Gaupe i trøbbel

Mira med begge ungene

Det finnes mange fordeler med å leve tett på dyra her på gården (Langedrag). Og en av dem fikk vi nok en gang benyttet fordelen av nå som Mira fikk en skade i munnen. I år er mitt 13. år blant folk og fe her på Langedrag og en av gaupene har en ekstra plass i hjertet mitt. Jeg tror alle guidene har et ekstra godt forhold til Mira (14). Hun er tillitsfull og trygg på oss og tillater (nesten) alt mulig.

Hun har to unger som er født i juli. De er to ulike personligheter; den en er litt som Flåklypas «Ludvig» og hun har et uttrykk som ser ut som det er en million bekymringer som tynger.

Den andre er kvikkere, nysgjerrig og oppfører seg om utadvendt 4 – åring. Det ser ut som han til enhver lurer på hva som skjer og kunne han prate, så tror jeg han hadde hengt etter oss og spurt «hvor skal du???», «hva er det???» , «Hva skal du nå????. Han strekker hals og vil finne ut av hva verden har å by på. De har jo ikke navn enda,  men jeg er fristet til å døpe de her og nå; (Hva)Shera og Ludvig…. Nå skal jo hunnen ha navn på M så Ludvig er jo skivebom på alle måter… (Hva)Shera skal ha navn på F – så det går nok ikke gjennom navnkontrollen på gården uansett… Men de hadde definitivt levd opp til navnene sine!

De preges godt og Mira bidrar til at ungene blir trygge på oss og andre mennesker.  Hun bidrar til at besøkende gjester får en hel spesiell opplevelse inne hos gaupene og hun gir oss en enorm mulighet til å lære masse om gauper! Men Mira har en tendens til å havne oppi småulykker. Da jeg kom opp på fredag, så jeg med en gang at hun hadde trøbbel. Hun siklet og tungespissen stakk ut av munnen.  Lørdag fikk jeg tatt en bedre titt på henne og var sammen med henne i noen timer. Det var åpenbart «noe» med munnen og hun dyppet tunga i snøen hele tiden. Hun ville ikke ha mat og det var tydelig noe som plaget henne.

Hun er enormt tillitsfull så jeg prøvde å kikke inn i munnen hennes. Det er jo litt begrenset hvordan man kan undersøke en våken gaupe, men jeg gjorde mitt beste for å se om det var noe som åpenbart var feil.

Foto: Astrid Eidal

Det var ingen annen råd enn å ringe etter veterinær og mandag stilte hele teamet mannsterke opp for å hjelpe Mira. Nils, Anne Grete, Astrid, meg selv, veterinær Tord og en arbeidsukeelev. Mira ble bedøvet uten problemer og vi bar henne ut i slusa.

Foto: Gro Saugerud

Foto: Astrid Eidal

Veterinæren fant et stikksår under tunga og fikk renset godt opp. Smertestillende, antibiotika og 12 dagers etterbehandling venter. Hva som forårsaket såret vet vi ikke og veterinæren var usikker på om det er noe fremmedlegeme som sitter i sårkanalen. Vi håper det vil leges godt og at hans spådommer ikke går i oppfyllelse. For da blir det en større sak ved neste runde.

Foto: Gro Saugerud

Vi var sammen med Mira et par timer etterpå så hun skulle våkne godt og være klar for å komme inn til ungene og de andre gaupene igjen. Gaupehusene ble fylt med flis og høy og    var klare til å være en lun og god «sykeseng» nå som vinterkulda inntok fjellet.

Det er utrolig flott å kunne håndtere slike situasjoner på denne måten. Mira viser ingen tegn på stress, er trygg på oss og lar seg bedøve på en enkel og stressfri måte. Utfordringen nå er å få i henne tablettene med antibiotika. Rett og slett fordi hun ikke vil spise på grunn av en vond tunge. Når munnen blir smertefri kan vi gi henne kjøttbiter med medisin. Rett og slett fordi hun er verdens enkleste pasient innen arten…

Litt ør etter bedøvelsen. Ungene venter utålmodig på mamma…

Det vi opplevde i går (og som vi erfart mange ganger tidligere) gjør meg stolt av det vi har oppnådd. Jeg har kjent Mira i 13 år og hun har et eksepsjonelt vennlig vesen. Hun tester ut nye guider og har sine primadonnanykker. Hun er jo tross alt Dronninga i gaupehegnet. Men når du kommer på innsiden av den silkemyke pelsen og hun aksepterer deg som en trygg bauta; da er hun den beste ambassadøren for arten man kan tenke seg.

Kanskje ikke verdens største sak; et stikksår under tunga. Men kjernen i historien er jo Miras tillit til oss. Vi jobber med ett av de skyeste dyrene som finnes i norsk natur. Vi bygger tillit, trygghet og bruker hundrevis av timer og bøttevis med kjærlighet for å få dyr som henne. Og når vi lykkes og det viser seg i at jobben kan gjøres enkelt og problemfri – ja da er kanskje saken større enn de fleste kan ane…

Mira og ett av hennes tidligere kull fra 2012

En lang dag er over og så langt er alt bra. Langedrag er mitt andre hjem og det er alltid vanskelig å løsrive seg fra stedet, menneskene og dyra. Jeg håper alle jeg kjenner vil besøke stedet og se hvordan vi jobber med dyra.  Vi er jo helt avhengig av at folk besøker oss og legger igjen noen penger så vi kan drive opplysnings – og opplevelsesarbeidet videre.  I bytte får du opplevelser som setter spor og unike opplevelser som vanskelig lar seg beskrive…

Foto: Gro Saugerud / ettermiddag over Langedrag