Til minne om Arn

Kjære min flotte, staslige, vakre, stolte og vennlige Arn.

«Min» fantastiske ulv og læremester ….

Langedrags ambassadør for arten og en ulv som bergtok gjestene som besøkte han og hans 2 brødre.

Takk for alt du lærte meg, alle opplevelsene du har gitt meg og at jeg fikk lov til å være med deg og brødrene dine i 14 år!

I går fikk jeg beskjed om at avgjørelsen var tatt. Ikke overraskende, men allikevel veldig, veldig trist. Så trist at jeg ikke har flere tårer igjen og at hjertet mitt har gått i tusen biter. Kroppen din hadde nådd sin grense. 14 år … – det er nesten 100 år i vår verden. Det er gammelt for en hund. Og det er veldig gammelt for en ulv.

Jeg har jobbet med ulvene siden 2006. Og Arn siden 2011. I 17 år har jeg jobbet tett på disse fantastiske dyrene. Jeg har vært inne i ulvehegnet antagelig tusenvis av ganger. Og jeg har hatt med meg antagelig tusenvis av mennesker. Jeg har hatt med meg de som elsker ulver og de som hater ulver. Jeg har hatt med meg de som er redde og de som føler at de sitter blant hunder og ikke har ett eneste pulsslag ekstra. Jeg har hatt med meg professorer og den allmenne dyreglade. Jeg har hatt med mennesker med ulike utfordringer og jeg har åpnet opp og gjort unntak i regelverket for de som trenger et ulvebesøk litt mer enn andre.

For noen år siden hadde jeg med en gutt som hadde noen måneder igjen før han fylte 15. 15 år er vår aldersgrense for inngang til ulvene, men denne gangen ble det gjort et unntak. Betingelsen at faren hans ble med inn og gutten skulle få sitt største ønske oppfylt.

Det tok ikke så lang tid før jeg ble var på at han var redd for ulvene. Jeg forklarte han hvordan ulvene kommuniserte og hvilke signaler som betydde hva. Ulvene var, som vanlig, gode ambassadører for sin art og han følte seg raskt mye tryggere. Timen sammen med ulvene gikk fort og ulveturen var over. Jeg skulle videre til gaupene og avsluttet turen og gikk videre.

På kvelden møtte min medguide og gode venn, Astrid, en dame på tunet. Denne damen hadde observert inngangen til ulvene og spurte om det var skummelt og om vi aldri var redde når vi gikk inn. Astrid svarte at vi ikke følte noe frykt blant ulvene og så fortalte hun om gutten som hadde vært med inn i dag og kjent på «fremmedfrykten» og usikkerheten. Og hvordan frykten hadde snudd i løpet av timen blant ulvene. Damen på tunet kunne fortelle at hun var mamma`n til gutten. Det viste seg at gutten hadde vært alvorlig syk i 3 år og hadde omtrent ikke vært på skolen. Livet var fylt med angst og tristhet – men etter en time med ulvene kom det en ny gutt ut fra ulvegården. Smilet var på plass og han delte bilder og opplevelser til alle i familien og venner.

Jeg visste ingenting om hans historie. Men det at ulvene kunne gjøre en forskjell – bare i kraft av å være seg selv – gjør meg ydmyk til hva dyr kan gjøre med oss mennesker. De har åpenbart nøkler inn til oss som vi ikke har til hverandre. Og Arn var en av dem.

Arn var den med mest markerte trekk og farger. Han sto alltid bak meg når jeg satt inne i hegnet. Og han var den som var pågående i sitt ønske om en godbit eller to. Læringsteoriene gjelder også for ulver. Ikke forsterk atferder du ikke liker …

Når Arn senket hodet, slo med halen og la tyngden på frambeina, så fikk han aldri det han ønsket. Man kan kanskje tenke seg at en ulv trenger en dominerende leder som viser hvem som har makten. Det kunne jo bety at jeg som guide skulle ha frontet hans atferd med å rette meg opp, fronte han og markere meg for å signalisere at hans atferd ikke var akseptabel.

Arn – og de andre ulvene – har lært med noe annet. Ulver ønsker ikke konflikter. Konflikter øker risken for skader. De er jo flokkdyr. Eller familiedyr. De lever i familier og det å skulle fighte hverandre ville jo være ødeleggende for det som er selve livsnerven til et flokkdyr; nemlig å øke overlevelsesevnen.

Så hvordan styrte jeg hans intensitet? Jeg senket blikket og blunket. Og Arn svarte med å løfte hodet og rygge bakover.

Hvorfor forteller jeg dette? Når jeg har med mange mennesker inn til ulvene og kan vise at en ulv kan «kontrolleres» med rolige og avvæpnende signaler, så kan det hende at man overbevise de samme menneskene at hunder heller ikke trenger og kontrolleres med andre metoder i en tilsvarende konfliktsituasjon. Naturen er kanskje vår beste læremester. Ulvene er mine.

Tilbake til dagen i dag. Kan man felle så mange tårer for en ULV?

Etter at Arn var død og ble løftet ut av ulvehegnet fikk jeg ta på han for første gang. Jeg fikk kjenne på den sterke kroppen og den tykke vinterpelsen og jeg fikk kjenne på han da kroppen fortsatt var varm.

Kjære Arn. Misforstå meg rett: du skal vite at jeg hadde aldri et behov for å ta på deg når du levde. Og du hadde aldri noe behov for å bli tatt på av oss. Din «jobb» var å vise hvordan det var å være ulv. Vise den varheten og skyheten som ligger i ulvens natur. Selv om du var født inne i hegnet beholdt du hele tiden ulvens genetiske skyhet til oss – og alt som avvek fra normalen inne i hegnet gjorde dere utrygge.

Jeg har fått sitte på første rad på livets scene og lært språket. Fra de store språkbildene til de små macrosignalene. Jeg har møtt blikket og kjent roen. Du har fått en stor plass i hjertet mitt og jeg vil alltid ha deg med meg.

Jeg sto opp i dag kl 06 til mange minusgrader og etter hvert – strålende sol. Jeg skulle kjøre 30 mil for å si hadet til deg på min måte. Jeg ville lukke et kapittel og jeg lette etter et dekkende ord for hvorfor jeg hadde så sterkt behov for å reise opp til fjellet. For jeg hadde jo egentlig ikke tid. Jeg hadde noen avtaler på dagen i dag og kjente på konflikten over hva jeg ville og hva jeg burde. Ville – delen tilhørte fjellet. Burde – delen tilhørte hverdagslivet.

Jeg landet på ett ord. TAKKNEMLIGHET. Jeg er så ekstremt takknemlig for at jeg har fått jobbet med ulver i 17 år. At ulvene har tillatt oss inngang i hegnet. At vi har fått deres tillitt. At jeg har lært så mye. At de jeg har hatt med meg inn har fått sine livs opplevelser.

Jeg er også takknemlig for at jeg har fått sjansen til å jobbe MED og FOR ulver. At jeg har fått lov til å være ulvens stemme og at jeg har fått lov til å formidle kunnskap om de dyrene jeg elsker, beundrer og fascineres av.

Og jeg er takknemlig for at jeg fikk jobbe nettopp med Arn. Jeg har kjent han fra han ble født i 2011 og frem til i dag. Hele hans liv. Jeg håper du har kjent det når vi har kommet på besøk til dere. At vi respekterer, beundrer og er oppriktige glad i dere.