En heldig vinner er kåret!

vinner julekalender 2019

Vi har arrangert Hundens Julekalender for 5. året på rad og kan nå kalle vårt arrangement for en tradisjon.

Mange morsomme aktiviteter er blitt dokumentert med bilder og film

  • bake hundegodbiter av julematrester
  • pakke opp sine eget godbitpakke
  • turer i skogen
  • skitur på fjellet
  • Gå med kløv
  • julebad
  • snørekjøring
  • slapp-av-dag
  • godbitsøk i skogen

Og en av de mest kreative kan du se her:

julekalender 1

Vi har trukket vinneren av Hundens Julekalender 2019!

En flott gavepakke er levert fra:

Langedrag Naturpark: En tur inn til ulvene

AniCura: Goodiebag med masse stæsj

Drammen Dyrehotell: Et dagsopphold i hundebarnehagen

PlussHund: En fysioterapitime for hunden

Drammen Hundesenter: Gavekort på valgfritt kurs i 2020. Verdi kr. 500.-

Tusen takk til våre sponsorer!!!!!!

Vinneren er: Ane Roppen!!!! Grattis!

Trekningen ble foretatt slik: Først ble dagen trukket (tall mellom 1 og 24) og så ble navnene til de som hadde postet innlegg denne dagen lagt i en bolle og trukket derfra.

Tusen takk for at dere bidro!!!! Det er så koselig å se hvor flott hundene deres har det!!!!

Hundens Julekalender 2020 starter opp som vanlig 1. desember 🙂

julekalender 2julekalender 3julekalender 4

 

Du skal ikke tåle så inderlig vel….

fra bølle

Foto: Fra internett / NRK

Jeg kjenner ikke Maren. Jeg kjenner ikke hundene i tv – serien. Jeg kjenner ikke eierene til hundene. Jeg kjenner ikke historikken.

Jeg har jobbet med hunder og eiere med store og små problemer. I omtrent 40 år (beklager hvis det oppleves som hersketeknikk) har jeg tilbragt det meste av tiden min blant hunder – og menneskene (som regel) bak hunden. Jeg har kommet til kort – og av og til langt. Vi har av og til fått til gode resultater. Og vi har av og til stått helt fast. Av og til får hundene nye hjem. Av og til er avlivning vår eneste løsning. Noen ganger blir de medisinert. Andre ganger trylles det frem løsninger som vi nesten ikke selv kan forstå. Jeg har sett tusenvis av hunder. Og like mange eiere. Og jeg har brukt tusenvis av kroner og timer på å tilegne meg kunnskap og prøve å forstå hva som er best; etisk, moralsk, metodevalg og hva som er best; for hund – og eier. 

fra bølle 2

Foto: fra internett

Jeg har fulgt med på noe av responsen på TV-serien «Fra bølle til bestevenn». Jeg har selvfølgelig også kikket på serien og etter all kritikken Maren får, så tenker jeg: Er det også noe galt med meg? Hvorfor reagerer jeg ikke på lik linje som en del av mine kollegaer og kaster forbannelse over både trener, deltagere og programmet? Jeg kan ikke si at dette er så ille. Jeg synes Maren gjør en god jobb på TV og at vi «belønningsbaserte trenere» også bør ha samme menneskesyn som dyresyn.… 

Noe som kjennetegner belønningsbasert trening er vi hele tiden fokuserer på det vi vil at hunden skal gjøre, ikke alt han ikke skal gjøre. Vi har et overordnet dyresyn der vi unngår straff og å påføre dyr ubehag, frykt, stress og det meste som er ubehagelig. Det ser ikke ut som vi har det samme menneskesynet…

Jeg kjenner et visst ubehag ved å stikke haken frem og mene noen annet enn den gemene hop. Vi vet jo at det finnes  konsekvenser innad i vårt kollegiale miljø, at dersom man hevder noe annet enn det de fleste er enig om at man skal mene og hevde – så risikerer man sitt gode navn og rykte, ryggene vendes og miljøet kan fort bli isende kaldt. 

Jeg sier ikke noe om metodevalgene Maren tar. Verken på den ene eller andre måten. Til det vet jeg altfor lite. Og i denne sammenhengen betyr det heller ikke så mye. Det jeg vil til livs, er at vi må slutte å være slemme mot hverandre. Det er opplest og vedtatt at vi ikke skal være slemme mot dyr. Men heller ikke mot våre kollegaer! Jeg har lest at enkelte sier; Dette er det verste jeg har sett!!! Det kan jeg si med hånden på hjertet; Det er det ikke!

