Blogg 4. Saga`n om Saga: Apport!

Saga er et naturtalent når det kommer til apport – og reklame…

Vi har tatt en tur på hytta. Et par fridager midt i uka gjør seg best til fjells – da finner jeg roen og må la 1000 ting hjemme stå på vent. Jeg blir litt strengere med meg selv på hytta og når det kommer til «å svare på mail så fort jeg kan» – nå lar jeg de få ligge litt og så tar jeg det når jeg er ferdig med å slappe av… 

Slappe av gjør jeg når jeg kan ta med hundene mine, kamera, noen apporter og rusle rundt på tur. Det er litt snø i fjellet. Akkurat passe så jeg kan gå på tur, akkurat passe så hundene kan base litt. Og akkurat passe til at jeg begynner å glede meg til jul! 

Saga er 4 måneder og frem til nå har jeg brukt lek som en bevisst vei frem mot kommende oppgaver. Ball-leken har flere fremtidige oppgaver; den skal primært være en superforsterker, men gjennom lek med ball har jeg også tenkt kommende apport. Ball er jo på sett og vis en regel-løs leke. Det gjør ingen ting om hun tygger, hvordan hun leverer, om hun ikke henter den eller om hun vil ha den for seg selv. Men gjennom denne leken kan jeg manipulerer henne i riktig retning for kommende dummie. Eller fugl.

I starten var hun ikke så interessert i ball. Hun kunne tusle etter, men lot ofte vær å gripe. Hvis hun tok den, labbet hun ofte vekk fra meg og hvis hun kom til meg, slapp hun den ofte på veien. 

En dummie har jo en oppgave i kraft av å være en dummie. Vi har forventinger og regler knyttet til en dummie; den skal ikke tygges på, holdes stabilt, hun skal løpe til apporten, gripe, løfte, snu og returnere til meg og levere den. I det ligger det at hun ikke skal slippe før jeg ber henne om det. Når noe ( i dette tilfelle dummien) har en oppgave / en hensikt, så legger vi ofte til et sett med regler. Og her er det mange konflikter som starter når man trener en apportør. Jeg tror at våre forventninger, holdninger og krav til gjenstanden som brukes (dummien, fuglen, treapport), føres over på de krav jeg setter til den utrente hunden. 

Gjennom lek med ball har jeg fått frem atferdene jeg ønsker å ha som et fundament:  løp til ballen ( ikke etter), grip, løft, snu, hold fast (ingen tygging), intensitet ut til apporten og inn til meg – og lever den i hånden min. Alt dette fungerer med ball. I dag ville jeg teste; hvordan ser det ut med en dummie?

Jeg er i mål med Lykke for lengst – hun apporter til lands og til vanns!

Jeg tok med en passe stor valpedummie og rett og slett testet. Gjennom «testen» ville jeg se hva jeg har å bygge på.  Hva bor i henne nå? Hva skal jeg styrke? Hva skal jeg beholde? Hva skal jeg tone ned? Jeg har ikke satt på noe signal, så jeg måtte bare trigge hennes nysgjerrighet og så håpe at atferden gikk av seg selv. Og det gjorde det. God fart ut (avstand ca 5 meter), gripe (måtte bare finne ut av hvordan en sånn dings som ikke er rund skal få plass i munnen), løfte, løpe tilbake til meg og stoppe hos meg og få maaaasse skryt for innsatsen. Hun holdt den i munnen under hele belønningsseansen og jeg kunne ta den ut av munnen hennes med et «takk». 

Lykke og Saga

Lek er altså ikke bare lek. Det er kommende arbeidsoppgaver, kommende grunnferdigheter, relasjonsbygging, konfliktdempere, kravløse problemløsere og det kommende toppbelønninger. Det er faktisk det magiske nøkkelknippe som åpner hundens læringsdører og de kan være svært verdifulle hvis en og annen dør skulle gå i vranglås.

Jeg tror hun har gått en god skole. Hun har jo ligget ved bena mine når jeg jobber på mac`n  med alt som må gjøres med hundesenteret`. I det inngår selvfølgelig markedsføring og PR. Så hun passet på å holde apporten helt riktig i forhold til at det optimale skrytebilde kunne pryde førstebildet på bloggen! Naturtalent på det meste, denne spanielen her 🙂

Lykke synes at en tennisball er verdt en million….

Saga`n om Saga, del 3: Det går bedre og bedre dag for dag…

Saga synes at broren sin er litt dum…

Saga nærmer seg 4 mnd  (15 uker) og vi galopperer videre med all forberedende arbeid for den kommende voksne hunden. Akkurat nå er hun i en slitsom periode hvor hun vil mye, men kan lite. Hun kan stoppsignal og vi har får på plass noen rutiner, men det er langt igjen til at jeg kan gi henne et signal (kommando) og så skjer det noe…. 

Det er tirsdag kveld. Akkurat nå sover hun ved siden av meg. På gulvet. Hun har funnet roen helt av seg selv og ligger rett ut (kanskje ikke så rart i dag med 2 1/2 time lek og tur i regnværet, hviletid hjemme noen timer og så demohund på valpekurs i kveld). 

Hagefest!

Vanligvis må jeg hjelpe henne til å finne roen. Enten at hun må ha hviletid i buret eller på fanget mitt. Hun er ekstremt kosete og vil veldig gjerne kose seg på fanget. Hun må ha en dæsj med nærkontakt flere ganger om dagen og klatrer mer enn gjerne opp på fanget og koser og koser og koser… 

Hva har vi gjort siden sist ( blogg 2)? Tja – vi har vært på kurs i RIO (Ro i oppflukt) og hentet inn nyttige tips om hvordan vi skal trene inn sitt og andre kommende jaktferdigheter. Så nå er jeg bevisst på å generalisere atferden «sitt»  slik at hun vil og kan sitte i alle situasjoner og miljøer. Jeg har begynt å sette på signalet på sitt-atferden og tenker mye på å jobbe med selvbeherskelsen (altså Saga sin ; ikke min) og «belønningskontroll med glimt i øyet».

Dette er Astrid og hennes coker in action. Saga skal bli like flink en gang…

Så har vi vært på Husbandry-kurs og kommet et langt steg videre når det kommer til håndteringstrening. Hun er nå stabil i chin-target og også at hun kan legge seg på klippebordet med haka i bordplaten. Da har jeg begge hender fri og kan jobbe med begynnende vaksinerutiner og generell håndtering. Hun er trygg og fin og det meste går som en lek. Også å hilse på en mops med sin egen dialekt (han kommer fra Bergen, men det er sikkert ikke grunnen); masse snorkelyder i våken tilstand. Litt rart i starten. Helt «innafor» da det viste seg at han var en kul lekekompis (det var riktignok bare Saga som lekte, men han var tilstede…)

Saga og Ludvig

Vi har vært flere ganger i byen siden sist. Bytrening er mest for miljøtrening og det er mindre og mindre hun er redd for. Da hun var enda yngre, reagerte hun på biler og på hunder som bjeffet. Etter at hun har vært med på utallige kurskvelder og blitt eksponert for «livet», er det ikke så mye som vipper henne av pinnen. Det har skjedd enormt mye på 7 uker! Mye av grunnen er en normal modningsfase og noe av grunnen er bevisst trening. 

Bragernes Torg
Vi kaller det City-Agility

Vi har arrangert flere «hagefester» siden sist og dagens hagefest var helt rå! Valper og voksne hunder gikk sammen i en stor gruppe og alle fungerte helt topp! Hun takler nye hunder bedre og bedre og sosialiseringen som er gjort gir nå god avkastning. Vi hadde en «avskjedsdag» med søsteren hennes (Lykke) som skal til Tyskland og bli redningshund!

Smått og stort. Søsken og «andre»

Vi har fått med på kjøpet et trivelig bekjentskap fra Tyskland og Astrid hadde til og med lagd hundeleker som vi fikk i gave! Jeg vet ikke om hundene var helt enig at de skulle gis bort til meg eller om de mente at de heller skulle gis til dem (det er jo tross alt HUNDEleker), men det ble en «vill kamp» om lekene – og da har de jo allerede bestått testen! Hundene vil ha dem!!!

De er miiiine!

Saga begynner å bli en fin demovalp på valpekursene. Hun kan nok til å vise øvelsene «steget videre» og lite nok til at man kan se hvordan vi trener det inn. Hun begynner å bli flink til å ligge i buret «på vent» når Maja og jeg underviser selv om det er et lite steg igjen til at hun er helt stille og tålmodig… (og DER måtte jeg minne meg selv på at hun bare er 15 uker….). Hun er fortsatt ikke så flink til å være forlatt uten at jeg er i nærheten. Men vi klatrer sakte videre. Eller krabber. For det går ikke så veldig fort…. Men det blir bedre og bedre dag for dag. 

En kort oppsummering om hva vi driver med nå:

  • søkstrening med Kong (hel Kong og miljøtrening; klatre, brøyte seg fram, gå på ting, under ting, gripe, leke, knallbelønne)
  • Sitt med fokus på fuglehundarbeid
  • Selvkontroll
  • Husbandry / håndteringstrening
  • sosialisering (folk & dyr)
  • miljøtrening
  • belønningsutvikling ( vi må speede opp matbelønningene litt…)
  • Være rolig inne
  • innkallingstrening med knallbelønninger
  • Er på valpekurs hver dag…..hovedsakelig som demohund 🙂
  • Hun sover hele natten
  • Valpebitingen er minimal
  • Nesten renslig (totalt 3 uhell inne på 7 uker)
  • Opplevd snø for første gang i dag
  • Krabbefart på (hjemme)alene – trening. 
  • Alle planer om å filme alt vi gjør er gitt opp. Jeg skal skjerpe meg. Vi skal i alle fall filme litt mer!

Konklusjon: Å trene (mye) med valpen er smart! Kanskje ikke den mest velformulerte læresetningen, men den er like sann som den er enkel. Å ha en plan gjør det hele mer effektivt. Og så er det jo så utrolig moro! Jeg får si det som en av mine hundekollegaer; hvis det ikke er moro, så gjør du det feil! Ny blogg kommer snart! 

Og så en liten note på slutten (skrevet tidlig morgen dagen etter skrytebloggen): Jeg tenkte Saga skulle få sove i senga sammen med meg i natt. Hun gikk fra å være en søvnig valp til å bli en «slangehund» med 100 hoggtenner. Hun var overalt med vidåpen munn og avsluttet hele seansen med å begynne med den karakteristiske gulpelyden av kommende oppkast…. Så da rakk jeg å få henne ned på gulvet før hun kastet opp og så ble det natt i bur allikevel. Så da sov hun godt og jeg bedre og dagen i dag byr på søkstrening på senteret og tur til hytta. Så da får jeg sikkert muligheten til å skryte mer en annen gang 🙂

Saga`n om Saga, del 2: 13 uker og full fres!

Saga som 9 uker gammel og på sin første sosiale samling; konfirmasjon
Ta en titt på denne 🙂

Saga er nå 13 uker og plutselig begynner ting å gå bedre. I går sa jeg egentlig det motsatte. Jeg kalte det for «helvetesalderen» siden hun var for ung til å ha noen kunnskap som var brukelig i hverdagen og gammel nok til å være mer aktiv (lengre i beina til at aktiviteten ble høyenergisk), krevde mindre søvn og behovene for fysisk og mental stimulering økte.  De to første ukene var jo ganske enkle siden hun sov, var liten (mindre), kortere i beina og ekstremt uselvstendig. De 3 neste litt mer utfordrende. 

Men ting kan fort bli bedre. Faktisk over natta. Og valpen kan gå fra terningkast 1 til 6 på kort tid. Det er mye som skal på plass og det er egentlig et utømmelig behov for trening. Valper skal sosialiseres med alt som har puls (og som hun skal forholde seg til i framtida), de skal miljøtrenes (så ingenting blir skummelt og alt er bare trygt og godt), de skal lære å lære, de skal lære det jeg har bruk for, vi skal utvikle belønninger og jeg skal lære henne å jobbe for å oppnå dem. Hun skal lære hvordan lek lekes så vi ikke får konflikter i belønningen (at hun ikke vil slippe leken, at hun ikke har godbitmanerer, at hun lærer hvilke belønninger hun skal få og når hun kan få ta dem osv). Alt dette skal skje i løpet av døgnets våkentid og rekkes mellom hverdagen og livets sysler. 

