Det er kanskje ikke noe sjokk akkurat – at også vi drives av gode tilbakemeldinger og ulike former for belønninger – ikke bare hunder…. . Og noen ganger forandrer belønninger karakter til forsterkere – vi motiveres til å stå på enda mer, bli enda flinkere og strebe enda mer mot det optimale kurset.
Vi er heldige som får mange gode tilbakemeldinger på kursene våre. Selv om jeg enkelte ganger tar beslutninger som jeg ikke er helt sikker på vil falle i smak for alle (men som jeg vet vil være nyttig for alle selv om de kanskje ikke vet det selv)…
Jeg kunne ha startet med «det var en gang», men jeg velger heller å skrive «det var en ganske vanlig kurskveld…».
Bakgrunn: En ung hund strevde litt med kurskvelden og gav høylydt uttrykk for det på ekte buhund vis. Noen ganger; når valpene eller unghundene virkelig viser seg fra sin mest belastende side, kan det ta luven fra en hvilken som helst eier… Når vi hundetrenere «griper inn» og ber om å få låne hunden litt, så ber vi om ekstremt mye tillit fra eier sin side. Heldigvis er de fleste av oss hundetrenere kunnskapsrike og har trenerferdigheter som er gode nok til at våre verktøy aldri vil belaste hunden på en negativ måte. Det skulle bare mangle. En hundeeier må være 100 % trygg på at vi ikke korrigerer hunden eller påfører den noe form for ubehag når vi «tar over» treningen. Dessverre har jeg hørt mange historier på at nettopp det skjer.
Bare for å gjøre eier helt trygg sa jeg at jeg selvfølgelig ikke kom til å utsette hunden for noe som helst ubehag. Man gir jo bort hjertet sitt for en stund og man vil jo gjerne ha det helt og fint tilbake. Heldigvis for meg kunne de fortelle meg at de ikke var redd for det – og dermed kunne jeg få låne hunden og hjelpe den med å komme tilbake til riktigere spor.
For meg er dette er en supert øyeblikk å sette ut alle våre øvelser «live» slik at både eier og kursdeltagere ser hvordan dette blir implementert i hverdagen. Når eier attpåtil har gjort en glimrende jobb med å trene hver øvelse superbra – så funker det når problemene tårner seg opp og blir omtrent som til et digert fjell.
Målet var at hunden skulle være rolig og stille sammen med meg. Miljøet var litt ekstra vanskelig denne kurskvelden siden vi hadde slått sammen 2 grupper for å vise en ny øvelse som var felles for begge grupper. Det ble litt mange hunder og litt for liten avstand mellom hver – og da er det jo mange måter å uttrykke det på; for eksempel å bjeffe så høyt man kan.
Dagens plan ble raskt byttet ut med både prat og demo om hvordan man kunne løse slike situasjoner. Om det gjelder møtesituasjoner eller slike som denne. Frivillig kontakt, opp og ned, ping – pong, godbitspor, gnage godbit, gjøre gode valg, fokus på hva den skal, tilrettelegge miljø og sikkert flere små variasjoner som dukket opp i dansen – alt dette lærer vi bort på kurs og nå hadde vi virkelig en mulighet til å vise hvordan dette brukes i det virkelige livet.
Selv om jeg vet at dette er nyttig for alle – så sitter det en bitteliten sabotør på skulderen min og hvisker inn i øret mitt at dette mest sannsynlig er mer interessant for meg (og hundeeier) enn de andre på kurset. En litt større optimist sitter på den andre skulderen og anerkjenner hver ting jeg gjør. Det er alltid en bitteliten krig mellom disse «skuldersitterne» . Siden den optimistiske delen stort sett vinner, så sa jeg til de andre deltagerne:
«For meg er det ikke så viktig om vi kommer gjennom en kursplan som er satt med kveldens forhåndsbestemte innhold. Vi jobber med levende dyr og mennesker og vi må derfor tilpasse oss de endringene som skjer og de behovene som oppstår – spesielt hvis det har en allmennnyttig verdi». Det viktigste for meg er at deres lærer å trene hund!
Da er det EKSTRA hyggelig å få en melding som dette i innboksen senere på kvelden (fra en av de andre kursdeltagerne):
«Vil bare si at jeg synes det er helt strålende at man kan ha fleksibiliteten som gjorde at vi hadde 20 min buhund i monitor i går! Utrolig nyttig, lærerikt og interessant – og JA, det er levende vesener vi jobber med. Så TAKK for at dette er et kurs hvor det er de faktiske greiene man baler med i hverdagen som tas tak i! DIGGER DET !,
Hilsen xxxx (og sikkert litt xxxx også)
Og virkelig; jeg ELSKER tilnærmingen deres til hundetrening, det er SÅNN det skal være!
Tusen takk, kjære kursdeltager! Sånne ord gjør det verdt å stå kveld etter kveld og helg etter helg å holde og å utvikle kurs! Takk til vår lille firbente lærermester som viste at trening nytter! Og takk til eiere som lånte henne – med tillit – bort til meg og lot meg forklare, vise og trene til alles nytte.
Jeg knipser den lille sabotøren vekk fra den ene skulderen for en stakket stund og fôrer litt ekstra godt optimisten som sitter på den andre så den kan vokse seg stor og sterk!
Søndag fortalte jeg på Facebook hva som hadde skjedd med Lykke. I skrivende stund har over 1700 sendt hjerter og omtanke og over 600 har kommentert med hjerter og fine ord. Folk har ringt, sendt sms, mailer og gode ord på messenger. Jeg er overveldet over omtanken og må få lov til å takke for alle verbale og fysiske klemmer! Alle varmet et mørbanket hjerte. Altså mitt…
Torsdag forrige uke var ikke Lykke seg selv. Alt var nesten normalt, men allikevel var det noe som ikke stemte. Litt roligere enn vanlig. Gikk litt annerledes med bakbena og gikk bak meg opp trappa istedenfor enn mer normal Lykke som har som motto; Føøøørstemann – til alt!
Jeg tok en tur til den lokale veterinæren (Dyrlege Rudi) – bare for en sjekk. Jeg skal ærlig innrømme at min første tanke var å se det litt an, men så husket jeg et klart og overbevisende råd fra en erfarne veterinær – sagt for mange år siden: De tre farligste ordene en veterinær kan si er «se det an». Så da reiste jeg opp – mest for å høre at alt var i orden.
Men ting var langt i fra i orden. Hun kom riktignok logrende inn på veterinærkontoret, spiste godbiter som en sulten løve – og så viste det seg at hun hadde nesten 41 i feber og en CRP på på over 100.
Hun har lurt meg før. Med en lukket livmorbetennelse. Den gang (for 5 mnd siden) trodde jeg at jeg kom inn med en forholdsvis frisk hund som skulle kontrolleres for en urinveisinfeksjon. 30 minutter etterpå lå hun på operasjonsbordet og hadde en livstruende livmorbetennelse. Nå var vi i samme gate. Ingen åpenbare symptomer. Ikke en nevneverdig påkjent hund. Men åpenbart veldig, veldig syk.
Tilbake til torsdag og starten på slutten. Det ble tatt røntgen, kjent & klemt, tatt blodprøver, gitt antibiotika, febernedsettende, gitt væske og ny oppfølgingstime dagen etter. Fredag var fortsatt feberen høy. Intravenøs antibiotika, mer væskebehandling – fortsatt var matlysten på plass. Hun slapp, men heller ikke nå var symptomene klare. Lørdag var feberen under 40 og på kvelden var den 39,1. Hun spiste fortsatt, men hadde fortsatt problemer med bakparten. Jeg var allikevel optimistisk og tenkte at nå har antibiotikaen kicket inn og håpet på bedre blodprøvesvar på mandag.
Søndag ville hun ikke spise. Hun spiste litt hvis jeg håndmatet henne, men utover dagen ble hun slappere og hadde større problemer med å reise seg. Jeg hadde kontakt med veterinæren hele helgen og jeg sendte melding om forandringen som skjedde. Han sa at nå var det ultralyd som var pri 1 (noe som allerede ble vurdert fredag) og jeg fikk kontakt med veterinæren han anbefalte; Anne Line på AniCura. Hun stilte seg til disposisjon søndag kveld. Hun hadde ikke engang vakt – men stilte opp for ultralyd. Men det ble nok mye mer enn det vi hadde forestilt oss.