Hvis dette er det verste du har sett, så må du se mer! Se mot andre miljøer. Se mot andre arter som trenes. Eller gå en tur på skauen og møte på en hund som ikke kommer på innkalling….  Eller ta dere en tur på treninger og se hvordan enkelte trener inn apport…. Eller får hunden til å sitte eller være i ro når vilt får fart på seg. Eller grisen som ble kastet ut i en strikk i en fornøyelsespark i Kina. Uten at disse eksemplene nødvendigvis skal sidestilles. Eller en million andre eksempler som er langt verre enn å trampe i bakken og si nei. Eller å ta leken ut av munnen på en hund som ikke vil slippe – rett og slett fordi man malte seg inn i et hjørne og var fullstendig åpen på at en var veldig usikker på hvordan det skulle løses. 

fra bølle 3

Foto: Internett

Det står skrevet at vi altfor ofte ser splinten i andres øye, men ikke bjelken i vårt eget. Det sies at misunnelsen ofte er sterkere enn kjønnsdriften… Hva er det dette dreier seg om? Vi belønningsbaserte trenere straffer jo hele tiden – ved at hunden mister muligheten til å få belønningen den har lyst på (noe behagelig fjernes / negativ straff).  Er det snilt? Eller er det blitt snilt fordi vi har intensjon og hensikt om at det er en «snill» form for straff og gjør det med «et glimt i øyet». Når vi avslutter belønninger og tar leken / godbittilgangen vekk fra hunden, så fjerner vi noe behagelig / noe hunden vil ha og dermed så står også vi – i ytterste konsekvens – i fare for å male oss inn i et hjørne.

Tror dere at det motsatte av straff er belønning? Og vice versa ? Det motsatte av belønning er fravær av belønning. Det motsatte av straff er fravær av straff.

Hundetrening er ikke lett. Og det blir ikke lettere at våre kollegaer har tatt på seg ytringsfrihetens stemme og kritikernes briller. Slåss heller for de viktige sakene. Det er nok av folk som ikke er snille med dyra sine. Og det er nok av folk som ikke er snille mot sine kollegaer.

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv….

 

Note: Jeg har valgt å moderere noen av mine eksempler da jeg tar lærdom av tilbakemeldinger som har kommet. Jeg får gå foran som et (forhåpentligvis godt eksempel) og ikke navngi eller generalisere noe eller noen. Beklager hvis noen føler seg urettmessig støtt !

Størst av alt er …påståeligheten…

12248052_10153091429165047_5977783807479625634_o.jpg

Det er en stund siden jeg har skrevet blogginnlegg. Ingen spesiell grunn til det, men har vel hatt for lite på hjertet. Eller for mye i hodet. Jeg følger desto mer på andres blogger og innlegg. Og det er en evig loop av meninger om «moderne hundetrening» og …. (her mangler jeg et begrep…) «gammeldags hundetrening»?

Inspirasjon til ny blogg fikk jeg av en kort snutt fra et radiointervju med Andreas Wahl. Han sier:

«Noe av det vakreste i vitenskapen er når forskere tør å innrømme feil».( Hør hele intervjuet her : https://radio.nrk.no/serie/drivkraft/MKRS20004719/12-11-2019).

Jeg overraskes stadig av motstanden enkelte har til belønningbasert trening. Det beskrives som «moderne hundetrening» som er tuftet på kun følelser, menneskeliggjøring av hundens behov – utført av såkalte «pølsetanter» som ikke vet bedre enn å stappe mat inn i hunden i form av godbiter. 

Kunnskap om hundetrening (dyretrening) øker. Etikken styrer og lover regulerer hvilken vei man tar. Men enda ser det ut til at menigmann kjøper råd om korrigering langt enklere, enn råd om belønning. Spørsmål som «når kan jeg slutte å belønne hunden» eller «skal den få godbiter hele livet» følger hvert kurs. Kursdeltagere som kommer med valpen sin, er mer opptatt av å få valpen til å slutte å gjøre ting de ikke liker, framfor å få den til å begynne å gjøre ting de liker.

Svaret er: Du skal ALDRI slutte å belønne hunden din – og JA; den skal få godbiter heeeeeele livet! For å gjøre det enkelt.

Spor og apport 2019 5.jpg

Mange spør om hvordan de skal få valpen til å slutte å hoppe opp mot benken og spisebord når det er mat i sikte. De forteller at de har prøvd det meste; blant annet å legge hunden i bakken, si hardt nei, ta den i nakkeskinnet. Hvis vi råder de til å legge den i buret når de skal spise (siden valpen er så ung at den ikke kan nok til og eksponeres for fristelsene), så setter de på bremsen og sier; jammen – er ikke det straff da…? Sånne ting forundrer meg. At det å legge valpen i bur oppleves som mer straffende enn å legge den i bakken eller ta den i nakkeskinnet og si et hardt nei. 

Det er klart vi skal lære valpen at den ikke skal stjele mat eller hoppe opp på benken. Men når den er 12 uker, så mangler den kanskje vesentlige ferdigheter til at det kan håndteres på en grei måte. Den burde kanskje ha etablert et stopp-ord, lært en alternativ atferd som å ligge på teppet / plassen sin, være rolig inne – eller rett og slett unngå at valpen får noen forventninger til matsituasjoner på kjøkkenet. Vi kan ikke senke etikken ( å påføre dyr ubehag bare fordi vi vil lære den noe), selvom vi går tom for ideer til hvordan vi skal lære de å gjøre som vi vil. Øk heller kunnskapen. 

En spontan blogg. Noen tanker i en tidlig morgentime. Det snør. Det er fyr i ovnen. Lys på bordet. Og en hund i sofaen. Dagen skal snart begynne.

Jeg har tatt et stort steg og satser større. Et nytt treningssenter for hunder åpner om noen uker. Drømmen er gammel. Planen har vært langsiktig. Uten snarveier, med stø etisk kompasskurs. Jeg har fulgt hundetreningens tidslinje og paradigmeskifter gjennom snart 40 år. Jeg har vært hardere med hunder enn jeg er nå. Men når man vet bedre, gjør man bedre….

