Jeg har tatt et stort steg og satser større. Et nytt treningssenter for hunder åpner om noen uker. Drømmen er gammel. Planen har vært langsiktig. Uten snarveier, med stø etisk kompasskurs. Jeg har fulgt hundetreningens tidslinje og paradigmeskifter gjennom snart 40 år. Jeg har vært hardere med hunder enn jeg er nå. Men når man vet bedre, gjør man bedre….

Fra 1993 – da jeg var 25 – og registrerte firmanavnet. Drammen Hundesenter. Det var dette det skulle bli. Nå er jeg 51 og kan mer. Fra januar skal jeg fortsette å kjempe for «den moderne hundetreningen». Jeg skal fortsatt oppdatere meg. Og jeg skal fortsatt forandre meg og metodene hvis nødvendig – selv om det svir…

Takk til Andreas Wahl for noen korte sekunder med inspirasjon. Du vet ikke at det traff akkurat MEG, men takk allikevel. 

Gro og Åsa 9.jpg

Sommeren med Kasper, del 6

Kasper. 64.jpg

Revestrek(k)

Mye har skjedd i sommer og Kasper utvikler seg bra. Han er nå kompis med de to andre revene Jesper og Jonatan og det ser ut som livet er bra for de alle tre. Jesper og Jonatan har blitt mye tryggere på mennesker og de er nå alle en del av omvisningen på gården, spiser godbiter fra de besøkende som besøker dem i hegnet og vi er i ferd med å få tre trygge rever.

Kasper.68.jpg

Vi har gjort oss noen erfaringer underveis og vi forsøker å være åpne om det som er bra og der hvor vi har feilet litt. Det er jo tross alt det vi lærer av. Kasper har oppført seg eksemplarisk hele veien – selv om han selvfølgelig har raptuser som valper flest. For å få trent han mest mulig, har vi knyttet fôringen opp til trening og all mat han har spist, har mer eller mindre vært lagt til treningsøkter; følge target, stasjonstrening, håndtering, frivillig selepåsett mm. 

For en stund siden, da han skulle bli tatt inn i sitt lille natthegn, skulle han ha siste trening / fôringsøkt. Matten sto som vanlig rett utenfor døren og han var tydelig sulten. Han prøvde å smette ut av døren for å ta maten, men ble hindret av treneren. Bare helt rolig og udramatisk; uten noen form for korreksjon. Det er første gang han har vist seg fra en annen side. Han «flippet helt ut» (ikke noe godt faguttrykk…) og beit i hender og jakke og ble helt krakilsk (ikke så godt faguttrykk det heller…). En helt ny side, krever en helt ny plan…

Vi diskuterte litt frem og tilbake og ble enige om å legge treningen litt på is og bare fôre han på en ordinær måte. Dette mest for å sikre at han fikk i seg nok mat og at vi ikke risikerte at han ble utsatt for deprivasjon. Vi måtte sikre at han hadde sine basale behov dekket og at vi ikke kom i en konfliktsituasjon med han om ressurser. Da fikk vi heller la det gå på bekostning av treningen (han lar seg ikke trene hvis han ikke er sulten). Vi la også opp en plan at vi skulle jobbe med protected contact (se forklaring her)  i tiden fremover til vi fikk kartlagt om dette var noe som handlet om mat og matforsvar eller om det var noe annet. 

Etter noen strategiendringer (fôring) er vi tilbake til der vi var; en snill og grei ungrev som ikke har vist tegn til samme atferd siden. Det skjedde kun den ene gangen og han er tilbake som sitt «gamle» jeg. 

Kasper.65

Siden sist har han igjen gitt tilbake for alle trening som er gjort. Han har fått en ny vaksine siden han er eksponert for Arja. I tillegg har han fått vaksine mot kennelhoste. Denne gangen fikk vi bruk for det vi har trent; sprøyte i nakken. Vi hadde ikke trent på vaksine med dråper i nesen (kennelhoste), så da ble det bestikkelser og avledning som var strategien, men han besto også denne med glans. Det er moro å imponere veterinærene med en rev som er flinkere enn hunder flest. Vi blir jo imponert selv også! 