Feberen var på ny på nesten 41. Pulsen var på 140. Mistanke om en begynnende blodforgiftning, Store lymfeknuter. Forstørret lever og milt. Men fortsatt tok hun imot godbiter, logret, gikk på beina og fremsto langt friskere enn det hun faktisk var.
Nye røntgenbilder, væskebehandling, antibiotika og ultralyd. Bukhinnebetennelse var første sikre diagnose. Men Anne Line var fortsatt ikke fornøyd med diagnosen. Det var mer. I løpet av de to timene jeg var der, ble slimhinnene enda mørkere og det begynte å komme blodvann ut av nesen hennes. Store lymfeknuter gjorde at hun fikk mistanke om akutt lymfekreft og prøver ble tatt. Bilder ble sendt til 2 kollegaer som på fritiden – en søndag kveld – studerte og analyserte bildene (tusen takk til Marianne og Klara) og alle 3 havnet på samme konklusjon; akutt blodkreft.
Og DA raknet min verden. Nok en gang skulle jeg ta verdens verste avgjørelse… Jeg tror Anne Line har et hjerte av gull. Fantastisk støtte; både faglige og medmenneskelig. Og jeg som bare skulle inn og ta ultralyd… Nå sto jeg med en hund som ikke kunne bli frisk og som jeg ikke skulle få med meg hjem igjen. Jeg ringte til både Hanne og Henrik og ba om råd (selv om jeg visste svaret og hvordan utfallet måtte bli). Beslutningen er jo så endelig – den kan jo ikke reverseres….
For siste gang tok jeg med henne inn på veterinærklinikken. Fortsatt gikk halen, men tempoet var litt roligere. Jeg løftet henne opp på bordet på et teppe som ble lagt ut til henne. Og så fikk hun første sprøyte som fikk henne til å sove. Hun lå på det beste stedet hun visste da hun sovnet for godt. I armene mine. Der var hun trygg . Og så var det lille hundelivet over.
Lykke ble 9 år. Et lite rødt lyn som kom til meg da hun var 13 uker. Gjennom Lykke har jeg fått lære enda mer om hund. Hun har tatt meg inn i fuglehundverden og søksdelen. Hun har imponert mange og gitt meg bøttevis av utfordringer. I en blogg for noen år siden skrev jeg: Hennes manglende RIO får karnevalet i RIO de Janeiro til å blekne (mye fest og moro. Og en del fjær..), men vi skal finne roen. Først jeg. Så henne.
Hun var en apportør av rang. Og hadde en spesiell kjærlighet for sokker… Så hun en sokk, måtte den bæres. I en tidligere blogg fra hennes valpetid skrev jeg: Så langt stemmer alle disse tre elementene som beskriver en jaktcocker: apportlyst, kontakt og glede. Hun er ekstremt glad og hun er en ”ryddepike” av dimensjoner. Alle løse gjenstander hentes og leveres i speedfart – uansett om hun er på jobb eller ikke. Kontaktvilligheten, på en skala fra 1-10, er 12…. Så her er det ingenting å klage på for min del! (Oooops! Bloggskrivingen fikk et lite avbrudd da hun hadde hentet (apportert) stolputene på terrassen…)
Jeg trente opp Lykke til å bli en god søkshund. På en av våre treningsleire i Sverige fikk jeg tilbud om å selge henne til Nederland så hun kunne bli en søkshund. (Selvfølgelig gjorde jeg ikke det). Jeg lærte henne mange kule søkstriks og en av dem gjorde at vi ble invitert på Sommertoget på NRK. Her skulle hun lese og regne og peke ut hvem av programlederne som var den beste. Og på direktesendt tv jobbet hun uten en eneste divanykke eller sceneskrekk.
Lykke var også min «husbandrystjerne». Hun var gjennomtrent til å bli fryktfri i håndteringssituasjoner og nå skal jeg prøve å fortelle den vanskelige delen av det; at man føler at man svikter tilliten tiltross for at den gjorde avslutningen mye lettere.
Under alle disse dagene med sykdom, sprøytestikk, røntgen, kjenne & klemme, temperaturmålinger og alt som hører med, sto hun helt stille. Ikke noe stress ikke noe frykt for noe. Dyrlegene hadde som jobb å si «stikk» hver gang de stakk henne – så hun visste hva som skulle skje. Vi kunne legge henne på siden på røntgenbordet og hun lå helt stille til alle bilder var tatt. Vi la henne på siden og ryggen for å ta ultralyd og hun var helt rolig. Hun hadde 100 % tillit til at ting jeg utsatte henne for, gikk bra.
Siste gangen jeg løftet henne opp på et bord, var hun like trygg. Jeg følte som om jeg sviktet henne – for denne gangen skulle det ikke gå bra. Det skulle ikke bli flere turer i skogen, ikke flere tapte apporter og morsomme søksøvelser, Hun skulle ikke være med hjem til oss igjen og hun visste ikke at alle tårene jeg felte denne kvelden var for henne.
Lykke døde trygg i armene mine. Jeg er trygg på at alt som kunne gjøres ble gjort og jeg er så takknemlig for de flotte veterinærene og dyrepleiere som var med på laget. I dag reiste jeg opp med blomster i håp om at de forsto hvor stor pris jeg satt på dem og hvor stor hjelp de har vært. Jeg skal framsnakke hver og en av dem med varmt hjerte!
Vi er lei oss alle sammen for at det gikk sånn. Saga er nå enebarn og hun har aldri levd livet uten Lykke. Hun har aldri vært alene hjemme uten Lykke – eller sovet alene om natten. Min kjære Henrik var klar i sin tale da vi kom hjem; Saga skal få sove på soverommet vårt til hun blir vant til å være uten Lykke igjen. Og det kommer fra en mann som egentlig er litt redd hunder (ikke Saga og Lykke) og er litt småallergisk for dem.
Nå tilvenner jeg med å bare si Saga – og ikke «Lykke og Saga» som jeg vanligvis sier (sa). Jeg har mistet en morsom treningskompis, en koseklump, en varmeflaske og en super demohund. Og jeg har igjen erfart at hjertet vårt tåler utrolig nok å gå i tusen biter. Nok en gang…
GOD AND THE DOG.
When God had made the earth and sky, the flowers and the trees. He then made all the animals, and all the birds and bees. And when His work was finished, not one was quite the same. So He said: » I’ll walk this earth of mine and give each one a special name.»
And so He travelled land and sea. And everywhere He went a little creature followed Him until it’s strenght was spent. When all were named upon the earth and in the sky and sea, the little creature said: » Dear Lord, there is not a name left for me.» The Father smiled and softly said: «I’ve left you to the end. I’ve turned my own name back to front and called you Dog my friend.»
Hvis du har lest bloggen til slutten, håper jeg du har blitt litt mer kjent med Lykke og forstår hvorfor hun var så spesiell. I alle fall for meg. Jeg vil takke Marius, Toril og Vibeke hos Veterinær Rudi på Konnerud og Anne Line, Marianne og Klara på AniCura Drammen. Dere gjorde alt det vonde til noe mye bedre! Og så var det selvfølgelig godt å komme hjem til min trygge havn og anker; Henrik, og bli tatt i mot med verdens beste klem og all verdens forståelse.
Kjære min flotte, staslige, vakre, stolte og vennlige Arn.
«Min» fantastiske ulv og læremester ….
Langedrags ambassadør for arten og en ulv som bergtok gjestene som besøkte han og hans 2 brødre.
Takk for alt du lærte meg, alle opplevelsene du har gitt meg og at jeg fikk lov til å være med deg og brødrene dine i 14 år!
I går fikk jeg beskjed om at avgjørelsen var tatt. Ikke overraskende, men allikevel veldig, veldig trist. Så trist at jeg ikke har flere tårer igjen og at hjertet mitt har gått i tusen biter. Kroppen din hadde nådd sin grense. 14 år … – det er nesten 100 år i vår verden. Det er gammelt for en hund. Og det er veldig gammelt for en ulv.
Jeg har jobbet med ulvene siden 2006. Og Arn siden 2011. I 17 år har jeg jobbet tett på disse fantastiske dyrene. Jeg har vært inne i ulvehegnet antagelig tusenvis av ganger. Og jeg har hatt med meg antagelig tusenvis av mennesker. Jeg har hatt med meg de som elsker ulver og de som hater ulver. Jeg har hatt med meg de som er redde og de som føler at de sitter blant hunder og ikke har ett eneste pulsslag ekstra. Jeg har hatt med meg professorer og den allmenne dyreglade. Jeg har hatt med mennesker med ulike utfordringer og jeg har åpnet opp og gjort unntak i regelverket for de som trenger et ulvebesøk litt mer enn andre.
