Mission Possible

 

_DSC9638Det har gått 11 dager siden elgkalven Raptus kom hit til Langedrag. Jeg har fått følge han daglig i hans tilvenningsprosess her på gården og han har gjort store framskritt.

For de av dere som ikke kjenner historien, så ble Raptus fanget inn ved Bauhaus i Lier da moren var blitt påkjørt og drept. Privatpersoner og ansatte på Bauhaus engasjerte seg i kalven som løp rundt; livredd og på jakt etter moren. Kalven hadde vært alene i 15 timer da de fikk fanget den inn og han ble satt i et midlertidig ”forsterhjem” i en stall i Asker.

I forrige blogg fortalte jeg om mitt eget engasjement i saken (les bloggen her). Jeg kontaktet Miljødirektoratet da MD hadde sagt nei til å gi kalven en sjanse – og kun gitt grønt lys for avlivning. Langedrag hadde søknad inne og sto klare til å ta i mot kalven og avisene dekket saken med stor iver. Dette engasjerte ”grasrota” og ingen kunne forstå hvorfor avlivning i det hele tatt var vurdert siden kalven var frisk og et naturpark sto klar med plass og ekspertise.

_DSC9673

I 9 døgn bodde han hos hestejentene i Asker. Vi hadde vært og veiledet dem i forhold til fôring og stell og de tok jobben på alvor. 24/7 døgnvakt var nødvendig samt fôring hver 3. time. Det krevde en stab av frivillige og stallfolket bidro på alle plan.

Jeg kjempet i like mange døgn for å få et ja fra MD. Og torsdag hadde jeg en lang samtale med Grønvik i Miljødirektoratets Arts – og vannavdeling og samtalen var både hyggelig, informativ og konstruktiv. Uten alt for mange kjedelige detaljer ; søknaden kom til å bli innvilget og Raptus skulle få sin sjanse på Langedrag!

_DSC9373

Lørdag kom Raptus til gården – i følge med 10 fosterforeldre! Han skulle bo hos Anne Grete og skulle bli den 4. kalven i rekka med soveplass i stua. 1. kvelden på ny plass ble en slitsom opplevelse. Alt var nytt og han brukte lang tid på å roe seg. Likedan det neste døgnet. Han var helt avhengig av tilsyn hele tiden og viste sterk seperasjonsangst hvis han ble forlatt for bare noen sekunder. Så dette krevde bemanning og innsats på høyt nivå!

_DSC9999

Etter et par døgn, hadde han funnet seg mer til rette. Han hadde fått sin faste plass foran peisen og Anne Grete sov med han i stua. Etter et par dager ble han introdusert for hunden Arja; noe han syntes var veldig skummelt. Men Arja løste saken på egenlabb som den rutinerte elghunden hun er! Hun har tross alt vokst opp med due, rådyr, elgkalver og villsvin – så hun tok elgens reaksjon med knusende ro.

Kalven hadde lagt seg til foran peisen og spiste på litt kvist. Arja la seg noen meter unna og kom sakte men sikkert nærmere kalven. Til slutt lå hun så nær at hun også begynte å tygge litt på kvister og blad; samtidig som hun slikket kalven – tilfeldigvis og en gang i blant – på mulen. Det tok ikke lang tid før kalven ble fortrolig med henne og tilvenningen hadde foregått helt uten menneskets innblanding.

De to siste dagene har gjort underverket for kalven. Det er viktig at den føler seg trygg i livet her på Langedrag og den må derfor eksponeres for litt mer enn elger flest. Raptus er nå med i peisestua på samlinger, han ligger på kontoret, han er med på turer og han følger nå Anne Grete og Arja i ”tykt og tynt”. Morten – en annen ansatt på Langedrag – engasjerer seg også sterkt i kalven og kalven vet å gi tilbake.

_DSC9753

Fra å være morløs, livredd og forlatt har han nå fått en ny mulighet på Langedrag. Han har en tobent ”mamma” gjennom Anne Grete, en ”pappa” via Morten og mange tanter og onkler via de andre ansatte som passer på han. Han har til og med en liten ”familie” i Asker som savner han veldig og som allerede har kommet på besøk for å hilse på han.

Det var mange som var med på redningsoperasjonen; stalljentene bisto med pleie, plass og stell, jeg tok kampen med byråkratiet – og Langedrag sto parat til å ta den i mot hvis direktoratet sa ja. En blanding av varme hjerter og saklig diskusjoner førte fram. Bedre kunne det ikke gå!

Grunnen til at denne saken fikk så stor betydning for meg, var avlivning av en elgkalv en uke tidligere. Elgkalven ble funnet ved siden av en død elgmor og denne ble også forsøkt reddet på tilsvarende måte som Raptus. Men i dette tilfellet fikk de blankt avslag fra direktoratet og det hele virket nokså meningsløst.

_DSC0024

Jeg støtter fullt og helt direktoratets formaning og lovens tekst om at det forbudt å ta med ville dyr ut av skogen; selv om man tror at det er for å hjelpe det. Det er strenge krav og føringer – og jeg er sikker på at dette er nødvendig i mange tilfeller. Men hvis direktoratet gir prinsipielle avslag og ikke behandler hver sak individuelt, da setter jeg meg på bakbeina.

Det er ytterst sjeldent at parker som Langedrag kan ta i mot ville dyr, men av og til ser man seg i stand til å kunne si ja. Dersom bemanning, fasiliteter og kunnskap om arten foreligger, så ser jeg ingen grunn til nei fra direktoratets side. Smittehensyn og sykdom skal selvfølgelig hensynstas, men dette er jo også parkene vel så interessert i som direktoratet selv.

Jeg tror det er viktig at direktorat og Viltnemnd oppleves som en samarbeidspartner og ikke som en motstander innenfor hjelpeplikt og dyrevern. Gjennom mange år i dyrevernsnemd og som ansatt i en naturpark, opplever jeg at folk flest vegrer seg for å melde fra om tilsvarende funn som dette.

Jeg har fått tilgang til alle fakta rundt avlivningen av elgkalven uken før min egen lille aksjon satte i gang. Og det var denne kalvens avlivning som på sett og viss reddet Raptus. Men de som sto opp i det og fikk møte byråkratiets panservogn, sendte en lang mail med denne avslutningen:

Med en slik hendelse som skjedde den 3/6-16 i minne i lang tid framover, er det mye som skal til å melde fra om lignende saker ved eventuelt senere anledning.

 Ved en litt annen informasjon, imøtekommenhet og praksis fra direktorat og Viltnemnd, vil man kanskje få tilbake tilliten fra ”grasrota”. Man forstår jo at ikke alle dyr og dyreunger kan reddes og at i mange tilfeller vil avlivning være det eneste rette. Det meningsløse er de gangene det finnes en annen mulighet; da bør veien til et ja være kort.

Raptus har det bra her og lever nok et liv som er nokså fjernt det livet han ville fått som en vill elg i Lierskogene. Vi håper han vil trives her og finne seg godt til rette på ”Anderledesgården” som vi alle er så glade i!

_DSC9981

 

Når ting ser svart ut – da ser jeg rødt!!!!

Til tider lar jeg meg provosere. Og til tider lar jeg meg provosere til de grader at jeg må skrive et innlegg om det. ”Til tider” er for øyeblikket ”akkurat nå”! Jeg blir rett og slett forbannet når statlige organer krever dyreunger avlivet til tross for at det står et hjelpeapparat klart til å ivareta dem og gjøre et forsøk på å få de til å overleve.

I løpet av den siste uken er jeg blitt kontaktet 2 ganger for bistand og kontaktformidling i forsøk på å redde ville dyreunger. Det 3. tilfellet er jeg blitt gjort kjent ved via andre kanaler.

_DSC4250

Foto: Gro Saugerud / Langedrag

I det første tilfellet gjaldt det 11 andunger hvor moren var påkjørt og drept. Jeg endte opp som ”fostermor” i påvente av at en dyrepark skulle få nødvendige godkjenninger for å kunne ta dem i mot. I dette tilfellet gikk det i andungenes favør og det ble grønt lys for et liv i naturparken.

_DSC7298

Foto: Gro Saugerud / Langedrag

Det andre tilfellet er fra forrige uke da en elgkalv ble funnet ved siden av den døde elgmora. Til tross for nei fra viltnemnda, tok privatpersonen som fant den saken i egne hender, og tok elgkalven med seg hjem. De hadde ikke hjerte til å la kalven ligge igjen for å dø; noe som var instruksen de fikk fra viltnemnda. De tok kontakt med en dyrepark som sa seg villig til å ta i mot kalven med forbehold om at tillatelse ble gitt fra MD.

_DSC4050

Foto: Gro Saugerud / Langedrag

MB gav ikke tillatelse og beordret kalven avlivet umiddelbart. Ett av argumentene var sykdommen CWD.

Sitat: Veterinærinstituttet har, den 3/6-2016, bekreftet det andre tilfellet av Chronic Wasting Disease (CWD) hos elg i Selbu kommune. Elgen ble funnet død i en elv mellom Selbu og Tydal og den hadde i tillegg noen indre skader. Mattilsynet er varslet.

CWD er en velkjent sjukdom hos hjortedyr i Nord-Amerika der den hovedsakelig rammer mulhjort, hvithalehjort, og nordamerikansk kronhjort. Sjukdommen er også påvist hos et mindre antall nordamerikansk elg. I Europa ble sjukdommen påvist for første gang på ei ung, norsk villreinsimle i Nordfjella villreinområde i april i år, og i mai ble den påvist på ei elgku fra Selbu. Det nye tilfellet representerer det tredje påviste tilfellet av CWD hos hjortedyr i Europa. Det er ikke noe som tyder på at CWD kan smitte fra hjortedyr til husdyr eller menneske.

Kilde: http://www.vetinst.no/Nyheter/Chronic-Wasting-Disease-CWD-Andre-tilfellet-av-prionsjukdom-paavist-hos-en-elg-i-Selbu

Det er dette (CWD) som oppgis som hovedgrunn til at parken får avslag til å ta i mot kalvene. Jeg antar at dette vil virke forståelig på folk flest og dermed vil kanskje mange anse det som en fornuftig og nødvendig beslutning.

Men saken har flere sider. I det 2. tilfellet rykket Mattilsynet ut og obduserte den døde elgkua. Hun hadde ikke tegn på CWD eller andre sjukdommer. Privatpersonen var villig til å ta de nødvendige tester av kalven og var beredt til å være fosterhjem for kalven til prøvene ble klare. Det tok kun noen dager.

Til tross for dette, satt MD seg på bakbena og forlangte kalven avlivet umiddelbart. Under sterke protester, ble kalven skutt samme dag.

_DSC4029

Foto: Gro Saugerud / Langedrag

Det 3. tilfellet er dagsferskt og gjelder en elgkalv hvor moren er påkjørt og drept natt til i dag. Viltnemnda foreslo selv å forsøke å fange den inn slik at en dyrepark kunne forsøke å redde den, men da Viltansvarlig i kommunen ringte MD (Miljødirektoratet), fikk denne blankt nei. Viltnemnda er nå ute for å finne den og avlive den – til tross for at en dyrepark står standby og kan ta den i mot.

Jeg er ikke naiv og jeg forstår risiko med alvorlige sjukdommer. Men når det finnes muligheter til at det kan tas prøver, privatpersoner er villig til å ta den økonomiske belastningen og samtidig er villig til å flaske opp kalven inntil videre – da forstår jeg ikke at MD bruker sine byråkratiske midler og muskler til å banke gjennom et veto med blankt avslag.

Bilde 006

Foto fra redningsaksjonen for 7 år siden; Svea

Hva sier dyrevelferdsloven?

Hvis du kommer over et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst , har du plikt til å hjelpe etter dyrevelferdsloven. Dersom du kommer over skadet eller sykt storvilt, er dette en sak for viltnemnda. Som storvilt regnes alle hjortedyr, villsvin, moskusfe, bjørn, ulv, jerv og gaupe.

Alle har hjelpeplikt når de finner dyr som lider, dette er regulert i dyrevelferdsloven. Kommer du over et sykt eller skadet dyr skal du derfor hjelpe det så langt du kan.

Ut fra viltlovgivningen er det som hovedregel forbudt å holde ville dyr i fangenskap. Det er likevel tillatt å ivareta syke eller skadde dyr en kort periode for rehabilitering. Forutsetningen er at dyret raskt kan settes ut igjen og klare seg bra i naturen. Husk at ville dyr lett blir påført ytterligere belastninger ved å være i fangenskap, og at avlivning derfor kan være det beste valget. Du må rådføre deg med veterinær, som kan vurdere riktig behandling og hvor fort dyret kan bli friskt. Du må også melde fra til Mattilsynet hvis du tar vare på et vilt dyr for rehabilitering.

Kilde: http://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/dyrevelferd/nar_dyr_lider/hva_skal_du_gjore_naar_du_kommer_over_et_skadet_dyr.7838

Og hva er det med dette som provoserer meg?

Jeg må si at når det står instanser som har de rette fasiliteter og kompetanse til å ivareta dyret, da finner jeg det merkelig at avlivning står som en bedre løsning. Dyreparker i Skandinavia er ikke kjent for å ha ”dyr for utstilling”, men kan derimot beregnes som en opplysningskanal som både bevarer de enkelte arter og opplyser om dyr, økosystem og gir en bredere og nyansert naturforståelse.

Det er heller ikke sånn at parker kan ta imot alle dyr. Men de kan kanskje redde ett eller noen få. Og da er det i mine øyne skandaløst av MD og beslutte avlivning som eneste utvei.

_DSC3016

Foto: Gro Saugerud / Langedrag; rådyr som er reddet fra morløst liv

MD er et statlig forvaltningsorgan underlagt Klima- og miljødepartementet .MD gjennomfører og gir råd om utvikling av klima- og miljøpolitikken, de er faglig uavhengig; noe som innebærer at de opptrer selvstendig i enkeltsaker de avgjør, når de formidler kunnskap eller gir råd. Samtidig er MD underlagt politisk styring.

MD`s viktigste funksjoner er at de skaffer og formidler miljøinformasjon, utøver og iverksetter forvaltningsmyndighet, styrer og veileder regionalt og kommunalt nivå, gir faglige råd og deltar i internasjonalt miljøarbeid.

Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Om-Miljodirektoratet/

Hvis en hund eller et rovdyr som for eksempel ulv, hadde tatt en elgkalv, hadde det vært ansett som en tragedie og blitt slått stort opp i lokal presse eller i diverse facebookgrupper. Hunden hadde antagelig vært krevd avlivet og ulven skutt. Hvis viltnemnda , MD eller andre instanser beslutter at en elgkalv skal forlates hjelpeløs og for å dø eller avlives på stedet; da er det plutselig en helt annen sak. Kanskje fordi de færreste får rede på det… Forstå det den som kan…

_DSC1263

Foto: Gro Saugerud / Langedrag

Folk skal selvfølgelig ikke oppfordres til å ta dyreunger ut av skogen. De henstilles som regel, av samtlige parker jeg kjenner til, nettopp det motsatte. Men når det er åpenbart at mora er død, da er det en annen sak. Da trer hjelpeplikten inn – og jeg tror fornuftige mennesker velger klokt.

Jeg har vært med på å forsøke å redde flere dyreunger hvor det åpenbart er nødvendig med hjelpetiltak. Noen har vi klart å redde og gitt et godt liv i parken jeg jobbet i. Andre tilfeller har vi ikke lykkes. Det har gitt en god følelse når alle timene som brukes frivillig; til å våke, fôre, stelle og skape trygghet fører fram til et friskt og velfungerende voksent individ. Det har kostet mange tårer de gangen vi ikke har greid det. Men det har vært verdt forsøkene.

_DSC5882

Foto: Gro Saugerud / Langedrag. En av Sveas tvillingkalver.

Mahatma Gandhi sa det slik: «En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.» Hvordan står det da til med oss?

Det kjennes ikke riktig å lukke døra for nødvendige hjelpetiltak når det finnes ressurser og muligheter. Det kjennes faktisk meningsløst. Det kjennes som Davids kamp mot Goliat og det er lett å gi opp kampen; en bløthjerta dyrevenn mot Goliat i sin rustning og skjoldbærer. Jeg velger allikevel å ta opp kampen mot MD. For dette går faktisk ikke an !!!!!!

_DSC3053

Foto: Gro Saugerud / Langedrag