Fra 1993 – da jeg var 25 – og registrerte firmanavnet. Drammen Hundesenter. Det var dette det skulle bli. Nå er jeg 51 og kan mer. Fra januar skal jeg fortsette å kjempe for «den moderne hundetreningen». Jeg skal fortsatt oppdatere meg. Og jeg skal fortsatt forandre meg og metodene hvis nødvendig – selv om det svir…

Takk til Andreas Wahl for noen korte sekunder med inspirasjon. Du vet ikke at det traff akkurat MEG, men takk allikevel. 

Gro og Åsa 9.jpg

Sommeren med Kasper, del 6

Kasper. 64.jpg

Revestrek(k)

Mye har skjedd i sommer og Kasper utvikler seg bra. Han er nå kompis med de to andre revene Jesper og Jonatan og det ser ut som livet er bra for de alle tre. Jesper og Jonatan har blitt mye tryggere på mennesker og de er nå alle en del av omvisningen på gården, spiser godbiter fra de besøkende som besøker dem i hegnet og vi er i ferd med å få tre trygge rever.

Kasper.68.jpg

Vi har gjort oss noen erfaringer underveis og vi forsøker å være åpne om det som er bra og der hvor vi har feilet litt. Det er jo tross alt det vi lærer av. Kasper har oppført seg eksemplarisk hele veien – selv om han selvfølgelig har raptuser som valper flest. For å få trent han mest mulig, har vi knyttet fôringen opp til trening og all mat han har spist, har mer eller mindre vært lagt til treningsøkter; følge target, stasjonstrening, håndtering, frivillig selepåsett mm. 

For en stund siden, da han skulle bli tatt inn i sitt lille natthegn, skulle han ha siste trening / fôringsøkt. Matten sto som vanlig rett utenfor døren og han var tydelig sulten. Han prøvde å smette ut av døren for å ta maten, men ble hindret av treneren. Bare helt rolig og udramatisk; uten noen form for korreksjon. Det er første gang han har vist seg fra en annen side. Han «flippet helt ut» (ikke noe godt faguttrykk…) og beit i hender og jakke og ble helt krakilsk (ikke så godt faguttrykk det heller…). En helt ny side, krever en helt ny plan…

Vi diskuterte litt frem og tilbake og ble enige om å legge treningen litt på is og bare fôre han på en ordinær måte. Dette mest for å sikre at han fikk i seg nok mat og at vi ikke risikerte at han ble utsatt for deprivasjon. Vi måtte sikre at han hadde sine basale behov dekket og at vi ikke kom i en konfliktsituasjon med han om ressurser. Da fikk vi heller la det gå på bekostning av treningen (han lar seg ikke trene hvis han ikke er sulten). Vi la også opp en plan at vi skulle jobbe med protected contact (se forklaring her)  i tiden fremover til vi fikk kartlagt om dette var noe som handlet om mat og matforsvar eller om det var noe annet. 

Etter noen strategiendringer (fôring) er vi tilbake til der vi var; en snill og grei ungrev som ikke har vist tegn til samme atferd siden. Det skjedde kun den ene gangen og han er tilbake som sitt «gamle» jeg. 

Kasper.65

Siden sist har han igjen gitt tilbake for alle trening som er gjort. Han har fått en ny vaksine siden han er eksponert for Arja. I tillegg har han fått vaksine mot kennelhoste. Denne gangen fikk vi bruk for det vi har trent; sprøyte i nakken. Vi hadde ikke trent på vaksine med dråper i nesen (kennelhoste), så da ble det bestikkelser og avledning som var strategien, men han besto også denne med glans. Det er moro å imponere veterinærene med en rev som er flinkere enn hunder flest. Vi blir jo imponert selv også! 

68885321_902750580112163_3201762028834258944_n

Foto: Astrid Tætti Eidal

69160855_2517595258262125_7453297949817176064_n

Foto: Astrid Tætti Eidal

69449951_376405976648397_6014997484961529856_n

Kennelhostevaksine. Foto: Astrid Tætti Eidal

Han sjarmerer oss, turistene  og journalister. Dagsavisen Fremtiden lagde en artikkel om han (se filmen her) og NRK kom på besøk og lot seg imponere av både rev og hund (se / hør radioprogrammet her). Jeg tror han er fornøyd med livet sitt. Det kunne jo endt på en åker i Trøndelag. Noen før oss sto for førstehjelpen. Vi for resten. Og jeg håper han fortsetter i samme steam som nå og forblir en lykkelig rev på Langedrag!

67828560_10156135891485047_6750318718082875392_o

Sommeren med Kasper, del 5

Kasper.63

Denne gangen handler bloggen om hvordan det går med de 3 røverne Kasper, Jesper og Jonatan. Det gikk ikke helt som vi trodde – men endte bedre enn vi fryktet. 

Jeg MÅTTE bar opp for å hilse på revene igjen! Det er et par uker siden sist og nå var det på tide å ta turen opp igjen. Før jeg begynte på mitt «vanlige» liv her hjemme, introduserte vi revene for hverandre. Aldersforskjellen er  på kanskje 6 – 8 uker, så vi måtte prøve å finne den beste tiden for å slippe de sammen. Kasper er jo en rødrev og de to andre er fjellrever, så det var jo ikke gitt at dette skulle gå knirkefritt. Selv om de er valper alle tre. 

Første gangen gikk det kjempebra! Se filmen her.

I det lille hegnet utspant det seg en liten idyll og vi var utrolig lettet over at «sammenslåingen» hadde gått så bra! De hadde jo levd på hver sin side av hegnet (fjellrevene i et mindre hegn inne i det store hegnet) og lekt sammen på hver sin side av gjerdet. «Å leke» er jo strengt talt en tolkning fra vår side. Mulig de bare var nysgjerrige og jaktet på hverandre. Men vi opplevde det uansett som en positiv interaksjon dem i mellom. 

Neste gang – dagen etter – gikk ikke fullt så bra… Vi åpnet opp for revene så alle kunne være i det store hegnet, men da trådde nye mekanismer inn. Det var som om villdyret våknet i Kasper og han begynte å jakte på de noe mindre fjellrevene. Vi tok en liten timeout og satt de tilbake i det lille hegnet, men i mellomtiden våknet villdyret i dem alle og Kasper syntes ikke det var noe moro å være en rev blant rever. Det var mye tryggere å være en rev blant bare Arja… 

Det ble noen dager tenkepause. Vi trodde jo at det var Kasper som skulle bli en utfordring fordi han var eldre, større – og en rødrev. Men det viste seg at Kasper var nok litt reddere for de andre revene enn vi trodde. Jesper er en liten tøffing og overrumplet nok Kasper litegrann. Men Kasper er jo nysgjerrig og det er en drivkraft i seg selv…

Gjerdet inn til de andre valpene er ikke så høyt, så en dag hadde Kasper fikset ting selv. Han hadde  klatret over gjerdet og da vi kom inn i hegnet hadde de tre blitt gode venner. Så da slapp vi opp ut til storhegnet og vipps så hadde de ordnet ting på egenhånd uten innblanding fra oss som trodde vi visste bedre enn revene selv…

Kasper.70

Kasper.69

Kasper.67

Arja hadde nå vært barnevakt for Kasper i lang tid. Og nå skulle hun plutselig være barnevakt for to til. Arja er en klok hund og jeg tror hun forsto at det nå ikke var behov for henne lenger. De 3 valpene hadde hverandre, var gode venner, sov sammen i hiet og lekte sammen (nesten) hele dagen. Så da hoppet hun like gjerne over gjerdet og sa opp sommerjobben som revevakt. Arja skal få de beste referanser fra oss og uansett hvilken sommerjobb hun får eller tar neste år, så blir det er rungende JA fra vår side. Hennes hunde-CV er gullkantet og kan ikke overgås av noen.

I neste blogg skal jeg fortelle om Kasper som har fått vaksine – både i nesa og i nakken. Og hvordan treningen går. Det er bare å glede seg!

Kasper 15

Sommeren med Kasper, del 4

68294797_10156123142525047_6413351947864113152_o

For noen dager siden tok jeg turen til Langedrag for å kose meg litt med revene Kasper, Jesper og Jonatan. Jeg har skrevet om Kasper i 3 andre blogginnlegg, så denne er en oppdatering hvordan det går med valpene. Siden forrige gang har han hatt besøk av journalister, vært hos veterinær og fått nye lekekompiser! Og Arja har sagt opp jobben som barnevakt…. Denne bloggen handler om Kaspers tur til veterinæren for kastrering. 

Forrige gang jeg var med Kasper, så jobbet vi med tilvenning av fjellrevvalpene (Jesper og Jonatan) og han fikk en tur til veterinæren i Rødberg for å bli kastrert. I hele sommer har vi jobbet med han for blant annet at fremtidige medisinske behandlinger skal gå lett og stressfritt. Og ikke minst; for at han ikke skal være redd. 

Kasper har det bedre som kasterat. I fremtiden skal han få gå sammen med de andre revene og vi har bare gode erfaringer med å kastrere hannene. Det handler jo selvfølgelig om å hindre uønska parringer, men atferden påvirkes også positivt i forhold til hverandre. 

Frem til den store dagen, trente vi han på tilvenning av sprøyte og lett håndtering. Han er fortrolig med å sitte på armen, så det var et godt utgangspunkt siden vi ikke hadde etablert stasjonstreningen 100 %. Det er viktig at han ikke blir holdt fast, men at alt er frivillig. Derfor gjorde vi følgende rutiner:

1: Han skulle frivillig la seg løfte 

2: Han skal frivillig sitte på armen

3: Vi jobbet med rutiner for å forberede han på sprøytestikk i nakken.

For at du skal kunne følge oss på metode og tankesett, utfordrer vi deg på Husbandy Challenge / vaksine! Sjekk denne linken og bli med! Vi skal delta med Kasper og trekkhundene våre!

Det var fire ting vi ikke fikk forberedt han på: 

  • å være i transportbur (men har har god erfaring med det siden han var bitteliten, men det er ikke vedlikeholdt)
  • gå frivillig inn i buret
  • kjøre bil (selv om han har kommet helt fra Trøndelag og har erfaring fra før)
  • og ikke minst; at han skulle til et nytt sted (veterinærkontoret)

68366406_10156140539585047_7847846466105114624_o

Til tross for at vi ikke hadde fått trent på alle momenter, gikk det veldig bra. Buret så ut til å fungere veldig bra og han var rolig i de 30 minuttene som bilturen varte. Arja var selvfølgelig med og satt sammen med han ved siden av buret. Hun var med på alt og var en viktig støttespiller for Kasper. Eneste merkbare forandringen var at han ikke ville ta godbiter da han kom ned til veterinærkontoret. Vi tolket det slik at han var litt stresset – noe som ikke er det minste rart. 