For noen år siden hadde jeg med en gutt som hadde noen måneder igjen før han fylte 15. 15 år er vår aldersgrense for inngang til ulvene, men denne gangen ble det gjort et unntak. Betingelsen at faren hans ble med inn og gutten skulle få sitt største ønske oppfylt.
Det tok ikke så lang tid før jeg ble var på at han var redd for ulvene. Jeg forklarte han hvordan ulvene kommuniserte og hvilke signaler som betydde hva. Ulvene var, som vanlig, gode ambassadører for sin art og han følte seg raskt mye tryggere. Timen sammen med ulvene gikk fort og ulveturen var over. Jeg skulle videre til gaupene og avsluttet turen og gikk videre.
På kvelden møtte min medguide og gode venn, Astrid, en dame på tunet. Denne damen hadde observert inngangen til ulvene og spurte om det var skummelt og om vi aldri var redde når vi gikk inn. Astrid svarte at vi ikke følte noe frykt blant ulvene og så fortalte hun om gutten som hadde vært med inn i dag og kjent på «fremmedfrykten» og usikkerheten. Og hvordan frykten hadde snudd i løpet av timen blant ulvene. Damen på tunet kunne fortelle at hun var mamma`n til gutten. Det viste seg at gutten hadde vært alvorlig syk i 3 år og hadde omtrent ikke vært på skolen. Livet var fylt med angst og tristhet – men etter en time med ulvene kom det en ny gutt ut fra ulvegården. Smilet var på plass og han delte bilder og opplevelser til alle i familien og venner.
Jeg visste ingenting om hans historie. Men det at ulvene kunne gjøre en forskjell – bare i kraft av å være seg selv – gjør meg ydmyk til hva dyr kan gjøre med oss mennesker. De har åpenbart nøkler inn til oss som vi ikke har til hverandre. Og Arn var en av dem.
Arn var den med mest markerte trekk og farger. Han sto alltid bak meg når jeg satt inne i hegnet. Og han var den som var pågående i sitt ønske om en godbit eller to. Læringsteoriene gjelder også for ulver. Ikke forsterk atferder du ikke liker …
Når Arn senket hodet, slo med halen og la tyngden på frambeina, så fikk han aldri det han ønsket. Man kan kanskje tenke seg at en ulv trenger en dominerende leder som viser hvem som har makten. Det kunne jo bety at jeg som guide skulle ha frontet hans atferd med å rette meg opp, fronte han og markere meg for å signalisere at hans atferd ikke var akseptabel.
Arn – og de andre ulvene – har lært med noe annet. Ulver ønsker ikke konflikter. Konflikter øker risken for skader. De er jo flokkdyr. Eller familiedyr. De lever i familier og det å skulle fighte hverandre ville jo være ødeleggende for det som er selve livsnerven til et flokkdyr; nemlig å øke overlevelsesevnen.
Så hvordan styrte jeg hans intensitet? Jeg senket blikket og blunket. Og Arn svarte med å løfte hodet og rygge bakover.
Hvorfor forteller jeg dette? Når jeg har med mange mennesker inn til ulvene og kan vise at en ulv kan «kontrolleres» med rolige og avvæpnende signaler, så kan det hende at man overbevise de samme menneskene at hunder heller ikke trenger og kontrolleres med andre metoder i en tilsvarende konfliktsituasjon. Naturen er kanskje vår beste læremester. Ulvene er mine.
Tilbake til dagen i dag. Kan man felle så mange tårer for en ULV?
Etter at Arn var død og ble løftet ut av ulvehegnet fikk jeg ta på han for første gang. Jeg fikk kjenne på den sterke kroppen og den tykke vinterpelsen og jeg fikk kjenne på han da kroppen fortsatt var varm.
Kjære Arn. Misforstå meg rett: du skal vite at jeg hadde aldri et behov for å ta på deg når du levde. Og du hadde aldri noe behov for å bli tatt på av oss. Din «jobb» var å vise hvordan det var å være ulv. Vise den varheten og skyheten som ligger i ulvens natur. Selv om du var født inne i hegnet beholdt du hele tiden ulvens genetiske skyhet til oss – og alt som avvek fra normalen inne i hegnet gjorde dere utrygge.
Jeg har fått sitte på første rad på livets scene og lært språket. Fra de store språkbildene til de små macrosignalene. Jeg har møtt blikket og kjent roen. Du har fått en stor plass i hjertet mitt og jeg vil alltid ha deg med meg.
Jeg sto opp i dag kl 06 til mange minusgrader og etter hvert – strålende sol. Jeg skulle kjøre 30 mil for å si hadet til deg på min måte. Jeg ville lukke et kapittel og jeg lette etter et dekkende ord for hvorfor jeg hadde så sterkt behov for å reise opp til fjellet. For jeg hadde jo egentlig ikke tid. Jeg hadde noen avtaler på dagen i dag og kjente på konflikten over hva jeg ville og hva jeg burde. Ville – delen tilhørte fjellet. Burde – delen tilhørte hverdagslivet.
Jeg landet på ett ord. TAKKNEMLIGHET. Jeg er så ekstremt takknemlig for at jeg har fått jobbet med ulver i 17 år. At ulvene har tillatt oss inngang i hegnet. At vi har fått deres tillitt. At jeg har lært så mye. At de jeg har hatt med meg inn har fått sine livs opplevelser.
Jeg er også takknemlig for at jeg har fått sjansen til å jobbe MED og FOR ulver. At jeg har fått lov til å være ulvens stemme og at jeg har fått lov til å formidle kunnskap om de dyrene jeg elsker, beundrer og fascineres av.
Og jeg er takknemlig for at jeg fikk jobbe nettopp med Arn. Jeg har kjent han fra han ble født i 2011 og frem til i dag. Hele hans liv. Jeg håper du har kjent det når vi har kommet på besøk til dere. At vi respekterer, beundrer og er oppriktige glad i dere.
Til tross for at hundene er menneskets beste venn, så ser det ut som mennesket er hundens verste fiende….
Vi har fått en revidert hundelov som regulerer hundehold. Hundeloven stiller tydelige krav til forsvarlig hundehold og styrker politiets muligheter til å gripe inn i problematisk hundehold på et tidlig tidspunkt. Hundene stiller ikke så veldig sterkt i denne loven og veien til krav om avlivning med loven i hånd, kan være altfor kort.
Nå kan jeg lese i Drammens tidende at Rådmannen i Drammen Kommune vil sende et forslag til en ny forskrift om hundehold ut på høring. Drammen kommune har tidligere ikke hatt en egen forskrift, og skriver at behovet for en egen forskrift har bakgrunn i at kommunen har mottatt flere klager knyttet til hundehold, og ønsker å minske konfliktnivået som hund kan skape.
Rådmannen foreslår at det hele året skal være båndtvang på følgende steder:
• Boligområder, handleområder og parker.
• På områder regulert og tilrettelagt for lek og idrett.
• På offentlig tilrettelagte badeplasser.
• På kirkegårder, grav- og urnelunder.
Jeg må bare spørre…. hvor er det IKKE områder som er tilrettelagt for lek og idrett?
Rådmannen vil også at det skal være båndtvang i en lang rekke lysløyper – men kun når de er preparert som skiløype. I følge hundeloven kan ikke kommunen legge ned et generelt forbud mot løse hunder i alle stiene og løypene i kommunen, men må konkretisere hvilke løyper forbudet skal omfatte.
Derfor foreslår rådmannen forbud i følgende lysløyper:
• Berger.
• Ebbestad/Mariås.
• Nordbykollen.
• Strømsåsen (Fjell).
• Kølabånnløypa.
• Konnerud øst og vest.
• MIF-hytta.
• Årbogen.
• Mellom Aronsløkka og Batteriet.
• Bragernesåsen og Landfallstjern.
Så de betyr egentlig OVERALT det egner seg å gå på ski med hund? Vi kan selvfølgelig
gå på ski med sele og strikk. Hundene trenger ikke være løse i skiløypene. Men et forbud
tar alle med i dragsuget – også de (vi) som har kontroll på hundene og som viser
aktsomhet og hensyn til alt og alle.
Rådmannen vil også forby hunder i skolegårder i skoletida, i barnehager, idrettshaller og skolebygninger uten tillatelse.
Rådmannen begrunner dette med at man skal ta hensyn til barn og ansatte som enten er redde for hunder, allergiske eller av andre grunner ikke ønsker nærkontakt med hunder. Det er viktig at disse områdene skal være en trygg plass for alle barn. Det er også ønskelig med en ren plass der barna leker, uten mulighet for å bli tilgriset av eventuelle ekskrementer etter hund, skriver rådmannen i sin innstilling.
Hvem skal ta hensyn til oss? Seriøse hundeeiere holder hunden sin unna folk som ikke vil hilse eller ha nærkontakt med hunden. De kaller de inn hvis de er løse og har de under kontroll. Mange hundeeiere er ikke spesielt interessert i å la hunden hilse verken på fremmede folk eller hunder, men mottar både «pepper & kjeft» hvis de skulle nekte noen å hilse på hunden. Våre hunder er ikke til andre forlystelse – men det tas det ofte svært lite hensyn til.
Personlig har jeg ingen grunn til å ta med hundene i skolegårder eller barnehager. Men det er mange som henter barna sine på skolen og barnehagen og tar turen med hunden i samme slengen. Mange har også hunden med på barnas treninger og står på sidelinjen, venter og heier på barna.
Forbudt å bjeffe
De siste årene har det vært flere saker i mediene med nabofeider på grunn av hunder som står ute og bjeffer. I den nye forskriften vil rådmannen at hundeeiere skal sørge for at hunder med støyende adferd ikke være ute uten aktivt tilsyn, og at det skal være forbudt å ha bjeffende hunder ute mellom klokken 23.00 og 07.00 i områder hvor noen kan bli forstyrret.
I hundeloven er det allerede regulert. Der står det at hundeholderen blant annet skal forebygge og vise aktsomhet for å unngå at hunden blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade på folk, dyr, eiendom eller ting, sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, dyr, miljø eller andre interesser, på folk, dyr, eiendom eller ting, sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, dyr, miljø eller andre interesser.
Det er vel ingen som synes at hunder som bjeffer kontinuerlig er et positivt innslag i hverdagen. Det bør enhver hundeeier forstå og det burde være unødvendig å tvinge frem en forskrift som regulerer dette ytterligere. Noen hunder bjeffer mer enn andre fordi det ligger genetiske i hunden å bjeffe. Enten i form av varsling, vokting eller fordi hunden har det som en lett tilgjengelig atferd på grunn av sine arbeidsegenskaper (jakthunder som driver eller stiller vilt). Men noen hunder bjeffer fordi de mistrives i den situasjonen den er satt i og der dyrevelferden må tas på alvor og ikke bare justeres fordi folk belastes med bjeffing og støy fra hundene.
Jeg har holdt kurs i 40 år. 30 av dem på heltid. Vi prenter inn «godt hundeborgerskap» i hver eneste kursdeltager og forklarer hva, hvordan og hvorfor etter beste evne. Vi VET at dersom vi (hundefolket) ikke oppdrar hundene og tar nødvendige hensyn, så tvinger regler og lovverk seg frem som innskrenker livet til hunden så betraktelig at det går i verste fall på dyrevelferden løs.
Jeg sparker litt til både høyre og venstre. Spark rettes mot hundeeiere og mot rådmannen selv. Båndtvang i april – august er for å verne viltet og bufe som beiter. Jeg er den første til å påpeke at båndtvangen utover dette ikke bestemmes av en dato, men om du har kontroll på hunden (les: en pålitelig innkalling). Du kan heller ikke slippe en hund løs som kan være til fare for andre hunder eller mennesker.
Hvis vi gjør jobben vår som hundeeier, så er ikke slike regler og forskrifter nødvendige. Dette er jo en konsekvens av at man lar hunder stå ute å bjeffe – uansett tid på døgnet, at vi ikke plukker opp etter hundene, at vi slipper hunder løse som det ikke er kontroll på, at vi lar hundene våre være til sjenanse for andre og vi tar kalkulerte risikoer som resulterer i at folk og dyr blir skremt / skadet av hundene våre.
Vi er dessverre med på å skape behovet for regulering. Nå må vi jammen i meg skjerpe oss. Jeg synes det er dødskjipt å måtte betale prisen for at DU ikke gidder å trene hunden din eller at du ikke tar hensyn til andre rundt deg.
Jeg holder hundene i bånd under båndtvangen og jeg gleder meg til den dagen de får lov å strekke på beina igjen. DE har behov for det. JEG har behov for det. Eller i alle fall glede av det.
Men hva med oss som har en trent og har en pålitelig hund? Hva med oss som har innkallingen på plass. For oss som bruker timer på timer for å trene hunden til å nettopp kunne gi den frihet som god trening innebærer. Skal vi også skjæres over èn og samme kam?
Skal nå båndtvangen utvides ytterligere for å ta hensyn til skiløpere? I Norge er det rundt 600 000 hunder. Det betyr at det er svært mange mennesker som har hund. Kanskje så mange som halvparten av Norges befolkning har hund? Eller for å være korrekt; 44% av husstandene i Norge har hund eller hunder.
Det å løpe løs for en hund er en viktig del av dyrevelferden. Det er også viktig del av mitt hundehold. At hunden kan gå løs er noe jeg trener mot og for fra den er liten valp. I den nye hundeloven stilles det kompetansekrav til hundeeier slik at eier kan trene opp hunden og forstå de hensyn som er nødvendig å ta.
Krav til kompetanse hos hundeeiere
Lovforslaget medfører nye krav til hundeeiernes kompetanse og aktsomhet.
Hundeholderen skal blant annet:
forebygge og vise aktsomhet for å unngå at hunden blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade
på folk, dyr, eiendom eller ting.sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for
folk, dyr, miljø eller andre interesser. Sikre trygghet for hunden, folk og andre dyr ved å holde
hunden under forsvarlig tilsyn og håndtere hunden på en slik måte at den får dekket individuelle
behov.
I tillegg står det at hundeholder skal ha «nødvendig kompetanse til å kunne forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår. Slik kompetanse omfatter blant annet kunnskap om hold og trening av hund og kunnskap om hundens behov, naturlige adferd, bruksområde og det skadepotensialet hunden kan utgjøre.»
I lovforslaget opplyses det at det kan være aktuelt å utforme forskrifter som konkret sier noe om «krav til opplæring og kompetanse.»
«Kompetansekravet er ment å virke forebyggende. Kompetente hundeholdere er kanskje det viktigste virkemiddelet for å hindre at uønskede hendelser oppstår», skriver departementet.
Det betyr at hundeholdet allerede er regulert gjennom loven. Det å legge til ytterligere restriksjoner lokalt / kommunalt gjør det bare enklere å håndheve klager – det gjør det ikke enklere å ha hunder slik som de er tiltenkt for de fleste; en turkompis, en sportsutøver, en jaktkamerat, selskap, yrkeshund i ulike former og mye mer.
Hva om rådmannen hadde tilrettelagt for oss som trener opp hunder istedenfor? Både oss som driver som næring og for hundeklubbene. Gi oss egnede plasser og gode vilkår som gjør at vi kan utføre jobben vår; nemlig å drive opplæring av hunder og eiere. I hundeloven står det: I tillegg foreslås det at hundeholder skal ha «nødvendig kompetanse til å kunne forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår. Slik kompetanse omfatter blant annet kunnskap om hold og trening av hund og kunnskap om hundens behov, naturlige adferd, bruksområde og det skadepotensialet hunden kan utgjøre.»
Jeg skulle gjerne sett at Drammen gikk foran som et godt eksempel!
Hva om hundeskolene fikk kommunal støtte til å tilby trening av hunder og opplæring av deres eiere slik at man kunne ha tjenester som kunne gjøre treningstilbudene mer tilgjengelig for alle. Innenfor dette inngår både et egnet sted og til subsidierte priser. Tenk om kommunen ansatte en egen hundekoordinator som var 100% ansatt og som kun drev med (gratis) kurs og opplæring for alle med hund i kommunen. Det hadde jo vært et langt sunnere signal å sende ut enn det å skjerpe inn regelverk og tilgjengelige områder.
