Sommeren med Kasper, del 6

Revestrek(k)

Mye har skjedd i sommer og Kasper utvikler seg bra. Han er nå kompis med de to andre revene Jesper og Jonatan og det ser ut som livet er bra for de alle tre. Jesper og Jonatan har blitt mye tryggere på mennesker og de er nå alle en del av omvisningen på gården, spiser godbiter fra de besøkende som besøker dem i hegnet og vi er i ferd med å få tre trygge rever.

Vi har gjort oss noen erfaringer underveis og vi forsøker å være åpne om det som er bra og der hvor vi har feilet litt. Det er jo tross alt det vi lærer av. Kasper har oppført seg eksemplarisk hele veien – selv om han selvfølgelig har raptuser som valper flest. For å få trent han mest mulig, har vi knyttet fôringen opp til trening og all mat han har spist, har mer eller mindre vært lagt til treningsøkter; følge target, stasjonstrening, håndtering, frivillig selepåsett mm. 

For en stund siden, da han skulle bli tatt inn i sitt lille natthegn, skulle han ha siste trening / fôringsøkt. Matten sto som vanlig rett utenfor døren og han var tydelig sulten. Han prøvde å smette ut av døren for å ta maten, men ble hindret av treneren. Bare helt rolig og udramatisk; uten noen form for korreksjon. Det er første gang han har vist seg fra en annen side. Han «flippet helt ut» (ikke noe godt faguttrykk…) og beit i hender og jakke og ble helt krakilsk (ikke så godt faguttrykk det heller…). En helt ny side, krever en helt ny plan…

Vi diskuterte litt frem og tilbake og ble enige om å legge treningen litt på is og bare fôre han på en ordinær måte. Dette mest for å sikre at han fikk i seg nok mat og at vi ikke risikerte at han ble utsatt for deprivasjon. Vi måtte sikre at han hadde sine basale behov dekket og at vi ikke kom i en konfliktsituasjon med han om ressurser. Da fikk vi heller la det gå på bekostning av treningen (han lar seg ikke trene hvis han ikke er sulten). Vi la også opp en plan at vi skulle jobbe med protected contact (se forklaring her)  i tiden fremover til vi fikk kartlagt om dette var noe som handlet om mat og matforsvar eller om det var noe annet. 

Etter noen strategiendringer (fôring) er vi tilbake til der vi var; en snill og grei ungrev som ikke har vist tegn til samme atferd siden. Det skjedde kun den ene gangen og han er tilbake som sitt «gamle» jeg. 

Siden sist har han igjen gitt tilbake for alle trening som er gjort. Han har fått en ny vaksine siden han er eksponert for Arja. I tillegg har han fått vaksine mot kennelhoste. Denne gangen fikk vi bruk for det vi har trent; sprøyte i nakken. Vi hadde ikke trent på vaksine med dråper i nesen (kennelhoste), så da ble det bestikkelser og avledning som var strategien, men han besto også denne med glans. Det er moro å imponere veterinærene med en rev som er flinkere enn hunder flest. Vi blir jo imponert selv også! 

Foto: Astrid Tætti Eidal

Foto: Astrid Tætti Eidal

Kennelhostevaksine. Foto: Astrid Tætti Eidal

Han sjarmerer oss, turistene  og journalister. Dagsavisen Fremtiden lagde en artikkel om han (se filmen her) og NRK kom på besøk og lot seg imponere av både rev og hund (se / hør radioprogrammet her). Jeg tror han er fornøyd med livet sitt. Det kunne jo endt på en åker i Trøndelag. Noen før oss sto for førstehjelpen. Vi for resten. Og jeg håper han fortsetter i samme steam som nå og forblir en lykkelig rev på Langedrag!

Sommeren med Kasper, del 5

Denne gangen handler bloggen om hvordan det går med de 3 røverne Kasper, Jesper og Jonatan. Det gikk ikke helt som vi trodde – men endte bedre enn vi fryktet. 

Jeg MÅTTE bar opp for å hilse på revene igjen! Det er et par uker siden sist og nå var det på tide å ta turen opp igjen. Før jeg begynte på mitt «vanlige» liv her hjemme, introduserte vi revene for hverandre. Aldersforskjellen er  på kanskje 6 – 8 uker, så vi måtte prøve å finne den beste tiden for å slippe de sammen. Kasper er jo en rødrev og de to andre er fjellrever, så det var jo ikke gitt at dette skulle gå knirkefritt. Selv om de er valper alle tre. 

Første gangen gikk det kjempebra! Se filmen her.

I det lille hegnet utspant det seg en liten idyll og vi var utrolig lettet over at «sammenslåingen» hadde gått så bra! De hadde jo levd på hver sin side av hegnet (fjellrevene i et mindre hegn inne i det store hegnet) og lekt sammen på hver sin side av gjerdet. «Å leke» er jo strengt talt en tolkning fra vår side. Mulig de bare var nysgjerrige og jaktet på hverandre. Men vi opplevde det uansett som en positiv interaksjon dem i mellom. 

Neste gang – dagen etter – gikk ikke fullt så bra… Vi åpnet opp for revene så alle kunne være i det store hegnet, men da trådde nye mekanismer inn. Det var som om villdyret våknet i Kasper og han begynte å jakte på de noe mindre fjellrevene. Vi tok en liten timeout og satt de tilbake i det lille hegnet, men i mellomtiden våknet villdyret i dem alle og Kasper syntes ikke det var noe moro å være en rev blant rever. Det var mye tryggere å være en rev blant bare Arja… 

Det ble noen dager tenkepause. Vi trodde jo at det var Kasper som skulle bli en utfordring fordi han var eldre, større – og en rødrev. Men det viste seg at Kasper var nok litt reddere for de andre revene enn vi trodde. Jesper er en liten tøffing og overrumplet nok Kasper litegrann. Men Kasper er jo nysgjerrig og det er en drivkraft i seg selv…

Gjerdet inn til de andre valpene er ikke så høyt, så en dag hadde Kasper fikset ting selv. Han hadde  klatret over gjerdet og da vi kom inn i hegnet hadde de tre blitt gode venner. Så da slapp vi opp ut til storhegnet og vipps så hadde de ordnet ting på egenhånd uten innblanding fra oss som trodde vi visste bedre enn revene selv…

Arja hadde nå vært barnevakt for Kasper i lang tid. Og nå skulle hun plutselig være barnevakt for to til. Arja er en klok hund og jeg tror hun forsto at det nå ikke var behov for henne lenger. De 3 valpene hadde hverandre, var gode venner, sov sammen i hiet og lekte sammen (nesten) hele dagen. Så da hoppet hun like gjerne over gjerdet og sa opp sommerjobben som revevakt. Arja skal få de beste referanser fra oss og uansett hvilken sommerjobb hun får eller tar neste år, så blir det er rungende JA fra vår side. Hennes hunde-CV er gullkantet og kan ikke overgås av noen.

I neste blogg skal jeg fortelle om Kasper som har fått vaksine – både i nesa og i nakken. Og hvordan treningen går. Det er bare å glede seg!

Sommeren med Kasper, del 4

For noen dager siden tok jeg turen til Langedrag for å kose meg litt med revene Kasper, Jesper og Jonatan. Jeg har skrevet om Kasper i 3 andre blogginnlegg, så denne er en oppdatering hvordan det går med valpene. Siden forrige gang har han hatt besøk av journalister, vært hos veterinær og fått nye lekekompiser! Og Arja har sagt opp jobben som barnevakt…. Denne bloggen handler om Kaspers tur til veterinæren for kastrering. 

Forrige gang jeg var med Kasper, så jobbet vi med tilvenning av fjellrevvalpene (Jesper og Jonatan) og han fikk en tur til veterinæren i Rødberg for å bli kastrert. I hele sommer har vi jobbet med han for blant annet at fremtidige medisinske behandlinger skal gå lett og stressfritt. Og ikke minst; for at han ikke skal være redd. 

Kasper har det bedre som kasterat. I fremtiden skal han få gå sammen med de andre revene og vi har bare gode erfaringer med å kastrere hannene. Det handler jo selvfølgelig om å hindre uønska parringer, men atferden påvirkes også positivt i forhold til hverandre. 

Frem til den store dagen, trente vi han på tilvenning av sprøyte og lett håndtering. Han er fortrolig med å sitte på armen, så det var et godt utgangspunkt siden vi ikke hadde etablert stasjonstreningen 100 %. Det er viktig at han ikke blir holdt fast, men at alt er frivillig. Derfor gjorde vi følgende rutiner:

1: Han skulle frivillig la seg løfte 

2: Han skal frivillig sitte på armen

3: Vi jobbet med rutiner for å forberede han på sprøytestikk i nakken.

For at du skal kunne følge oss på metode og tankesett, utfordrer vi deg på Husbandy Challenge / vaksine! Sjekk denne linken og bli med! Vi skal delta med Kasper og trekkhundene våre!

Det var fire ting vi ikke fikk forberedt han på: 

• å være i transportbur (men har har god erfaring med det siden han var bitteliten, men det er ikke vedlikeholdt)
• gå frivillig inn i buret
• kjøre bil (selv om han har kommet helt fra Trøndelag og har erfaring fra før)
• og ikke minst; at han skulle til et nytt sted (veterinærkontoret)

Til tross for at vi ikke hadde fått trent på alle momenter, gikk det veldig bra. Buret så ut til å fungere veldig bra og han var rolig i de 30 minuttene som bilturen varte. Arja var selvfølgelig med og satt sammen med han ved siden av buret. Hun var med på alt og var en viktig støttespiller for Kasper. Eneste merkbare forandringen var at han ikke ville ta godbiter da han kom ned til veterinærkontoret. Vi tolket det slik at han var litt stresset – noe som ikke er det minste rart. 

Mennesker er han jo fortrolig med, så veterinæren gikk veldig bra. Men vi hadde gjort en liten miss med tilvenningen av sprøyte… Den skulle ikke settes i nakken (vi hadde primært hatt fokus på  vaksine), men i låret…. Vi mistet også muligheten for å bruke vår trente prosedyre med klikk / belønn, da han ikke ville ta mat. 

Siden han er nokså gjennomtrent i rutiner, så lagde vi kjapt en plan B. Han satt på armen til Anne Grete, jeg jobbet med vanlig rutine, men byttet fra nakke til lår. Vi markerte med en belønningsmarkør og lot matbelønningen utgå. Etter noen få repetisjoner, tok dyrlegen over og kunne raskt sette sprøyten i låret hans. Jeg avledet litt med å klø han litt – for vil ville for enhver pris unngår en fryktreaksjon fra hans side. Etter noen sekunder sovnet han og etter en liten stund på operasjonsbordet var han ferdig.

Se filmen av hvordan det gikk med besøket hos dyrlegen her:

Operasjonene gikk kjempebra og dagene som fulgte var uten anmerkninger. Ikke ett eneste problem har dukket opp i kjølevannet av kastreringen. I neste blogg skal jeg fortelle om Kaspers nye kompiser og Arja sin oppsigelse som barnevakt!