Kelsie (til venstre) er nå snart 10 mnd og har fått sin første løpetid. Ikke at det er en sensasjon i seg selv, men hormonene har nå tatt over all plass i kroppen og hodet er tomt…. Det finnes ikke én på-knapp igjen. Alt er slått av. Det er helt mørkt.
Stakkars Kelsie. Og litt stakkars meg også… Det meste av det som er lært er glemt – eller i alle fall godt skjult – og vi er stort sett ute av trenings-modus. Hun er definitivt ikke klar for noe som helst krav og alt det positive som skjer, tar jeg som et stort bonus. Som for eksempel at hun kommer på innkalling og leverer tilbake det hun bærer på (les: ting hun stjeler) og det at hun husker at «legg deg» betyr at hun skal legge seg i løpet av rimelig tid….
Hun ser nokså forvirret ut selv også. Noen ganger ser hun på meg som om jeg skulle være et fremmed romvesen og andre ganger kikker hun rundt seg som om hun aldri har satt sine poter i dette huset før. Hun er ekstra tullete med husets første-dame (husets eldste hund) og vil sperre veien for henne og legge halsen over nakken hennes og ha en litt stivere hale enn vanlig. Og samtidig slikke munnviker, innvitere til lek og være barnslig og leken. Typisk umoden, ung tenåring….
For 8 mnd siden så hun sånn ut…. og nå er er hun snart en fullvoksen i kroppen, men med et hodet som er bare bittelittegranne eldre enn det som du ser på dette bildet…
Så i dag har vi bare kost oss på skauen med to – og firebente venner. Ingen trening; bare tur, lek og moro. Te, kake, lunsj, kaffe og fotoapparat får tre timer til å fyke avgårde. Fredagskvelden går mot slutten og Kelsie sover godt. Hun har riktignok akkurat spydd – mens vi inntok kveldens middag – men det hører vel med til livet det også. Dagen hadde ikke vært helt den samme – uten hunder 😉
Era – en av Kelsie sine hundevenner 🙂
Gro Saugerud - min blogg 