Fra bytur for et par uker siden

Jeg har trent hunder i 40 år. Jeg lever alene i huset selv om både kjæresten og eldre barn er involvert i livet hennes. Og hushunden Lykke. Og moren min (som faktisk frem til nå har vært veldig flink til å følge valpereglene som er satt og faktisk bidrar til å lære valpen til å bli flink). Hvorfor jeg nevner moren min, er fordi hun går inn i som eksempelets makt om at voksenopplæring er noe av det vanskelige (vanskeligste) i hundetrening. De som går på kurs hos meg får historien om moren min og hennes bidrag til hundetrening av hundene mine. Den er fortalt med masse kjærlighet og humor og de fleste som hører den, kjenner seg godt igjen…

Jeg har tilrettelagt liv for hundehold, inngjerdet tomt, treningsanlegg på 1200 kvm og masse venner med hunder som blir og er hennes hundevenner. Jeg har tid, treningsplan og gjennomføringsevne. Jeg vet hvor jeg skal og vet sånn nogenlunde hvordan jeg kommer dit. Nå som jeg har (en aktiv) valp, tenker jeg på de jeg har på valpekurs som ikke har hatt hund før, har ett eller flere barn og et liv som er litt mindre fleksibelt enn mitt….

Jeg tenker at det må være en sjokkartet opplevelse når man tror man kjøper en valp og ender opp med en variant av Tyrannosaurus Rex, Piraja og hund…. Det er armer og bein og tenner. Det er tidlig opp, sent i seng, våkenetter, nye lyder, valp på bordet, i sofa, i buksebeinet og tenner som gnager på det meste. Men dere; det blir bedre ganske fort hvis man trener inn smarte grunnferdigheter og lærer konseptene om hundetrening. Det billigste er å kjøpe valpen – uansett hvor mye den kostet. Nå kommer utgiftene; til kurs! Valpekurs er bare en nødvendig start. Så tidlig som mulig! Så kommer resten! Hva resten er, er opp til hver og en. Men hold flyten og bli med på videre valp, belønningskurs, sosialiserng, spesialkurs / fordypningskurs for den kommende hundesporten du vil drive (jakt, lydighet, agility etc). Vær i forkant av kunnskapen du trenger så du ikke alltid er på etterskudd av hva du burde ha gjort… Hunden utvikler seg hele tiden og lærer i ett sett. Både det du vil at den skal gjøre – og det du ikke vil.

Læring er et tog som ikke nødvendigvis går på skinner og som dundrer i vei uansett om vi står på perrongen eller ikke….

Vi har jo noen rare pedagogiske konsepter når det kommer til hundekurs. Vi tar på oss jobben å lære bort noe til noen som ikke kan noe slik at de skal lære bort det de ikke kan til noen som heller ikke kan det… Prøv det på en rideskole…. Sett en utrent rytter på en utrent hest og se hvordan det går.

Fra januar vil vi gjøre noen endringer på kursene våre – rett og slett fordi jeg har fått noen nye ideer som deltagerne våre vil nyte godt av. En av ideene skal tas allerede i bruk på neste kurs. Nå er jo alt ferskt (det er litt over 6 år siden jeg hadde valp sist) og jeg ser at det er en del ting som er smart å gjøre og som jeg hadde glemt at jeg gjorde… Noe har man bare i «ryggmargen» og det blir en form for taus og ubevisst kunnskap. Nå skriver jeg opp alt jeg gjør og er på en form for «frem fra glemselen – reise». Og det vil våre kursdeltagere nyte godt av!

For å oppdatere hva hun nå kan:

Chintarget med omvendt lokking og godt trykk i hånden

Hun begynner plutselig å tilby å legge seg inne og forstår belønningskonseptet bedre!

Hun sover ved bena mine når jeg har kontortid (stedenfor å bite i teppet, ledninger, løpe rundt, hoppe opp på meg, tulle med Lykke, hente ved i vedkurven)

Hun er helt komfortabel med å være i dobbeltburet bak i bilen

Jeg har satt på signalet på «sitt»

Vi jobber med bli-posisjon i sitt og dekk

Hun blir bedre til å legge seg, men ikke god nok til at signalet sette på enda.

Vi jobber med forkunnskaper til apportering

Hun søket opp begge hender når vi jobber håndtarget og vi jobber med frysposisjon i hånda (her har vi fått på en tilleggatferd; slikking. Så den må finjusteres litt)

Hun begynner å bli flink til belønningssignalene

Vi får flere belønninger å spille på

Selvbeherskelse og godbitmanerer

Innkalling går fortsatt veldig bra

Hun kan være ute i hagen sammen med Lykke uten at jeg er sammen med henne.

Være rolig på fanget når jeg løfter henne opp ( selv om hun egentlig er full av maur og lopper i blodet, mark i rumpa og uro i kroppen)

Hun er nesten renslig

Hun går i trapper

Hun ligger i bur om natten og buret er nå på vei ut av soverommet. Hun flyttes sakte men sikkert lenger og lenger ut mot gangen og etterhvert skal hun sove sammen med Lykke og ikke oss.

Dette er våre «minefelt» ; det som er vanskelig:

Alene inne i huset (alene i den forstand at hun ikke ser meg, men at jeg fortsatt er i huset)

Gå pent i bånd (nå må jeg passe meg siden hun har gått fint helt frem til nå. Nå må jeg ikke bli lat og la henne ture frem! Dette skriver jeg som en påminnelse mest til meg selv…)

Fortsette sosialisering siden hun kan være litt forsiktig med hunder og myk i sin kontakt med mennesker.

Miljøtrening til alle døgnets tider (mørket er litt skummelt).

Saga`n om Saga fortsetter og 2 blogger er skrevet på 5 uker. Snart kommer Podcasten som gir deg mange tips og råd og hvor vi forteller om hvordan det er å ha valpen i huset! Følg med på Voffordet? Vi kommer snart med nye epiosder (hør gjerne på de 10 som allerede ligger ute – du finner dem på Spotify!)

Saga`n om Saga del 1; Den første tiden med Saga

Spanielsplassens Saga er straks 12 uker. Hun er født 3. juli og de få ukene hun har bodd her, har vært ekstremt hektiske og MYE måtte på plass på kort tid! Jeg skriver en kort oppsummering av hva hun har lært frem til nå – eller dvs; hva jeg har trent på frem til nå. Og det er ikke lite….

Trygghtstrening:

Første bud er trygghet. På alt og alle. Vi har jo en hund til (Lykke) og for å få dette til å gå bra, måtte vi ta det litt rolig. Lykke har aldri være voksenhund i familien og jeg mistenkte henne som en sterk tilhenger av enehundlivet. Hun kan ha noen fikse ideer når det kommer til eiertrang på fang (mitt), sofa og tyggeting (herunder går pinner og alt som kan stappes i munnen). Lykke ble plutselig voksen i en alder av 6 1/2 år. Hun  har vært så liten og barnslig helt til nå, men plutselig ble hun stor! Det er nesten så jeg tror jeg har fått en voksenhundressurs som kan brukes som «sosialarbeider» på valpekursene våre!

Lykke

Saga skulle bli trygg hjemme, med alle folk og dyr som tilhører flokken og vennekretsen, lyder, rutiner, bilen; både vår og biler som kjører forbi, sove om natten – egentlig trygg på ALT & ALLE! Trygghetstrening tar den tiden det tar. Det finnes ingenting i verden som kan fremskynde dette for å få det på plass. Ting Tar Tid. Det er ikke bare treningsmengde, gode metoder og lure triks som skal til. Valpen må modnes i sitt tempo. De har ulike personligheter, mentalitet og behov. Og jeg har fått en spaniel. De har jo sine ting med ønske om å være tett, tett, tett, TETT på menneskene sine. Og Saga går inn i den pulja over «spaniels med borrelås». Jeg er heldig som kan ta med  valpen overalt og på jobb og at jeg har et liv som er valpevennelig. Valpen MÅ ingenting innenfor gitte tidsfrister. Alenetrening går i hennes tempo og vi tar små babyskritt mot å kunne være alene hjemme. 

Inne i huset er det vanskelig å være «alene». Alene i den forstand at hun er i stua og jeg på kjøkkenet, badet, hente posten etc. I bilen derimot, er det veldig greit. Der kan hun ligge uten protester og virker trygg og komfortabel. Bilkjøringen går i det store og hele veldig fint. Vi startet med å la henne ligge i forsetet eller i fanget til den som satt som passasjer. Så fort bur var tilvent, ble hun flyttet i bur rett bak sjåførsetet og deretter bak i bilen som skal bli hennes faste plass i den ene halvdelen av dobbeltburet. Så nå er biltilvenning, plassen i bilen, opphold i bil (venting i bil), kjøring og alt med bil på plass. Og det gjør den praktiske delen veldig mye lettere. 

Samarbeid:

Så må hun begynne å lære ting. Eller dvs; hun må begynne å lære å lære…. Belønninger skulle utvikles, hun skulle lære å gjøre noe for å få noe og jeg valgte noen enkle startøvelser som jeg trenger for kommende jakttrening. 

  • Target (snute i hånden) begynner å bli bedre og vi har så smått begynt å tenke «frys» med håndtarget. Dette skal jeg bruke til kommende apport og til trening av husbandry.
  • Så er det sitt (frivillig sitt ), forstå leken «omvendt lokking» (som er et veldig godt hjelpemiddel). Sitt er en allroundatferd som er super å trene både for jakten, markering i søket og mye annet – men mest av alt; en fin lær og lær – øvelse! 
  • Legge seg (frivillig atferd ispedd noe lokking)
  • Takk (spytte ut steiner og ting hun har i munnen). Dette for å få til en enkel måte å få henne til å spytte ut ting uten at det blir konflikter mellom oss. 
  • Gå fint ( en atferd som belønnes når hun går fint og prøve å unngå at hun får erfaringer med stramme bånd…)
  • Innkalling (alltid topp-belønninger!)
  • Ro (klare å være rolig inne, blant folk / dyr, på trening – og aller helst sovne i disse vente – situasjonene)
  • Håndtering (organisert plukk & pell)
  • renslighetstrening (gå ut med henne veldig ofte og ha styr på fôringer og «passeringstiden « fra munn til ende(tarm) ). Nest siste fôring er ca kl 17 og siste fôring ca kl 23. Da gjør hun fra seg før natten og holder seg natten gjennom. Funker superbra! ). Hun får mat 3 – 4 ganger pr. dag og masse godbiter (belønninger) i mellom. 
  • søk (søksutvikle)
  • jobbe opp forsterkere, lære henne belønningsgamet, sørge for at leksbelønninger blir nettopp belønninger og ikke konflikter og være på skattejakt etter alt jeg kan bruke til å forsterke alt jeg vil ha. 
Dette er det første søket etter ball


Sosialisering og miljøtrening:

Helt i starten var det fokus på å bli trygg på Lykke. Hun skulle tåle alle Lykke`s nykker (som viste seg å være langt færre enn jeg trodde). I starten gikk valpen løs og Lykke gikk i bånd og etter kort tid, kunne begge gå løse sammen. Nå er det helt problemfritt både inne og ute, så det er nesten sånn at man glemmer at det var en liten hump i veien fra starten av :-). 

For å ivareta sosialiseringen, så har vi trappet opp valpeslippene (som vi har på våre valpekurs) til å bli «hagefester» for valper. Da er vi ute i flotte områder og får trent maksimalt.

Fra en av våre hagefester!

Jeg er fortsatt veldig forsiktig med å møte voldsomme hunder og slippe henne sammen med hunder uten antenner og kroppskontroll. Min største frykt nå er at en (stor) hund skal komme brasende gjennom skogen og «hilse» og skremme vettet av henne. Frykt nummer to er at hunder skal fly på henne og skade henne. Jeg vet at slike opplevelser kan sette spor som kan gi store konsekvenser for hennes sosiale framtid. Enn så lenge har hun bare fine opplevelser og sånn håper jeg det fortsetter i alle evighet! 

Vi har gått tur i byen og eksponert henne for «alt mulig». Det er utrolig hvor mye som er nytt som en vanligvis ikke tenker på. Hun reagerte veldig lite på det meste, men får selvfølgelig belønninger når hun takler ting superbra. «Det – vokser – godbiter – på – sånn – leken» er veldig fin å ha hvis noe skulle virke skremmende. Første bytur (sammen med 2 kullsøsken) besto av følgende opplevelser:  være i p-hus, kjøre heis, gå i nytt og urbant miljø, busser, biler, tog, sparkesykler, sykler, folk som haster forbi, løper forbi, hunder som er på tur i byen, duer, trapper, rullestol, tiggere, folk som vil hilse, folk som ikke vil hilse, vente når vi prater med møtende, gå fint i bånd, gjøre noen enkle øvelser, stå i mot fristelser på bakken (søppel, snus, sneiper, kastanjer..) – og det hele eskalerte i et restaurantbesøk (ute) og finne roen (sovne) ved bordet sammen med sine 2 søsken. Akkurat det med å finne roen på Jonas B var litt vanskelig, men etter litt kav og armer & bein, så sovnet hele buketten! Alle 3 valpene gikk til toppkarakter!