Kanskje det er på tide at kommunen tilrettelegger for hundetrening og hundesporter. Den lokale hundeklubben i Drammen har i mange år forsøkt å tilgang på arealer for trening. Det har så langt vært umulig å få til. Men områder for idrettsplasser ser ut til være så godt som ubegrenset. Det bygges haller og kunstgressbaner over en lav sko. Nesten enhver idrettsklubb har et anlegg som vi i hundekretser bare kan se langt etter. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg ser med misunnelse på de flotte områdene som tilrettelegges for idrett når vi må stå på parkeringsplasser og bortgjemte grusbaner (gjerne uten lys) som lånes eller leies ut med restriktive betingelser.
Noen få hundeskoler har innendørs anlegg. De fleste ikke. Jeg selv har investert i innendørshall. Det gjør jo at kursprisene må stå i forhold til de godene det er å trene innendørs.
Vi har fått til disposisjon et privat, inngjerdet område 1 time fra Drammen hvor vi arrangerer sosialisering av valper nettopp med det for øyet at vi skal bidra til trygge og vennlige voksenindivider i fremtiden. Selv om vi har hatt opp mot 40 valper på disse arrangerte treffene, så er 1 time fra Drammen mye for de fleste.
Vi har fått en smak av hva som skjer når kurs og treninger ikke er tilgjengelige. 2 år med pandemi og nedstengninger førte til et oppsving av atferdsproblemer – ofte en mer alvorlig karakter enn før.
Ikke gjør det vanskeligere for oss å ha hund. Ikke gjør det vanskeligere for oss å gi hunden det den trenger. Legg heller til rette for gode arenaer / forum for læring og holdninger. Hunder er jo ikke et samfunnsproblem – men en ressurs som gjør mye godt for mennesket rundt. Ikke la noen få ødelegge for alle andre. Det fortjener ikke hundene våre!
Jeg utfordrer Drammen kommune til å være en foregangskommune for hundeeiere. Vi som driver organisert hundetrening og opplæring – enten profesjonelt eller som en klubb – har en samfunnsnyttig og samfunnsviktig jobb. Vi ble aldri nevnt under pandemien. Kommunene var ikke enig med seg selv om vi var arrangement eller en fritidsaktivitet og vi måtte holde stengt alt etter hvilke definisjon vi havnet under. Vi advarte mot å stenge for sårbare grupper (nye valpeeiere) og vi spådde utvikling av problematferd som følge av mange faktorer – blant annet at vi som faginstans ikke fikk drevet opplæring i kritiske utviklingsfaser i hundens liv (valp). Hvis en ny forskrift nå tvinger seg frem – er det også en konsekvens av hva pandemien førte til?
Vi advarte mot hva et økt antall hunder kunne føre til. Kombinasjonen stor etterspørsel av valper, nye oppdrettere, nye førstegangs hundeeiere, kjøp av en annen rase enn det man opprinnelig hadde planlagt fordi mangel på hunder førte til at man tok det som var tilgjengelig, valg av hann istedenfor tipse, avl på hunder som kanskje ikke var de optimale avlsdyr med som ble brukt for å imøtekomme et behov for kjøp ( og salg) – alt dette er kanskje med på å skape behovet for en ny kommunal forskrift som har bakgrunn i at kommunen har mottatt flere klager knyttet til hundehold, og ønsker å minske konfliktnivået som hund kan skape.
Utfordringen jeg gir er å bli en «hundevennelig» kommune som støtter opp om sine lokale klubber og profesjonelle aktører. Gi oss tilgang til gode treningsområder og støtt opp om tiltak som kan gi hundeeiere en arena å trene hundene sine. Min drøm er å være et treningssenter som driftes kommunalt, har topp kvalifiserte trenere og som hundeeiere i Drammen kan benytte gratis. Drømmen er å bygge et treningsanlegg med utendørs – og innendørs treningsbaner, det skal være en plass for ungdom med hundeinteresse, hundekafè med sosialt samlingspunkt, inngjerdet område for kontrollerte valpetreff, treningskvelder med alle tilgjengelige tilbud og mye, mye mer – da tror jeg behov for forskrifter bortfaller og hundehold selvreguleres gjennom økt kompetanse, andre holdninger og bedre forståelse og økt kunnskap om hvordan hunder trenes og håndteres. DET hadde vært noe det!
En helg stappfull av inntrykk, kunnskap og glede! Jeg klarte det! Vi klarte det! Vi klarte å dra i gang noe nytt ,som neste år, blir enda større. Vi lar tankene og ideene flyte; Norwegian animaltrainerEXPO 2023.
I 2022; Dyretrenerseminar og Dyregalla i en og samme gavepakke! Masse jobb i forkant som ikke kan forklares omfanget av – men det resulterte i et knirkefritt arrangement hvor jeg var starstruck 100 % av tiden (nesten)….
Hvis du skulle være i tvil om hva «starstruck» er:
Dictionary.com definerer ordet som å være «captivated by famous people, or by fame itself.» Det oppleves altså fengslende å observere berømte personar, stjerner, kjendiser.
Fengslende – ja, gjerne… Men jeg vil vel kanskje si at beundring og begeistring er et mer dekkende ord. Ken er et levende leksikon og har et hav av erfaring som er umulig å komme i nærheten av.
Jeg har jo allerede fortalt om min første samtale med Ken vis Zoom ble en taus opplevelse. Alle engelsken hadde forlatt hodet og ble erstattet med INGENTING!
«Stum av beundring» ble effekten. Jernteppe var årsaken.
Hvis noen lurer:
Hjerneteppe eller jernteppe…?
Det rette ordet er få jernteppe. Dette er et fast uttrykk, og det er minst femti–seksti år gammelt i norsk. Få hjerneteppe er en misforståelse, om det er aldri så nærliggende eller fantasifullt. For hundre år siden eller mer var ordet blitt overført til nye områder og kunne billedlig betegne en ugjennomtrengelig mur eller et absolutt skille. På engelsk heter hukommelsestap ved eksamen og i liknende situasjoner heter mental block eller blank, ifølge ordboka. Og det dekker mitt første møte med Ken forbausende bra….
Bloggen skal egentlig handle om 3 supre dager med Ken. Eller egentlig 5. 3 av dagene var viet til foredrag og arrangementet. 1 av de andre dagene ble benyttet til tur til fjells (Langedrag) for å vise frem «mitt 2. hjem» og vise hvordan vi jobber med dyra på gården.
Vi stuet bilen full av 3 damer og Ken – og praten gikk denne gangen veldig bra. Tåken hadde forlatt hjernen i større grad (og lå til gjengjeld tjukk i dalen på vei oppover) og det begynte å nærme seg et litt mer normalt kunnskapsnivå på engelsken.
Det ble tur inn til ulv, gaupe, rev og elg. Alt skulle rekkes på 2 – 3 timer siden fredag kveld skulle vies til rigging av filmutstyr og legge siste hånd på verket.
Fjellet åpenbarte seg i 8 varmegrader og strålende vær. Turen inn til gaupene ble en stor opplevelse for Ken – og han hadde aldri opplevd maken. Tillitsfulle og trygge dyr og en magisk opplevelse hvor vi vandret med gaupene og fortalte om jobben vi har gjort for å komme dit vi er i dag. Det er ganske kult at en som har sett omtrent all verdens parker og jobbet med all verdens dyr, ikke hadde vært i nærheten av en slik opplevelse med disse fantastiske kattedyrene. Og så fikk jeg lære bort til Ken hvordan han kunne se forskjell på en hann / hunnelg hvis han så de bakfra. Bildet gir svaret…. (Hunnelgen er hvit helt opp til halen. Hannen er brun). Gøy å bidra til kunnskapsløftet til han som vet «alt som er verdt å vite» (mulig dette ikke inngår i det som er verdt å vite – men nå vet han det 🙂 ).
Fredag dagtid: Langedrag. Fredag kveld; rett på hotellet. Vi hadde byttet hotell (River Station Hotell) som gav oss utmerket service og bidro til at helgen gikk knirkefritt. Selvom jeg bor 10 minutter unna, bodde jeg på hotellet denne helgen og det var et godt valg! Mye mindre stress, slapp parkeringslogistikken og fikk et supert rom, topp frokost og null bekymringer. Hundene var satt på dyrehotell og all oppmerksomhet kunne vies til seminaret!
Lørdag kl 09 braket det løs med deltagere fra nord, sør, øst, vest, Sverige og Danmark. Felles for oss alle var ønske om å lære mer, møte legenden «live» og nyte litt luksus på alle vis denne helgen! Lørdag, søndag og mandag! Etterlengtet og spekket med drøssevis av tips (som notatene hjalp meg å huske). Det er så deilig å kunne slippe å se på en skjerm og delta online i sin egen stue! Det var så hyggelig å treffe folk, få nye kontakter, spise god mat, spise uhemmet med popcorn og softis, drikke kaffe og te og la dagene gå med til total dyrking av kunnskapsbygging, nye ideer, nye måter å si ting på – jeg bare ELSKER å lære!
