Sterke dyreopplevelser…

 

Historien er noen år gammel nå og ble dekket i Lågendalsposten og Hallingdølen. Jeg vil gjerne ta dere med på baksiden av kulissene og innsiden av hjertet…. Den knyttes opp til annen blogg jeg skriver og jeg håper at dere forstår at å jobbe med parkdyr bærer så mye mer med seg enn de fleste kan forstå.

Langedrag 40 år 2018 41

Miras unge i 2018

Lørdag morgen startet som vanlig her på gården. Det var påmeldinger til dagens aktiviteter, informasjon om dagen og frokostvertskap for å ivareta gjestene våre. For min del fortsatt dagen med å rigge seg til for noen timer hjemmekontor i leiligheten og årets sommeransatte skulle intervjues og ansettes. Etter kort tid ringte telefonen og Marie meldte kort og konsist; Vi har en case.

Flekkepus var ned ved Tunhovdfjorden. Han var observert av noen hytteeiere og på grunn av hans tillitsfulle væremåte, forsto de raskt at dette ikke var en ”vanlig” gaupe. Jeg var i bilen på et blunk, fisket opp telefonnummeret til melder og hentet kjøtt på fryseriet. Etter noen få minutter var jeg på plass og Flekkepus hadde slått seg til 150 meter fra hyttene.

Det var aldri noen tvil om utfallet av dette. Selv om det var et sterkt ønske at en annen løsning kunne gjennomføres. I samme øyeblikk som vi forsto at Flekkepus var på rømmen, ble en av gårdens skyttere mobilisert og var på vei til området der gaupa var observert.

fotokurs-18

Flekkepus; en av fire gaupeunger født 2011

Etter en rask prat med hytteeierne, ble Flekkepus lokalisert sittende på en stein. Jeg tok med meg kjøttet og vandret ned til han. Han hadde hoppet ned og lå litt forskremt foran steinen. Det var nok en stor verden som hadde åpenbart seg for han og verden var kanskje litt større enn han hadde tenkt. Jeg ropte på han og satte meg ned og kastet litt kjøtt foran meg. Da kom han rolig gående og det forskremte blikket forsvant. Han satt seg ned en halv meter fra meg og jeg fortsatte å gi han små kjøttbiter for at han skulle holde seg i nærheten av meg. Etter 20 minutter ankom skytterne. Han strakk litt på halsen og lurte på hvem som kom, men med litt beroligende prat og litt mer kjøtt, fortsatte han å spise. Skytterne stilte seg opp, jeg trakk meg unna og to skudd avsluttet gaupelivet.

Dette kunne være den korte versjonen av den faktiske hendelsen. Men sånn var det ikke for meg. Jeg har jobbet med gaupene i 8 år og Flekkepus hadde en særstilling.

Bloggen er skrevet samme dag som dette hendte. Helt uten filter, men med et vell av tårer. Og jeg var redd for et mediesirkus uten sidestykke og hvordan ”vanlige” folk ville reagere:

Jeg kan bare tenke meg hva som skjer når media får tak i denne historien. Det vil være fokus på sikkerhet, dyr i fangenskap, skyldfordeling og leting etter gamle saker og kritiske forhold. Det vil antagelig være lite fokus på våre personlige opplevelser og følelser for dyra vi jobber med – og antagelig lite fokus på hvorfor vi holder dyr i fangenskap og hvilken rolle de spiller i denne sammenheng. Publikum og lesere vil antagelig reagere og komme med kritikk og meninger om dyr i fangenskap generelt og oss spesielt. Og Mattilsynet, SNO og andre statlige organer vil ganske så sikkert kaste seg inn i debatten og rette en formanende pekefinger mot dyreparker, konsekvenser og ansvarsforhold.

Men sånn ble det ikke. Gården jeg jobbet på står fjellstøtt og ingen har kommet med noen kritikk eller hudfletting. De forstår engasjementet og hjertet vi har for dyra – og jeg deler denne historien bare for å fortelle at nødvendige tiltak ikke nødvendigvis er enkle… Og derfor vil jeg skildre livet med Flekkepus. På innsiden av gjerdet, bak kulissene og fra mitt eget hjerte:

For 3 år siden ble Flekkepus født her på gården. Det var to unger i kullet og Mira var en flott mor for de små. I samme hegn levde en annen hunngaupe; Ingrid, og denne sommeren ble en helt spesiell sommer for min del.

Jeg hadde jobbet 5 år på gården og i løpet av den perioden var det ikke født noen gaupekull. Siden vi jobber tett på gaupene, er inne i hegnet sammen med dem og tar med publikum inn for en unik gaupeopplevelse, så er det viktig at dyrene er trygge på vårt nærvær. Vi bestemte oss for at vi skulle begynne tidlig med ungene og venne de til mennesker og fra dag èn satt vi sammen med Mira og ungene og håpet på at både mor og unger skulle bli trygge på oss.

Ungene er jo født uten utviklet syn og hørsel, men vi ville at de skulle venne seg til lukten og etter hvert stemmene våre. Mira trengte også litt tid til å bli trygg på at vi ikke skulle gjøre ungene noe, men det tok ikke mange dagene før hun slappet helt av, sovnet, stelte ungene og lot oss sitte helt inntil huset. Huset hun hadde født ungene i, er som et hundehus, og der var det god skjerming for vær og vind, andre gauper og var et godt leie for dem alle tre.

Etter 10-12 dager hadde ungene åpnet øynene og øregangene og de både så og hørte oss daglig. Det var flere av oss guidene som jobbet med dem og Mira tillot også at andre ansatte og besøkende fikk komme bort til huset. Alt var på hennes og ungenes premisser og Mira bestemte alltid avstanden. Men det var en raus mor vi hadde med å gjøre og hun tillot oss å sitte helt i nærheten, observere diing og stell og hun tok seg av og til en tur på egenhånd og lot oss sitte med ungene for oss selv.

Etter ytterligere  noen dager (3 – 4 uker) begynte ungene å bevege seg ut av huset. Det hendte at Mira tok de med seg og byttet bolig. Da tok hun dem i nakke / hodet og ungene ble helt slappe og lot seg bære til neste gjemme. I løpet av disse første ukene, ble vi en naturlig del av ungenes liv. De krabbet ut av huset og bort til oss og vi fikk lov til å klappe dem og løfte de opp.

38664153_10155405249070047_3068035391689850880_o

Mira gir oss unike opplevelser

Jeg hadde en stilletiende ”kontrakt” med Mira. Det var viktig for meg at hun alltid skulle føle seg trygg når jeg løftet opp ungene. Når ungene kom frivillig bort til meg, løftet jeg de opp og gav de til Mira så hun kunne lukte på dem, slikke dem og ”hodehilse” dem på katters vis. Dette ble et ritualet som hun gjennomførte hver gang og når ritualet var vel gjennomført, fikk jeg lov til å holde dem, putte dem innenfor jakka og gi dem de positive opplevelsene de trengte for å få gode assosiasjoner med mennesket.

Hele sommeren igjennom jobbet vi med ungene. Da de var to måneder gamle, stoppet vi prosessen med den fysiske berøringen av dem, da de ikke lenger ga uttrykk for at det var greit. De kunne hvese litt og trekke seg litt unna – og meningen var jo ikke at gaupene skulle bli tamme. De skulle bare bli trygge på oss. Vi fortsatte å være sammen med dem og vi satt bare en snau meter unna da de diet Mira og kunne høre malingen mens de melketrampet og drakk ivrig. Mira var også helt fortrolig med oss og kunne slumre seg gjennom matingen mens vi mennesker beundret og nøt hvilken tillit hun viste oss.

Et av mine største minner i denne tiden, var en sommerdag vi hadde med våre sommeransatte inn i hegnet. Ungene hadde begynt å bevege seg litt mer selvstendig og de hadde gått hver sin retning og begge var ca 10 meter fra Mira. Ingrid – den andre gaupehunnen i hegnet – hadde blitt litt i overkant interessert i den ene ungen og begynte å jakte på den på gaupers vis. Hun hadde gått i en snik posisjon og jeg var redd hun skulle prøve å ta den. Jeg gikk bort til Ingrid og markerte at dette ikke var lov og så løftet jeg opp ungen. Hun skiftet fokus og forflyttet seg noen meter og startet jakt på den andre ungen. Og jeg gjentok beskjeden og løftet opp unge nummer to. Jeg fulgte vanlig ritualet og gikk bort til Mira med ungene, satt med ned og rekte henne ungene. Jeg hadde dem fremdeles i hendene mine og hun snuste på dem, hodehilste dem og begynte å slikke dem. Og meg.

FOR en opplevelse. Og i et svakt øyeblikk var jeg friste til å tenke tanken at hun takket meg. Dette var første og siste gangen jeg har hatt en slik kontakt med Mira.

Vi har en unik kontakt med gaupene våre. Mira har fortsatt å vise oss stor tillitt og det ser nesten ut som hun ønsker mer kontakt enn det vi tillater henne. Det er akkurat som hun ikke kan forstå at hun kan komme helt bort til oss, reise seg opp på to, servere seg selv med kjøtt i lommene våre eller sette seg helt inntil våre besøkende eller oss. Vi må aldri glemme det faktum at de er gauper og vil alltid agere ut i fra det. For meg finnes ikke ”snille eller slemme” dyr, kun ”farlige eller ufarlige” situasjoner. Siden vi forsøke å formidle den ufarlige delen av rovdyra, er det viktig at ikke vi menneskeskaper situasjoner som kan bli farlige. Derfor er det viktig at både vi og gaupene holder en avstand som reduserer sjansen for at uhell kan skje.

Flekkepus og søsteren hans, har gitt meg noen helt utrolige og unike opplevelser. De har gitt meg intense gleder, fotoøyeblikk og en innsikt i gaupas familieliv, anatomi, atferd og utvikling. Det er kanskje ikke mange som har sett tannfelling hos gaupe, men en fotodag i gaupegården viste meg at gaupe – på lik linje med andre rovdyr – feller tenner ved 5 måneders alder. Nærheten til gaupene, gjør at slike detaljer kan observeres og fanges og om ikke dette er en verdensnyhet i seg selv, så skaper det morsomme fotominner.

Jeg tror jeg har gitt leserne av denne historien en viss forståelse av at å jobbe med dyr i en dyrepark mye mer enn logistikk, renhold og framvisning. Vi som jobber med dem, får sterke bånd og følelser for dem. Noen mer enn andre. For noen kan det være ”en av flere gauper”. For meg har hver og en et navn og personlighet.

Søsteren til Flekkepus døde 1 år gammel. Flekkepus ble en trygg og fin gaupehann, men den høsten etter  han fylte 2 år skjedde det som ikke skulle skje. Flekkepus hadde kommet seg over gjerdet og tidlig en morgen kunne vi se en gaupe sitte på fuglehuset. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg skulle ut for å starte morgenstellet i fjøset. Jeg måtte kikke både en og to ganger før det gikk opp for meg at det var en gaupe som satt på taket. Og at det var Flekkepus. Uten å gå i kjedelige detaljer, så endte historien bra. Jeg løp opp i gaupegården, hentet tau og kjøtt og gjorde klar leken som de kjente godt til fra våre turer inn i hegnet.

Vi demonstrer gaupes jaktegenskaper ved å binde kjøtt til en snor og få de til å hoppe og fange ”byttet”. Dette var en kjent aktivitet og da jeg kom tilbake hadde Flekkepus hoppet ned fra taket og kom bortover mot meg. Jeg tok fram leken, dro den langs bakken og han fulgte etter – rett inn i hegnet.

Utbedringer ble foretatt og vi byttet gaupene over i en annen avdeling. Dette så ut til å gå bra, men snøforholdene den kommende vinteren skulle vise seg å skape nye problemer. For 3 uker siden hadde han kommet seg over gjerde igjen. På ny ble han observert på fuglehuset og på ny ble han lekt inn i hegnet. Nye utbedringer ble gjort og nok en gang byttet de hegn. Men natt til i går forsvant han igjen – og denne gangen hadde han vandret langt.  Det var ikke lenger en mulighet at han kunne komme tilbake til hegnet. Han hadde lært hvordan han kom seg ut og en tung beslutning ble tatt.

Jeg har lyst til å avslutte historien med min opplevelse av avlivningen av Flekkepus. For de som tror at det er en enkel beslutning – bare fordi den er nødvendig – må tro om igjen. Historien er faktisk like spesiell som den er trist. For hvem kan egentlig bare gå å hente en gaupe som er på frifot uten at det settes i gang storstilt jakt og sikkerhetsprosedyrer?

Hyttefolket hadde fått seg en stor naturopplevelse slik de selv beskriver det. Gaupa hadde holdt seg 10 – 15 meter fra de og oppført seg tillitsfull og nysgjerrig. Vi gav de beskjed om å holde seg innendørs til vi kom – noe de respekterte og forsto. Da jeg kom frem, satt Flekkepus 150 meter fra hytta. Jeg tok med meg kjøtt, min kjennskap til han og hans tillitt til meg som mitt eneste ”våpen”.   Dette gjorde at jeg ikke hadde noen betenkeligheter med å gå ned til han.  Hyttefolket hadde nok sine betenkeligheter, men jeg kunne forsikre dem om at dette ville gå bra. I alle fall for min del.

Jeg visste jo hva utfallet ville bli. Jeg ropte på Flekkepus og han kom gående mot meg. Jeg satte meg ned og han slo seg til bare en halv meter fra meg. Jeg gav han små kjøttbiter så han ikke skulle forsvinne før skytterne kom og jeg hadde mine 20 minutter alene med han i skogbrynet nede ved fjorden. Det må ha vært et rart syn; en gaupe og et menneske side om side. Alt var stille og jeg tror jeg aldri vil glemme det.  Tårene begynte å renne. Denne tilliten som han viste meg skulle ende med at han skulle bli skutt. Jeg følte at jeg lurte han og sviktet den tilliten vi hadde brukt mange år og timer på å bygge opp.

Jeg hørte bilen komme og visste at skytterne var på vei. Flekkepus kikket opp og lurte på hvem som kom gående. Jeg snakket med han og gav han noen flere kjøttbiter og han fortsatte å spise uten å gjøre antydning til å ville trekke seg unna. Skytterne stilte seg i posisjon og jeg strødde masse, små kjøttbiter utover bakken så han skulle være opptatt av det.

Jeg gråt og gråt og trakk meg unna. Inni meg sa jeg unnskyld hundre tusen ganger, holdt meg for ørene og etter to kjappe skudd var det hele over. Tårene rant og jeg hikstet og gråt og følte meg langt i fra som en profesjonell og voksen gaupetrener. Der sto vi da; to jegere, en gråtende og godt voksen dame og en død gaupe – og det hele var så utrolig meningsløst og trist.

Jeg ville bære han selv. Tårene ville ikke stoppe og jeg var sint og lei meg på samme tid. Sint fordi vi ikke hadde klart å holde han på innsiden av gjerdet og lei meg for tillitsbruddet og det faktum at han var død.  Det var ingen annen løsning og det kunne ikke få en annen utgang.

En fattig trøst er at han fikk ende sitt liv med en smak av frihet. Han var trygg sammen med meg og han spiste det beste han visste; elgkjøtt.  Han forsto ikke hva som skulle skje og jeg håper han har hatt et fint liv i gaupegården vår. Han har i alle fall gjort en viktig jobb. Han har vist voksne og barn gaupas ferdigheter og væremåte. Han var den som hoppet høyest under våre jaktleker og han var den som ble beundret mest.

Jeg er ydmyk for den tilliten Flekkepus viste oss – og jeg er lei meg for at jeg ikke klarte å være tilliten verdig.

Gro Saugerud

_DSC1327

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: