Mission Possible

 

_DSC9638Det har gått 11 dager siden elgkalven Raptus kom hit til Langedrag. Jeg har fått følge han daglig i hans tilvenningsprosess her på gården og han har gjort store framskritt.

For de av dere som ikke kjenner historien, så ble Raptus fanget inn ved Bauhaus i Lier da moren var blitt påkjørt og drept. Privatpersoner og ansatte på Bauhaus engasjerte seg i kalven som løp rundt; livredd og på jakt etter moren. Kalven hadde vært alene i 15 timer da de fikk fanget den inn og han ble satt i et midlertidig ”forsterhjem” i en stall i Asker.

I forrige blogg fortalte jeg om mitt eget engasjement i saken (les bloggen her). Jeg kontaktet Miljødirektoratet da MD hadde sagt nei til å gi kalven en sjanse – og kun gitt grønt lys for avlivning. Langedrag hadde søknad inne og sto klare til å ta i mot kalven og avisene dekket saken med stor iver. Dette engasjerte ”grasrota” og ingen kunne forstå hvorfor avlivning i det hele tatt var vurdert siden kalven var frisk og et naturpark sto klar med plass og ekspertise.

_DSC9673

I 9 døgn bodde han hos hestejentene i Asker. Vi hadde vært og veiledet dem i forhold til fôring og stell og de tok jobben på alvor. 24/7 døgnvakt var nødvendig samt fôring hver 3. time. Det krevde en stab av frivillige og stallfolket bidro på alle plan.

Jeg kjempet i like mange døgn for å få et ja fra MD. Og torsdag hadde jeg en lang samtale med Grønvik i Miljødirektoratets Arts – og vannavdeling og samtalen var både hyggelig, informativ og konstruktiv. Uten alt for mange kjedelige detaljer ; søknaden kom til å bli innvilget og Raptus skulle få sin sjanse på Langedrag!

_DSC9373

Lørdag kom Raptus til gården – i følge med 10 fosterforeldre! Han skulle bo hos Anne Grete og skulle bli den 4. kalven i rekka med soveplass i stua. 1. kvelden på ny plass ble en slitsom opplevelse. Alt var nytt og han brukte lang tid på å roe seg. Likedan det neste døgnet. Han var helt avhengig av tilsyn hele tiden og viste sterk seperasjonsangst hvis han ble forlatt for bare noen sekunder. Så dette krevde bemanning og innsats på høyt nivå!

_DSC9999

Etter et par døgn, hadde han funnet seg mer til rette. Han hadde fått sin faste plass foran peisen og Anne Grete sov med han i stua. Etter et par dager ble han introdusert for hunden Arja; noe han syntes var veldig skummelt. Men Arja løste saken på egenlabb som den rutinerte elghunden hun er! Hun har tross alt vokst opp med due, rådyr, elgkalver og villsvin – så hun tok elgens reaksjon med knusende ro.

Kalven hadde lagt seg til foran peisen og spiste på litt kvist. Arja la seg noen meter unna og kom sakte men sikkert nærmere kalven. Til slutt lå hun så nær at hun også begynte å tygge litt på kvister og blad; samtidig som hun slikket kalven – tilfeldigvis og en gang i blant – på mulen. Det tok ikke lang tid før kalven ble fortrolig med henne og tilvenningen hadde foregått helt uten menneskets innblanding.

De to siste dagene har gjort underverket for kalven. Det er viktig at den føler seg trygg i livet her på Langedrag og den må derfor eksponeres for litt mer enn elger flest. Raptus er nå med i peisestua på samlinger, han ligger på kontoret, han er med på turer og han følger nå Anne Grete og Arja i ”tykt og tynt”. Morten – en annen ansatt på Langedrag – engasjerer seg også sterkt i kalven og kalven vet å gi tilbake.

_DSC9753

Fra å være morløs, livredd og forlatt har han nå fått en ny mulighet på Langedrag. Han har en tobent ”mamma” gjennom Anne Grete, en ”pappa” via Morten og mange tanter og onkler via de andre ansatte som passer på han. Han har til og med en liten ”familie” i Asker som savner han veldig og som allerede har kommet på besøk for å hilse på han.

Det var mange som var med på redningsoperasjonen; stalljentene bisto med pleie, plass og stell, jeg tok kampen med byråkratiet – og Langedrag sto parat til å ta den i mot hvis direktoratet sa ja. En blanding av varme hjerter og saklig diskusjoner førte fram. Bedre kunne det ikke gå!

Grunnen til at denne saken fikk så stor betydning for meg, var avlivning av en elgkalv en uke tidligere. Elgkalven ble funnet ved siden av en død elgmor og denne ble også forsøkt reddet på tilsvarende måte som Raptus. Men i dette tilfellet fikk de blankt avslag fra direktoratet og det hele virket nokså meningsløst.

_DSC0024

Jeg støtter fullt og helt direktoratets formaning og lovens tekst om at det forbudt å ta med ville dyr ut av skogen; selv om man tror at det er for å hjelpe det. Det er strenge krav og føringer – og jeg er sikker på at dette er nødvendig i mange tilfeller. Men hvis direktoratet gir prinsipielle avslag og ikke behandler hver sak individuelt, da setter jeg meg på bakbeina.

Det er ytterst sjeldent at parker som Langedrag kan ta i mot ville dyr, men av og til ser man seg i stand til å kunne si ja. Dersom bemanning, fasiliteter og kunnskap om arten foreligger, så ser jeg ingen grunn til nei fra direktoratets side. Smittehensyn og sykdom skal selvfølgelig hensynstas, men dette er jo også parkene vel så interessert i som direktoratet selv.

Jeg tror det er viktig at direktorat og Viltnemnd oppleves som en samarbeidspartner og ikke som en motstander innenfor hjelpeplikt og dyrevern. Gjennom mange år i dyrevernsnemd og som ansatt i en naturpark, opplever jeg at folk flest vegrer seg for å melde fra om tilsvarende funn som dette.

Jeg har fått tilgang til alle fakta rundt avlivningen av elgkalven uken før min egen lille aksjon satte i gang. Og det var denne kalvens avlivning som på sett og viss reddet Raptus. Men de som sto opp i det og fikk møte byråkratiets panservogn, sendte en lang mail med denne avslutningen:

Med en slik hendelse som skjedde den 3/6-16 i minne i lang tid framover, er det mye som skal til å melde fra om lignende saker ved eventuelt senere anledning.

 Ved en litt annen informasjon, imøtekommenhet og praksis fra direktorat og Viltnemnd, vil man kanskje få tilbake tilliten fra ”grasrota”. Man forstår jo at ikke alle dyr og dyreunger kan reddes og at i mange tilfeller vil avlivning være det eneste rette. Det meningsløse er de gangene det finnes en annen mulighet; da bør veien til et ja være kort.

Raptus har det bra her og lever nok et liv som er nokså fjernt det livet han ville fått som en vill elg i Lierskogene. Vi håper han vil trives her og finne seg godt til rette på ”Anderledesgården” som vi alle er så glade i!

_DSC9981