«Det er på tide at vi retter fokus mot de som bruker masse av sin tid på dyr generelt og hunder spesielt. Jeg har selv jobbet med flerfoldige arter og som trener, guide og yrkesutøver innen trening av dyr, har jeg sett hva dyr gir mennesker. Og jeg ser hva mennesker gir tilbake til både dyrene og deres eiere. Og jeg ser hvilket viktig rolle dyr har for mennesker og samfunnet.
Nå er det på tide å rette fokus mot hva dyr betyr for mennesker. Dyregallaen er for alle. Ikke bare de som viser seg på pallen med rosetter, pokaler og utmerkelser, men for de som brenner for, engasjerer seg i, bruker tid på og som får beriket sitt liv og hverdag sammen med dyr.
Sakset fra internett
Det finnes mange ungdommer med kjærlighet til og interesse for dyr. «Årets unge dyreelsker» vil være den som har berørt, inspirert, motivert og satt dyr i høysetet. Det kan være den som bruker masse tid i stall, fjøs, lufter alle nabolagets hunder, mater småfuglene gjennom vinteren eller viser et stort engasjement for dyr – om det er sitt eget eller andres. Ung dyreelskere kan selvfølgelig være aktiv med sitt dyr i konkurranse eller andre fritidsaktiviteter. Det viktige er dyreinteresse og kjærlighet til dyr – uansett art!
Sakset fra internett
Jeg selv startet tidlig med interesse for dyr. Jeg kan ikke huske at jeg begynte å interessere meg for – interessen har alltid vært der. Da jeg var liten, hadde jeg hadde stor fascinasjon for ulv, oter og delfin. Mulig jeg var inspirert av filmer på TV tidlig på 70 – tallet og ble betatt av de mer eksotiske dyrene. Hund og hest ble en naturlig interesse og jeg ble tatt med i stallen allerede som 4 – åring. Jeg luftet alle hunder i nabolaget, sparte på dyrekort fra National Geographic og så på alt jeg kunne komme over av dyreprogrammet på TV.
Siden broren min var allergisk mot hund, så hadde vi ingen hund i huset. En nabo forbarmet seg over meg da jeg var 12 og jeg ble en fast hundepasser for naboen Riesenschnauzer. 12 – 13 år gammel gikk jeg på dressurkurs i regi av den lokale hundeklubben og med masse trening avslutte vi kurset med et bronsemerket i halseringen. Så ble jeg medlem av samme klubb og deltok som 14 – åring (1982) i mitt første lydighetsstevne. Hunden var mye flinkere på trening enn i konkurranseringen og med tårer i øynene strevde vi oss gjennom øvelsene. Takket være en (litt for) snill dommer, fikk vi 1. premiering og kunne reise hjem med sølvmerke i halseringen. Og det tror jeg faktisk var den viktige starten for min yrkesvei; å jobbe med hund og dyr på heltid.
I 1978 fikk jeg en bok av mine foreldre om en sosialisert ulv som het Samson. Da var jeg 10 år og den ble lest så jeg kunne den utenat. Jeg leste Jack London og alle villmarkshistorier der ulv var involvert. Lite visste jeg at jeg i 2006 skulle få jobbe med ulv og ha gleden av å jobbe med dem fortsatt den dag i dag.
Dyreglade til aller arter. Fjellrev.Wolf Park 2013
Kanskje det finnes ungdommer, som den jeg selv var, et sted der ute. De usynlige stalljentene (eller guttene), hundepassere, de som leser og skriver om dyr og kanskje er den som en gang håper på å få et yrke som dreier seg om dyr.
I denne kategorien teller ikke topp-plasseringer på pallen, men relasjon og interesse for dyr. Kanskje du kjenner en ungdom som imponerer deg, som har gjort noe ekstraordinært eller rett og slett er genuint opptatt av dyr? Kanskje det faktisk er DEG?
Sakset fra internett
Fortell oss historien din og sende den til post@dyregalla.no. Disse historiene deler vi gjerne både i blogg og på podcasten VOFFordet. Men det får bli etter vårt store event DYREGALLA 2022 er gjennomført i oktober!
«Det er på tide at vi retter fokus mot de som bruker masse av sin tid på dyr generelt og hunder spesielt. Jeg har selv jobbet med flerfoldige arter og som trener, guide og yrkesutøver innen trening av dyr, har jeg sett hva dyr gir mennesker. Og jeg ser hva mennesker gir tilbake til både dyrene og deres eiere. Og jeg ser hvilket viktig rolle dyr har for mennesker og samfunnet.
Nå er det på tide å rette fokus mot hva dyr betyr for mennesker. Dyregallaen er for alle. Ikke bare de som viser seg på pallen med rosetter, pokaler og utmerkelser, men for de som brenner for, engasjerer seg i, bruker tid på og som får beriket sitt liv og hverdag sammen med dyr.
Sakset fra internett
Vi er nå ute etter historier som kan vise hvor viktig et dyr kan være for oss som menneske eller for samfunnet. Noen dyr gjør en stor forskjell for sin eier, kun ved å være en bestevenn. Noen dyr er spesialtrent for å utføre ulike oppgaver. Felles for dyr som gjør er forskjell er at den kan være DIN helt. Den som gjorde en forskjell og bidro til at noe endte bra, at livet ble bedre eller at de utførte et større bragd som fikk innvirkning på en, flere eller samfunnet generelt, trivsel, læremiljø eller noe helt annet. Det viktigste er at du opplever dyret som DIN helt!
Sakset fra internett
Jeg har selv jobbet på Langedrag i 16 år. På gården bor det rundt 400 dyrehelter. Ikke fordi de har reddet noen (eller kanskje de har det…?) eller gjort noe dramatisk for den enkelte. Men fordi de har gitt bort en god og varm fjordingkropp, stått stødig og tatt imot tårer og hemmeligheter som ingen andre ører tåler å høre. Kaniner som slår seg til ro i et barnefang og gir nærhet som er livsviktig. Ulver som ga energien tilbake til en tenåring som hadde falt helt ut av skolesystemet og vært syk i flere år, men som etter en time blant ulvene fant smilet tilbake og hadde plutselig noe viktig å poste til familie og venner på SoMe. Små kje i geitefjøset som sovnet i fanget til ungdom med stålansikter. Og hundene i kennelanlegget som møter alle med logrende haler og tilbyr seg som alle sin bestevenn hvis de skulle trenge en.
En fantstisk opplevelse blant dyr, kan gjør en forskjell for resten av livet.
De fleste av oss tenker på dyr som et tilskudd i familien eller som noe man har som hobby eller konkurranseform. Mange dyr gjør en uvurderlig jobb sammen med sine mennesker / trenere / eiere langt utover å være et familiemedlem.
For å hjelpe deg litt på vei, så skal vi nevne en del jobber som dyr utfører.
Det kan være førerhunder, besøkshunder, lesehunder, terapihunder mm. I kategorien inngår også redningshunder, spesialsøkshunder, hunder i politiets / toll / forsvaret eller fengselsvesenets tjeneste. Vi strekker begrepet «yrkeshund» til alle hunder som gjøre en samfunnsnyttig tjeneste i liten eller stor skala.
redningshunder / NRK serie sakset fra internett
Innenfor kategorien «Årets dyrehelt» kan inngå et dyr som har hatt stor betydning for noen og som har bidratt til mestring, livsglede eller et viktig vennskap. Man tenker ofte på hunder som dyreheltene våre, men vi åpner selvfølgelig også opp for at andre typer dyr som eks hest, katt eller andre arter som har gjort en viktig forskjell.
Kanskje du har vært en som har blitt funnet av en redningshund eller kanskje du har trent opp en redningshund som har reddet liv? Kjenner du en førerhund eller servicehund som har godt livet lettere for sin bruker? Kanskje du vet om en hund som har bidratt til økt trivsel og leselyst hos barn i kraft av sin rolle som lesehund? Kjenner du til en tjenestehund som har bidratt til store beslag eller bidratt til å hindre farlige situasjoner? Kanskje du kjenner til hester som er brukt i psykoterapi eller andre former for terapi? Kanskje kjenner du til et dyr som har varslet brann? Eller kanskje det er så enkelt at nærvær av et dyr og dens tilstedeværelse gjorde forskjell på en god og en vond dag?
Sakset fra internett
Fortell oss historien din og sende den til post@dyregalla.no. Disse historiene deler vi gjerne både i blogg og på podcasten VOFFordet. Men det får bli etter vårt store event DYREGALLA 2022 er gjennomført i oktober!
«Det er på tide at vi retter fokus mot de som bruker masse av sin tid på dyr generelt og hunder spesielt. Jeg har selv jobbet med flerfoldige arter og som trener, guide og yrkesutøver innen trening av dyr, har jeg sett hva dyr gir mennesker. Og jeg ser hva mennesker gir tilbake til både dyrene og deres eiere. Og jeg ser hvilket viktig rolle dyr har for mennesker.
Nå er det på tide å rette fokus mot hva dyr betyr for mennesker. Dyregallaen er for alle. Ikke bare de som viser seg på pallen med rosetter, pokaler og utmerkelser, men for de som brenner for, engasjerer seg i, bruker tid på og som får beriket sitt liv og hverdag sammen med dyr.
Folk med mye engasjement kalles ildsjeler. I følge forskning beskrives ildsjelene som ja-mennesker. De er sosiale og liker å samarbeide med andre folk. De har også egenskaper som ligner lederegenskaper, de har pågangsmot og er handlingsorienterte, tålmodige og utholdende.
Med pågangsmotet kommer også en god porsjon stahet, de føler mye ansvar og gjør en ekstra innsats og mer enn det som er forventet av dem.
Et annet kjennetegn er at hvis de ser et behov eller en mulighet eller problem eller utfordring, så engasjerer de seg!
Kjenner du noen ildsjeler?
Innenfor alt arbeid med dyr legges det ned utallige timer med arbeid; både lønnet og ulønnet.
En ildsjel kan være en som bruker masse av sin tid til å sørge for at de som trenger det får det de trenger….
Mange som driver med dyr, er idealister og bruker et utall av timer i stall, fjøs, på treningsbanen, som dyrenes beskytter, hjelpere, trenere og mye annet. En ildsjel kan være en yrkesutøver som jobber med dyr i en eller annen form. Det kan være med tjenestehund, lesehund, dyr som brukes til samfunnsnyttige tjeneste som redningshunder og andre, hester som brukes til terapiridning, og andre spesialtrente dyr. konkurranseutøvere som fremmer hundesporten, frivillige som bidrar som besøkshund etc. Det kan være noen som jobber for dyrs velferd i en av landets mange organisasjoner, stiller opp på dugnad i hundeklubben; instruerer, avholder treninger og motiverer ander klubbmedlemmer på frivillig basis. Det kan være noen som jobber i dyrehager, zoobutikker, veterinærer eller andre som gjør det lille (eller store) ekstra.
En lesehund som gjør en viktig jobb for mange barn….
Man kan være en turvenn, en som passer på dyr når eier er borte eller man kan ha bidratt til at eiere og dyr i nærmiljøet får tilgang til viktige goder og opplevelser.
Ildsjeler finnes i alle former og på alle plan! Er det noen som du umiddelbart tenker på? Noen som står på for dyras beste og bidrar mer enn man kan forvente?
Ikke nøl med å sende inn navn. Fortell hvorfor du vil beskrive denne personen som en ildsjel. Send din nominasjon til oss: post@dyregalla.no
Lørdag 29. oktober kan du være med på en festmiddag i Drammen, høre Robert Sørlie fortelle om sitt liv som hundekjører og hedre finalistene og klappe frem vinneren!
Jeg har jobbet med 9 gaupekull. Kanskje ikke så rart at motivet er blant favorittene…
«Det er på tide at vi retter fokus mot de som bruker masse av sin tid på dyr generelt og hunder spesielt. Jeg har selv jobbet med flerfoldige arter og som trener, guide og yrkesutøver innen trening av dyr, har jeg sett hva dyr gir mennesker. Og jeg ser hva mennesker gir tilbake til både dyrene og deres eiere. Og jeg ser hvilket viktig rolle dyr har for mennesker.