Og så var det superkos å ha bursdag samme helg, få kake under frokosten (takk til Maja og mamma), sang og henge med folk som ville feire og feste sammen med meg! Og det er «litt» stas å bli møtt i forelesningssalen og bli gratulert med dagen av selveste Ken! Og det var stas å få boka jeg ønsket med (som ikke er i salg enda) av min flotte kjæreste (Takk, Henrik <3)
Mandag ble seminaret avholdt i hundesenteret vårt. Om vi ikke kunne konkurrere med luksusen til hotellet (og softis / popcornmaskin) – så ble det isvann, kaffe, te, frukt, kake og nydelig smørbrød. Hundekafeen var pyntet med duk, blomster, levende lys – og vi kunne stolt vise frem våre 1200 kvm innendørshall!
Jeg tenkte jeg skulle ramse opp de beste tipsene fra Ken. Både de som ble tatt opp under seminaret, men også hva vi snakket opp på vår dagstur til Langedrag og under middager vi hadde under oppholdet. Men det blir jo en evig lang blogg. Så jeg åpner opp for et webinar isteden og deler mine betrakninger der. Link legges ut 🙂
Det viktigste med denne bloggen ble å bare dele at han var her; selveste Ken Ramirez. Der Michael Jackson er The Kong of Pop og Elvis er The King of Rock så er ken Ramirez The King of Animaltraining!
Mange forberedelser, mye å tenke på, mer å huske på og 3 dager med masse påfyll ble avsluttet med en middag mandag kveld. Tirsdag skulle være en rolig dag, men endte med en hasteoperasjon av en av hundene. Hverdagen kom som et brak og først NÅ kan jeg tenke litt mer på alt som skjedde for en uke siden. Det kule er vi allerede er i gang med å planlegge neste års event! Og jeg skulle gjerne hatt Ken her en gang til! Han kan så mye og jeg vil lære mer! Men neste år så kommer det nye foredragsholdere og vi gjør eventet litt større. Jeg håper vi tredobler antall deltagere på dyretrenerseminaret, dobler deltagere på Dyregallaen og tar det hele til HIMMELS!
PS! Det sier kanskje litt om hvor mye stress og tankevirksomhet som kreves for et slikt arrangement skal gå på skinner. I dag er det 4. dagen jeg våkner med en panikkangst om at jeg skal arrangere et foredrag med noen som jeg ikke husker hvem er, jeg husker ikke når det er og jeg har ikke deltagere til det kommende eventet. Jeg har vært så sikker på at drømmen er sann, at jeg har satt meg ned på mac`n for å lete etter mail som kan sette meg på sporet. Men jeg tror det er en drøm…. Tiden får vise om det står en person på Gardemoen som ringer og sier «Nå er jeg her» – og jeg har verken deltagere eller noe klart. OM det skulle skje, blir det i alle fall BLOGG av det. Time will show….
Stemningsrapport fra Norges første Dyregalla! En fantastisk kveld er over og vinnerne har fått sine priser!
Lørdag 29. oktober var det på med festdrakt, bunad og lang kjole. Diplomer til vinnerne, plakett med gullkant med sirlig inngravert tittel, en fantastisk premie fra Vom og hundemat og en bildekavalkade og historie som skulle sørge for at alle finalistene fikk noen minutters berømthet og fikk skinne litt ekstra for alt arbeid som legges ned for og med dyr og som for det meste er helt usynlig for andre.
Hensikten er å rette fokus mot hva dyr betyr for mennesker – og hva mennesker betyr for dyr. Dyregallaen er for alle. Ikke bare de som viser seg på pallen med rosetter, pokaler og utmerkelser, men for de som brenner for, engasjerer seg i, bruker tid på og som får beriket sitt liv og hverdag sammen med dyr.»
Vi er Anna Compton fra Dyreatferdssenteret og teamet fra Drammen Hundesenter. Historien og bakgrunnen for Dyregallaen kan du lese her: www.dyregalla.no
Dyregallaen er en gammel drøm. Helt tilbake da tanken var Hundegalla begrenset til hunder i Buskerud. Så ble det hunder i Viken. Og med gode innspill fra Anna, ble det Dyregalla i enda større format enn jeg så for meg i starten!
Vi fikk omtale i media og ryktet om en Dyregalla begynte å spre seg. Det førte til at vi fikk inn MANGE nominasjoner og juryen plukket ut 5 semifinalister i hver kategori. Deretter fikk «folket» stemme i en uke. Nesten 6000 stemmer tikket inn og sendte 3 finalister tilbake til juryen. Etter lange og mange diskusjoner, kom juryen frem til vinneren og det var kun juryen som visste hvem som vant helt frem til gullkonvolutten ble åpnet lørdag kveld!
Litt av magien var jo at finalistene kunne komme på gallaen. Med følge og heiagjeng. Siden Dyregallaen var lagt til samme helg som dyretrenerseminar med Ken Ramirez, så var deltagere fra seminaret også invitert. Og festsalen var full – MED VENTELISTE!!!
Bordene var dekket med hvite duker og lysestaker som glitret i gull. Lyng prydet bordet (og høsten) og 84 mennesker (fullbooket festsal!) hadde kledd seg opp i kjoler, dress og var i gallastemning! River Station Hotell var perfekt til formålet og hovmesteren holdt tidsskjemaet perfekt! Det skal litt til å skifte fra seminar til galla på 1 1/2 time! I samme rom!
Med oss på laget hadde vi Vom og Hundemat som stilte med kjempefine premier til vinnerne og sponset middagen til alle finalistene! Robert Sørlie holdt foredrag om sitt liv som hundekjører og delte film og bilder som tok pusten fra de fleste. Jeg er ikke helt sikker på at filmen han viste førte til rekruttering i hundekjørermiljøet, men vi skjønte i alle fall at hundekjøring på det nivået ikke er for pyser….
Vi har fått så mange fine tilbakemeldinger! Det ble som vi håpet; latter, tårer, applaus, trampeklapp og stolte finalister og vinnere!
Vinnere Dyregalla 2022:
Årets Ildsjel: Anne Grete Lindvik
Årets Dyrehelt: Tuna
Årets Unge Dyreelsker: Vårin Skaugen Åsbakk
Årets Dyrefoto: «Du og jeg» / Laila Bruun
Årets Hederspris: Runar Næss
Dagens overraskelse: Life Atchievement Award: Renate Nydal
Vi gratulerer alle nominerte, semifinalister, finalister og vinnere!
Tilbakemeldinger:
En av vinnerne skriver:
Dyregalla 2022 – for en opplevelse!
I går kveld var jeg invitert til årets dyregalla i Drammen. Drammen hundesenter/Gro Saugerud og Dyreadferdssenteret/Anna Compton sto bak arrangementet. Så her var det fantastiske mennesker og historier som rørte oss alle, årets ildsjel, årets dyrehelt, ung dyreelsker, årets hederpris, og en ekstrapris for livslang engasjement – og oppi alt – årets dyrefoto.
Fantastisk å vinne med bildet «Du og jeg» – et bilde jeg vet betyr mye for eieren. Takk til de som nominerte, takk til alle som stemte og takk til juryen – dette var virkelig en opplevelse – og så flotte premier har jeg aldri fått (bag fullt av flott turutstyr) – så tusen takk også til Vom hundemat som sponsor!
En annen skriver:
ÅRETS DYREHELT!
I går gikk den aller første Dyregalla 2022 av stabelen og Tuna var nominert, semifinalist og til slutt finalist i kategorien Årets Dyrehelt.
Og på 11-års dagen sin så fikk hun all den heder og berøm hun fortjener fordi hun er den hun er. Min lille stjerne og støttespiller, gledesspreder og kilden til mestring for så mange.
Når jeg startet eventyret i 2015, så hadde jeg aldri kunnet sett for meg at vi skulle havne her. Jeg er ydmyk og vil også rette fokus på de andre nominert i samme kategori. Dyr altså…for noen herlige skapninger vi er så heldige å få dele livet vårt med. De fortjener det aller beste fra oss – alltid.
En herlig kveld med et utrolig viktig fokus – på dyrene, deres velferd og hvor fantastiske de alle er på hver sin måte.