68884206_10156140539455047_4723422435901177856_o

Mennesker er han jo fortrolig med, så veterinæren gikk veldig bra. Men vi hadde gjort en liten miss med tilvenningen av sprøyte… Den skulle ikke settes i nakken (vi hadde primært hatt fokus på  vaksine), men i låret…. Vi mistet også muligheten for å bruke vår trente prosedyre med klikk / belønn, da han ikke ville ta mat. 

Siden han er nokså gjennomtrent i rutiner, så lagde vi kjapt en plan B. Han satt på armen til Anne Grete, jeg jobbet med vanlig rutine, men byttet fra nakke til lår. Vi markerte med en belønningsmarkør og lot matbelønningen utgå. Etter noen få repetisjoner, tok dyrlegen over og kunne raskt sette sprøyten i låret hans. Jeg avledet litt med å klø han litt – for vil ville for enhver pris unngår en fryktreaksjon fra hans side. Etter noen sekunder sovnet han og etter en liten stund på operasjonsbordet var han ferdig.

Se filmen av hvordan det gikk med besøket hos dyrlegen her:

Operasjonene gikk kjempebra og dagene som fulgte var uten anmerkninger. Ikke ett eneste problem har dukket opp i kjølevannet av kastreringen. I neste blogg skal jeg fortelle om Kaspers nye kompiser og Arja sin oppsigelse som barnevakt!

Kasper 16.jpg

Sommeren med Kasper, del 3

Kasper 37

I sommer har jeg trent en rødrev med navn Kasper! Sammen med min gode kollega og venninne (Anne Grete) har vi laget gode planer, gjort riktige tiltak, gode beslutninger og trent Kasper med et varmt hjerte. Og best av alt; alt vi har tenkt, delt og praktisert er gjort uten prestisje og frykt for å feile. Vi har prøvd ulike innfallsvinkler, diskutert fag og vært nysgjerrige på hverandres tanker med ett mål for øyet; få en trygg rev som i fremtiden vil få et godt og enkelt liv sammen med oss her oppe i fjellet. Himmel og hav så mye jeg har lært – og lærer – av den lille krabaten! Alle som trener hund, burde trene andre arter…  Mange tror at FORDI man kan trene hunder, så kan man trene alle dyr. Men det er mer omvendt; kan man trene andre arter, kan man trene hunder også!

I hele sommer har jeg jobbet med Kasper – med god hjelp av Arja. Jeg vil strekke det så langt å si at uten henne, hadde vi ikke vært der vi er i dag. Jeg har brukt mange timer på å observere disse to; hunden og reven, og sett hvordan Arja har «oppdratt» han.  Jeg har sett mange ulike arter oppdra ungene sine og det er en fellesnevner for dem alle (og spesielt Arja i dette tilfelle): Ekstrem tålmodighet, mye ignorering, en del lek og veldig lite grensesetting. De gjør ting sammen; snuser, graver, vandrer, hviler og sover. Når Arja trenger ro eller hvis han blir for vill gjør hun ett av to ting: enten inviterer hun til lek (ganske heftig lek) eller hun tar en pinne eller et bein og tygger på det – og lar ikke Kasper få ta del i hennes tyggeting. Kasper prøver riktignok, men han har lært at tyggetingene til Arja tuller man ikke med (bare litt noen ganger… «revestreker» har jo opphav fra et sted…).

Kasper 44

Kasper får lov til utrolig mange ting med Arja. Han hopper på henne (gjerne når hun sover), biter, river og sliter i bein og hale – og hun er roen selv. Det ser ut som hun bruker lek til å lære han sosiale regler og signaler. Og han lærer fort.

Kasper 31.jpg

Kasper 41

Kasper 54

Siden Arja har blitt den hun er, så spurte jeg Anne Grete om hun noen gang hadde straffet Arja (jeg visste i og for deg svaret på forhånd). Det hadde jo teoretisk sett vært plenty av muligheter for at «straffbare» handlinger (fra hundens side) kunne oppstå siden hun er en jakthund (Jämthund / Østsibirsk Laika) og har hatt fri tilgang på rådyr, elg, villsvin, due, fjellrever og diverse andre dyr – i stua. Anne Grete tenkte seg om et lite sekund og sa som forventet; «nei – jeg har aldri straffet henne. Eller hevet stemmen til henne. Jeg ble kanskje litt sur på henne en gang da hun hadde tatt en kanin (hun bare lå og slikket på den) og da tok jeg kaninen med meg inn og overså Arja og lot henne være igjen ute». 

12362669_10156217152180198_639857299158992778_o

Det er jo ikke det at Arja aldri har gjort noe galt. Jeg husker Anne Grete ringte meg da Arja var valp og de hadde en rådyrkalv i stua sammen med henne. Arja lekte som en valp og bet kalven litt for hardt i beina og Anne Grete ringte meg og spurte hva hun skulle gjøre. Rådet var: «Prat litt «svensk» med henne (jeg synes svensk er et snilt språk; litt sånn Vi – på – Saltkråkan – koselig) og si at sånn kan du ikke gjøre – den er liten den vettu. Og så belønner du henne når hun er forsiktig og slikker og er «snill». Mer skulle det ikke til. 

Når jeg sitter og ser på disse to (aller helst gjennom kamera), så ser det ut som Arja har tatt på seg jobben som lærer på livets skole. Hun tusler rundt blant oss som sitter i hegnet og demonstrerer tydelig at mennesker er snille. Hvis noe skjer utenfor gjerde som Kasper reagerer på, så beholder hun roen. Enser ikke Kaspers atferd, bare ligger helt rolig. Akkurat som hun sier; «det der er bare en barnevogn, Kasper. Det er ingenting å bry seg om». Eller kanskje litt mer Langedrags; «dette er bare en gjeng med reinsdyr som løper rundt og grynter, 400 mennesker som tusler rundt, 10 fjordinger som er på tur, 2 ulver som uler og 4 huskys på vei på fjellvandring – som sagt – INGENTING å bry seg om». Og så gjør han ikke det. 

Kasper 15

Noen ganger ser det ut som hun finner på sin egen reveoppdragelse. Her om dagen gikk hun og spiste gress og røtter. Kasper fulgte med og smakte på det samme som Arja. Det var akkurat som hun sa: «Rever spiser gress, Kasper. Og høy. Og røtter» Og så kikket hun bort på oss og så var det akkurat som hun lo godt. Og det gjorde vi også!

Alle fôringer ble gjort om til trening; enten via håndmating (kun tillitsbygging) eller at han trente stasjon, target, selepåsett, håndtering eller andre viktige ting.

Vi tenker at han skal ha følgende ferdigheter i fremtiden:

Sitte på stasjon ( kunne signal på / av stasjonen)

Få på sele uten ubehag

Kunne gå i sele / bånd

Gå frivillig inn i bur

Kunne håndteres over hele kroppen

Kunne target

Kunne klippe klør

Få vaksine

Enkle medisinske rutiner

Vi er på god vei, men mye jobb gjenstår. Han er jo bare 14 uker.

Han lærer utrolig raskt og så langt har jeg lært dette:

Han er kun matmotivert og jobber så lenge han er sulten (og det er ikke lenge).

Han krever gode belønninger (VOM)

Får han dårligere belønninger enn forventet, slutter han å jobbe.

Får han belønninger som må tygges (lenge), kommer den artstypiske atferden frem; han går vekk og graver det ned.

Jeg har kanskje 20 belønningsmuligheter pr økt og det betyr at min trening må være godt planlagt og ha høy kvalitet

Han kan ikke lures eller bestikkes – da mister han tilliten og vi går maaaange skritt bakover.

Han lærer enormt fort…

Hva kan han frem til nå?:

Godbitmanerer

Belønningsmarkøren klikker eller «bra»

Gå på stasjon på signal

sitte på stasjon

han forstår konseptet omvendt lokking

Han tar hodet frivillig inn i selen

jeg kan ta på labbene og løfte disse og holde de over tid

jeg kan stryke han på skuldrene

jeg kan stryke han over ryggen

han kan følge target 

han kan holde target med omvendt lokking og vi nærmer oss «frys»

Kasper 48

I del 4 vil jeg dele flere bilder og historier om Kasper. Og da skal jeg fortelle litt om hans nye naboer; fjellrevene Jesper og Jonatan.

Kasper 14

Sommeren med Kasper, del 2

Kasper 4

I sommer har jeg trent en rødrev med navn Kasper! Sammen med min gode kollega og venninne (Anne Grete) har vi laget gode planer, gjort riktige tiltak, gode beslutninger og trent Kasper med et varmt hjerte. Og best av alt; alt vi har tenkt, delt og praktisert er gjort uten prestisje og frykt for å feile. Vi har prøvd ulike innfallsvinkler, diskutert fag og vært nysgjerrige på hverandres tanker med ett mål for øyet; få en trygg rev som i fremtiden vil få et godt og enkelt liv sammen med oss her oppe i fjellet. Himmel og hav så mye jeg har lært – og lærer – av den lille krabaten! Alle som trener hund, burde trene andre arter…  Mange tror at FORDI man kan trene hunder, så kan man trene alle dyr. Men det er mer omvendt; kan man trene andre arter, kan man trene hunder også!

I de ukene Kasper har vært hos oss, har han kommet langt i sosialiseringsprosessen og treningen. Det er viktig for hans trivsel at mennesker oppleves som trygge og at han føler seg rolig og trygg blant våre gjester. Vi går tur med han, trener han til å komme på innkalling, han blir nå kjent med gjestene våre og får spise mat av hendene deres og vi jobber med targettrening – mest for at han skal lære å lære og at han skal bli kjent med klikkertreningens prinsipper.

De første dagene bodde han inne hos Anne Grete. Han var en liten utbryterkonge og det tok ikke lang tid før han forserte alle hindringer og la hele hytta for sine labber. De som tror at det å ha en hundevalp løs i huset er en utfordring, kan prøve en rev… Han ble i alle fall tryggere på Arja og ble fort tryggere på mennesker. Nysgjerrighet er en fin drivkraft og det tok ikke mange dagene før han kom opp i fanget og satt reveakrobatikk på programmet. 

Vi startet treningen innendørs på Anne Grete sitt kjøkken. Vi begynte å jobbe med innkalling og klikker og han var superkjapp til å ta konseptet. Siden han var så enorm lærevillig, satt vi i gang med target. Han var like kjapp til å ta det ! Og med på kjøpet fikk vi en rask progresjon av tillit og relasjon! Fra nå av gikk alt i 100!

Kasper 19

Kasper ble litt for aktiv til å kunne bo inne og behovet for fysisk utfoldelse økte for hver dag som gikk. Han flyttet derfor ut i «revehuset» som er rett utenfor døra til Anne Grete. Arja fikk stå i bånd utenfor revegården slik at han fikk se henne og være sammen med henne så mye som mulig. Vi bestemte oss for at han måtte få være med på turer og vi håpet han ville være komfortabel med sele og langline. For LØS kunne han jo ikke være!

De førte turene vi tok han med på, var inne i storhegnet hvor han etterhvert skulle få boltre seg fritt. Hvis han skulle komme seg ut av selen eller bli redd, så hadde vi en trygghet inne i hegnet. Men han var veldig flink og vi lot han venne seg til alt i sitt eget tempo. Han hadde på seg sele og langline og etter kort tid, introduserte vi Arja med på turen.

10380263_10154170857220198_3197584883931365922_o

Arja har lang erfaring med dyreunger. Hun har vokst opp i et «fargerikt fellesskap» blant gris, villsvin, due, elg, rådyr, fjellrever, hundevalper – i sin egen stue. Fra hun var liten, viste hun overraskende evner til å tilpasse seg andre arter med et snilt og varmt hjerte og en stor dose forstand. 

10887167_10155030562230198_6310760418360207973_o

12362669_10156217152180198_639857299158992778_o

12291141_10156198075795198_2401437188957418528_o

10373039_10154192692245198_2182108270204542748_o

I starten var Kasper skeptisk til Arja og bare hun harket eller nøys, så var han kjapp til å finne seg et gjemmested. Arja var helt rolig og oppsøkte han ikke. Hvis han forsiktig prøvde å snuse på henne, så sto hun helt rolig eller bare snuste litt i bakken. Vi holdt god avstand og lot Kasper styre det meste.

Så tok vi de med på tur ut i fjellet. Arja fortsatte sin pedagogiske tilnærming til Kasper; snuse litt rundt, overse, gå rolig, ikke løpe etter, finne noe rart å tygge på og som Kasper ble nysgjerrig på, ligge rolig og lot han snuse og finne ut av ting – og det ga raskt resultater. Det tok ikke lang tid før vi  bestemte oss for å slippe de sammen – løse – i storhegnet. Og det ble full suksess! 

Kasper 14

Vi, sommeransatte og andre gode hjelpere, satt inne i revehenget med Arja og Kasper dag ut og dag inn. Han trengte masse menneskekontakt – men på sine premisser. Han kom gjerne opp i fanget og hver gang han kom bort, fikk han litt mat fra hånda.

Kasper 56

Kasper 8

I del 3 vil jeg dele flere opplevelser med Kasper. Masse har skjedd på kort tid og 2 nye rever har kommet på banen.

Sommeren med Kasper, del 1

Kasper 10

I sommer har jeg trent en rødrev med navn Kasper! Sammen med min gode kollega og venninne (Anne Grete) har vi laget gode planer, gjort riktige tiltak, gode beslutninger og trent Kasper med et varmt hjerte. Og best av alt; alt vi har tenkt, delt og praktisert er gjort uten prestisje og frykt for å feile. Vi har prøvd ulike innfallsvinkler, diskutert fag og vært nysgjerrige på hverandres tanker med ett mål for øyet; få en trygg rev som i fremtiden vil få et godt og enkelt liv sammen med oss her oppe i fjellet. Himmel og hav så mye jeg har lært – og lærer – av den lille krabaten! Alle som trener hund, burde trene andre arter…  Mange tror at FORDI man kan trene hunder, så kan man trene alle dyr. Men det er mer omvendt; kan man trene andre arter, kan man trene hunder også!

65749978_10161756960225198_4150286855868252160_n

Kasper er en rødrev som kom til Langedrag da han var ca 6 – 8  uker gammel.

Kasper kommer fra Trøndelag, er viltfødt og hans historie starter under saueslepp da det ble observert en liten revevalp som lå alene i gresset. Valpen ble holdt under observasjon hele dagen og da kvelden kom lå han fortsatt på samme sted. Han så ganske medtatt ut og Viltnemnda og veterinær ble kontaktet. Reven ble tatt med hjem på gården hvor den fikk nødvendig pleie og stell. 

65652500_10161756960590198_3204828996260855808_o

Det er ingen enkel sak å ha en revunge og reglene for å ivareta ville dyr er strenge. Langedrag ble kontaktet og vi sendte inn en søknad til direktoratet om vi kunne få ta i mot reven. Det tar jo noen dager før vi får svar og i mellomtiden ble valpen tatt godt hånd om. Han fikk masse kos og vente seg til turer i sele og bånd.