68885321_902750580112163_3201762028834258944_n

Foto: Astrid Tætti Eidal

69160855_2517595258262125_7453297949817176064_n

Foto: Astrid Tætti Eidal

69449951_376405976648397_6014997484961529856_n

Kennelhostevaksine. Foto: Astrid Tætti Eidal

Han sjarmerer oss, turistene  og journalister. Dagsavisen Fremtiden lagde en artikkel om han (se filmen her) og NRK kom på besøk og lot seg imponere av både rev og hund (se / hør radioprogrammet her). Jeg tror han er fornøyd med livet sitt. Det kunne jo endt på en åker i Trøndelag. Noen før oss sto for førstehjelpen. Vi for resten. Og jeg håper han fortsetter i samme steam som nå og forblir en lykkelig rev på Langedrag!

67828560_10156135891485047_6750318718082875392_o

Sommeren med Kasper, del 5

Kasper.63

Denne gangen handler bloggen om hvordan det går med de 3 røverne Kasper, Jesper og Jonatan. Det gikk ikke helt som vi trodde – men endte bedre enn vi fryktet. 

Jeg MÅTTE bar opp for å hilse på revene igjen! Det er et par uker siden sist og nå var det på tide å ta turen opp igjen. Før jeg begynte på mitt «vanlige» liv her hjemme, introduserte vi revene for hverandre. Aldersforskjellen er  på kanskje 6 – 8 uker, så vi måtte prøve å finne den beste tiden for å slippe de sammen. Kasper er jo en rødrev og de to andre er fjellrever, så det var jo ikke gitt at dette skulle gå knirkefritt. Selv om de er valper alle tre. 

Første gangen gikk det kjempebra! Se filmen her.

I det lille hegnet utspant det seg en liten idyll og vi var utrolig lettet over at «sammenslåingen» hadde gått så bra! De hadde jo levd på hver sin side av hegnet (fjellrevene i et mindre hegn inne i det store hegnet) og lekt sammen på hver sin side av gjerdet. «Å leke» er jo strengt talt en tolkning fra vår side. Mulig de bare var nysgjerrige og jaktet på hverandre. Men vi opplevde det uansett som en positiv interaksjon dem i mellom. 

Neste gang – dagen etter – gikk ikke fullt så bra… Vi åpnet opp for revene så alle kunne være i det store hegnet, men da trådde nye mekanismer inn. Det var som om villdyret våknet i Kasper og han begynte å jakte på de noe mindre fjellrevene. Vi tok en liten timeout og satt de tilbake i det lille hegnet, men i mellomtiden våknet villdyret i dem alle og Kasper syntes ikke det var noe moro å være en rev blant rever. Det var mye tryggere å være en rev blant bare Arja… 

Det ble noen dager tenkepause. Vi trodde jo at det var Kasper som skulle bli en utfordring fordi han var eldre, større – og en rødrev. Men det viste seg at Kasper var nok litt reddere for de andre revene enn vi trodde. Jesper er en liten tøffing og overrumplet nok Kasper litegrann. Men Kasper er jo nysgjerrig og det er en drivkraft i seg selv…

Gjerdet inn til de andre valpene er ikke så høyt, så en dag hadde Kasper fikset ting selv. Han hadde  klatret over gjerdet og da vi kom inn i hegnet hadde de tre blitt gode venner. Så da slapp vi opp ut til storhegnet og vipps så hadde de ordnet ting på egenhånd uten innblanding fra oss som trodde vi visste bedre enn revene selv…

Kasper.70

Kasper.69

Kasper.67

Arja hadde nå vært barnevakt for Kasper i lang tid. Og nå skulle hun plutselig være barnevakt for to til. Arja er en klok hund og jeg tror hun forsto at det nå ikke var behov for henne lenger. De 3 valpene hadde hverandre, var gode venner, sov sammen i hiet og lekte sammen (nesten) hele dagen. Så da hoppet hun like gjerne over gjerdet og sa opp sommerjobben som revevakt. Arja skal få de beste referanser fra oss og uansett hvilken sommerjobb hun får eller tar neste år, så blir det er rungende JA fra vår side. Hennes hunde-CV er gullkantet og kan ikke overgås av noen.

I neste blogg skal jeg fortelle om Kasper som har fått vaksine – både i nesa og i nakken. Og hvordan treningen går. Det er bare å glede seg!

