Hundeskolen del 13:Hunder som hopper

 

Hopp & sprett og Tjo & hei!

dogjumps_1

Illustrajon fra nettet

Vi har nå lagd 13 episoder av en serie om hunder; Hundeskolen. Serien blir sendt under morgensendingen på NRK P1 / Buskerud og jeg føler meg heldig og beæret som får lov til å prate om hund; min hobby, mitt yrke og mitt livsverk.

13. episode handler om hunder som hopper.

Jeg legger ved linken til programmet hvis du vil høre; noe jeg blir veldig glad for om du vil! Bloggen er en fordypning av intervjuet, så les og hør på begge deler. Hør sendingen her 1.51.00 inn i sendingen.

 

dog-standing-812494972-5aff34fa8e1b6e00360b19e7

Bildet er hentet fra nettet

Et veldig vanlig spørsmål jeg får når det gjelder hunder er hvordan man får hunder til å slutte å hoppe. (Når det kommer til valper, så følges det ofte opp med  at de også nafser i klær, bånd og alt som er tilgjengelig).

Det er viktig å forstå at hundens naturlige atferd og når hunder hopper, så er det i utgangspunktet et vennlig signal. Hvor enn utrolig det høres ut, så er det i de fleste tilfeller en «kjærlighetshandling». Vi har nok bidratt vesentlig til at hopping inngår som et hilseritual på oss mennesker, ved at vi klapper (belønner / forsterker) at hunden hopper opp på oss fra den er en liten valp.  Ofte klapper vi hunden ubevisst når den hopper – mange ganger gjennom dagen – og dermed er vi med på å forsterke et atferd vi ikke vil ha. Hopping er et vennskapssignal som vi må bemøte med vennlighet. Følger vi gamle råd om å sette benet i brystkassen på hunden eller trå den på bakbena, så kan det hende at vi ender opp med en hund som hopper mer for å vise enda tydeligere at den har vennlige hensikter. Vi kan også ende opp med en hund som blir usikker på mennesker ved at den får dårlige opplevelser i møte med dem.

fullsizeoutput_197

Foto: Gro Saugerud

Hunder har ofte fokus på hodet / ansikt i sitt hilserituale. Både når det gjelder andre hunder  – og oss. Isteden for å ha fokus på at hunden ikke skal hoppe så ønsker vi at man tenker omvendt; hva vil du at hunden skal gjøre istedenfor? Hvordan ser det ut når hunden hilser pent?

fullsizeoutput_9955.jpeg

Bilde fra internett

Her trenger vi litt hjelp av de som hilser / hilses på på slik at de ikke klapper en hund som hopper. Har du en hund som er sosial og trygg på mennesker – og kanskje i tillegg ung og  intensiv – så vil du ofte oppleve at den hopper opp og er intens mot ansiktet. Disse menneskene hunden møter, inngår i det vi kaller «Livets belønninger». Dette kan du bruke til din fordel – og først la hunden få hilse – når den har ønsket intensitet og fire bein i bakken (kriterier for å få sosial kontakt). Dersom hunden begynner å hoppe under hilsingen, opphører den sosiale kontakten. Når hunden innfri kriteriene igjen (ro + 4 bein i bakken), får den tilgang på den personen den vil hilse på.

Når det kommer til valper, så har vi andre hensyn å ta. Valpen skal sosialiseres og bli trygg på mennesker. Har man en utrygg, sky og var hund, er jeg veldig forsiktig med å ha regler for hilsing. Når hunden er blitt trygg, så kan vi starte opp med å lage noen regler for kos, klapp og kontakt.

c11148ef-c2f7-4d78-9911-729a3aca4424_l.jpeg

Bilde fra nettet

Det kan være veldig forskjellig fra rase til rase hvordan de hilser. Boxer og retrievere står ofte i en særstilling når det kommer til hopping, men mange andre raser er også veldig «menneskekjære» og hopping kan fort bli et problem for eierne.  Har du en apportør (som retrieveren) kan det hjelpe om de får bære noe i munnen under hilsing.

Andre tips: 

  • Opptre rolig når du hilser på hunder
  • Klapp og kos med hunden når den har 4 bein i bakken
  • Stemmen må være rolig (eller helt stille). Ved et intenst tonefall, inviteres det til hopping.
  • Hvis hunden hopper på dag, kan du ta et steg til siden eller bakover slik at hunden mister balansen
  • Noen raser roer seg ned hvis de får bære noe i munnen.

701

Bilde fra nettet

Det er ofte tidkrevende å trene hunden til å hilse fint. Mange trener hunden til å sitte under hilsing. Jeg er ikke tilhenger av dette, men ønsker derimot at hunden skal få bevege seg så fritt som mulig – og eventuelt gå bort fra situasjonen hvis den ønsker det. Som i all annen trening, krever det tid og en plan og en god dose «voksenopplæring». Lykke til!

making time

Gaupe i trøbbel

vintersamling 2019 5

Mira med begge ungene

Det finnes mange fordeler med å leve tett på dyra her på gården (Langedrag). Og en av dem fikk vi nok en gang benyttet fordelen av nå som Mira fikk en skade i munnen. I år er mitt 13. år blant folk og fe her på Langedrag og en av gaupene har en ekstra plass i hjertet mitt. Jeg tror alle guidene har et ekstra godt forhold til Mira (14). Hun er tillitsfull og trygg på oss og tillater (nesten) alt mulig.

vintersamling 2019 1 .jpg

Hun har to unger som er født i juli. De er to ulike personligheter; den en er litt som Flåklypas «Ludvig» og hun har et uttrykk som ser ut som det er en million bekymringer som tynger.

vintersamling 2019 2

Den andre er kvikkere, nysgjerrig og oppfører seg om utadvendt 4 – åring. Det ser ut som han til enhver lurer på hva som skjer og kunne han prate, så tror jeg han hadde hengt etter oss og spurt «hvor skal du???», «hva er det???» , «Hva skal du nå????. Han strekker hals og vil finne ut av hva verden har å by på. De har jo ikke navn enda,  men jeg er fristet til å døpe de her og nå; (Hva)Shera og Ludvig…. Nå skal jo hunnen ha navn på M så Ludvig er jo skivebom på alle måter… (Hva)Shera skal ha navn på F – så det går nok ikke gjennom navnkontrollen på gården uansett… Men de hadde definitivt levd opp til navnene sine!

Langedrag 40 år 2018 22.jpg

De preges godt og Mira bidrar til at ungene blir trygge på oss og andre mennesker.  Hun bidrar til at besøkende gjester får en hel spesiell opplevelse inne hos gaupene og hun gir oss en enorm mulighet til å lære masse om gauper! Men Mira har en tendens til å havne oppi småulykker. Da jeg kom opp på fredag, så jeg med en gang at hun hadde trøbbel. Hun siklet og tungespissen stakk ut av munnen.  Lørdag fikk jeg tatt en bedre titt på henne og var sammen med henne i noen timer. Det var åpenbart «noe» med munnen og hun dyppet tunga i snøen hele tiden. Hun ville ikke ha mat og det var tydelig noe som plaget henne.

Hun er enormt tillitsfull så jeg prøvde å kikke inn i munnen hennes. Det er jo litt begrenset hvordan man kan undersøke en våken gaupe, men jeg gjorde mitt beste for å se om det var noe som åpenbart var feil.

fullsizeoutput_994f

Foto: Astrid Eidal

Det var ingen annen råd enn å ringe etter veterinær og mandag stilte hele teamet mannsterke opp for å hjelpe Mira. Nils, Anne Grete, Astrid, meg selv, veterinær Tord og en arbeidsukeelev. Mira ble bedøvet uten problemer og vi bar henne ut i slusa.

50474563_10155727894490047_6295277614655340544_n

Foto: Gro Saugerud

fullsizeoutput_9951.jpeg

Foto: Astrid Eidal

Veterinæren fant et stikksår under tunga og fikk renset godt opp. Smertestillende, antibiotika og 12 dagers etterbehandling venter. Hva som forårsaket såret vet vi ikke og veterinæren var usikker på om det er noe fremmedlegeme som sitter i sårkanalen. Vi håper det vil leges godt og at hans spådommer ikke går i oppfyllelse. For da blir det en større sak ved neste runde.

50542067_10155727894550047_2900714229025734656_n50458236_10155727894445047_7562083574434758656_n50320779_10155727894390047_8566246717786161152_n

Foto: Gro Saugerud

Vi var sammen med Mira et par timer etterpå så hun skulle våkne godt og være klar for å komme inn til ungene og de andre gaupene igjen. Gaupehusene ble fylt med flis og høy og    var klare til å være en lun og god «sykeseng» nå som vinterkulda inntok fjellet.

Det er utrolig flott å kunne håndtere slike situasjoner på denne måten. Mira viser ingen tegn på stress, er trygg på oss og lar seg bedøve på en enkel og stressfri måte. Utfordringen nå er å få i henne tablettene med antibiotika. Rett og slett fordi hun ikke vil spise på grunn av en vond tunge. Når munnen blir smertefri kan vi gi henne kjøttbiter med medisin. Rett og slett fordi hun er verdens enkleste pasient innen arten…

fullsizeoutput_9954fullsizeoutput_995050799509_10155727894355047_7393311803746287616_n

Litt ør etter bedøvelsen. Ungene venter utålmodig på mamma…

Det vi opplevde i går (og som vi erfart mange ganger tidligere) gjør meg stolt av det vi har oppnådd. Jeg har kjent Mira i 13 år og hun har et eksepsjonelt vennlig vesen. Hun tester ut nye guider og har sine primadonnanykker. Hun er jo tross alt Dronninga i gaupehegnet. Men når du kommer på innsiden av den silkemyke pelsen og hun aksepterer deg som en trygg bauta; da er hun den beste ambassadøren for arten man kan tenke seg.

Kanskje ikke verdens største sak; et stikksår under tunga. Men kjernen i historien er jo Miras tillit til oss. Vi jobber med ett av de skyeste dyrene som finnes i norsk natur. Vi bygger tillit, trygghet og bruker hundrevis av timer og bøttevis med kjærlighet for å få dyr som henne. Og når vi lykkes og det viser seg i at jobben kan gjøres enkelt og problemfri – ja da er kanskje saken større enn de fleste kan ane…

309737_10150331639045047_225175310_n

Mira og ett av hennes tidligere kull fra 2012

En lang dag er over og så langt er alt bra. Langedrag er mitt andre hjem og det er alltid vanskelig å løsrive seg fra stedet, menneskene og dyra. Jeg håper alle jeg kjenner vil besøke stedet og se hvordan vi jobber med dyra.  Vi er jo helt avhengig av at folk besøker oss og legger igjen noen penger så vi kan drive opplysnings – og opplevelsesarbeidet videre.  I bytte får du opplevelser som setter spor og unike opplevelser som vanskelig lar seg beskrive…

50748205_10155727894300047_947564145929093120_n

Foto: Gro Saugerud / ettermiddag over Langedrag