Nå er det på tide å rette fokus mot hva dyr betyr for mennesker. Dyregallaen er for alle. Ikke bare de som viser seg på pallen med rosetter, pokaler og utmerkelser, men for de som brenner for, engasjerer seg i, bruker tid på og som får beriket sitt liv og hverdag sammen med dyr.
Vinn en super premie fra VOM OG HUNDEMAT og bli med i trekningen av en billett til seminar med Ken Ramirez!
Jeg har fått vært med på spesielle møter med forskjellige dyr….
Nå kan du sende inn bidrag til ÅRETS DYREFOTO!
Frist: 1. september 2022
Kategori 1: Årets hundefoto / dyrefoto:
Vi har valgt ut 5 kategorier for å rette fokus mot alt det dyr gjør for oss og for alle de som gjør noe for dyr! Jeg har jobbet på Langedrag i 16 år og jeg har drevet med hund i 40 år. Hest har også vært en stor del av livet mitt og jeg har vært heldig å få jobbe med mange spennende dyreprosjekter, truffet nye venner pga av dyrene og kost meg med kameraet i de fleste situasjoner.
Det er ikke alltid at det er det flotteste bildet som betyr mest for meg. Et av mine favoritter er uskarpt, men jeg får meg ikke til å slette det. Noen bilder er gamle og ikke av den beste kvaliteten, men det minner meg om dyr eller mennesker som ikke er lenger eller førstegangshendelser som har betydd mye for meg som mennesket. Noen av bildene jeg er det eneste jeg har av et dyr som har satt spor eller en opplevelse som jeg ikke visste skulle få en så stor betydning.
Har du det sånn som meg? I så fall sender du inn et bilde og legger ved en kort (eller lang) historie som forteller noe om bildet. Din første hund? Din siste hund? Et morsomt motiv som kan vekke frem smilet? En ridetur med venner? Møte med et vilt dyr? Hundekjøring i vinterfjellet? Et dyremøte som har gjort en forskjell? Din beste 4-bente venn? Et actionbilde? Et vakkert motiv? Ditt favorittdyr?
Så ble hun min da…..
I denne kategorien kan du nominere en venn som har tatt et bilde du liker eller du kan sende inn ditt eget bilde. Bildet bedømmes etter disse kriteriene:
• Motiv
• stemning / følelse
• historie (fortell oss gjerne historien bak bildet. Hvorfor/hva betyr dette bildet for deg?)
• bildekvalitet (som du ser så kommer dette på sisteplass)
Jeg legger ut noen bilder som JEG liker godt! Håper du lar deg inspirere og sender ditt bilde til post@dyregalla.no Vi gleder oss!
Å få ha med venner på spesielle dyremøter……Ei lita jente og ev av hennes første hesteopplevelser…Å drive med søk førte oss inn på direktsendt TV / NRK….At radioen var med og sendte direkte fra julaftenfrokost med gode venner og mange hunder….Å gjøre morsomme ting med hunden!og så det uskarpe bilde som betyr så mye….
Vinneren får selvfølgelig kjempefine premier av VOM OG HUNDEMAT, blir invitert på festmiddag på Scandic Hotell i Drammen og får en times foredrag med verdens beste hundekjører; Robert Sørlie!
Samme helg som vi arrangerer dyregallaen, så gjester verden beste dyretrener oss; Ken Ramirez! Og som en av innsenderne kan du selvfølgelig vinne en billett til denne helgen! Helt uavhengig om du kommer til finalen eller ikke!
Det er på tide at vi retter fokus mot de som bruker masse av sin tid på dyr generelt og hunder spesielt. Jeg har selv jobbet med flerfoldige arter og som trener, guide og yrkesutøver innen trening av dyr, har jeg sett hva dyr gir mennesker. Og jeg ser hva mennesker gir tilbake til både dyrene og deres eiere. Og jeg ser hvilket viktig rolle dyr har for mennesker.
Nå er det på tide å rette fokus mot hva dyr betyr for mennesker. Dyregallaen er for alle. Ikke bare de som viser seg på pallen med rosetter, pokaler og utmerkelser, men for de som brenner for, engasjerer seg i, bruker tid på og som får beriket sitt liv og hverdag sammen med dyr.
Jeg har hatt med tusenvis av mennesker inn til ulver, gauper, rev, elg og mange andre arter. Barn har fått deltatt på livets start i geitefjøset, tøffe ungdommer har myknet opp i møte med dyreunger og masken får hvile i noen minutter, vi har tatt med gjester inn til gaupemor og unger og delt gyldne øyeblikk der forståelse, respekt og hjertevarme møter får oppstå. Jeg har fått bli med på livets start hvor dyreunger i alle former og fasonger ser dagens lys og den glede det bringer til de som får delta. Jeg har fått delta på mange dyrs slutt på livet og dele triste og vonde øyeblikk med våre egne ansatte, gjester eller eiere av dyra og opplevd hvor sterke avtrykk dyrene setter. Jeg har sett hva dyr gir oss. Jeg har sett hva vi kan gi dem.
Jeg har trent utallige hunder og fått dele både eiers glede, forventninger, skuffelser, sorg og gleder. Jeg har sett yrkeshunder i deres arbeid og hvor viktige de er for samfunnet. Jeg har møtt mengder av mennesker som bidrar som frivillige innen opplæring og trening av hunder og jeg tror ikke så mange vet hva vi faktisk bidrar til og med. Det er nå på tide å løfte det opp og frem».
Gro Saugerud (starter av Dyregallaen)
Dyregallaen er lagt til et stort seminar som avholdes samme helg på Scandic Hotell i Drammen. Hit kommer den verdenskjente dyretreneren Ken Ramirez (USA) og avholder seminar i 3 dager for instruktører, veterinærer, hundesportsutøvere, dyreparkansatte mm. Nå kan du få med deg TO STORE EVENT PÅ EN OG SAMME HELG!
Årets Dyregalla vil bli arrangert for første gang 29.okober 2022 og vi håper dette blir en festkveld for alle dyrefolk og en tradisjon vi vil verdsette i årene fremover. Med oss på laget har vi Vom og hundemat som gode lagspillere og hovedsponsor!
