Timen i ulvegården….

fullsizeoutput_8982

I 12 år har jeg jobbet på verdens beste plass. Det er her jeg henter inspirasjon, krefter, ro, kunnskap, erfaringer som bringer meg videre, treffer flotte mennesker og får unike opplevelser som setter seg godt i hjerterota. Langedrag berører hjertet på en måte som ord ikke kan. Og denne gangen vil jeg dele en historie som viser at dyr og natur rører noe ved oss og får ting til å skje….

Denne gangen har jeg også med en bidragsyter til bloggen. Astrid er en av de flotte menneskene jeg har møtt her på gården og hun har blitt min «medguide» både hos ulv og gaupe. Vi deler mange av de samme tankene, forstår de samme opplevelsene – og vi deler også interessen for foto og historiene bak motivene.

Hele dette året har vært utfordrende for min egen del. I februar mistet jeg faren min – og da familiens bauta falt, så ristet det godt i grunnvollene. I mars fikk jeg selv påvist svulst på balansenerven og mange brikker falt på plass. Endelig fikk jeg en forklaring på hvorfor ting hadde vært som det hadde vært en lang stund. Siden da har jeg hentet og samlet krefter og Langedrag har vært veldig viktig for meg også i denne perioden. Dyrene gir meg energi og ro og etter noen dager i fjellet, så har jeg fått ladet batteriene nok til å kunne krangle med en ustyrlig balansenerve som skaper masse trøbbel.

gaupetur august 14

Etter en super fotodag hos gaupene, guidet jeg en gruppe inn til ulvene. En gutt – som i utgangspunktet var litt for ung til å være med – hadde fått tillatelse med den klausul at faren måtte følge med inn. Jeg visste ingenting om verken gutten eller de andre som ville være med inn til ulvene og ledet turen på vanlig måte.

Etter at vi hadde sittet hos ulvene et kvarters tid, merket jeg at gutten var litt utilpass. Han fortalte at han var redd og jeg fortalte han derfor om ulvens språk og væremåte og hva som kjennetegner ulvene OM de skulle oppføre seg på en måte som skulle kunne være farlige for oss. Jeg fortalte også om hvilke signaler ulvene viste oss under besøket og hva de  betyr. Jeg brukte litt ekstra tid på gutten og håpet at jeg nådde inn på en slik måte at han følte seg tryggere.

10247416_10152011617275047_7610295183965680650_n

En time går fort og ulveturen gikk over til besøk inn til gauper med en ny gruppe. Gutten virket fornøyd med turen og jeg håpet at ulvene hadde gitt han gode erfaringer og den opplevelsen han var ute etter. Lite visste jeg om hans historie….

På kvelden fikk jeg en teksmelding fra Astrid:

«Hei Gro og tusen takk for en fantastisk dag. Kom i snakk med mammaen til han unge gutten som var med inn til ulvene i dag. Visste du han hadde vært alvorlig syk? Har fått sterke behandlinger på sykehus, cellegift pga en veldig sjelden revmatisk sykdom og ikke vært på skolen på tre år. Nå er han på vei tilbake og turen inn til ulvene var bare helt fantastisk. Mammaen var så fornøyd og glad og lykkelig, tårer, smil og ja…. osv ……for den opplevelsen du gav han der inne. Gutten har posta bilder på alle medier han er på. Han er kjempe stolt!»

Jeg ble så rørt og ydmyk. Og nok en gang får jeg en påminnelse om at mennesker – uansett alder – bærer ulike historier. Grunnen til at gutten ville være med inn, var for å komme seg videre i forhold til selvtillit og føle at nå var livet tilbake, mestring, utfordre seg selv.

Og dette bidro ulvene til!

fullsizeoutput_f4e

Resten av historien skal jeg la Astrid fortelle. Med egen ord ; skrevet på en hytte i Hallingdal en fin lørdagskveld – tett på naturen…

En historie fra  ulvegården på Langedrag Naturpark:

«Etter å ha vært med Gro Saugerud jevnlig inn til ulv og gaupe i 2 år nå, så er erfaringene, opplevelsene, tankene, forståelsen, respekten, ydmykheten;  jeg finner ikke alle de dekkende ordene, men alt har endret seg på en fantastisk måte på disse to årene. Jeg selv trodde jeg visste en del og hadde et ståsted og meninger i forhold til mye av dette. Det jeg har skjønt i løpet av disse to årene, er at jo mer jeg får erfare her, jo mer skjønner jeg hvor lite jeg egentlig visste og hvor stort det forståelsen er som ligger foran meg. Det å erfare ved siden av mennesker med genuin interesse for det de jobber med, har gjort noe med meg. Det har åpnet sinnet minnet – som jeg trodde var åpent. Akkurat nå er jeg  i inngangen til noe som er mye større enn det jeg noen gang kunne forutsi da jeg spurte om å få være frivillig hjelper på Langedrag for 2 år siden.

Hvorfor disse ordene nå? Jo, sist jeg var med  som «medguiden» sammen Gro Saugerud, så var det igjen en historie som rørte meg langt inni hjertet og vil være der for alltid. En historie som vil være en medhjelper til å være enda mer ydmyk, ikke bare i forhold til dyrene som vi snakker om, men om menneskene som er med inn. Det er mange mennesker som har tatt turen inn til ulvene i ulvegården.  Alle menneskene –  i alle aldre – bærer på en historie, livshistorie i sitt eget liv, som vi ikke vet noe om. De er med inn til ulvene av mange forskjellige grunner uten at vi i forkant kan vite noe om det.

Denne dagen så var det med bl.a en ung gutt på ca 15 år. Han var med sin far og moren fulgte med fra ulveterrassen. Gro informerer som vanlig på sin lune og informative måte. Jeg fyller inn litt. Vi går igjennom reglene, så vandrer vi inn i ulvegården.

Vi setter oss ned og ulvene er hos oss ganske fort. Dette med å ha gjester i ulvegården, kan ulvene. De har lange og gode erfaringer med det og de søker til oss av fri vilje.

Denne unge gutten som denne historien handler om, sitter tett ved Gro. Gro snakker litt generelt, så henvender hun seg til gutten og spør om hvordan han føler det.  Gro sin væremåte er også et studie i seg selv. Hvordan hun snakker med dyrene, men også hvordan hun snakker med menneskene som er med inn. Hvordan hun sanser hvem som trenger noe ekstra, eller at det er noe spesielt.

Gutten forteller at han er redd. Dette blir tatt på alvor på en så lun og god måte. Alle som satt der, uavhengig av alder, blir grepet av hva Gro forteller og informerer om. Jeg skal ikke begi meg utpå å gjenfortelle dette, for det er det Gro som kan…

Vi er inne i ulvegården i ca 1 time. Jeg, som medguide, følger med på ulvene, på gjestene og nå spesielt gutten. Gro forteller, gutten sitter og tar bilder mens hun forteller. Jeg tenker,  følger han med på det hun sier?  Hmmmm….. jeg er usikker…

Gro forteller uavhengig av hva gutten gjør. Etter hvert legger ulvene seg ned. Ulven Arn legger seg nærmest. Gro sier til gutten: Se på Arn hvordan han ligger, se utrykket, ørene, munnen, halen, føl roen. Hvis ulvene ”boffer” da er det fare på ferde og det har aldri skjedd på de 12 årene jeg har jobbet med disse ulvene. De kan bli veldig fort redde, de er skikkelige reddharer, men da løper de bare  vekk. Han, Arn, bare ligger der og har det greit han. Da senker gutten skuldrene, han smiler, ansiktet mykner opp, han blir en annen. Og – jeg tenker (for jeg er usikker og ser det ikke); hvem er det Arn ser på ? Er det gutten eller Gro? Hvem er det Arn sender sine energier til i dag? Mine tårer renner, igjen et magisk øyeblikk. Gro spør han, på slutten av oppholdet: Hvordan har du det nå? Jeg har det bra, jeg er glad svarer gutten som var veldig redd.

Timen i ulvegården går fort og vi vandrer ut igjen, med en gutt som er helt annerledes enn da han kom inn i ulvegården.

Da jeg skal til å reise, så får jeg følge med en dame. Det er mammaen til gutten, men jeg kjente henne ikke igjen med det samme. Hun spør meg: Hvordan tør dere å gå inn til ulvene? Jeg referer til det Gro har sagt og nevner i forsiktige ordlag om gutten som var så redd. Da sier hun: Ja det er sønnen min. Så forteller hun forhistorien til sønnen sin. Han har vært alvorlig syk. Vært ut og inn av sykehus i 3 år. Har ikke gått på skole. Har hatt det veldig vanskelig psykisk pga sykdom, vært veldig langt nede og har en lang vei å gå fortsatt. Og, hun sier at besøket i ulvegården gjorde noe så stort og flott med han. Han hadde gjenfortalt alt han husket. Han sprudlet over av iver og glede. Jeg blir rørt til tårer og sier med skjelvende stemme at jeg håpet at han hadde fått noen fine bilder som minner. Mammaen sier at han har lagt ut bilder til alle han kjenner, det gjorde han med en gang. Mammaen var så utrolig takknemlig for det som hadde skjedd, at han blei tatt på alvor og at det hele kunne endre seg slik. Han blei snakket og fortalt til på den måten bare Gro kan gjøre.

Vi måtte avslutte etter hvert og jeg ber henne hilse sønnen og si at jeg skal fortelle hele historien til Gro.

Kjære Gro, du fortjener all den takk du kan få fra oss alle som får oppleve deg i sammen med ulvene du elsker og for respekten og ydmykhetene du har for alle som er med, at du ser hver og en især og i dag denne ungene gutten med sin historie som du ikke visste noe om…. (Skrevet av Astrid Eidal)»

Kjære Astrid; tusen takk for en fantastisk beskrivelse av et unikt møte mellom dyr og mennesket. Og til den ukjente gutten: takk for at jeg fikk vite din historie! Takk for at du ble med inn og beriket livet mitt. Og ikke minst – takk til ulvene som gjør det mulig for oss å gi mennesker disse opplevelsene…..

fullsizeoutput_1541