Og for noen premier!!! Tuna påstår sitteunderlaget fra Vom og Hundemat er hennes og jeg mistenker også hengekøya blir en favoritt
Jeg mistet munn og mæle, så får benytte anledningen her til å takke Anna B. Compton Dyreatferdssenteret og Gro fra Drammen Hundesenter for at dere stått på og satte en herlig ramme for feiring av alle dyr! Jeg kom hjem mett og passe tummelumsk til ei kjempeblid jente som ikke hadde den ringeste anelse om hvor mange som hadde klappet for henne. Hadde hun det, så er det mulig hun hadde blitt mindre brydd enn jeg ble
Gleder meg til fortsettelsen.
Og igjen, takk til alle dere som heiet, delte og stemte på Tuna!!!
Tusen takk for et fantastisk initiativ og godt utført event, dette setter en ny standard for dyrevelferd i Norge! Og for en glede å få tilbringe en kveld med så mange dyreelskere, venner og kollegaer.
Vi er klare for en ny Dyregalla 2023! Vi er snart klare til å ta i mot nominasjoner! Vi gleder oss! Tusen takk til Vom og Hundemat som sponset vinnerne med fantastiske premier!
Ja, ja – så ble det vår tur med livmorbetennelse på en av hundene; Lykke. Lykke fyller 9 år i februar og er vel innenfor «middeladrende» tispe. Mange har sendt oss meldinger med ønske om god bedring og masse hjerter og fine ord! Det har vært så koselig! Noen har også spurt om hvordan jeg merket det. Derfor denne bloggen.
Jeg merket faktisk ingenting som var spesielt unormalt eller som kunne indikere hvor syk hun egentlig var. Allmenntilstanden var tipp topp! Til og med på undersøkelsesbordet helt frem til hun ble bedøvet. Jeg opplevde ikke at jeg hadde en syk hund. Selvom dyrlegen kunne fortelle meg at en dag senere kunne være for sent… SKUMMELT!
Det startet med symptomer på en urinveisinfeksjon for en uke siden. Urinprøve ble tatt og medisiner ble gitt, med beskjed om at hvis det ikke ble bedre etter noen dager, måtte jeg kontakte veterinæren igjen.
Ting ble raskt bedre og antibiotikakuren ble avsluttet fredag. Ingen tissing inne og hun var i superform. Fredag ble hun satt på hundehotell og mandag fikk jeg beskjed om at hun hadde tisset inne. Time til veterinær ble bestilt tirsdag da urinveisinfeksjonen åpenbart ikke hadde gitt seg.
Da jeg hentet henne mandag var hun som vanlig kvikk, glad og full av energi. De kjenner henne godt på dyrehotellet, og hun var sitt vanlige «jeg» hele helgen. Ikke mer tissing enn normalt (bortsett fra mandag). Ikke mer drikking enn vanlig.
Mandag kveld spiste hun ikke opp maten sin – noe som kunne forklares med at hun hadde fått mat på hotellet før jeg hentet henne (noe jeg glemte bort før kveldsforingen hjemme). Tirsdag morgen spiste hun som normalt. Var glad og pigg, løp ut i hagen og var helt normal.
Vi hadde time hos veterinæren 13.15 på tirsdag. Før avreise til veterinæren, slapp jeg begge hundene ut i hagen og så at hun var litt hoven bak i kjønnsåpningen. Jeg har en hund som «tørrløper» så jeg aner ikke når hun har løpetid. Det eneste jeg kan se det på, er innbilt drektighet som jeg beregner ca 2 mnd etter løpetid. Jeg må jo si at tanke slo meg at jeg hadde med løpsk tispe å gjøre og at blod i urinen kom fra løpetiden. Men – på veien ut i hagen hoppet hun opp på putekassen hvor lokket var fullt av vann etter regnværet. Det gjør hun aldri. Og hun var åpenbart tørst. Jeg hentet derfor vannskålen og fylte den full og etter kort tid, så var den drukket tom. Det var første gang jeg mistenkte at det var noe annet enn en urinveisinfeksjon og livmorbetennelse kom opp som en tanke…
Hos veterinæren var hun glad og blid. Allmenntilstanden var upåklagelig, men den nye urinprøven vekket mistanke hos veterinæren. Den hadde omtrent samme konsistens som vann. Så ble det tatt blodprøve. Med en CRP på over 100 var det åpenbart noe mer på gang. Ultralyd bekreftet mistanken; lukket livmorbetennelse og hasteoperasjon. Veterinæren tok et skjedeutstryk og antok at hun hadde hatt løpetid for kort tid siden.
AniCura skriver:
Hvem får livmorbetennelse?
Det er fremfor alt middelaldrende og eldre tisper som utvikler livmorbetennelse. I enkelte tilfeller opptrer det også hos svært unge tisper. Symptomene kommer vanligvis fra noen uker til et par måneder etter løpetid, i den perioden i syklus som kalles diøstrus eller metøstrus.
Symptomer
Hvis livmorhalsen er åpen (såkalt ”åpen pyometra”) vil symptomene vanligvis være:
rødbrun, illeluktende utflod fra kjønnsåpningen.
Det hender at flytningene kommer så tett etter selve løpetiden at det oppfattes som en forlenget løpetid.
Noen ganger er flytningene fra skjeden mer sparsomme, og man ser bare at hunden slikker seg bak, mer enn normalt.
I noen tilfeller er livmorhalsen lukket (”lukket pyometra”):
Man vi ikke se flytninger.
Livmoren blir da helt fylt med puss, og vil kunne bli svært stor og utspilt.
øket drikkelyst og urinering
etter hvert nedsatt allmenntilstand.
Noen hunder kan få nedsatt appetitt
brekninger
diarré
buksmerter
stiv gange (kan av og til oppfattes som halthet)
forøket bukomfang.
Feber eller temperatur under normalområdet vil kunne sees etter hvert
likeså rask respirasjon og hjerterytme.
Livmorbetennelse kan utvikle seg raskt, og kan i mange tilfeller bli svært akutt. Hvis hunden ikke kommer til behandling vil livmoren kunne sprekke, og hunden vil da få blodforgifting.
Når bør veterinær oppsøkes?
Dersom hunden viser noen av de ovenfor nevnte symptomene bør veterinær oppsøkes snarest. Det er viktig å huske på at noen av tispene bare har ett av symptomene, og kan likevel være på vei til å bli svært syke.
Alle tisper som er noen år gamle, og som har hatt løpetid for relativt kort tid siden og plutselig ”ikke er seg selv” bør undersøkes for livmorbetennelse hvis det ikke er andre åpenbare årsaker.
Så hvilke av disse symptomene kan jeg se i etterpåklokskapens lys:
urinering ( i mitt tilfelle; tisse inne en gang)
Hun har slikket seg mer bak (det kan vi se pga sår vulva), men ikke observert av meg. Jeg hadde henne på dyrehotell de 4 dagene før livmorbetennelsen ble oppdaget og da kan hun ha slikket seg mer enn normalt
drikkelysten kom samme dag hun ble operert
Nå ligger hun hjemme og det er et døgn siden operasjonen. Da hun kom til seg selv og var ør og susete, ble hun redd for alt og alle og jeg måtte komme ned og hente henne. Hjemme var hun trygg, sov seg gjennom kvelden og slet seg gjennom natten. Jeg hadde fått bra med medisiner som smertelindret henne og fylte på etter behov, men det ble en nokså søvnløs natt. Natt nummer to har gått mye bedre. Hun er håndforet nå på morgenen, men har åpenbart mindre matlyst. God belønningsrutiner gjør at hun tar maten i form av «godbiter». Hun gir meg et «touch» i hånden og jeg kan «belønne» henne med 3 – 4 godbiter. Ellers spyttet hun bare maten ut igjen. Jeg skal ta turen ned til veterinæren igjen og kjøpe litt mer av våtfôret som jeg fikk med meg for første døgnet. Hun spiste det langt bedre og god næring er viktig for god bedring.
2 dager har gått og på dag 3 skal vi inn til kontroll igjen. Dett er fortsatt fare for betennelse i buken, så hun må følges opp videre. Det er virkelig en vekker at man kan ha en hund som er så syk, uten at man kan se det….
Takk til AniCura Drammen for super behandling og rask beslutning. Jeg har fått god rådgivning og super oppfølging. Nå satser jeg på at Lykke blir bra og at nye skogturer venter om en 10 dagers tid.
