Til tider lar jeg meg provosere. Og til tider lar jeg meg provosere til de grader at jeg må skrive et innlegg om det. ”Til tider” er for øyeblikket ”akkurat nå”! Jeg blir rett og slett forbannet når statlige organer krever dyreunger avlivet til tross for at det står et hjelpeapparat klart til å ivareta dem og gjøre et forsøk på å få de til å overleve.
I løpet av den siste uken er jeg blitt kontaktet 2 ganger for bistand og kontaktformidling i forsøk på å redde ville dyreunger. Det 3. tilfellet er jeg blitt gjort kjent ved via andre kanaler.
Foto: Gro Saugerud / Langedrag
I det første tilfellet gjaldt det 11 andunger hvor moren var påkjørt og drept. Jeg endte opp som ”fostermor” i påvente av at en dyrepark skulle få nødvendige godkjenninger for å kunne ta dem i mot. I dette tilfellet gikk det i andungenes favør og det ble grønt lys for et liv i naturparken.
Foto: Gro Saugerud / Langedrag
Det andre tilfellet er fra forrige uke da en elgkalv ble funnet ved siden av den døde elgmora. Til tross for nei fra viltnemnda, tok privatpersonen som fant den saken i egne hender, og tok elgkalven med seg hjem. De hadde ikke hjerte til å la kalven ligge igjen for å dø; noe som var instruksen de fikk fra viltnemnda. De tok kontakt med en dyrepark som sa seg villig til å ta i mot kalven med forbehold om at tillatelse ble gitt fra MD.
Foto: Gro Saugerud / Langedrag
MB gav ikke tillatelse og beordret kalven avlivet umiddelbart. Ett av argumentene var sykdommen CWD.
Sitat: Veterinærinstituttet har, den 3/6-2016, bekreftet det andre tilfellet av Chronic Wasting Disease (CWD) hos elg i Selbu kommune. Elgen ble funnet død i en elv mellom Selbu og Tydal og den hadde i tillegg noen indre skader. Mattilsynet er varslet.
CWD er en velkjent sjukdom hos hjortedyr i Nord-Amerika der den hovedsakelig rammer mulhjort, hvithalehjort, og nordamerikansk kronhjort. Sjukdommen er også påvist hos et mindre antall nordamerikansk elg. I Europa ble sjukdommen påvist for første gang på ei ung, norsk villreinsimle i Nordfjella villreinområde i april i år, og i mai ble den påvist på ei elgku fra Selbu. Det nye tilfellet representerer det tredje påviste tilfellet av CWD hos hjortedyr i Europa. Det er ikke noe som tyder på at CWD kan smitte fra hjortedyr til husdyr eller menneske.
Det er dette (CWD) som oppgis som hovedgrunn til at parken får avslag til å ta i mot kalvene. Jeg antar at dette vil virke forståelig på folk flest og dermed vil kanskje mange anse det som en fornuftig og nødvendig beslutning.
Men saken har flere sider. I det 2. tilfellet rykket Mattilsynet ut og obduserte den døde elgkua. Hun hadde ikke tegn på CWD eller andre sjukdommer. Privatpersonen var villig til å ta de nødvendige tester av kalven og var beredt til å være fosterhjem for kalven til prøvene ble klare. Det tok kun noen dager.
Til tross for dette, satt MD seg på bakbena og forlangte kalven avlivet umiddelbart. Under sterke protester, ble kalven skutt samme dag.
Foto: Gro Saugerud / Langedrag
Det 3. tilfellet er dagsferskt og gjelder en elgkalv hvor moren er påkjørt og drept natt til i dag. Viltnemnda foreslo selv å forsøke å fange den inn slik at en dyrepark kunne forsøke å redde den, men da Viltansvarlig i kommunen ringte MD (Miljødirektoratet), fikk denne blankt nei. Viltnemnda er nå ute for å finne den og avlive den – til tross for at en dyrepark står standby og kan ta den i mot.
Jeg er ikke naiv og jeg forstår risiko med alvorlige sjukdommer. Men når det finnes muligheter til at det kan tas prøver, privatpersoner er villig til å ta den økonomiske belastningen og samtidig er villig til å flaske opp kalven inntil videre – da forstår jeg ikke at MD bruker sine byråkratiske midler og muskler til å banke gjennom et veto med blankt avslag.
Foto fra redningsaksjonen for 7 år siden; Svea
Hva sier dyrevelferdsloven?