Sovende gjester på Jonas B

Bestemme over…

gjør jeg veldig lite av. Eller; jeg bestemmer jo på sett og vis alt, men jeg korrigerer ikke. Jeg evakuerer det meste og hindrer henne i å få tak i ting som er farlig eller ting som ikke kan bli ødelagt. Hun gnager på alt og fyker rundt som om hun er på 10 kopper kaffe på sitt mest energiske. Siden hun ikke kan så mye (stoppsignaler, legge seg og andre hverdagsbeskjeder), så har jeg begrenset plassen hennes når jeg må gjøre andre ting enn å holde øye med henne. Hun legges i bur i nærheten av meg når hun skal hvile. Da finner hun roen og slapper av. Og det er faktisk veldig viktig for utviklingen. Hvis jeg skal løpe etter henne og redde det som reddes kan, blir det fort unødvendige konflikter. Men så fort hun er mer «skolert» vil hun få frihet tilpasset kunnskapen. Og da blir alt lettere. Mitt fokus er å få henne til å begynne å gjøre ting jeg liker. Ikke å få henne til å slutte med det jeg ikke liker. Og det blir det bedre stemning av :-).

Om 2 uker skal hun ta ny vaksine, så frem til da skal vi øve på vaksinerutiner, bordtrening og alt som gjøre det lettere å være hos veterinæren. Vi satser på at hun klarer det veldig bra og vi skal jobbe med «chintarget» og dyrlegerutiner i de kommende 14 dagene. Til helgen skal vi på kurs i RIO (ro i oppflukt) og da får vi helt sikkert masse mer å trene på! Blogg kommer!

Gjelder også for springere…..
Bystjerner…

Hagefest for valper!

I dag har vi arrangert Hagefest for valper! 16 valper boltret seg i flotte omgivelser på Hurumlandet! Jeg er veldig glad for at alle valpene fikk minst èn lekekompis! For det er en utfordring når man arrangerer slipp av valper; det å finne kompiser til alle.

Den hvite fare lurer….

Vi arrangerer slipp for valper helt opp til 6 mnd. Og det betyr jo at noen vil jo være unge (sånn som min valp som er ca 9 uker) og til de som er 6 mnd og litt mer ferdig i hode og kropp (men fortsatt veldig uferdig). Noen er små av rase og andre er store. Og en ung, stor rase kan være like vanskelig å finne match til som en eldre valp av liten rase.  5 av 8 fra Saga sitt kull kom på hagefesten og dermed var de jo sikret kompiser. Men hadde Saga kommet «alene», så hadde vi ikke hatt noen kompis til henne i dag – rett og slett fordi hun er liten, ung og sosialt litt forsiktig. 

En trygg kompis er bra å ha

Jeg har holdt på med valpeslipp i 30 år. Jeg er 100 % for at valper skal ha lekekompiser og sosialiserer seg. Men det er en kunst å finne de rette forholdene. Men den kunsten er det viktig å beherske. De skal matche både fysisk og mentalt og størrelse vil også komme inn som noe som må hensyntas. 

Du har et ansvar for at din valp opplever de sosiale møtene som trygge og gode og du har et ansvar for at andre som hilser på din hund, opplever det samme. Dårlige opplevelser kan sette store avtrykk og gi skade for fremtidig tillit til andre hunder. Og det er ikke bare at valpen blir tatt av andre hunder som er farlig, men også en hund som hilser for voldsomt / jager og er «too mutch» kan skremme valpene og gi varige mèn. 

Valper har aldri godt av å «bli tatt» eller herjet med. Jeg hører stadig setningen «det har den så godt av atte» og det henvises da til at valpen «knøvles», lekes for hardt med og blir herjet med. 

Du må lære hvordan en hunds «ja» eller «nei» til sosiale interaksjoner ser ut. Og hvis den sier «nei», så skal det respekteres – både av deg som eier og den som har en hund som vil hilse på. 

På valpeslippene så lærer man jo nettopp dette. Og vi justerer gruppene så fort vi oppdager at det ikke er klaff. Skulle man komme på slipp hos oss og vi ikke har en hund (valp) som passer, så ikke bli skuffet og lei deg. Det er bedre at valpen får sitte i gruppa, se på de andre, være rolig sammen med deg og føle seg trygg (eller kanskje den er for oppspilt og bare trenger trening i å være rolig blant andre). Det er også sosialisering. Og GULL verdt! Bare det å få gå i terreng, være på en ukjent plass, bade i en sølepytt, snuse inn nye lukter er berikende for utviklingen.

Og det kan jo fort dukke opp andre ting på slippet også…. Som en bjørn…… Selv om det kanskje ikke hadde vært de helt optimale forholdene…

Og jeg som trodde sikkert at det kanskje var en …. BJØRN!!!!!

Men så var det bare en Nuffe….

I dag har jeg fått trent Saga på mange nyttige ting. Hun har blitt passet på og håndtert av andre (siden jeg har vært med på tur med alle gruppene), hun har trent på å være trygg i bilen / buret (sammen med to andre søsken, men også alene), hun har lekt med sine søsken og fått en tur med mor Humla og bestefar Sheriff (de er bare 9 uker og for små til å bli introdusert for nye valper siden de var noen uker eldre), hun har trent på å vente i bil, sove i bil, kjøre bil til og fra (1 time hver vei) – så dagen har vært super! Og selv om hun ikke hadde fått lekt med noen, så hadde alt det andre hun har vært med på vært så verdifullt, at jeg hadde vært kjempefornøyd med treningen! 

Flere hagefester kommer! 

Og er du en hundeskole som vil lære om «valpeslipp», så ta kontakt! Jeg kjører gjerne kurs i det optimale slippet, valpens språk og behov og organisering av hagefester! 

Noe ender og noe starter….

Kelsie

For noen få uker siden valgte vi å la Kelsie slippe. Hun ble litt eldre enn jeg forventet, men mye yngre enn jeg håpet. Kelsie røk korsbåndet da hun var 12 uker og måtte holdes i ro i flere uker. Hun mistet nesten all sosialisering (selv om vi hadde fått gjort mye på de først 4 ukene jeg hadde henne) og miljøtrening. Til tross for dette, ble hun en fin hund. Veldig snill, men med litt skadelidende antenner. Andre hunder ble en utfordring for henne og selv om hun var snill som dagen, så hadde hun noen fikse ideer hvordan hundemøter skulle foregå og håndteres. Hun skulle riktignok bli en førerhund, men korsbåndet satt en stopper for det.