Det nærmer seg Halloween. Dagen som gleder mange, ergrer noen – og i verste fall – skremmer våre firebente venner.
Frykt for mennesker er det atferdsproblemet som utgjør det mest alvorlige problemet i hundehold. Siden hunden eksponeres for mennesker i stor grad (vi er jo «overalt» – hele tiden…), kan man si at frykt for mennesker er en trussel for hundens velferd. Frykten kan gå over til aggresjon – noe som gjør at dette problemet øker i alvorlighetsgrad.
Når man har valp, bruker man mye tid på å forebygge frykt for mennesker gjennom sosialisering. Dette gjøres ved å gi valpen gode opplevelser med mennesker og ikke utsette den for negative erfaringer. Halloween (eller julebukk for den saks skyld) er ikke en dag som nødvendigvis er en god bidragsyter til dette.
Foto: fra nettet
For enkelte hunder (med robust og god mentalitet) vil ikke det ikke være noe problem å møte på verken spøkelser, levende beinrangler, hekser, zombier, demoner, røde smådjevler, svarte katter, edderkopper, vampyrer, Dracula og Frankensteins monster og det som verre er på lufteturen i halvmørket. For andre hunder – og særlig valper eller hunder som er redde for mennesker – vil dette virke skremmende. Legger man til en dæsj med mennesker (barn) som kommer i grupper; skrikende, løpende og med flagrende gevanter – så kan dette være svært uheldig og skremmende for en valp.
Foto: Fra nettet
Når det ringer på døra og utkledde barn tigger godteri, kan du med fordel la hunden være igjen inne. Særlig hvis du har en valp eller fryktsom hund
Rådet at du enten kobler ut ringeklokka og skriver en lapp på døra om at dere ikke er hjemme. Eller du kan rett og slett sørge for at hunden ikke blir med for å åpne når det ringer på. Slår du av utelampen, så er dette et tegn på at «spøkelsene» skal gå forbi huset ditt og heller tigge «knask eller knep» av naboer med utelampen på.
Om hunden blir med ut i døren, kan den bli skremt av de fremmede vesnene som befinner seg utenfor. Noen «vesener» kan også finne på å skremme hunden på gøy, noe som vil kunne få fatale konsekvenser hvis hunden din blir skikkelig redd.
Ta hundens luftetur enten før det blir mørkt (og barna begynner å gå rundt i gatene) eller sent på kvelden etter at de fleste skjelettene og andre dødninger har gått hjem igjen. De fleste Halloween-feiringer begynner rundt 17-18 tiden når det er helt mørkt ute, og da kan din hund gjerne få ligge hjemme og kose seg istedenfor å være ute på tur i gaten. Eventuelt kan du ta på deg en hodelykt og gå på tur i skogen.
Med fare for å virke som en skikkelig partybrems, så deler jeg allikevel disse tankene og rådene. Vi ønsker jo alle det beste for valpen / hunden vår og med enkle forhåndsregler så slipper vi kanskje alvorlige problemer i framtiden.
Min venninne ringte meg og sa: Datteren Sanna (16 år) kom for å vise henne noe. «Mamma, se her `a – skal jeg vise deg noe kult? Tante Gro og Funkyfam!
Mer traust og kontrastfylt kunne det jo neste ikke bli.
Gjennom alle årene jeg har jobbet på Langedrag, har det være mange ulike mennesker vi har guidet og tatt med på flotte dyreopplevelser. De færreste har jo et kameraqrue med seg, så vi nevner sjelden eller aldri hvem vi har med oss inn. Denne bloggen handler ikke om MEG og Funkyfam – den handler om at de gamle ulvene våre fikk skinne litt ekstra og at vi fikk dele at besøk inn til ulvene betyr noe for folk.
Nå har jo episoden kommet på TV og da er det jo selvfølgelig litt stas å ha bidratt til at opplevelsen de fikk ble så bra. Min jobb er jo i hovedsak å sørge for at dyrene føler seg trygge og at folk gjør det samme. Jeg informerer om ulv som art, om våre tre hanner som individer, og jobben vi gjør med dyra våre og er støttende hvis noen er redde. Ulvene gjør den viktigste jobben og var – som alltid – gode ambassadører for sin egen art.
Turen var like fin som vanlig. Folka ( i dette tilfelle Funkyfam) som var med inn var koselige og engasjerte. De gamle ulvegutta «mine» var som vanlig helt seg selv. De fortjente hvert engasjerte ord som ble delt på TV og den lille bloggen her er ment som en takk til de gamle grå gutta.
Jeg har kjent dem hele deres liv. Fra de var valper til nå. Jeg har vært med på hele prosessen hvor vi har hatt som hovedmål at frykt for mennesker skal være så lav som mulig – og dermed dyrevelferden så høy som mulig. At vi kan gå inn til dem er et fantastisk bonus og disse 3 har være mine beste læremestere! Ingen skole, universitet, kurs eller noe annet kan gi meg det samme som disse ulvene har gjort.
De er gamle nå og jeg vet at det går mot slutten for dem. De er 14 år og alle vet jo at det er gammelt til ulv å være. De har gledet mange og de kommer til å glede noen til. Gleden og fascinasjonen som «mamma funkyfam» viste, gledet hjertet mitt. For de gamle gutta fortjener det.
Takk for at dere framsnakket ulvene og at dere delte opplevelsen det gav! De fortjener hvert eneste varme hjertebank og hvert eneste fine ord.
«Det er på tide at vi retter fokus mot de som bruker masse av sin tid på dyr generelt og hunder spesielt. Jeg har selv jobbet med flerfoldige arter og som trener, guide og yrkesutøver innen trening av dyr, har jeg sett hva dyr gir mennesker. Og jeg ser hva mennesker gir tilbake til både dyrene og deres eiere. Og jeg ser hvilket viktig rolle dyr har for mennesker og samfunnet.
Nå er det på tide å rette fokus mot hva dyr betyr for mennesker. Dyregallaen er for alle. Ikke bare de som viser seg på pallen med rosetter, pokaler og utmerkelser, men for de som brenner for, engasjerer seg i, bruker tid på og som får beriket sitt liv og hverdag sammen med dyr.
Boken om Ulven Samson sakset fra internett
Jeg har møtt mange mennesker som har lært meg mye om hunder og dyr. Noen av de jeg har møtt og lært mye av, lever ikke lenger. Men jeg håper de i sin levetid ble hedret og æret for alt de har gjort for mennesker og dyr! Jeg nevner gjerne atferdsbiologen Lars Fält som jeg har hatt glede av å ha en rekke ganger her i hundesenteret. Professor i etologi; Morten Bakken, var en viktig kilde til kunnskap. Biologen Freddy Worm Christiansen var «Ulven Samson» sin far og han fikk jeg også gleden av å treffe og ha et samarbeid med. Genetikeren Per Erik Sundgren bidro også til min kunnskap.
Flere har kommet etter og i dag finnes det et vell av mennesker som deler sin kunnskap i form av foredrag, webinar, kurs, skriver artikler, forsker, skriver bøker, blogger, podcaster mm. Det er et hav av flinke folk å ta av!
Noe som startet som lite, kan utvikles til å bli noe større… (sakset fra internett)
I denne kategorien kan man nominere noen som har stått frem og gjort en forskjell innen hund – og / eller dyretrening, opplysningsarbeid og satt et avtrykk i dyrenes verden, jobber for bedre dyrehelse, dyrevelferd, avl, trening for å nevne noen forslag. Det kan være noen som gjennom kunst / foto retter søkelyset mot dyrene og skaper en interesse og engasjement for dem. Man kan nominerer parker, utdanningsinstutisjoner og andre foreninger / lag som driver med utdanning / opplysningsarbeid. Man kan også nominere noen innen forskning eller dyrehelse som bidrar til «one step forward» innen dyr og dyrehelse. Kanskje noen som bevarer rødliste arter og bør få en påskjønnelse for sitt arbeid?
Gaupeunger
Takhøyden er stor! Kanskje du kjenner noen som har vært viktig for DEG og ditt syn på dyr? Kanskje det er noen du har latt deg inspirere av og som du rett og slett beundrer?
Fortell oss historien din og sende den til post@dyregalla.no. Disse historiene deler vi gjerne både i blogg og på podcasten VOFFordet. Men det får bli etter vårt store event DYREGALLA 2022 er gjennomført i oktober!
Gro Saugerud - min blogg 