Hvis du kommer over et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst , har du plikt til å hjelpe etter dyrevelferdsloven. Dersom du kommer over skadet eller sykt storvilt, er dette en sak for viltnemnda. Som storvilt regnes alle hjortedyr, villsvin, moskusfe, bjørn, ulv, jerv og gaupe.
Alle har hjelpeplikt når de finner dyr som lider, dette er regulert i dyrevelferdsloven. Kommer du over et sykt eller skadet dyr skal du derfor hjelpe det så langt du kan.
Ut fra viltlovgivningen er det som hovedregel forbudt å holde ville dyr i fangenskap. Det er likevel tillatt å ivareta syke eller skadde dyr en kort periode for rehabilitering. Forutsetningen er at dyret raskt kan settes ut igjen og klare seg bra i naturen. Husk at ville dyr lett blir påført ytterligere belastninger ved å være i fangenskap, og at avlivning derfor kan være det beste valget. Du må rådføre deg med veterinær, som kan vurdere riktig behandling og hvor fort dyret kan bli friskt. Du må også melde fra til Mattilsynet hvis du tar vare på et vilt dyr for rehabilitering.
Og hva er det med dette som provoserer meg?
Jeg må si at når det står instanser som har de rette fasiliteter og kompetanse til å ivareta dyret, da finner jeg det merkelig at avlivning står som en bedre løsning. Dyreparker i Skandinavia er ikke kjent for å ha ”dyr for utstilling”, men kan derimot beregnes som en opplysningskanal som både bevarer de enkelte arter og opplyser om dyr, økosystem og gir en bredere og nyansert naturforståelse.
Det er heller ikke sånn at parker kan ta imot alle dyr. Men de kan kanskje redde ett eller noen få. Og da er det i mine øyne skandaløst av MD og beslutte avlivning som eneste utvei.
Foto: Gro Saugerud / Langedrag; rådyr som er reddet fra morløst liv
MD er et statlig forvaltningsorgan underlagt Klima- og miljødepartementet .MD gjennomfører og gir råd om utvikling av klima- og miljøpolitikken, de er faglig uavhengig; noe som innebærer at de opptrer selvstendig i enkeltsaker de avgjør, når de formidler kunnskap eller gir råd. Samtidig er MD underlagt politisk styring.
MD`s viktigste funksjoner er at de skaffer og formidler miljøinformasjon, utøver og iverksetter forvaltningsmyndighet, styrer og veileder regionalt og kommunalt nivå, gir faglige råd og deltar i internasjonalt miljøarbeid.
Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Om-Miljodirektoratet/
Hvis en hund eller et rovdyr som for eksempel ulv, hadde tatt en elgkalv, hadde det vært ansett som en tragedie og blitt slått stort opp i lokal presse eller i diverse facebookgrupper. Hunden hadde antagelig vært krevd avlivet og ulven skutt. Hvis viltnemnda , MD eller andre instanser beslutter at en elgkalv skal forlates hjelpeløs og for å dø eller avlives på stedet; da er det plutselig en helt annen sak. Kanskje fordi de færreste får rede på det… Forstå det den som kan…
Foto: Gro Saugerud / Langedrag
Folk skal selvfølgelig ikke oppfordres til å ta dyreunger ut av skogen. De henstilles som regel, av samtlige parker jeg kjenner til, nettopp det motsatte. Men når det er åpenbart at mora er død, da er det en annen sak. Da trer hjelpeplikten inn – og jeg tror fornuftige mennesker velger klokt.
Jeg har vært med på å forsøke å redde flere dyreunger hvor det åpenbart er nødvendig med hjelpetiltak. Noen har vi klart å redde og gitt et godt liv i parken jeg jobbet i. Andre tilfeller har vi ikke lykkes. Det har gitt en god følelse når alle timene som brukes frivillig; til å våke, fôre, stelle og skape trygghet fører fram til et friskt og velfungerende voksent individ. Det har kostet mange tårer de gangen vi ikke har greid det. Men det har vært verdt forsøkene.
Foto: Gro Saugerud / Langedrag. En av Sveas tvillingkalver.
Mahatma Gandhi sa det slik: «En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.» Hvordan står det da til med oss?
Det kjennes ikke riktig å lukke døra for nødvendige hjelpetiltak når det finnes ressurser og muligheter. Det kjennes faktisk meningsløst. Det kjennes som Davids kamp mot Goliat og det er lett å gi opp kampen; en bløthjerta dyrevenn mot Goliat i sin rustning og skjoldbærer. Jeg velger allikevel å ta opp kampen mot MD. For dette går faktisk ikke an !!!!!!
Foto: Gro Saugerud / Langedrag
Gro Saugerud - min blogg 