Utover det var det lite å klage på. Hun fikk nesten 8 år sammen med mange som elsket den lille raringen og de siste årene bodde hun sammen med sønnen min, Martin og hans samboer, Maja. Etterhvert var benet det minste problemet når det kom til hennes helse. Allergi og kløe ble hennes hverdag og det siste veterinærbesøket bekreftet vår avgjørelse. Det beste var at hun fikk slippe. 

Å miste en hund er alltid en vond opplevelse. Maja og jeg tok den tunge turen ned til veterinæren og sammen delte vi tårer, opplevelsen og historiene om «Kesse». Å gå fra den svarte, pelskledde kroppen var trist og det står i sterk kontrast til fredagstrafikken utenfor og livet som er akkurat som før. For alle andre.

Kelsie og Lykke

Et par uker etterpå var jeg på et privat fotooppdrag. Min kusine er oppdretter av Working Springer spaniels og jeg skulle fotografere 8 herlige valper. De var 7 uker og for en fotoglad er det jo rene delikatessebutikken og fotografere sånne! I våres tinget jeg på en av valpene. Men ting kom i veien og jeg sa fra meg valpen. Jeg hadde vel vært på besøk et lite minutt, før jeg fikk spørsmålet om jeg ville ha en tispe som var avbestilt en time før jeg kom. 

En av tispevalpene – Nanki –  hadde hengt rundt meg alle gangene jeg hadde vært på besøk tidligere. Den samme valpen dukket opp gang på gang og jeg bet meg merke i henne. Nå måtte jeg jo se på henne med nye øyne. Det samme måtte jeg gjøre med de andre . Hvis en av dem skulle bli min….Eller rettere sagt; siden en av dem skulle bli min…

Jeg har jo tro på skjebnen og at ingenting er tilfeldig. Jeg vet egentlig ikke hvem som valgte hvem, men jeg har en følelse at denne gangen valgte valpen meg.  Hun hadde brukt noen uker på å sjarmere seg inn i hjertet mitt og det kunne jo ikke bli noen andre enn henne (jeg brukte ca 2 sekunder på å bestemme meg, men lot som jeg tenkte på det minst en dag…). 

Jeg bestemte meg raskt for navnet «Liten». Litt fordi hun faktisk var liten og også fordi jeg allerede har en hund som heter Lykke. Oppdretteren (som er min kusine med familie) syntes navnet var fælt. De mente det var det stussligste adjektivet som finnes og dermed var navnkrigen igang (med glimt i øyet og masse humor). Henrik (min flotte kjæreste) var mest bekymret for om Liten var oppkalt etter han og jeg tror ikke han så veldig frem til heller å stå å rope Liiiiiten ute i tussemørket… 

Å si «hadet» er alltid litt rart
Nestor

Etter litt frem og tilbake, datt navnet Saga  ned i hodet vårt. Saga var navnet på min første hunds mamma. Saga er også en av de første elgkalvene jeg jobbet med. Og Saga er hovedpersonen i en av våre favorittserier; «Broen»….. Så dermed gikk det fra  «Liten» til «Saga». Det er mye som skjer fremover og kanskje navnet ikke var så tilfeldig likevel. På 1800-tallet ble Såga oppfattet Saga og derav oppfattet som en gudinne for historieskrivningen….  

Vi er i gang med trening. Nå er jobben å bygge tillit og samarbeid, lære å lære og bli kjent. Hun skal bli kjent med førstedamen i huset; Lykke og rutiner skal på plass. Det er en lang vei fremover til en harmonisk hund. Historieskrivingen er i gang og så får vi se hvordan det går med både hund og historie :-).På kort tid endte en historie og en ny startet. Det er vel sånn livet er…

Tillit er roten til alt godt…

gaupeunger 2020 2

Gaupeungene er 6 uker og det er på tide å chippe dem. Ingrid er 10 år og har nå sitt 4. kull; trillinger! Bare det i seg selv er et lite eventyr! Vi har begynt jobben med å gjøre de trygge på mennesker så de kan få et godt liv i parken vår og ikke føle stress eller ubehag rundt besøkende som vil se på dem og besøke dem inne i hegnet. 

Denne jobben er like viktig som den er tidkrevende og trygghet og tillit er basen i vår relasjon til dyra. En ting er å trygge ungene. En annen ting er å beholde tilliten til Ingrid slik at hun fortsatt er villig til å la oss være sammen med henne og ungene. Derfor er det viktig at chippingen av ungene foregår uten at Ingrid skal bli usikker på oss. Og det er også grunnen til av vi bedøver henne slik at vi kan gjøre jobben vår med ungene uten at hun blir stresset og at uten at tillitskontoen tappes.

Denne gangen gikk det ikke helt som planlagt. Pilen traff i bindevevet og hun ble ikke bedøvet tilstrekkelig. Ingen ved sine fulle fem henter ut unger fra en våken gaupemor, så vi innså at vi måtte vente til dagen etter før vi prøvde på ny. I det vi skulle til å avlyse chippingen, forlot Ingrid plutselig ungene og gikk i ande enden av hegnet. Ungene ble liggende igjen og etter en kjapp rådføring ble vi enige om å chippe ungene – til tross for at  Ingrid var våken og inne i hegnet. Vi ble enige om at vi stoppet arbeidet umiddelbart hvis hun kom tilbake og takke pent for lånet av ungene. Men Ingrid kom ikke tilbake og alle 3 ungene fikk chipp i nakken og erklært som 2 hanner og 1 hunn. 

112133716_929697717454946_2850286115350352284_n

Foto: Laila Risto

Ingrid hadde lagt seg til ved huset hvor ungene er født – og så langt oppvokst. Vi la ungene i huset og trakk oss unna. Håpet var at Ingrid skulle gå inn til ungene og at mor og unger kunne gjenforenes trygt og godt. Men sånn gikk det ikke. 

