Siste seiersrunde…

_DSC1569

Jeg har eid mange hunder – og kjent enda flere. Jeg har vært med på en rekke avlivninger; både som eier, som venn og i mitt arbeid. Noen har vært mer dramatiske enn andre – og opplevelsen jeg hadde forrige uke, slipper ikke helt taket…..

De som kjenner meg, vet at jeg har en sønn på 20. Sporadisk kjører han hundespann med turister. Torsdag var en strålende dag i påskefjellet og det var stort trøkk på hundekjøringa. Jeg tuslet rundt på tunet og koste meg med fotografering og hadde så smått begynt med å pakke for å reise videre på påskeferie med familien.

Telefonen ringer og jeg hører sønnen min rope; Kom ned til hundekjøringa. NÅ!!!! Og så la han på. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og løp det jeg kunne de få hundre meterne ned til standplass. 1000 tanker rakk å passere hodet før jeg kom fram ; hadde hele spannet braket sammen i en real slåsskamp? Hadde noe blitt bitt? Hadde noen skadet seg – jeg ante ikke hva som hadde skjedd, bare at jeg hadde en fortvilet gutt i andre enden.

_DSC1677

Da jeg kom fram, så jeg en av hundene ligge helt livløs. Det var startet med hjertekompresjon og gjenopplivning. Jeg tok over jobben og forsøkte alt for å få liv i hunden. Jeg kjente ingen puls, han var helt hvit i slimhinnene og ingen blunkrefleks. Jeg skjønte der og da at han var død, men fortsatte med innblåsinger og hjertekompresjon – antagelig i evigheter. Men det var bare å innse fakta.

Vi løftet han inn i bilen og kledde av han sele og halsering. De to unge ”gutta” greide ikke holde tårene tilbake og jeg tror bare de som har vært med på noe som dette, kan forstå fullt ut følelsen. Det var helt stille; turister som sto og så på, gutta som hadde stått midt oppi det – jeg tror til og med korpen var stille….

Det viste seg at denne hunden hadde vært syk over en periode, men var nå klarert av veterinær til å komme i gang med å være trekkhund igjen. Han skulle få gå èn runde denne dagen; i lette spor, i rolig tempo og i fine løyper.

Han fikk sin runde – en æresrunde eller seiersrunde om du vil. Han døde da han gjorde det han var skapt for og som han likte aller best. Og han døde på en måte som mange hundeeiere ønsker at sine hunder skal få avslutte livet.

Carma

Dagen etter våknet jeg til en ny beskjed på telefonen. ”Ring meg så fort du kan. Det gjelder Carma”. Jeg har selv drettet opp Carma. Hun var en av fire valper etter vår herlige labradortispe Hera. I valpekassen het hun ”Tanga” – etter en litt dramatisk fødsel nede på veterinærkontoret. Men da hun kom i hus til min flotte venninne og hennes familie, fikk hun sitt nye navn; Carma.

Carma var 14 år og vi hadde, bare en snau uke i forveien, diskutert formen hennes. Langfredag ble hun veldig syk og det var vel ingen som var i tvil om utfallet av dette. Jeg er glad jeg fikk lov til å hjelpe – selv om det bare var å avklare med veterinær og gi en liten, praktisk hjelpende hånd. Jeg i Hemsedal og fortvilte hundeeiere på vei til Drammen.

Det gikk som det måtte denne dagen. Og på 1 døgn hadde 2 hunder på 2 forskjellige måter krysset ”the rainbow bridge(http://petloss.com/rainbowbridge.htm).

Felles for dem begge var at dette er en måte som mange eiere ønsker at punktum skal settes. Det og ikke ha et valg; være bøddelen som skal ta avgjørelsen i overgangen mellom frisk nok og syk nok. Felles for dem begge var tårene og fortvilelsen.

For min del hører jeg fortsatt fortvilelsen i stemmen; Kom ned NÅ! Den tror jeg kommer til å henge lenge i….

Jeg stryker over din gylne pels,
men halen din slår ikke mer.


Øynene dine er lukket igjen
over øyne som ikke ser.


Ditt gylne hjerte har sluttet å slå –
Aldri mer løpe, hoppe, gå -.


Alt er slutt,…… det er over nå.

 

Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, 
og tårene drypper som blod.


Aldri mer skal det bli som før –
aldri mer ”oss to”.


Som isnende kulde inne i meg,
kjenner jeg noe dør med deg.

 

Jeg må reise meg, sier de -
jeg går mot en dør.


Der ute går livet videre som før .

Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille.


Du kan ikke komme, selv om du ville.


Skriket vil ut, 
men jeg lukker min munn

Hvem var det som sa ”bare en hund”….

 

 

 

 

4 kommentarer (+add yours?)

  1. mintoller1
    mar 28, 2016 @ 20:09:58

    Vakkert skrevet! Får helt tårer i øynene!

    Svar

  2. Gro Saugerud
    mar 28, 2016 @ 20:36:55

    Takk :-). Hyggelig at bloggen engasjerer 🙂

    Svar

  3. Johanna
    mar 29, 2016 @ 11:45:51

    Det diktet traff skikkelig. Jeg kjenner tårene pumper ut her jeg sitter. Veldig fint hele innlegget!c

    Svar

  4. Helge Mjøs
    mar 08, 2017 @ 15:30:41

    Alltid trist når kjæledyra forlater oss. Kom et par tårer her no…

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: