En stor opplevelse med de små…

12 år blant gaupen har gitt enorme opplevelser!

I år har jeg bare skrevet 4 blogginnlegg. Dette er det femte….. De fleste av de få som er skrevet, er følelsesladde; noe som kanskje beskriver 2018 nokså bra. Jeg mistet pappa i kreft og mistet dermed «mannen i mitt liv». I mars er jeg så heldig at jeg treffer den nye «Mannen i mitt liv» og følelser av sorg og savn blander seg med alle de følelser som kommer når et nytt menneske får innpass i hjertet. Mars tok også med seg mer enn menneskemøter. Rett etter pappa`s begravelse, ender jeg opp på sykehuset og skrives ut med diagnosen Vestibularisschwannom (godartet svulst på balansenerven) som skaper masse leven og trøbbel i dagliglivet og en evig følelse av bilsjuke eller veldig mye karusellkjøring…  En diagnose med 21 bokstaver og en diagnose som er nesten umulig å uttale og ikke er så lett å leve med i hverdagen. 

Jeg holder på å finne en rytme og en arbeidsmengde i hverdagen som jeg kan klare. Fra å være en eviggående Duracellkanin, som hadde tusen jern i ilden, måtte tempoet vesentlig ned. Sommeren har vært tøff med en formkurve jeg ikke er vant til. Stress i alle former utløser karusellen og fører til at jeg blir liggende horisontalt i sofa`n og kjenne på at jorda går rundt og en føler at man er ufrivillig med på en dag på Tusenfryd.

Kanskje man blir mer åpen for inntrykk når livet vender og det butter litt? Jeg har alltid hatt et nært forhold til dyr og natur, men nå opplever jeg at jeg er enda nærmere nå. Jeg har drevet hundeskole i 25 år og trent hund og andre arter på heltid. I totalt 36 år har holdt kurs og vært aktiv i «gamet». Jeg har aldri hatt en enhetlig akademisk tilnærming til dyr, men blandet inn «magefølelse» og intuisjon som en viktig ledetråd.

Da jeg begynte å jobbe med ulv, gaupe og andre ville arter for rundt 12 år siden, så utfordret det kunnskapen jeg hadde på mange plan. Det er ikke sånn at bare fordi man kan trene hund, så kan man trene alle andre arter. Det er heller motsatt… Det er mer sånn at dersom du kan trene andre arter, så kan du også trene hund.

For 7 år siden fikk jeg jobbe med det første gaupekullet. Og siden da har jeg fått jobbe med å trygge 8 kull. Målet er ikke at de skal bli tamme eller sosialisert. Men de skal føle trygghet sammen med oss. Det er etter min mening et bedre dyrevelferd for dyr i hegn;  at de ikke er redd for menneskene som skal besøke og se på dem.

Mira sitt første kull gav oss flotte opplevelser. Sønnen min har fått mange unike oppleveler tett på dyra…

I 2006 begynte jeg å jobbe med gauper. Jeg må jo innrømme at jeg er  (eller var) et utpreget hundemenneske og ulvene sto meg nærmere enn kattedyrene. Jeg begynte også å jobbe med ulv samme året og følte meg veldig hjemme med arten. I rundt 4 år følte jeg at gaupene var litt mer «fremmede». Jeg anså de som «språkløse» og som «løse kanoner». I 2010 reiste jeg til Afrika / Zambia og jobbet med et løveprosjekt. Da jobbet jeg «hands on» med løver på 10 og 16 mnd og kom tilbake totalt solgt i kattedyret og med en mye sterkere forståelse av kattedyrene jeg selv jobbet med. Jeg var språkberiket og forsto mye mer av gaupas signaler og væremåte. Og interessen og fascinasjonen av vårt eget kattedyr ble mangedoblet.

Kan aldri glemme dette…

Mira var min første gaupemor med kull som jeg skulle jobbe med. Samtidig hadde Katja 2 unger – så totalt hadde vi 4 unger å jobbe med. Mira har alltid fremstått som en spesiell gaupe. Hun er Dronning i gaupegården. Godt voksen og med en attityde vi damer kan misunne henne. Mira gav meg noen helt unike opplevelser fra da og frem til nå.

En blanding av Mira og Katja sitt kull; en samling på 3 av 4…

(Les om Mira og en av hennes unger; Flekkepus sin skjebne her: https://grosaugerud.wordpress.com/2018/08/07/sterke-dyreopplevelser/ )

I januar hadde jeg en av mine merkeligste opplevelser i ulvegården. Jeg har som tidligere nevnt, jobbet med ulv i 12 år. Jeg har vært inne hos dem tusenvis av ganger og aldri har jeg opplevd tilsvarende som denne dagen i slutten av januar. Jeg skrev en blogg om opplevelsen –  helt uten filter – og denne kan du lese her: https://grosaugerud.wordpress.com/2018/01/27/et-magisk-mote-med-ulvene/

For noen få dager siden, fikk jeg enda en sterk opplevelse blant dyra. Igjen var Mira involvert som så mange ganger før. Hun har – i en alder av 13 år – tjuvparret seg og fått to unger som nå er litt over 3 uker gamle. Hun er enormt tillitsfull. Ikke bare til meg, men til alle guidene hun kjenner og vi kan sitte omtrent oppe i bolet hun har funnet til seg og ungene.

Det som fascinerer med i jobben med disse dyrene, er tilliten vi får. Jeg selv har ikke behov for å ta på de, klappe eller ha fysisk kontakt med de. Når ønsket og spørsmålet melder seg; KAN jeg ta på dem? – så er det bare for å se om tilliten holder. Vil hun tillate mitt nærvær? Vil hun tillate at jeg kan ta på en unge?

Hele prinsippet rundt treningen av dyrene er at dyrene har valg og kontroll på situasjonen. Ber de meg stoppe, så stopper jeg. Og de trenger bare å prate med små bokstaver og ikke med Caps Lock `n på. Dette gjelder alle dyr – men spesielt Mira og Ingrid som har unger akkurat nå. For at dette skal fungere, må man kjenne gaupas (dyrets / artens) språk, kjenne individet og ha en tillitskonto som er stor. Vi stopper aldri dyras uttrykksform ved å irettesette dem på noe vis. Om de hveser, knurrer, slår med halen, får store øyne eller hvordan de velger å uttrykke seg, så er det viktig at de får uttrykke sine følelser og at vi responderer rett. Et ærlig språk gjør det trygt å være blant dyrene. Stopper vi språket, så lager vi farlige situasjoner.

Denne dagen hadde Mira gått fra ungene og kommet opp til fôring og den daglige guidingen på gården. Hun er påpasselig overfor de andre gaupene i hegnet og det er kun to gauper som får innpass rundt bolet; Hugin og Leif. Alle andre holder god avstand og lar Mira og ungene være for seg selv.

Vi var tre stykker som koste oss med en privat tur og fotoshoot blant gaupene. Vi forsøkte å lokke Mira med oss ned til ungene – men hun var fast bestemt på å være igjen blant de andre og spise på fôringsplassen. Vi gikk ned til ungene og tok på oss jobben som «barnevakter» til hun fant det for godt å komme tilbake. Som kjent kan du få en gaupe til å gjøre akkurat det den selv vil….

Jeg satt meg tett ved bolet og hadde ungene på 30-50 cm hold. Jeg hadde tatt med mat til Mira og ventet på at hun skulle komme ned til ungene. Etter noen gode minutter kom hun rolig ned, kom nesten helt bort til meg, hentet maten og satt seg til bare en armlengde fra meg og spiste. Etterhvert gikk hun ned i bolet og la seg til meg ungene – jeg satt fortsatt kun noen titalls centimeter fra dem. Ungene begynte å klatre opp den lille kanten og plutselig var den ene ungen bare 10 cm fra meg. Jeg holdt et øye på Mira, men hun var helt avslappet. Ungen kom bort, snuste på hånden min og var nysgjerrig og tillitsfull.

Den andre ungen var også på vei opp og det så nesten ut som om Mira gav den noen oppmuntrende dytt med snuten. Hun dyttet den mot meg og jeg satt helt rolig og bare tok innover meg alt som skjedde. Hun fantes ikke anspent og var 100% komfortabel med situasjonen. Jeg kjenner det er vanskelig å forklare og skildre følelsen. Det var liksom bare meg og disse tre fantastiske gaupene. En helt egen verden hvor alt annet var stengt ute. Hun pratet på gaupas vis med mmmm-ing og hodenikking og jeg svarte henne tilbake. Vi var i vår egen lille boble der nede ved fjellknausen.

Heldigvis har jeg gode venner som tok innover seg alt som skjedde og nok en gang sendte Astrid meg fine ord som jeg gjerne deler:

«Kjære Gro Saugerud….. Ja i dag blir det «kjære Gro». Først takk for at vi fikk lov til å dele denne fantastiske opplevelsen med deg.  Den sterke opplevelsen var din i dag, vi andre var tilskuere til hva du og gaupene hadde i sammen. I gauapegården, hos ungene til Mira som ligger alene , blei vi værende for å passe på. Vi kommer tett på . Det er helt er nytt. Mor Mira er ikke der , ny setting, hun er oppe ved porten for å spise. Mira kommer rolig tilbake, syntes kanskje det var kjekt å få en pause fra mammarollen. Tar et raskt overblikk, så fortsetter hun bare med ungene, Gro sitter ganske nær, for å ha øyekontakt med Mira, følge hennes utrykk i forhold til hva som er greit og ikke greit. 

Fantastiske Mira er rolig og avslappet. Følger selvfølgelig med, men er rolig og fin, Vi er tett på og Gro er nærmest. Hun prøver ut om grensene er grei…  Jeg sier det: ”Det er i dag det skjer , så skjer det, Gro går in i en slags meditativ boble sammen med gaupene . De blir på en måte ett. Det store er at Mira tillater at Gro får nærkontakt med den en ungen. Helt tett; nese mot hånd, alle er stille, øyeblikket skjedde, noen gråter stille, jeg ikke like stille… Det kom noen store hikst – for dette er største jeg har sett. Samspillet;  så tett, så rolig, så verdig, med all respekt og ydmykhet. Tårer renner. Gro sitter på knærne tett ved og snakker med den, de snakker tilbake – alt er greit – familieidyll på en halvmeters avstand for oss andre, 

På meg virker det som Gro går inn i en egen  boble, gaupebobla, der ord ikke har så mye å si – de snakker på sitt vis som er opparbeidet over år. Dette er noe Gro og Mira har, med all høyde for risiko og det å kunne lese gaupas tegn. 

Gro fikk nærkontakt med 3 ½ gamle unger mens Mira er tett på. Det rolige avslappende væremåten, viser oss at dette er greit – ubeskrivelig og så stort  igjen samspillet mellom gaupe og menneske, hva tillit og respekt kan skape og likevel ha et klart fokus på hvor grensene går ved å ha full forståelse og respekt for dyrene

Du Gro, er bare helt spesiell. Det er en ære å få være så tett ved deg i lag med dyra og se og oppleve dette magiske som skjer når det er gjensidig tillit og respekt mellom dyr og menneske som er opparbeidet over år.

Tusen takk for denne spesielle opplevelsen i dag Gro ❤ Jeg finner ikke ord nok <3»

Jeg sendte historien om en ung gutt sitt møte med ulvene til Tuva (som er eier og daglig leder på Langedrag). Jeg synes det er viktig å gi tilbakemeldinger og ros til de som gir oss andre muligheter til å jobbe der, være der og få ta del i magiske øyeblikk.  (Les gjerne historien her: https://grosaugerud.wordpress.com/2018/08/04/2943/)

Tuva svarte:

«Hei og takk for en herlig gjenfortalt historie om viktige møter mellom menneske og dyr… ja det er jo derfor vi driver Langedrag, for å gi disse opplevelsene… som berører og påvirker.. som blir viktige for enkeltmennesket..  og samfunnet i det lange løp.

Denne sommeren har jeg fått så mange sterke tilbakemeldinger på hvor fint besøkende synes besøket på Langedrag har vært, … senest i går ettermiddag kom en tysk turist og sa at hun hadde vært på mange dyrehager… men dette konseptet gjorde noe med henne… en atmosfære mellom dyr og mennesker som var helt unik…. Og som påvirket ved at hun kjente på gleden av nærhet til naturen  og lengselen etter å få være der….noe i selve urenergien i egen kropp ble stimulert…..

Ja vi har en viktig jobb å gjøre … Takk for ditt gode bidrag Gro!!!

Fjellhilsen Tuva»

Det er mulig man skal være spesielt dyreinteressert for å lese bloggene mine. Og antagelig veldig glad i å lese lange historier. Men det nytter ikke å fatte seg i korthet når livet overflømmes av gode opplevelser. Den gode nyheten er at du kan få være med på dette! Helt på orn`tlig! Det er bare å bli med oss i gaupegården,det!

Ute regner det, 3 hunder ligger rolig i stua og det tordner i det fjerne. En ypperlig dag til å skrive. En ypperlig dag til å lese…

 

Sterke dyreopplevelser…

 

Historien er noen år gammel nå og ble dekket i Lågendalsposten og Hallingdølen. Jeg vil gjerne ta dere med på baksiden av kulissene og innsiden av hjertet…. Den knyttes opp til annen blogg jeg skriver og jeg håper at dere forstår at å jobbe med parkdyr bærer så mye mer med seg enn de fleste kan forstå.

Miras unge i 2018

Lørdag morgen startet som vanlig her på gården. Det var påmeldinger til dagens aktiviteter, informasjon om dagen og frokostvertskap for å ivareta gjestene våre. For min del fortsatt dagen med å rigge seg til for noen timer hjemmekontor i leiligheten og årets sommeransatte skulle intervjues og ansettes. Etter kort tid ringte telefonen og Marie meldte kort og konsist; Vi har en case.

Flekkepus var ned ved Tunhovdfjorden. Han var observert av noen hytteeiere og på grunn av hans tillitsfulle væremåte, forsto de raskt at dette ikke var en ”vanlig” gaupe. Jeg var i bilen på et blunk, fisket opp telefonnummeret til melder og hentet kjøtt på fryseriet. Etter noen få minutter var jeg på plass og Flekkepus hadde slått seg til 150 meter fra hyttene.

Det var aldri noen tvil om utfallet av dette. Selv om det var et sterkt ønske at en annen løsning kunne gjennomføres. I samme øyeblikk som vi forsto at Flekkepus var på rømmen, ble en av gårdens skyttere mobilisert og var på vei til området der gaupa var observert.