Ungene var ute av huset på et lite blunk og begynte å gå langs gjerdet. Ingrid reiste seg opp og gikk i andre enden av henget. Gjenforeningsplanen gikk rett i vasken. Gode råd ble straks dyre og jeg bestemte meg for å ta med ungene bort til henne og legge de så nær jeg kunne. Jeg har gjort det tidligere med et tidligere kull og da aksepterte hun det. Men hun virker litt «skarpere i kanten» i år, så jeg var ikke like skråsikker på at hun ville akseptere at jeg bar ungene hennes bort til henne. Det kunne jo hende hun hadde en annen oppfatning av situasjonen enn den hensikten jeg hadde og trodde at jeg tok dem istedenfor at jeg ville levere dem til henne.

Jeg satt ungene ned en meter fra henne og regnet med at de ville løpe til henne. Men det gjorde de ikke….

Istedenfor å gå til moren, snudde de og fulgte etter oss. Christien og jeg prøvde å gå i fra dem, men de var kjappe til beins og fulgte etter oss. Om ikke Ingrid hadde misforstått situasjonen før, så var det en større sjanse nå…

Men Ingrid stoler på meg. Det fikk jeg bevist i dag. Hun gikk etter oss – eller det vil sammen med oss – og gjetet ungene i forsøk på å få dem til å følge henne. Vi stoppet like gjerne opp da det å gå fra ungene var nytteløst og sto plutselig med 3 unger gående rundt bena og en gaupemamma som ikke hadde andre hensikter enn å være med ungene sine. Hun var helt rolig og vandret rundt oss og med oss før hun tilslutt hentet en unge i nakken og bar den med seg. Da fulgte de to andre etter og gaupefamilien var gjenforent – om enn på en litt annen måte enn slik vi planla den. På andre siden av gjerdet sto flere av våre overnattingsgjester og beundret denne fantastiske gaupemoren som tillot vårt nærvær av ungene med en slik ro. 

gaupeunger 2020 1

Cristien beskriver det slik:

Opplevelsen inne hos gaupene var akkurat det: en opplevelse. Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått tilliten fra både Gro og Ingrid til å være på hennes område. De øyeblikkene vi delte sammen kommer jeg til å huske og mimre om i lang lang tid framover. Gro stolte på magefølelsen og det førte til at vi fikk bære tre gaupeunger og levere de rett tilbake foran Ingrid. Jeg kommer aldri til å glemme blikket hennes da hun så ungene: hun blunket og holdt hodet lavt rettet mot oss. I det øyeblikket hun så ungene så utvidet pupillene seg og kroppen ble stram. Det var litt som om hun oppdaget at de krøp rundt våre ben først da. Da tok mamma kontrollen over ungene tilbake ved å ta en i munnen og bære den tilbake til huset. De to andre fulgte pent etter. Det beviste til oss at hun har full tillit til oss samtidig som hun har et sterkt morsinstinkt. Vårt arbeid var gjort: gaupeungene var chippet, og mamma og barna var sammen igjen.

Dette har enda en gang bevist at Gro har utrolig mye kunnskap i tillegg til en gave man ikke kan lese seg opp til: intuisjon og kjennskap. Det sterke båndet mellom menneske og dyr blir alltid veldig tydelig når vi er inne hos rovdyrene våre. Den styrken er utrolig fin å se og det blir en vakker ting å bære med seg for resten av livet.

Christien Kossen utdanner seg innen dyr og jobber hos oss i sommer. Hun er 22 år og student. Jeg håper at denne opplevelsen inspirerer til å få forståelse for dyr på et dypere plan og forståelse for at tillit må ligge i bunnen av enhver relasjon. Det samme håper jeg våre overnattingsgjester fikk med seg. At ved å respektere dyrene, ha forståelse for deres språk og behov og bygge tillit over tid  – så vil nettopp slike ting være mulig.

Takk til alle dyra jeg får jobbe med og alt dere lærer meg. Og alt dere gir meg. Jeg er dere evig takknemlig!

gaupeunger 2020 6

Ja, ja – så var det 1. april igjen….

92055241_10156735702760047_3844916188656173056_o

Nok en gang har jeg fått meg en god latter og mange gikk rett på limpinnen..

Koronasituasjonen har skapt problemer for mange og som kjent har vi fått ekstremt strenge restriksjoner ang smitte. Det har ført til at jeg har stått i en utfordrende jobbsituasjon – ikke bare når det gjelder hunder, men også min gamle jobb på Langedrag. Samme dag da alt ble stengt – inkl. dyreparken han bor i – ble en av våre ulver bedøvd og send til utredning for et tannproblem på en spesialklinikk i Oslo.

Siden jeg bor i Drammen og har jobbet med denne ulven i 11 år, så tok jeg på meg jobben å frakte ulven ned til klinikken. Alt gikk bra, men vi fikk ikke tillatelse til å reise tilbake og vi sto med et problem som var så og si uløselig. Alle organer ble involvert og NINA og SNO kom på banen. Vi fikk tilgang på en innhegning som kunne brukes inntil videre og Mattilsynet gav oss en begrenset tillatelse til å holde ulven i hegnet her i Drammen.

Jeg har nå jobbet ekstra mye med ulven som jeg allerede hadde et godt forhold til og i går introduserte vi han for de andre hundene så han ikke skulle gå alene. Det gikk over all forventning. Hver dag har vi vandret med han i hegnet og i går fikk han selskap. Det var med hjertet i halsen, men nå ser det ut til at alt går bra. Så fort koronasituasjonen er løst, så blir han igjen en del av gruppa på 3 i dyreparken

 

Så når natten nærmet seg, så var det bare å innrømme:

Ja, ja – så var det 1. April igjen😊. Ulvehistorien jeg la ut i dag var nok bare tull. Ulven på filmen heter riktignok Varg, men er nok en helt vanlig husky ….

2764.png

Livsfilosofi en mandags morgen

gro og rev

Jeg er så takknemlig for alle jeg møter på min vei! Noen trekkes jeg mot. Andre skyver jeg unna. Jeg lærer og inspireres hele tiden. Og jeg har ett mål; jeg vil aldri bli utlært!

Mitt verdigrunnlag står sterkere og sterkere og er et filter for metodevalg. Utover det prøver jeg å være åpen, men må dessverre ha selvinnsikt nok til å beskrive meg seg som ”rund som en firkant”. Jeg prøver å gå egne veier, men følger allikevel stier som er godt merket. Jeg tør allikevel å ta av stien av og til og ta turen ut i ukjent terreng; både fordi det er nødvendig og fordi det er spennende. Og det fører som regel til nye utsikter. Ikke alltid de vakreste og mest spektakulære, men uansett en utsikt – eller innsikt. Og noe har jeg lært:

– Det er ikke alltid man er på rett vei selv om det er stor trafikk…
– Tvil dreper flere drømmer enn fiasko noensinne vil
– Når en person begynner med å si: «Det er mulig jeg tar feil», kan du være temmelig sikker på at han er overbevist om at han har rett.
– Gammel nok til å vite bedre, ung nok til å gi faen..!
– Går man på trynet, så går det i iallfall fremover…..
– For de som forstår, er ingen forklaring nødvendig, for de som ikke forstår, er ingen forklaring mulig.
– Alle er kloke. Noen før og noen etterpå.