Kasper 15

Sommeren med Kasper, del 4

68294797_10156123142525047_6413351947864113152_o

For noen dager siden tok jeg turen til Langedrag for å kose meg litt med revene Kasper, Jesper og Jonatan. Jeg har skrevet om Kasper i 3 andre blogginnlegg, så denne er en oppdatering hvordan det går med valpene. Siden forrige gang har han hatt besøk av journalister, vært hos veterinær og fått nye lekekompiser! Og Arja har sagt opp jobben som barnevakt…. Denne bloggen handler om Kaspers tur til veterinæren for kastrering. 

Forrige gang jeg var med Kasper, så jobbet vi med tilvenning av fjellrevvalpene (Jesper og Jonatan) og han fikk en tur til veterinæren i Rødberg for å bli kastrert. I hele sommer har vi jobbet med han for blant annet at fremtidige medisinske behandlinger skal gå lett og stressfritt. Og ikke minst; for at han ikke skal være redd. 

Kasper har det bedre som kasterat. I fremtiden skal han få gå sammen med de andre revene og vi har bare gode erfaringer med å kastrere hannene. Det handler jo selvfølgelig om å hindre uønska parringer, men atferden påvirkes også positivt i forhold til hverandre. 

Frem til den store dagen, trente vi han på tilvenning av sprøyte og lett håndtering. Han er fortrolig med å sitte på armen, så det var et godt utgangspunkt siden vi ikke hadde etablert stasjonstreningen 100 %. Det er viktig at han ikke blir holdt fast, men at alt er frivillig. Derfor gjorde vi følgende rutiner:

1: Han skulle frivillig la seg løfte 

2: Han skal frivillig sitte på armen

3: Vi jobbet med rutiner for å forberede han på sprøytestikk i nakken.

For at du skal kunne følge oss på metode og tankesett, utfordrer vi deg på Husbandy Challenge / vaksine! Sjekk denne linken og bli med! Vi skal delta med Kasper og trekkhundene våre!

Det var fire ting vi ikke fikk forberedt han på: 

  • å være i transportbur (men har har god erfaring med det siden han var bitteliten, men det er ikke vedlikeholdt)
  • gå frivillig inn i buret
  • kjøre bil (selv om han har kommet helt fra Trøndelag og har erfaring fra før)
  • og ikke minst; at han skulle til et nytt sted (veterinærkontoret)

68366406_10156140539585047_7847846466105114624_o

Til tross for at vi ikke hadde fått trent på alle momenter, gikk det veldig bra. Buret så ut til å fungere veldig bra og han var rolig i de 30 minuttene som bilturen varte. Arja var selvfølgelig med og satt sammen med han ved siden av buret. Hun var med på alt og var en viktig støttespiller for Kasper. Eneste merkbare forandringen var at han ikke ville ta godbiter da han kom ned til veterinærkontoret. Vi tolket det slik at han var litt stresset – noe som ikke er det minste rart. 

68884206_10156140539455047_4723422435901177856_o

Mennesker er han jo fortrolig med, så veterinæren gikk veldig bra. Men vi hadde gjort en liten miss med tilvenningen av sprøyte… Den skulle ikke settes i nakken (vi hadde primært hatt fokus på  vaksine), men i låret…. Vi mistet også muligheten for å bruke vår trente prosedyre med klikk / belønn, da han ikke ville ta mat. 

Siden han er nokså gjennomtrent i rutiner, så lagde vi kjapt en plan B. Han satt på armen til Anne Grete, jeg jobbet med vanlig rutine, men byttet fra nakke til lår. Vi markerte med en belønningsmarkør og lot matbelønningen utgå. Etter noen få repetisjoner, tok dyrlegen over og kunne raskt sette sprøyten i låret hans. Jeg avledet litt med å klø han litt – for vil ville for enhver pris unngår en fryktreaksjon fra hans side. Etter noen sekunder sovnet han og etter en liten stund på operasjonsbordet var han ferdig.

Se filmen av hvordan det gikk med besøket hos dyrlegen her:

Operasjonene gikk kjempebra og dagene som fulgte var uten anmerkninger. Ikke ett eneste problem har dukket opp i kjølevannet av kastreringen. I neste blogg skal jeg fortelle om Kaspers nye kompiser og Arja sin oppsigelse som barnevakt!

Kasper 16.jpg

Forrige Eldre innlegg