Flekkepus; en av fire gaupeunger født 2011

Etter en rask prat med hytteeierne, ble Flekkepus lokalisert sittende på en stein. Jeg tok med meg kjøttet og vandret ned til han. Han hadde hoppet ned og lå litt forskremt foran steinen. Det var nok en stor verden som hadde åpenbart seg for han og verden var kanskje litt større enn han hadde tenkt. Jeg ropte på han og satte meg ned og kastet litt kjøtt foran meg. Da kom han rolig gående og det forskremte blikket forsvant. Han satt seg ned en halv meter fra meg og jeg fortsatte å gi han små kjøttbiter for at han skulle holde seg i nærheten av meg. Etter 20 minutter ankom skytterne. Han strakk litt på halsen og lurte på hvem som kom, men med litt beroligende prat og litt mer kjøtt, fortsatte han å spise. Skytterne stilte seg opp, jeg trakk meg unna og to skudd avsluttet gaupelivet.

Dette kunne være den korte versjonen av den faktiske hendelsen. Men sånn var det ikke for meg. Jeg har jobbet med gaupene i 8 år og Flekkepus hadde en særstilling.

Bloggen er skrevet samme dag som dette hendte. Helt uten filter, men med et vell av tårer. Og jeg var redd for et mediesirkus uten sidestykke og hvordan ”vanlige” folk ville reagere:

Jeg kan bare tenke meg hva som skjer når media får tak i denne historien. Det vil være fokus på sikkerhet, dyr i fangenskap, skyldfordeling og leting etter gamle saker og kritiske forhold. Det vil antagelig være lite fokus på våre personlige opplevelser og følelser for dyra vi jobber med – og antagelig lite fokus på hvorfor vi holder dyr i fangenskap og hvilken rolle de spiller i denne sammenheng. Publikum og lesere vil antagelig reagere og komme med kritikk og meninger om dyr i fangenskap generelt og oss spesielt. Og Mattilsynet, SNO og andre statlige organer vil ganske så sikkert kaste seg inn i debatten og rette en formanende pekefinger mot dyreparker, konsekvenser og ansvarsforhold.

Men sånn ble det ikke. Gården jeg jobbet på står fjellstøtt og ingen har kommet med noen kritikk eller hudfletting. De forstår engasjementet og hjertet vi har for dyra – og jeg deler denne historien bare for å fortelle at nødvendige tiltak ikke nødvendigvis er enkle… Og derfor vil jeg skildre livet med Flekkepus. På innsiden av gjerdet, bak kulissene og fra mitt eget hjerte:

For 3 år siden ble Flekkepus født her på gården. Det var to unger i kullet og Mira var en flott mor for de små. I samme hegn levde en annen hunngaupe; Ingrid, og denne sommeren ble en helt spesiell sommer for min del.

Jeg hadde jobbet 5 år på gården og i løpet av den perioden var det ikke født noen gaupekull. Siden vi jobber tett på gaupene, er inne i hegnet sammen med dem og tar med publikum inn for en unik gaupeopplevelse, så er det viktig at dyrene er trygge på vårt nærvær. Vi bestemte oss for at vi skulle begynne tidlig med ungene og venne de til mennesker og fra dag èn satt vi sammen med Mira og ungene og håpet på at både mor og unger skulle bli trygge på oss.

Ungene er jo født uten utviklet syn og hørsel, men vi ville at de skulle venne seg til lukten og etter hvert stemmene våre. Mira trengte også litt tid til å bli trygg på at vi ikke skulle gjøre ungene noe, men det tok ikke mange dagene før hun slappet helt av, sovnet, stelte ungene og lot oss sitte helt inntil huset. Huset hun hadde født ungene i, er som et hundehus, og der var det god skjerming for vær og vind, andre gauper og var et godt leie for dem alle tre.

Etter 10-12 dager hadde ungene åpnet øynene og øregangene og de både så og hørte oss daglig. Det var flere av oss guidene som jobbet med dem og Mira tillot også at andre ansatte og besøkende fikk komme bort til huset. Alt var på hennes og ungenes premisser og Mira bestemte alltid avstanden. Men det var en raus mor vi hadde med å gjøre og hun tillot oss å sitte helt i nærheten, observere diing og stell og hun tok seg av og til en tur på egenhånd og lot oss sitte med ungene for oss selv.

Etter ytterligere  noen dager (3 – 4 uker) begynte ungene å bevege seg ut av huset. Det hendte at Mira tok de med seg og byttet bolig. Da tok hun dem i nakke / hodet og ungene ble helt slappe og lot seg bære til neste gjemme. I løpet av disse første ukene, ble vi en naturlig del av ungenes liv. De krabbet ut av huset og bort til oss og vi fikk lov til å klappe dem og løfte de opp.

Mira gir oss unike opplevelser

Jeg hadde en stilletiende ”kontrakt” med Mira. Det var viktig for meg at hun alltid skulle føle seg trygg når jeg løftet opp ungene. Når ungene kom frivillig bort til meg, løftet jeg de opp og gav de til Mira så hun kunne lukte på dem, slikke dem og ”hodehilse” dem på katters vis. Dette ble et ritualet som hun gjennomførte hver gang og når ritualet var vel gjennomført, fikk jeg lov til å holde dem, putte dem innenfor jakka og gi dem de positive opplevelsene de trengte for å få gode assosiasjoner med mennesket.

Hele sommeren igjennom jobbet vi med ungene. Da de var to måneder gamle, stoppet vi prosessen med den fysiske berøringen av dem, da de ikke lenger ga uttrykk for at det var greit. De kunne hvese litt og trekke seg litt unna – og meningen var jo ikke at gaupene skulle bli tamme. De skulle bare bli trygge på oss. Vi fortsatte å være sammen med dem og vi satt bare en snau meter unna da de diet Mira og kunne høre malingen mens de melketrampet og drakk ivrig. Mira var også helt fortrolig med oss og kunne slumre seg gjennom matingen mens vi mennesker beundret og nøt hvilken tillit hun viste oss.

Et av mine største minner i denne tiden, var en sommerdag vi hadde med våre sommeransatte inn i hegnet. Ungene hadde begynt å bevege seg litt mer selvstendig og de hadde gått hver sin retning og begge var ca 10 meter fra Mira. Ingrid – den andre gaupehunnen i hegnet – hadde blitt litt i overkant interessert i den ene ungen og begynte å jakte på den på gaupers vis. Hun hadde gått i en snik posisjon og jeg var redd hun skulle prøve å ta den. Jeg gikk bort til Ingrid og markerte at dette ikke var lov og så løftet jeg opp ungen. Hun skiftet fokus og forflyttet seg noen meter og startet jakt på den andre ungen. Og jeg gjentok beskjeden og løftet opp unge nummer to. Jeg fulgte vanlig ritualet og gikk bort til Mira med ungene, satt med ned og rekte henne ungene. Jeg hadde dem fremdeles i hendene mine og hun snuste på dem, hodehilste dem og begynte å slikke dem. Og meg.

FOR en opplevelse. Og i et svakt øyeblikk var jeg friste til å tenke tanken at hun takket meg. Dette var første og siste gangen jeg har hatt en slik kontakt med Mira.

Vi har en unik kontakt med gaupene våre. Mira har fortsatt å vise oss stor tillitt og det ser nesten ut som hun ønsker mer kontakt enn det vi tillater henne. Det er akkurat som hun ikke kan forstå at hun kan komme helt bort til oss, reise seg opp på to, servere seg selv med kjøtt i lommene våre eller sette seg helt inntil våre besøkende eller oss. Vi må aldri glemme det faktum at de er gauper og vil alltid agere ut i fra det. For meg finnes ikke ”snille eller slemme” dyr, kun ”farlige eller ufarlige” situasjoner. Siden vi forsøke å formidle den ufarlige delen av rovdyra, er det viktig at ikke vi menneskeskaper situasjoner som kan bli farlige. Derfor er det viktig at både vi og gaupene holder en avstand som reduserer sjansen for at uhell kan skje.

Flekkepus og søsteren hans, har gitt meg noen helt utrolige og unike opplevelser. De har gitt meg intense gleder, fotoøyeblikk og en innsikt i gaupas familieliv, anatomi, atferd og utvikling. Det er kanskje ikke mange som har sett tannfelling hos gaupe, men en fotodag i gaupegården viste meg at gaupe – på lik linje med andre rovdyr – feller tenner ved 5 måneders alder. Nærheten til gaupene, gjør at slike detaljer kan observeres og fanges og om ikke dette er en verdensnyhet i seg selv, så skaper det morsomme fotominner.

Jeg tror jeg har gitt leserne av denne historien en viss forståelse av at å jobbe med dyr i en dyrepark mye mer enn logistikk, renhold og framvisning. Vi som jobber med dem, får sterke bånd og følelser for dem. Noen mer enn andre. For noen kan det være ”en av flere gauper”. For meg har hver og en et navn og personlighet.

Søsteren til Flekkepus døde 1 år gammel. Flekkepus ble en trygg og fin gaupehann, men den høsten etter  han fylte 2 år skjedde det som ikke skulle skje. Flekkepus hadde kommet seg over gjerdet og tidlig en morgen kunne vi se en gaupe sitte på fuglehuset. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg skulle ut for å starte morgenstellet i fjøset. Jeg måtte kikke både en og to ganger før det gikk opp for meg at det var en gaupe som satt på taket. Og at det var Flekkepus. Uten å gå i kjedelige detaljer, så endte historien bra. Jeg løp opp i gaupegården, hentet tau og kjøtt og gjorde klar leken som de kjente godt til fra våre turer inn i hegnet.

Vi demonstrer gaupes jaktegenskaper ved å binde kjøtt til en snor og få de til å hoppe og fange ”byttet”. Dette var en kjent aktivitet og da jeg kom tilbake hadde Flekkepus hoppet ned fra taket og kom bortover mot meg. Jeg tok fram leken, dro den langs bakken og han fulgte etter – rett inn i hegnet.

Utbedringer ble foretatt og vi byttet gaupene over i en annen avdeling. Dette så ut til å gå bra, men snøforholdene den kommende vinteren skulle vise seg å skape nye problemer. For 3 uker siden hadde han kommet seg over gjerde igjen. På ny ble han observert på fuglehuset og på ny ble han lekt inn i hegnet. Nye utbedringer ble gjort og nok en gang byttet de hegn. Men natt til i går forsvant han igjen – og denne gangen hadde han vandret langt.  Det var ikke lenger en mulighet at han kunne komme tilbake til hegnet. Han hadde lært hvordan han kom seg ut og en tung beslutning ble tatt.

Jeg har lyst til å avslutte historien med min opplevelse av avlivningen av Flekkepus. For de som tror at det er en enkel beslutning – bare fordi den er nødvendig – må tro om igjen. Historien er faktisk like spesiell som den er trist. For hvem kan egentlig bare gå å hente en gaupe som er på frifot uten at det settes i gang storstilt jakt og sikkerhetsprosedyrer?

Hyttefolket hadde fått seg en stor naturopplevelse slik de selv beskriver det. Gaupa hadde holdt seg 10 – 15 meter fra de og oppført seg tillitsfull og nysgjerrig. Vi gav de beskjed om å holde seg innendørs til vi kom – noe de respekterte og forsto. Da jeg kom frem, satt Flekkepus 150 meter fra hytta. Jeg tok med meg kjøtt, min kjennskap til han og hans tillitt til meg som mitt eneste ”våpen”.   Dette gjorde at jeg ikke hadde noen betenkeligheter med å gå ned til han.  Hyttefolket hadde nok sine betenkeligheter, men jeg kunne forsikre dem om at dette ville gå bra. I alle fall for min del.

Jeg visste jo hva utfallet ville bli. Jeg ropte på Flekkepus og han kom gående mot meg. Jeg satte meg ned og han slo seg til bare en halv meter fra meg. Jeg gav han små kjøttbiter så han ikke skulle forsvinne før skytterne kom og jeg hadde mine 20 minutter alene med han i skogbrynet nede ved fjorden. Det må ha vært et rart syn; en gaupe og et menneske side om side. Alt var stille og jeg tror jeg aldri vil glemme det.  Tårene begynte å renne. Denne tilliten som han viste meg skulle ende med at han skulle bli skutt. Jeg følte at jeg lurte han og sviktet den tilliten vi hadde brukt mange år og timer på å bygge opp.

Jeg hørte bilen komme og visste at skytterne var på vei. Flekkepus kikket opp og lurte på hvem som kom gående. Jeg snakket med han og gav han noen flere kjøttbiter og han fortsatte å spise uten å gjøre antydning til å ville trekke seg unna. Skytterne stilte seg i posisjon og jeg strødde masse, små kjøttbiter utover bakken så han skulle være opptatt av det.

Jeg gråt og gråt og trakk meg unna. Inni meg sa jeg unnskyld hundre tusen ganger, holdt meg for ørene og etter to kjappe skudd var det hele over. Tårene rant og jeg hikstet og gråt og følte meg langt i fra som en profesjonell og voksen gaupetrener. Der sto vi da; to jegere, en gråtende og godt voksen dame og en død gaupe – og det hele var så utrolig meningsløst og trist.

Jeg ville bære han selv. Tårene ville ikke stoppe og jeg var sint og lei meg på samme tid. Sint fordi vi ikke hadde klart å holde han på innsiden av gjerdet og lei meg for tillitsbruddet og det faktum at han var død.  Det var ingen annen løsning og det kunne ikke få en annen utgang.

En fattig trøst er at han fikk ende sitt liv med en smak av frihet. Han var trygg sammen med meg og han spiste det beste han visste; elgkjøtt.  Han forsto ikke hva som skulle skje og jeg håper han har hatt et fint liv i gaupegården vår. Han har i alle fall gjort en viktig jobb. Han har vist voksne og barn gaupas ferdigheter og væremåte. Han var den som hoppet høyest under våre jaktleker og han var den som ble beundret mest.

Jeg er ydmyk for den tilliten Flekkepus viste oss – og jeg er lei meg for at jeg ikke klarte å være tilliten verdig.

Gro Saugerud

Timen i ulvegården….

I 12 år har jeg jobbet på verdens beste plass. Det er her jeg henter inspirasjon, krefter, ro, kunnskap, erfaringer som bringer meg videre, treffer flotte mennesker og får unike opplevelser som setter seg godt i hjerterota. Langedrag berører hjertet på en måte som ord ikke kan. Og denne gangen vil jeg dele en historie som viser at dyr og natur rører noe ved oss og får ting til å skje….

Denne gangen har jeg også med en bidragsyter til bloggen. Astrid er en av de flotte menneskene jeg har møtt her på gården og hun har blitt min «medguide» både hos ulv og gaupe. Vi deler mange av de samme tankene, forstår de samme opplevelsene – og vi deler også interessen for foto og historiene bak motivene.

Hele dette året har vært utfordrende for min egen del. I februar mistet jeg faren min – og da familiens bauta falt, så ristet det godt i grunnvollene. I mars fikk jeg selv påvist svulst på balansenerven og mange brikker falt på plass. Endelig fikk jeg en forklaring på hvorfor ting hadde vært som det hadde vært en lang stund. Siden da har jeg hentet og samlet krefter og Langedrag har vært veldig viktig for meg også i denne perioden. Dyrene gir meg energi og ro og etter noen dager i fjellet, så har jeg fått ladet batteriene nok til å kunne krangle med en ustyrlig balansenerve som skaper masse trøbbel.

Etter en super fotodag hos gaupene, guidet jeg en gruppe inn til ulvene. En gutt – som i utgangspunktet var litt for ung til å være med – hadde fått tillatelse med den klausul at faren måtte følge med inn. Jeg visste ingenting om verken gutten eller de andre som ville være med inn til ulvene og ledet turen på vanlig måte.

Etter at vi hadde sittet hos ulvene et kvarters tid, merket jeg at gutten var litt utilpass. Han fortalte at han var redd og jeg fortalte han derfor om ulvens språk og væremåte og hva som kjennetegner ulvene OM de skulle oppføre seg på en måte som skulle kunne være farlige for oss. Jeg fortalte også om hvilke signaler ulvene viste oss under besøket og hva de  betyr. Jeg brukte litt ekstra tid på gutten og håpet at jeg nådde inn på en slik måte at han følte seg tryggere.

En time går fort og ulveturen gikk over til besøk inn til gauper med en ny gruppe. Gutten virket fornøyd med turen og jeg håpet at ulvene hadde gitt han gode erfaringer og den opplevelsen han var ute etter. Lite visste jeg om hans historie….

På kvelden fikk jeg en teksmelding fra Astrid:

«Hei Gro og tusen takk for en fantastisk dag. Kom i snakk med mammaen til han unge gutten som var med inn til ulvene i dag. Visste du han hadde vært alvorlig syk? Har fått sterke behandlinger på sykehus, cellegift pga en veldig sjelden revmatisk sykdom og ikke vært på skolen på tre år. Nå er han på vei tilbake og turen inn til ulvene var bare helt fantastisk. Mammaen var så fornøyd og glad og lykkelig, tårer, smil og ja…. osv ……for den opplevelsen du gav han der inne. Gutten har posta bilder på alle medier han er på. Han er kjempe stolt!»

Jeg ble så rørt og ydmyk. Og nok en gang får jeg en påminnelse om at mennesker – uansett alder – bærer ulike historier. Grunnen til at gutten ville være med inn, var for å komme seg videre i forhold til selvtillit og føle at nå var livet tilbake, mestring, utfordre seg selv.

Og dette bidro ulvene til!

Resten av historien skal jeg la Astrid fortelle. Med egen ord ; skrevet på en hytte i Hallingdal en fin lørdagskveld – tett på naturen…

En historie fra  ulvegården på Langedrag Naturpark:

«Etter å ha vært med Gro Saugerud jevnlig inn til ulv og gaupe i 2 år nå, så er erfaringene, opplevelsene, tankene, forståelsen, respekten, ydmykheten;  jeg finner ikke alle de dekkende ordene, men alt har endret seg på en fantastisk måte på disse to årene. Jeg selv trodde jeg visste en del og hadde et ståsted og meninger i forhold til mye av dette. Det jeg har skjønt i løpet av disse to årene, er at jo mer jeg får erfare her, jo mer skjønner jeg hvor lite jeg egentlig visste og hvor stort det forståelsen er som ligger foran meg. Det å erfare ved siden av mennesker med genuin interesse for det de jobber med, har gjort noe med meg. Det har åpnet sinnet minnet – som jeg trodde var åpent. Akkurat nå er jeg  i inngangen til noe som er mye større enn det jeg noen gang kunne forutsi da jeg spurte om å få være frivillig hjelper på Langedrag for 2 år siden.

Hvorfor disse ordene nå? Jo, sist jeg var med  som «medguiden» sammen Gro Saugerud, så var det igjen en historie som rørte meg langt inni hjertet og vil være der for alltid. En historie som vil være en medhjelper til å være enda mer ydmyk, ikke bare i forhold til dyrene som vi snakker om, men om menneskene som er med inn. Det er mange mennesker som har tatt turen inn til ulvene i ulvegården.  Alle menneskene –  i alle aldre – bærer på en historie, livshistorie i sitt eget liv, som vi ikke vet noe om. De er med inn til ulvene av mange forskjellige grunner uten at vi i forkant kan vite noe om det.

Denne dagen så var det med bl.a en ung gutt på ca 15 år. Han var med sin far og moren fulgte med fra ulveterrassen. Gro informerer som vanlig på sin lune og informative måte. Jeg fyller inn litt. Vi går igjennom reglene, så vandrer vi inn i ulvegården.

Vi setter oss ned og ulvene er hos oss ganske fort. Dette med å ha gjester i ulvegården, kan ulvene. De har lange og gode erfaringer med det og de søker til oss av fri vilje.

Denne unge gutten som denne historien handler om, sitter tett ved Gro. Gro snakker litt generelt, så henvender hun seg til gutten og spør om hvordan han føler det.  Gro sin væremåte er også et studie i seg selv. Hvordan hun snakker med dyrene, men også hvordan hun snakker med menneskene som er med inn. Hvordan hun sanser hvem som trenger noe ekstra, eller at det er noe spesielt.

Gutten forteller at han er redd. Dette blir tatt på alvor på en så lun og god måte. Alle som satt der, uavhengig av alder, blir grepet av hva Gro forteller og informerer om. Jeg skal ikke begi meg utpå å gjenfortelle dette, for det er det Gro som kan…

Vi er inne i ulvegården i ca 1 time. Jeg, som medguide, følger med på ulvene, på gjestene og nå spesielt gutten. Gro forteller, gutten sitter og tar bilder mens hun forteller. Jeg tenker,  følger han med på det hun sier?  Hmmmm….. jeg er usikker…

Gro forteller uavhengig av hva gutten gjør. Etter hvert legger ulvene seg ned. Ulven Arn legger seg nærmest. Gro sier til gutten: Se på Arn hvordan han ligger, se utrykket, ørene, munnen, halen, føl roen. Hvis ulvene ”boffer” da er det fare på ferde og det har aldri skjedd på de 12 årene jeg har jobbet med disse ulvene. De kan bli veldig fort redde, de er skikkelige reddharer, men da løper de bare  vekk. Han, Arn, bare ligger der og har det greit han. Da senker gutten skuldrene, han smiler, ansiktet mykner opp, han blir en annen. Og – jeg tenker (for jeg er usikker og ser det ikke); hvem er det Arn ser på ? Er det gutten eller Gro? Hvem er det Arn sender sine energier til i dag? Mine tårer renner, igjen et magisk øyeblikk. Gro spør han, på slutten av oppholdet: Hvordan har du det nå? Jeg har det bra, jeg er glad svarer gutten som var veldig redd.

Timen i ulvegården går fort og vi vandrer ut igjen, med en gutt som er helt annerledes enn da han kom inn i ulvegården.

Da jeg skal til å reise, så får jeg følge med en dame. Det er mammaen til gutten, men jeg kjente henne ikke igjen med det samme. Hun spør meg: Hvordan tør dere å gå inn til ulvene? Jeg referer til det Gro har sagt og nevner i forsiktige ordlag om gutten som var så redd. Da sier hun: Ja det er sønnen min. Så forteller hun forhistorien til sønnen sin. Han har vært alvorlig syk. Vært ut og inn av sykehus i 3 år. Har ikke gått på skole. Har hatt det veldig vanskelig psykisk pga sykdom, vært veldig langt nede og har en lang vei å gå fortsatt. Og, hun sier at besøket i ulvegården gjorde noe så stort og flott med han. Han hadde gjenfortalt alt han husket. Han sprudlet over av iver og glede. Jeg blir rørt til tårer og sier med skjelvende stemme at jeg håpet at han hadde fått noen fine bilder som minner. Mammaen sier at han har lagt ut bilder til alle han kjenner, det gjorde han med en gang. Mammaen var så utrolig takknemlig for det som hadde skjedd, at han blei tatt på alvor og at det hele kunne endre seg slik. Han blei snakket og fortalt til på den måten bare Gro kan gjøre.

Vi måtte avslutte etter hvert og jeg ber henne hilse sønnen og si at jeg skal fortelle hele historien til Gro.

Kjære Gro, du fortjener all den takk du kan få fra oss alle som får oppleve deg i sammen med ulvene du elsker og for respekten og ydmykhetene du har for alle som er med, at du ser hver og en især og i dag denne ungene gutten med sin historie som du ikke visste noe om…. (Skrevet av Astrid Eidal)»

Kjære Astrid; tusen takk for en fantastisk beskrivelse av et unikt møte mellom dyr og mennesket. Og til den ukjente gutten: takk for at jeg fikk vite din historie! Takk for at du ble med inn og beriket livet mitt. Og ikke minst – takk til ulvene som gjør det mulig for oss å gi mennesker disse opplevelsene…..