En stor opplevelse med de små…

26972814_1659775704073007_1443790501_o

12 år blant gaupen har gitt enorme opplevelser!

I år har jeg bare skrevet 4 blogginnlegg. Dette er det femte….. De fleste av de få som er skrevet, er følelsesladde; noe som kanskje beskriver 2018 nokså bra. Jeg mistet pappa i kreft og mistet dermed «mannen i mitt liv». I mars er jeg så heldig at jeg treffer den nye «Mannen i mitt liv» og følelser av sorg og savn blander seg med alle de følelser som kommer når et nytt menneske får innpass i hjertet. Mars tok også med seg mer enn menneskemøter. Rett etter pappa`s begravelse, ender jeg opp på sykehuset og skrives ut med diagnosen Vestibularisschwannom (godartet svulst på balansenerven) som skaper masse leven og trøbbel i dagliglivet og en evig følelse av bilsjuke eller veldig mye karusellkjøring…  En diagnose med 21 bokstaver og en diagnose som er nesten umulig å uttale og ikke er så lett å leve med i hverdagen. 

Jeg holder på å finne en rytme og en arbeidsmengde i hverdagen som jeg kan klare. Fra å være en eviggående Duracellkanin, som hadde tusen jern i ilden, måtte tempoet vesentlig ned. Sommeren har vært tøff med en formkurve jeg ikke er vant til. Stress i alle former utløser karusellen og fører til at jeg blir liggende horisontalt i sofa`n og kjenne på at jorda går rundt og en føler at man er ufrivillig med på en dag på Tusenfryd.

Kanskje man blir mer åpen for inntrykk når livet vender og det butter litt? Jeg har alltid hatt et nært forhold til dyr og natur, men nå opplever jeg at jeg er enda nærmere nå. Jeg har drevet hundeskole i 25 år og trent hund og andre arter på heltid. I totalt 36 år har holdt kurs og vært aktiv i «gamet». Jeg har aldri hatt en enhetlig akademisk tilnærming til dyr, men blandet inn «magefølelse» og intuisjon som en viktig ledetråd.

Gro_og_kattene_preview

Da jeg begynte å jobbe med ulv, gaupe og andre ville arter for rundt 12 år siden, så utfordret det kunnskapen jeg hadde på mange plan. Det er ikke sånn at bare fordi man kan trene hund, så kan man trene alle andre arter. Det er heller motsatt… Det er mer sånn at dersom du kan trene andre arter, så kan du også trene hund.

For 7 år siden fikk jeg jobbe med det første gaupekullet. Og siden da har jeg fått jobbe med å trygge 8 kull. Målet er ikke at de skal bli tamme eller sosialisert. Men de skal føle trygghet sammen med oss. Det er etter min mening et bedre dyrevelferd for dyr i hegn;  at de ikke er redd for menneskene som skal besøke og se på dem.

38664153_10155405249070047_3068035391689850880_o

Mira sitt første kull gav oss flotte opplevelser. Sønnen min har fått mange unike oppleveler tett på dyra…

I 2006 begynte jeg å jobbe med gauper. Jeg må jo innrømme at jeg er  (eller var) et utpreget hundemenneske og ulvene sto meg nærmere enn kattedyrene. Jeg begynte også å jobbe med ulv samme året og følte meg veldig hjemme med arten. I rundt 4 år følte jeg at gaupene var litt mer «fremmede». Jeg anså de som «språkløse» og som «løse kanoner». I 2010 reiste jeg til Afrika / Zambia og jobbet med et løveprosjekt. Da jobbet jeg «hands on» med løver på 10 og 16 mnd og kom tilbake totalt solgt i kattedyret og med en mye sterkere forståelse av kattedyrene jeg selv jobbet med. Jeg var språkberiket og forsto mye mer av gaupas signaler og væremåte. Og interessen og fascinasjonen av vårt eget kattedyr ble mangedoblet.

13217217_10153438483520047_7761286083728466012_o

Kan aldri glemme dette…

Mira var min første gaupemor med kull som jeg skulle jobbe med. Samtidig hadde Katja 2 unger – så totalt hadde vi 4 unger å jobbe med. Mira har alltid fremstått som en spesiell gaupe. Hun er Dronning i gaupegården. Godt voksen og med en attityde vi damer kan misunne henne. Mira gav meg noen helt unike opplevelser fra da og frem til nå.

fotokurs-18

En blanding av Mira og Katja sitt kull; en samling på 3 av 4…

(Les om Mira og en av hennes unger; Flekkepus sin skjebne her: https://grosaugerud.wordpress.com/2018/08/07/sterke-dyreopplevelser/ )

I januar hadde jeg en av mine merkeligste opplevelser i ulvegården. Jeg har som tidligere nevnt, jobbet med ulv i 12 år. Jeg har vært inne hos dem tusenvis av ganger og aldri har jeg opplevd tilsvarende som denne dagen i slutten av januar. Jeg skrev en blogg om opplevelsen –  helt uten filter – og denne kan du lese her: https://grosaugerud.wordpress.com/2018/01/27/et-magisk-mote-med-ulvene/

27479523_10154852599716377_1230846186_o

For noen få dager siden, fikk jeg enda en sterk opplevelse blant dyra. Igjen var Mira involvert som så mange ganger før. Hun har – i en alder av 13 år – tjuvparret seg og fått to unger som nå er litt over 3 uker gamle. Hun er enormt tillitsfull. Ikke bare til meg, men til alle guidene hun kjenner og vi kan sitte omtrent oppe i bolet hun har funnet til seg og ungene.

Langedrag 40 år 2018 41

Det som fascinerer med i jobben med disse dyrene, er tilliten vi får. Jeg selv har ikke behov for å ta på de, klappe eller ha fysisk kontakt med de. Når ønsket og spørsmålet melder seg; KAN jeg ta på dem? – så er det bare for å se om tilliten holder. Vil hun tillate mitt nærvær? Vil hun tillate at jeg kan ta på en unge?

Hele prinsippet rundt treningen av dyrene er at dyrene har valg og kontroll på situasjonen. Ber de meg stoppe, så stopper jeg. Og de trenger bare å prate med små bokstaver og ikke med Caps Lock `n på. Dette gjelder alle dyr – men spesielt Mira og Ingrid som har unger akkurat nå. For at dette skal fungere, må man kjenne gaupas (dyrets / artens) språk, kjenne individet og ha en tillitskonto som er stor. Vi stopper aldri dyras uttrykksform ved å irettesette dem på noe vis. Om de hveser, knurrer, slår med halen, får store øyne eller hvordan de velger å uttrykke seg, så er det viktig at de får uttrykke sine følelser og at vi responderer rett. Et ærlig språk gjør det trygt å være blant dyrene. Stopper vi språket, så lager vi farlige situasjoner.

Denne dagen hadde Mira gått fra ungene og kommet opp til fôring og den daglige guidingen på gården. Hun er påpasselig overfor de andre gaupene i hegnet og det er kun to gauper som får innpass rundt bolet; Hugin og Leif. Alle andre holder god avstand og lar Mira og ungene være for seg selv.

Vi var tre stykker som koste oss med en privat tur og fotoshoot blant gaupene. Vi forsøkte å lokke Mira med oss ned til ungene – men hun var fast bestemt på å være igjen blant de andre og spise på fôringsplassen. Vi gikk ned til ungene og tok på oss jobben som «barnevakter» til hun fant det for godt å komme tilbake. Som kjent kan du få en gaupe til å gjøre akkurat det den selv vil….

Langedrag 40 år 2018 38

Jeg satt meg tett ved bolet og hadde ungene på 30-50 cm hold. Jeg hadde tatt med mat til Mira og ventet på at hun skulle komme ned til ungene. Etter noen gode minutter kom hun rolig ned, kom nesten helt bort til meg, hentet maten og satt seg til bare en armlengde fra meg og spiste. Etterhvert gikk hun ned i bolet og la seg til meg ungene – jeg satt fortsatt kun noen titalls centimeter fra dem. Ungene begynte å klatre opp den lille kanten og plutselig var den ene ungen bare 10 cm fra meg. Jeg holdt et øye på Mira, men hun var helt avslappet. Ungen kom bort, snuste på hånden min og var nysgjerrig og tillitsfull.

Den andre ungen var også på vei opp og det så nesten ut som om Mira gav den noen oppmuntrende dytt med snuten. Hun dyttet den mot meg og jeg satt helt rolig og bare tok innover meg alt som skjedde. Hun fantes ikke anspent og var 100% komfortabel med situasjonen. Jeg kjenner det er vanskelig å forklare og skildre følelsen. Det var liksom bare meg og disse tre fantastiske gaupene. En helt egen verden hvor alt annet var stengt ute. Hun pratet på gaupas vis med mmmm-ing og hodenikking og jeg svarte henne tilbake. Vi var i vår egen lille boble der nede ved fjellknausen.

Heldigvis har jeg gode venner som tok innover seg alt som skjedde og nok en gang sendte Astrid meg fine ord som jeg gjerne deler:

«Kjære Gro Saugerud….. Ja i dag blir det «kjære Gro». Først takk for at vi fikk lov til å dele denne fantastiske opplevelsen med deg.  Den sterke opplevelsen var din i dag, vi andre var tilskuere til hva du og gaupene hadde i sammen. I gauapegården, hos ungene til Mira som ligger alene , blei vi værende for å passe på. Vi kommer tett på . Det er helt er nytt. Mor Mira er ikke der , ny setting, hun er oppe ved porten for å spise. Mira kommer rolig tilbake, syntes kanskje det var kjekt å få en pause fra mammarollen. Tar et raskt overblikk, så fortsetter hun bare med ungene, Gro sitter ganske nær, for å ha øyekontakt med Mira, følge hennes utrykk i forhold til hva som er greit og ikke greit. 

Fantastiske Mira er rolig og avslappet. Følger selvfølgelig med, men er rolig og fin, Vi er tett på og Gro er nærmest. Hun prøver ut om grensene er grei…  Jeg sier det: ”Det er i dag det skjer , så skjer det, Gro går in i en slags meditativ boble sammen med gaupene . De blir på en måte ett. Det store er at Mira tillater at Gro får nærkontakt med den en ungen. Helt tett; nese mot hånd, alle er stille, øyeblikket skjedde, noen gråter stille, jeg ikke like stille… Det kom noen store hikst – for dette er største jeg har sett. Samspillet;  så tett, så rolig, så verdig, med all respekt og ydmykhet. Tårer renner. Gro sitter på knærne tett ved og snakker med den, de snakker tilbake – alt er greit – familieidyll på en halvmeters avstand for oss andre, 

På meg virker det som Gro går inn i en egen  boble, gaupebobla, der ord ikke har så mye å si – de snakker på sitt vis som er opparbeidet over år. Dette er noe Gro og Mira har, med all høyde for risiko og det å kunne lese gaupas tegn. 

Gro fikk nærkontakt med 3 ½ gamle unger mens Mira er tett på. Det rolige avslappende væremåten, viser oss at dette er greit – ubeskrivelig og så stort  igjen samspillet mellom gaupe og menneske, hva tillit og respekt kan skape og likevel ha et klart fokus på hvor grensene går ved å ha full forståelse og respekt for dyrene

Du Gro, er bare helt spesiell. Det er en ære å få være så tett ved deg i lag med dyra og se og oppleve dette magiske som skjer når det er gjensidig tillit og respekt mellom dyr og menneske som er opparbeidet over år.

Tusen takk for denne spesielle opplevelsen i dag Gro ❤ Jeg finner ikke ord nok <3»

Langedrag 40 år 2018 39.jpg

Jeg sendte historien om en ung gutt sitt møte med ulvene til Tuva (som er eier og daglig leder på Langedrag). Jeg synes det er viktig å gi tilbakemeldinger og ros til de som gir oss andre muligheter til å jobbe der, være der og få ta del i magiske øyeblikk.  (Les gjerne historien her: https://grosaugerud.wordpress.com/2018/08/04/2943/)

Tuva svarte:

«Hei og takk for en herlig gjenfortalt historie om viktige møter mellom menneske og dyr… ja det er jo derfor vi driver Langedrag, for å gi disse opplevelsene… som berører og påvirker.. som blir viktige for enkeltmennesket..  og samfunnet i det lange løp.

Denne sommeren har jeg fått så mange sterke tilbakemeldinger på hvor fint besøkende synes besøket på Langedrag har vært, … senest i går ettermiddag kom en tysk turist og sa at hun hadde vært på mange dyrehager… men dette konseptet gjorde noe med henne… en atmosfære mellom dyr og mennesker som var helt unik…. Og som påvirket ved at hun kjente på gleden av nærhet til naturen  og lengselen etter å få være der….noe i selve urenergien i egen kropp ble stimulert…..

Ja vi har en viktig jobb å gjøre … Takk for ditt gode bidrag Gro!!!

Fjellhilsen Tuva»

Det er mulig man skal være spesielt dyreinteressert for å lese bloggene mine. Og antagelig veldig glad i å lese lange historier. Men det nytter ikke å fatte seg i korthet når livet overflømmes av gode opplevelser. Den gode nyheten er at du kan få være med på dette! Helt på orn`tlig! Det er bare å bli med oss i gaupegården,det!

Ute regner det, 3 hunder ligger rolig i stua og det tordner i det fjerne. En ypperlig dag til å skrive. En ypperlig dag til å lese…

 

Langedrag 40 år 2018 1.jpg