Langedrag fikk ja på søknaden og kunne ta i mot valpen – som hadde fått navnet Kasper – hit til gården. Som mange andre dyreunger før han, flyttet han inn til Anne Grete; dyreansvarlig på gården. Det tok ikke så lang tid før han ble «varm i pelsen» og ble raskt tillitsfull til oss som jobber med han her på gården. Ganske fort ble han introdusert for Arja; vår beste læremester og hunden til Anne Grete. Hun er en elghund som har vært fostermor for elgkalver, rådyr, villsvin, due og fjellrevvalper. Arja er en helt spesiell hund og hun hjelper oss med å trygge dyreunger ved at hun selv er så vennlig, trygg og sosial blant mennesker. Hvordan denne historien skulle bli, hadde vi ikke noen anelse om på forhånd!

Kasper 11.jpg

I del 2 skal jeg fortelle om hva vi har gjort med Kasper for å komme dit vi er i dag. Han er er skikkelig hjerteknuser og har nå fått to nye (kommende) kompiser som naboer! Og Arja skal få en egen liten plass – for maken til hund skal man lete lenge etter…

 

Hundeskolen blogg 21: Å stole blindt på hunden

56247963_10155867830210047_3082254568118026240_o.jpg

Foto: Gro Saugerud

Vi har nå lagd 21 episoder av en serie om hunder; Hundeskolen. Serien blir sendt under morgensendingen på NRK P1 / Buskerud og jeg føler meg heldig og beæret som får lov til å prate om hund; min hobby, mitt yrke og mitt livsverk.

21. episode handler om førehunder og med meg som gjest har jeg førerhundtrener Anette Hornfeldt fra Norges Blindeforbunds førerhundskole. 

Jeg legger ved linken til programmet hvis du vil høre; noe jeg blir veldig glad for om du vil! Bloggen er en fordypning av intervjuet, så les og hør på begge deler.

Klikk her og hør programmet 02.16.00 inn i sendingen. 

I dette programmet tar vi opp temaet rundt førerhundene. Det førehundens dag i april og fokus i år er at man ikke skal hilse på en førerhund i sele. Det kunne jo ikke åpnet bedre enn at NRK – journalisten gjerne ville hilse på den 4 – bente gjesten ; Brexit – førerhunden som for anledningen var på jobb i sele….

Anette Hornfeldt er en meget erfaren førerhundtrener. Jeg har hatt glede av å kjenne henne lenge og vi må helt tilbake til slutten av 80 – tallet da vi ble kjent da vi tok en ett – årig utdanning på førerhundskolen. Utdanningen som skulle bety mye for meg. Det var da jeg også ble kjent med Åsa Ahlbom og fikk høste masse kunnskap om hverdagshunden og valpetrening. Jeg var da aktiv i den lokale hundeklubben i Drammen og vi hadde mye med fôrvertsamlinger og ettertrening av førerhunder å gjøre. Derfor er det kanskje ikke så rart at denne yrkeshunden står hjertet mitt nært.

Det finnes noen enkle regler hvordan man skal bemøte en førerhund:

  • Ikke klappe hunden i sele. Sele = da er den på jobb.
  • Forstyrr ikke en førerhund

Så da vet du det! Enda den er veldig søt, flink og gjerne vil besvare hilsingen…(det er jo ofte labradorer som blir brukt…)

Det å være førerhund er en omfattende jobb:

  • Den skal lede førerhundbrukeren fra A – B
  • den skal gå utenom hindringer
  • den skal gå utenom fristelser (som mat på bakken, andre hunder, mennesker mm)

Det er jo bare en hund og man kan ikke stole 100% på den. Men tett opptil. Brukeren må følge med ; de er jo et team og en ekvipasje. Det krever lang trening, samtrening og ettertrening – og det er rett og slett imponerende hva disse hundene er i stand til å utføre!

Førerhunder avles i stor grad på egne linjer og blir født på Førerhundskolen. Når de er 8 uker kommer de til en fôrvert og blir der til de er 1 – 2 år gamle. Fôrvertens jobb er blant annet å gjøre hunden så trygg som mulig og lære den dagligdagse ting. Det er enkelte ting man ikke skal gjøre med en kommende førerhund; ikke kaste pinner eller drive med draleker. Fôrvertene blir fulgt opp med samlinger og treninger – og forhåpentligvis ender valpen opp som en viktig bidragsyter og kan gi den blinde større frihet og trygghet.

Jeg har selv vært fôrvert for en kommende førerhund; Kelsie. Dessverre røk hun korsbåndet i en alder av 12 uker og ble derfor boende hos meg. Hvis du vil lese om henne, finnes bloggen her….

Du kan også lese om Kelsie sin søster Kiva – som er førerhund i dag….

56935245_10155867831065047_642206840360271872_n

Foto: Gro Saugerud

NRK – journalisten skulle få prøve seg som «blind» og han lot seg imponere! I intervjuet vil du høre «live» hvilken opplevelse han hadde og jeg kan røpe så mye at tempoet han gikk i fikk nesten hunden til å sette seg….

Anette advarte han på forhånd om at en av utfordringen antagelig ville være å stole på hunden. Og å holde løst i selen…  Han lot seg imponere! En ny respekt åpenbarte seg for den blinde som lar seg lede – og at hunden klarer det!

 

Forrige Eldre innlegg Next Newer Entries