Dette har lenge vært en drøm. På grunn av pandemien har vi ventet i over 2 år! Ken Ramirez og Dyregallaen er nå en realitet og vi gleder oss!! Nå som samfunnet åpner igjen så tenker vi dette er en flott måte for å samles og sosialere. Det er så mange flotte folk som gjør utrolig arbeid for dyrene vi elsker. Disse vil vi hedre, og sette fokus på deres arbeid.
Gjennom årets Dyregalla har vi følgende kategorier:
1 Årets dyrefoto
2 Årets ildsjel
3 Årets dyrehelt
4 Ung dyreelsker
5 Åpen kategori
De små tingene kan ha stor betydning og vi ønsker at det skal være lav terskel for å nominere seg selv og andre til alle kategoriene. Her er det ikke prestisje som er viktigst, men et godt hjerte og et stort engasjement. Vi har alle opplevd stor glede sammen med dyr og det gjør noe med oss. Et ord vi liker å bruke for å beskrive dette er «Lykkespreng»! Ta gjerne med denne tanken som inspirasjon når du tenker på hvem du vil nominere. Gå inn på nettsiden og les mer! Og sett i gang med å skrive dine historier!
Min bestemor avvepnet oss som små når vi «grein for ingenting» og hun sa til oss;
– «ååååå – katta klora meg! Men vi har jo ingen katt? Neeiii – men når vi fåååår…» . Hun fikk stopp på sutringen, men vi skulle bli en del eldre før vi forsto hva det egentlig betydde.Og dette ser ut til også å være vår ulvepolitikk. At vi lager mye støy rundt en ulv som ikke har gjort noe skade. Men vi agerer i forkant fordi den KAN gjøre noe.
Nok en gang lar jeg meg provosere når det gjelder (mangel på) forvalting av ulv. For et par dager krysset en ulv Konnerud (der jeg bor) og Skoger. I disse dager er den i Vestfossen – eller for alt jeg veit – et helt annet sted. Nok en gang settes det i gang tiltak for å stoppe ulvens vandring. Tolv mann (antagelig fler) og tre hunder er med på dansen. Helt frem til 17. mai klokken 12. Norges nasjonaldag… Den dagen vi er så stolte av fordi den var starten på demokratiet vårt.
Vår forvalting av rovdyr er det lite demokrati over. 80 prosent av befolkningen mener vi skal ha ulv i Norge. Politikerne bestemmer. Alle partier på Stortinget har inngått et rovviltforlik som gir rammer for forvaltningen av rovvilt i Norge. Og det burde ikke bestemmes av politikere! De som bør bestemme er fagpersoner og ikke noen som bruker rovdyr (i verste fall) for å sanke stemmer eller øke popularitet.
Hva om denne ulven viser seg å være en genetisk viktig ulv og at den blir skutt? Hva da? «Det vil jo være uheldig, selvfølgelig. Det er noe vi ikke ønsker, men det er en viss risiko for at en kan komme til å felle feil individ. Vi prøver å gjøre det vi kan for at det ikke skal skje, sier Susanne Hanssen i Miljødirektoratet». Det eneste man kan gjøre for å være innenfor «å gjøre det vi kan» – er å stoppe jakten! Så enkelt er det.
Nå er det båndtvang. Dette for å verne viltet i tiden hvor det er ekstra sårbart. Men 3 jakthunder får løpe løse for å finne en ulv…. Ei nål i en høystakk…. Jeg leser at disse hundene er spesialtrent på å KUN jage ulv. Sitat: «– De hundene vi bruker er spesialtrent til ulv. De tar ingen andre dyr»
Siden jeg er litt over gjennomsnittelig interessert i hundetrening, så lurer jeg på hvordan er disse hundene trent for KUN å jage ulv? Hvilke treningsforhold har man tilgang på som gjøre at det er mulig å få til det? Tror man så mye på GENER at man lar seg villede til å tro at disse hundene kun har genetiske reseptorer for syn eller fert av ulv – og ikke noe annet?
Hvordan har de lært hundene å diskriminere alt annet vilt? Ikke spore eller reagere på noe annet som de ser eller får i nesa? Selv hvis de får øye på et rådyr som krysser et åpent lende eller jage på en rev som skulle dukke opp i skogbrynet? Eller en lovbryter av en hund som er ute på egenhånd….
Tre hunder er med i ulvejakta som pågår i Buskerud. FOTO: VILDE JAGLAND / NRK (sakset fra nettet)
I dag kjørte jeg gjennom området der ulven hadde være for et par dager siden. Sauer gikk fortsatt ute på beite sammen med sine lam – og ulven hadde åpenbart ikke forsynt seg av fatet. Den har så langt ikke gjort noen skade. Men med lettkjøpte argumenter som at den skal felles for å unngå skade, så aksepterer menigmann at the end justifies the means…
Ulven er blant våre rødlista arter og er dermed fredet. Eller fredet kun i ulvesonen. Eller egentlig ikke det heller siden 2 helnorske revir (og to grenserevir) skulle skytes ut for å bringe bestanden til et nivå som samsvarer med Stortingets bestandsmål sist vinter….
Skal man skyte rovdyr bare fordi de er rovdyr? En enslig ulv er observert og det gir umiddelbart skadefellingstillatelse lenge før ulven har gjort noen som helst «skade» målt i menneskelig målestokk.
Jegerne sier at dette ikke er ordinær ulvejakt. Jobben er å drepe ulven. «- Vi kaller det ikke jaktlag eller at vi er på jakt eller at vi er jegere, dette er skadefellingsteam og vi er her for å felle ulven, ikke jakte på den, understreker han». Ja, ja – kjært barn har mange navn…..
Men hva er egentlig skadefelling?
Man kan altså søke om å felle dyret som gjør skade. Men før du kommer så langt, er det noen krav som må være oppfylt. Du må dokumentere at:
– skaden er eller kan bli av vesentlig økonomisk betydning
– skadeforebyggende tiltak er i rimelig utstrekning forsøkt, vurdert ut fra hvilke verdier som skal beskyttes og kostnadene ved alternative tiltak
– uttaket rettes mot skadegjørende individ
– uttaket er egnet til å stanse eller vesentlig begrense skadesituasjonen
– uttaket ikke truer bestandens overlevelse
(kilde: miljødirektoratet.no)
Jeg spør meg derfor:
Hvilke skadeforebyggende tiltak er gjort?
Truer ikke dette uttaket bestandens overlevelse? Spesielt hvis det skulle være en genetisk viktig ulv? Eller bare i kraft av å være en rødlista art i utgangspunktet.
Noen få har tatt til ordet og vært kritisk til jakt med løse hunder.
Mange har rast fordi det er beordret felling av ulven. Noen skriver og agerer på ulike måter for å vise sin kamp FOR ulven. Andre latterliggjør de som kjemper for ulvens eksistens og heier frem en natur som er bedre uten ulv.
Jeg vet at dette innlegget vil bli møtt med forskjellige holdninger og meninger. Jeg har hørt de fleste argumenter før og forventer egentlig ingen nye fra de som vil ulven til livs. Jeg har vel egentlig ingen nye jeg heller. Jeg har bare et instendig ønske om at ulv får være en del av vår natur….
Puh & hjertesukk en fredagskveld. Det var egentlig bare dette jeg ville si…
Jeg følger opp tråden i mitt eget innlegg / podcast om treningsmetoder. Uansett hvordan vi snur og vender på det, så kommer det argumenter for å rettferdiggjøre / forklare nødvendigheten for bruk av ubehag / straff enten fordi vi vil stoppe, forhindre eller korrigere en uønsket atferd. I verste fall; lære inn en.
Nederst i denne bloggen så legger jeg inn to filmer. Den ene viser bruk av tvang (hund). Den andre trener jeg en rev i frivillig påsett av sele / belønningsbasert. Hvem likte du best?
Det er ikke sånn at verken jeg – eller andre kollegaer – tror og mener at dersom man ikke driver med positiv forsterkning så driver man med vold. Men å vri ørene rundt på en hund til den skriker – DET er vold! Uansett hensikt.Det overrasker meg at vår kamp om å trene dyra våre på en belønningsbasert måte, møtes med argumenter som «kan ikke si at valpekurs og valpeslipp gir god dyrevelferd heller» . Det er det rareste jeg har hørt på lenge…. Hvorfor ikke???? Eller rettere sagt; hvorfor gir det dårlig dyrevelferd?
Jeg skal ikke plukke påstanden fra hverandre her, men jeg kan røpe så mye at jeg forstår like lite av påstanden som det jeg forstår av engasjementet i å forsvare metoder som ligger i andre enden av skalaen enn den jeg står inne for.
Jeg har kledd meg i ekstra tjukk hud og er forberedt på røff behandling. Hundeverdenen er sånn. Vi forfekter positiv trening av dyr, men behandler hverandre dårlig. Mange støtter, heier og applauderer – andre skyter spurv med kanoner.
Jeg har brukt mye tankevirksomhet på å forstå hvorfor pendelen har fått litt fart andre veien. Oppleves det å trene belønningsbasert som noe som ikke fungerer? Forstår man treningssystemet fullt ut? Jeg har mange spørsmål….
Avler vi hunder som har mer motor og drive enn vi kan beherske (for høy jagelyst, for høyt forsvar, for livlig temperament som egner seg til konkurranse men ikke til hverdags) og at vi av den grunn må ty til røffe metoder for å få kontroll?
Avler vi hunder som har for lite egenskaper til den jobben den er tiltenkt (liten villighet til å apportere, ta stand, reise fugl, utholdenhet mm) og at vi derfor må ty til tvang for å få de til å gjøre det vi ønsker?
Bruker vi hunder til jobber den ikke er avlet for og ikke har egenskaper til?
Er det viktigere hva JEG vil bruke hunden til enn hva den er EGNET for?
Har avlen skylden? Er det den subjektive forståelsen for et godt avsldyr som i verste fall skaper et dårligere bruksdyr?
Det har aldri vært mer tilgang på kunnskap om hund og hundetrening / dyretrening som nå – er jungelen for tett? Stiene for mange?
Er man på jakt etter kunnskap uten å ha tatt et standpunkt til de etiske parameterne som skal til for å orientere seg? Er det etiske kompasset innstilt?
Har du en bevissthet rundt hvem du vil være som lærer for hunden din? Eller andres hunder? Har du et bevisst forhold til ditt eget dyresyn og syn på oppdragelse?
Har dommere på prøver skylden ved at listen legges så høyt at den nesten er umulig å nå opp til?
Har konkurransenivåene / prøveformene skylden ved at det kreves prestasjoner som kun er tildelt noen få å få til?
Begynner vi å strebe etter hunder som ikke finnes?
Holder det ikke lenger å være «bra nok»?
Har prestisje fått for stor plass?
Tror vi bare på de som kan vise til «resultater»? Hvilke resultater er i så fall anerkjente? Er det pallplasser og mesterskapstitler det eneste som vi blendes av?
Det er veldig få som vet hvor mange hunder slike personer har forkastet underveis. Av x antall hunder som har vært i deres eie, så er det kanskje noen få som har blitt merittert… De andre hører vi ikke noe om….
Jeg hører flere ganger; han / hun har ingen resultater å vise til – og derfor reduseres troverdigheten til hva denne personen har å komme med.
Kanskje det er mer kunnskap og kompetanse i å få frem litt i en hund «til tross for» dens egenskaper og historie enn masse i en hund «på grunn av»…
Revevalp trenes i frivillig påsett av sele / Gro Saugerud
Hjertesukkene blir ikke lavere eller færre med alderen. Jeg streber etter å gjøre ting rett for hunder og dyra jeg trener. Jeg kommer til å bomme, jeg kommer til å mangle kunnskap, jeg kommer til å feile, jeg kommer til å falle tilbake i en og annen gammel synd, jeg kommer til å være husblind – og jeg kommer til å se meg tilbake og se at også i 2021 gjorde jeg mange feil.
Målet får være å hele tiden lære mer og holde kompasset på rett kurs. Når jeg vet bedre, så gjør jeg bedre. Og jeg vet at jeg har mange med meg i båten.
Jeg blir trist av å lese mange av disse innleggene og svarene som florerer i noen facebookgrupper for tiden. Det virker som det er viktigere å forsvare og rettferdiggjøre bruk av straff / aversiver enn å forstå bruk av forsterkning og strebe etter en læringssituasjon som også hunden setter pris på. Det henvises til hva hunder gjør seg i mellom, hva de føler, hva de tenker og hva tispa gjør med sine valper – og henvisningene fremstår som det er selve «Sannheten om livet». Hva vet vi egentlig om hundens emosjoner? Og språk? Og er tispene det henvises til en god representant for morsrollen og samvær med valpene? Ligger forholdene tilrette for henne og valpene? Vår tolkning av hundens kroppsspråk er kun en tolkning og i mange tilfeller svært subjektiv med tanke på den som tolker. Hva du ser er avhengig av din erfaring. Det samme gjelder for det du ikke ser…
«Det virker som det er viktigere å forsvare og rettferdiggjøre bruk av straff / aversiver enn å forstå bruk av forsterkning og strebe etter en læringssituasjon som også hunden setter pris på».
Jeg påstår at graden og behovet for bruk av makt / vold, sier noe om kunnskapen man besitter. Man kan ikke kompensere manglende kunnskap med å senke etikken eller kompensere hundens manglende forståelse med å øke volumet… Det sier kanskje mer om dyresynet og synet på læring og oppdragelse enn om hva man faktisk har av kunnskap om læringsteori og etologi.
Begreper som tvangsinnkalling og tvangsapport leser jeg i flere tilsvarende innlegg. Lovens definisjon av tvang finnes i § 9-2 annet ledd:»
«…tiltak som mottakeren motsetter seg eller tiltak som er så inngripende at de – uansett motstand – må regnes som bruk av tvang eller makt».
Så det å løpe etter å bære hunden tilbake til utgangspunktet er åpenbart innenfor definisjonen. Det samme er å tvinge en gjenstand inn inn i hundens kroppsåpning for at den skal apportere. Hvilken rett har vi til å påføre dyr noe vondt bare fordi vi vil lære den noe?
Jeg er så utrolig lei av å lese – om og om igjen – innlegg som skal forsvare, forklare og rettferdiggjøre bruk av drittmetoder! Jeg er lei av at belønningsfokuserte trenere fremstilles som om det eneste vi gjør og kan, er å dytte pølsebiter inn i hundens munn.
Sakset fra internett (ukjent opphav)
Jeg skulle ønske vi kunne bytte ut begrepet «belønningsbasert» med «forsterkningsfokusert» trening. For det er det vi gjør – vi forsterker atferder vi liker, trenger og vil ha framfor å ha fokus på det vi ikke liker og det vi vil at hunden skal slutte å gjøre. Det er mer givende (og hyggelig) å lære hunden hva jeg vil at den skal gjøre framfor å få den til å slutte med alt jeg ikke liker… Hvis vi bare vet hva vi ikke vil ha, vet vi jo bare hva vi skal straffe ; ikke belønne. Belønningsbasert trening (som feks klikkertrening) er altså mer et system enn en metode.
I «gamledager»; da vi diskuterte den nyankomne «plastdingsen», kunne jeg høre erfarne hundefolk si: «jeg er helt i mot den plastboksen». Det var den tiden man ikke forsto klikkeren som en presisjonshjelper og at det minst viktige i klikkertrening er klikkeren…. Mange øvelser er så enkle i sine bestanddeler at å bruke klikker ikke er nødvendig; det blir som å hogge ved med skalpell. Andre atferder / øvelser krever mer «finkirurgi» og da er klikkeren absolutt til god hjelp. Det er altså systemet som er essensen – ikke klikkeren – og jeg må med all respekt melde at jeg ikke forstår at noen kan være i mot det…
Og så skulle jeg ønske at forståelsen / kunnskapen for bruk av forsterker ikke begrenser seg til å tro at vi ukritisk stapper mat inn i hunden (ofte omtalt som pølse). Her ligger det masse kunnskap og trening i å time presist, bygge optimale kriterier, ha god kvalitet på forsterkeren, finne riktig forsterker til rett hund, variere bruk av forsterkere i frekvens og verdi og mye, mye mer! Og ikke minst; ha kunnskap om at en forsterker er langt mer enn pølser…
Når jeg ser hvor dårlig folk er til å time ( være presise) i å belønne atferder, så tenker jeg med skrekk og gru på hvor dårlige de er til å time bruk av aversiver / straff. Hvis du ikke engang kan belønne presist, tenker jeg at du allerede der har mistet ditt mandat til å straffe hunden…
Det verste med at hunden skal forandre atferd, er at vi må forandre vår egen… Vi har det ofte for travelt og forventer ofte mer hunden enn vi har trent. I mange tilfeller forventer vi mer av hunden enn av oss selv. Hvis hunden gjør feil, så ikke reager som om verden går under. For det gjør den ikke… I stedet for å senke etikken, så øk heller kunnskapen. Det er antagelig morsommere og mer nyttig for både deg og hunden.
Hele dette innlegget kunne kortes ned til ett kamprop: La oss få lov til å holde hundekurs! Hvis det lille spørsmålet «hvorfor» fikk tid til å sneie innom hjernen din; så kan du lese resten.
Dette ble en dugnad som består av litt mer enn bare kost og rake, saft og boller…Vi er nemlig ikke så sikre på at det er lyset vi ser i enden av tunellen. Vi tror det er varsellampen som lyser på sitt sterkeste og prøver med sitt grelle lys å vekke oss opp, erstatte optimismen og bringe realismen inn på arenaen. Vi har allerede et helt årskull med hundevalper som har blitt forhindret å gå hundekurs, og vi frykter konsekvensene av den store økningen i problematferd vi så vidt kan se anene av nå.