Det var mandagens jungelord!

Kurs i nord; blant flinke folk og en forsiktig banditt!

Kirkenes 5

Siberian Husky i siget (Du kan spille på husky`n (husken))

En fantastisk tur til Kirkenes er over. Takk for at vi blir tatt så godt i mot og at vi ble invitert tilbake! Denne gangen holdt vi 2 kurs over 4 dager og hadde 16 flotte ekvipasjer som vi skulle lære søksarbeid på ulike nivåer. 

Eksotisk tur for meg som er en stedbunden eremitt med en flyskrekk over snittet. Foruten å trene hund ( som jeg eeeelsker) så blir det en liten ekstraspiss på turen når vi spiser god mat, svartlista arter selges for 2000.- kroner stykket, ser (og bruker) elsparkesykler i ENDA mer miljøvennelige utgaver (spark) og at alt er skiltet på norsk og russisk (og at Mac`n gikk over i russisk tidssone)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I august 2019 hadde vi 8 av dem på nybegynnerkurs. Og denne gangen skulle vi ta de videre og komme i gang med videregående søkstrening. Mange ulike raser stilte; blant annet alaska husky, siberian husky, boxer, blanding,  Rhodesian Ridgeback, labrador – alt fra yngre hunder til senior. Første dagen ble en «ryddedag» så vi fikk litt orden på barnesykdommer (banesykdommer) som hadde utviklet seg siden sist. Dag nr 2 gikk læringskurven i taket og kassesøk, banesøk, objektsøk og romsøk gikk som en lek. Vi var imponert over hva de fikk til på 2 dager! Eiere med engasjement, begeistring og gode ferdigheter – samt belønningsvillige hunder – gjorde underverker! 

Kirkenes 2

Lørdag og søndag sto 8 nye ekvipasjer klare og målet var å lære «nybegynnerne» luktemnet og å komme i gang med søket. Også her var det store variasjoner i raser; blant annet Alaska husky, collie, vorsteh, blanding, golden, tervueren og shiba inu. Denne gruppen stilte med mange fordeler; gode ferdigheter innen hundetrening, belønningsvillige hunder og hunder som er trent og vant til å lære. Det er ikke ofte læringen går SÅ fort som denne gangen. Da vi kom til lunsj dag 2, var alle hundene gjennom hele banen og de fleste hadde kommet godt i gang med markeringen. Etter da var det bare å øke på med forstyrrende lukter, miniromsøk og ekstra forstyrrelser og «belastninger». 

Hundene hadde jo sine ting. Noen var litt i overkant kreative og dro gammel erfaring inn i treningen. Sånn som hundre ting å gjøre med en planke (altså bakpartskkontroll), touch (som endte opp i dytt nesa så fort du kan på alle boksene du ser) og løp rundt  alt som står på gulvet (fordi man er trent til å løpe rundt kjegler). Noen var litt redde for mennesker, underlag og miljø. Tiltross for dette, kom de i mål. Og jeg må jo innrømme at når hunder klarer ting «til tross for» og ikke nødvendigvis «på grunn av» så får jeg kjapt noen tårer i øynene (gledestårer altså).Man kan velge innfallsvinkler på å løse utfordringer i treningen; enten prøve å få hunden til å slutte å gjøre ting vi ikke vil eller å få hunden til å begynne gjøre ting vi liker. Vi er på det siste alternativet og ingen skal beskylde oss for å være lite kreative…

Et lite ekstra inntrykk gjorde vorstehhannen «Banditt». Det var en forsiktig banditt som entret lokalet. Synonymer til banditt er tyv, lovbryter, voldsmann, kaprer, korsar, bankrøver, mafioso, pirat, ransmann, viking, skurk, kjeltring, raner, forbryter, gangster, plyndrer, bandemedlem, lovovertreder, røver, landeveisrøver, stimann, og sjørøver. Han er en råtass på jakt og i sin egen, trygge hverdag og kan nok være en skikkelig gangster i fjellheimen. . Men han synes mennesker er skumle så her var han verdens snilleste banditt med skjegg og bart og et par bekymringsrynker i panna. 

Han fikk sitt eget rom inne så han kunne få trene uten mange mennesker rundt. Han hadde med seg en forkunnskap han var VELDIG flink til; snutetarget i hånden. Nå kan jeg verken spå i kaffegrut eller i krystallkuler, men det ante meg at han ville finne en ny target i boksen vi presenterte for han…Og det fikk vi. Hver boks ble bare en ny target og selv om vi proppet den med te og bygde kriterier etter beste evne, timet med største presisjon, ga de beste belønninger vi kunne finne – så holdt han pusten og sto i en perfekt markering uten et eneste innsug av hverken te eller oksygen forøvrig…

Det er godt å ha med seg en god kollega, så vi diskuterte bandittcaset gjennom kvelden og kom frem til at ofte er det enkle det beste…  Første økt dag nummer to skulle løsningen vi hadde klekket ut praktiseres – og etter noen få sekunder (kanskje noen minutter) etterpå, gikk han full bane, null target på annet enn rett boks – og på toppen av alt la vi 5 forstyrrende lukter i banen. «Etterpåklokskapen er hundetreningens onde fetter» (gammelt jungelord fra Drammen) og det eneste ergerlige er at ideen ikke kom før. Det var så fint å se hvordan selvtilliten hans vokste gjennom dagen. Halen kom opp etterhvert som han skjønte gamet og når du har fått en flink eier med på kjøpet, så vil jo sola alltid skinne i Kirkenes :-).

Takk for at vi fikk komme og bidra med å trene hunder! Takk for tilliten og at dere tror på vår kunnskap og erfaring. Takk til min gode kollega, Jonas, for faglige innspill og trivelig reiseselskap! Sammen er vi ikke så veldig langt unna dynamitt 🙂 !

Kirkenes 3

Forrige Eldre innlegg