Vi slår et slag for en glemt gruppe. Hundeeierne. Og kanskje spesielt de ferske valpeeierne. Det er ingen som har nevnt oss hundetrenere, hundesentere, hundeskoler og hundeklubber i anbefalinger, anmodninger, lover og regler. Ingen har sett så nøye på vår rolle og det behovet kundegruppen vi jobber med har. Ikke så mange forstår hvor viktig jobb vi faktisk gjør i et samfunnsperspektiv og hvor viktig det er at vi er på banen og får gitt råd, hjelp, veiledning og undervisning til en gruppe som ikke kan stå på vent; valpene og deres eiere. Vi er godt skolerte fagpersoner og driver ikke – som mange tror og hevder – en utvidet hobby hvor vi er så heldige å få drive med det vi aller mest glad i; hunder. Vi underviser hundeeiere til å oppdra sin pelskledde samfunnsborger. Vi løser problematferd slik at hunden ikke skal være en belastning på samfunnet. Vi sikrer god dyrevelferd og hjelper familier i deres hverdag.
Foto: Gro Saugerud
Vi er godt skolerte fagpersoner og driver ikke – som mange tror og hevder – en utvidet hobby hvor vi er så heldige å få drive med det vi aller mest glad i; hunder.
Det er ingen nyhet at det bugner av valper for tiden. Allerede mars i fjor dukket begrepet opp; «koronavalper». Hvordan ville det gå med dem? Vi ble intervjuet i media og som hundetrenere var vårt fokus rettet mot konsekvensene av manglende sosialisering og hjemme – alene – problematikk når hjemmekontorene ble historie. Ikke visste vi at utfordringene ville bli valpemangel, valper til overpris, smuglerhunder, avl på hunder som ikke burde være avlsdyr, nye og uerfarne oppdrettere, ukritiske blandinger av ulike raser, økende forekomst av redde hunder – og at det ikke ville være mulig å gå på kurs eller delte på treninger i lange perioder. Vi fikk fullt score på spådommen om bekymringen om sosialisering… Hjemmekontoret er fortsatt i full drift så problemene med hunder som ikke kan være alene, har vi ikke sett i full blomst. Enda.
Ikke visste vi at utfordringene ville bli valpemangel, valper til overpris, smuglerhunder, avl på hunder som ikke burde være avlsdyr, ferske oppdrettere, ukritiske blandinger av ulike raser, økende forekomst av redde hunder – og at det ikke ville være mulig å gå på kurs eller delta på treninger.
Valpene og deres eiere står i en særstilling når det kommer til et opplæringsbehov og behov for sosialisering og miljøtrening. Valpene venter ikke med å vokse eller utvikle seg til koronabestemmelsene letter og vi kan åpne for kurs igjen. En valp «vokser» ca 1 år i måneden. Derav sier man at ett menneskeår er det samme som 7 hundeår. Utviklingen går utrolig raskt og vinduet for sosialisering er i beste fall åpent frem til hunden er 16 uker. Vi stiller oss spørsmålet; hvordan ville det gått om kjøreopplæringen ble gjort om til onlinekurs, den praktiske kjøretreningen ble gjort via playstation og førekortet ble tilsendt i posten etter endt kurs og etter de mulighetene som koronaen gav for opplæring… ? Ville du følt deg trygg som trafikant hvis du visste at dette var opplæringen som ble gitt og utsagnet «han kjører som han hadde fått tilsendt førerkortet i posten» var en realitet?
En valp «vokser» ca 1 år i måneden. Utviklingen går utrolig raskt og vinduet for sosialisering er i beste fall åpent frem til hunden er 16 uker.
Bare i den siste nedstengningsperioden har valpene blitt rundt 6 uker eldre – hvis vi får åpne igjen 25. april. Etter det ruller ukene videre og viktige utviklingstrinn lar seg ikke erstatte eller reversere. Tar vi med oss at hele januar også var stengt – og at vi kun har holdt åpent i 5 uker hittil i år – ser man at vi står i en svært kritisk situasjon.
Mangel på valpekurs er et svært alvorlig problem. Det vil få konsekvenser for hele hundens liv og et verste scenario vil være hunder med alvorlige atferdsproblemer som vil påvirke deg, meg og samfunnet den er en del av i mange år fremover.
Det finnes rundt 600 000 hunder i Norge. NKKs registreringstall viser at det ble registrert om lag 10 % flere rasehunder i 2020 enn året før. 29 260 nye valper ble registrert i NKKs registre i fjor, som er en økning på 2507 valper. Det er ingenting som tilsier at 2021 kommer til å bli annerledes enn 2020.
I hele denne perioden som vi har vært rammet av nedstengning og restriksjoner, har vi sett en negativ og bekymringsfull utvikling når det kommer til hunder / valper. Før mars – 20 observerte vi fryktreaksjoner på valper på rundt 20%. 2 av 10 valper på kurs var redd for mennesker og / eller andre hunder. I perioden fra mars 20 – dd har vi sett en utvikling som gjør oss enda mer bekymret. Fryktatferd har hatt en markant økning og vi anslår at rundt 4 av 10 valper vi nå har på kurs, viser fryktreaksjoner. Dette antar vi har en klar sammenheng med kombinasjonene av frafall av faglig veiledning, kurs og sosialiseringsarenaer og ferske hundeeiere, nye oppdrettere og «boomen» av hunder i koronatiden.
Fryktatferd har hatt en markant økning og vi anslår at rundt 4 av 10 valper vi nå har på kurs, viser mindre eller større fryktreaksjoner. Dette antar vi har en klar sammenheng med kombinasjonene av frafall av faglig veiledning, kurs og sosialiseringsarenaer og ferske hundeeiere, ferske oppdrettere og «boomen» av hunder i koronatiden.
Vi har merket en sterk økning av valper gjennom hele korona – perioden. «Alle» vil ha hund og det er nesten ikke hunder å oppdrive på markedet. Dette fører til at mange har skaffet seg en annen rase / hund enn det de hadde planlagt, de har valgt hann fremfor tispe og mange har spontant anskaffet seg en valp uten å tenke nøye nok igjennom hav som kreves av tid, ferdigheter, kompetanse og tilgjengelige miljøer for å ivareta hundens behov.
Med en såpass stor populasjonsøkning har vi fått en rekke nybakte oppdrettere. Når nybakte oppdrettere produserer og selger valper til nybakte hundeeiere – og da det ikke finnes kurs å tilby – vil det kunne dukke opp problemer. Det er et stort behov for at fagpersoner med kompetanse er tilgjengelige – OG DERFOR KAN MAN IKKE STENGE FOR VALPEKURS!
Det er et stort behov for at fagpersoner med kompetanse er tilgjengelige.
Kompetanse blir sett på som noe av det viktigste for å ivareta dyrs velferd noe som er nedfelt i lov om dyrevelferd §6. I tillegg er kursundervisning for valper en helt nødvendig opplæringsarena for hundeeiere, ikke minst fordi skadeserstatningsloven § 1-5 hjemler et objektivt ansvar for skader voldt av hund. Det er anslått at årlig fører ca. 5 000 hundebitt til legebesøk hvert år i Norge. Det finnes ikke ønske om fler! Når man i tillegg vet at det er barn under 12 år som er mest utsatt, levner det ingen tvil om at trening av hund er et samfunnsansvar.
Å komme seg på valpekurs er essensielt. Slike valpekurs burde bli startet så fort som mulig.Manglende sosialisering / opplæring antas å gi en høyere risiko for at hunder vil utvikle atferdsproblemer.
Teksten er skrevet av:
Maren Teien Rørvik:
Maren Teien Rørvik har mastergrad i biolog og etologi med spesialfelt hundeatferd og er utdannet hundeinstruktør. Maren har de siste årene jobbet fulltid som hundetrener og programleder for Monster i NRK-serien Superhundene, Fra Bølle til Bestevenn og Valpeskolen, samt podcasten “Mitt liv med hund”.
Gro Saugerud:
Gro Saugerud er coach, hundeinstruktør / dyretrener og har drevet Drammen Hundesenter siden 1993. Hun har jobbet på Langedrag i 15 år og jobbet blant annet med ulv, gaupe og rev. Hun har blant annet jobbet med 9 gaupekull og har jobbet med ulv i 15 år og jobbet blant annet i WolfPark med sosialiserte ulv i 2013. I 2010 jobbet hun med et løveprosjekt i Zambia. Hun har podcasten VOFFordet og er nå i gang med et bokprosjekt rundt trening av hund. I 2019 hadde hun radioprogrammet «Hundeskolen» på NRK radio. Hun har spesialisert seg på valpetrening med et hårete mål om at ved god skolering skal ingen hunder utvikle problematisk atferd.
Vår kurs er ganske detaljerte. Vi har tatt et oppgjør med vår kursfilosofi etter å ha hentet inspirasjon fra podcasten til Live Bonnevie; Hestenes Klan. I en av episodene snakkes det om trening av hest og jeg har tok spesielt til meg følgende kommentar (tatt fritt etter husken): Det skal være lett for en utrent hest å bli trent av menneske.
På våre kurs har vi derfor snudd litt på flisa. Vi strekker oss mot målet om at det skal være lett å være utrent hund. Og at hundeeieren må ta kostnaden og frustrasjonen som ligger i at det ikke lenger skal være lett å være utrent eier som skal trene hund…
Lørdag formiddag sitter jeg og gleder meg til skiskyterstafetten. Jeg hører på Tiril Eckhoff som retter en stor takk til sin trener for sin utviklng. Hun snakker litt om merkelappen hun har hatt hengende på seg i mange år; at det er hodet det står på. Hun forklarer det annerledes. Det hun sier fikk meg til å skrive denne lille bloggen:
Tiril Eckhoff / VM 2021:
Sitat:
«Men i bunn og grunn hadde jeg ikke skyteferdighetene. Og hvis du ikke har skyteferdigheten kan du ikke bruke hue til å få deg til å skyte bedre. Så enkelt er det».
Som instruktører står vi en ekstrem utfordring. Vi (som kan det) skal lære en som ikke kan det (hundeeier) å lære en som heller ikke kan det (hund). Og i pur optimisme tenker vi at det kommer til å gå bra. Det er som å huke tak i meg og kaste meg inn i en skoleklasse som skal bli undervist i 3. klasse videregående pensum i matte. Enkle fakta hadde vært: Jeg (som ikke kan 3.klasse vg. matte) skal lære noen som heller ikke kan matte – og at det skulle vært realistiske forventninger til at resultatet skulle bli bra. Dette er vel grunnen til at mange vikarer endte opp med å vise en film… eller gå ut å ha gym – og at det å ha vikar var ganske populært i min tid som elev (på 70 – 80 – tallet en gang)…
Men sånn kan vi jo ikke håndtere opptrening av hunden vår!
Jeg skulle ønske at fersk en hundeeier var villig til å gjøre alt vi sier. Stole på at kursene vi anbefaler er viktig kunnskap som du trenger for at du skal tilegne deg de ferdighetene du behøver. Ta alle kurs vi anbefaler, lese alle artikler vi deler, tren like mye som vi råder de til, møt opp på alle treninger som utgjør et nødvendig bonus – rett og slett – vie tid og penger, øve, terpe og ta ansvar for at det er EIER som må tilegne seg trenerferdighetene. Først da blir det lett å trene. Og først da blir det lett å bli trent.
Det Tiril Eckhoff sier gjelder også oss. Det hjelper ikke om man ønsker eller vil ha en superhund hvis ikke dine ferdigheter til å trene hund er tilstede.
En hundeeier som ikke fikk det helt til kunne sagt det samme…:
«Men i bunn og grunn hadde jeg ikke trenerferdighetene. Og hvis du ikke har trenerferdigheten kan du kan ikke bruke hue , vilje eller et ønske til å få deg en bedre trent hund. Så enkelt er det».
Jeg har trent utallige hunder og fått dele både eiers glede, forventninger, skuffelser, sorg og gleder. Jeg har sett yrkeshunder i deres arbeid og hvor viktige de er for samfunnet. Jeg har møtt mengder av mennesker som bidrar som frivillige innen opplæring og trening av hunder og jeg tror ikke så mange vet hva vi faktisk bidrar til og med. Det er nå på tide å løfte det opp og frem». 
Gro Saugerud - min blogg 