Er det så jævla vanskelig da?????

_DSC4171

Vi har diskutert over lengre tid, om våre valpekurs er for avanserte? Har vi lagt oss på et for ”høyt nivå”? Er vi for ambisiøse på andres vegne? Skal vi gå tilbake til ”dit vi var” og gjøre ting litt enklere? Er vi for vitenskapelige i vår tilnærming? Kan man ikke bare trene hund ved å basere det på vanlig sunn fornuft og sundt bondevett?

«Det er gjennom vitenskapen mine kollegaer og jeg får den grunnleggende kunnskapen vår! Det er gjennom denne vitenskapen vi vet at å bruke metoder som innebærer frykt eller smerter kan gjøre hunder aggressive, og at å gni hunden i sitt eget tiss ikke er annet enn blind vold. Dette er altså kunnskap som hardcore vitenskapsfolk står bak. Ikke noe som «noen snille hundeeiere» har kokt sammen».

Vi har ikke trukket noen konklusjoner; vi oppdaterer oss stadig og vil levere det beste. Mange kan nok bli litt overveldet av at dette ikke er en «obligatorisk barnehage” med litt valpekos og enkle øvelser. For det er jo ikke det folk trenger for å lage en familiehund…. Mange tror at å trene hund er enkelt og mange sammenhenger har jeg hørt av ferske hundeeiere (eller aller helst av de som ikke har hund) – kan det værra så jævla vanskelig da??? (Drammensk)

_DSC3786

Under teoridelen stiller vi spørsmålet; hvordan ser hundeholdet ditt ut om et år fra nå? Når du kan lene deg tilbake å si at ”Dette er Drømmehunden”? Hva skal hunden kunne? Hvordan skal den være?

Det ramses opp en hel del momenter! Den skal kunne gå pent i bånd, komme på innkalling, være hjemme alene, være med i bilen, være lydig, snill mot barn, sosial, like å være med på turer, ikke jage katter og andre dyr, ikke stikke av, kunne trenes av alle i familien, være en god venn, renslig, ikke bite, kunne gå forbi andre hunder, sitte, dekke, bli og mye, mye mer.

Det rare er at de fleste hundeeiere – som skal ha en familiehund – sier at de ikke skal trene hunden til noe spesielt, så de skal ikke lære den så mye…. En familiehund skal kunne mye mer enn mange andre spesialtrente yrkes – eller konkurransehunder… Bare listen ovenfor, kan stykkes opp i mange, mange flere delmomenter og forkunnskaper som skal til for å lykkes…. For denne listen tilhører nemlig en gjennomsnittlig kommende familiehund…

Jeg mener at valpekurs er noe av det viktigste kurset man går på. Det er her kreftene må settes inn fra hundeierens side og det er her hundeskolene og klubbene bør bruke de ”tyngste” instruktørene. De som har erfaring med både hund – og mennesker. Det er her framtidas grunnlag skal legges !

Derfor legger vi inn tung skydds – både når det gjelder valg av øvelser og oppbygging av grunnleggende teoretisk forståelse for trening av hund. Vi har våre etiske retningslinjer og vi har tatt et oppgjør med våre verdier; hvem vil vi være som hundetrenere? Hvilke metoder aksepterer vi og anerkjenner innenfor våre verdisystemer. Ja, vi er vitenskapelige i vår tilnærming selv om vi prøver å gjøre det så hverdagslig som mulig. Vi trener etter positive metoder og prinsipper – og vi trener hund med både hodet og hjertet.

_DSC1070

Jeg kom over et bra innlegg på forskning.no og vil gjerne dele den. Jeg klipper og limer en kortversjon, men legger ved linken i sin helhet: http://forskning.no/blogg/hun-om-hund/hundeoppdragelse-er-vitenskap-0

«Alt virker så svart-hvitt innenfor hundetrening, veldig store ytterpunkter – så jeg skjønner at folk blir usikker på hva og hvem som egentlig har rett.» Heldigvis så er det ikke veldig forvirrende allikevel. Ikke egentlig. 

Spørsmålet er nemlig om man følger vitenskapelig kunnskap eller ei.

Det skal ikke mye fantasi til for å se at livene våre ville vært veldig annerledes hvis det ikke var for at mennesket i sin tid fant på å studere verden gjennom den vitenskapelige metode.

Og her kommer poenget: Dyreatferd er også vitenskap! Etologi heter det, også kjent som atferdsbiologi, et fag som går under zoologi.  

Dette er hardtarbeidende mennesker som bruker store deler av sine liv på å forske på dyreatferd. De spør og de undersøker. Hvordan oppfører de forskjellige dyrene seg? Hva skjer i hjernene deres? Hvordan spiller genene inn? Hvordan lærer de forskjellige artene? Hvordan kommuniserer de? Hvordan er deres sosiale strategier? Har domestisering endret atferden? Spørsmålene er mange.

Det er gjennom denne vitenskapen mine kollegaer og jeg får den grunnleggende kunnskapen vår! Det er gjennom denne vitenskapen vi vet at å bruke metoder som innebærer frykt eller smerter kan gjøre hunder aggressive, og at å gni hunden i sitt eget tiss ikke er annet enn blind vold. Dette er altså kunnskap som hardcore vitenskapsfolk står bak. Ikke noe som «noen snille hundeeiere» har kokt sammen.

Ja, for vitenskap har ingenting med «å være snill» å gjøre. Vitenskapen gir blanke i den slags; et av dens viktigste kjennetegn er objektivitet. 

At det viser det at det er de «hyggelige» metodene som er de beste – fordi det er de som gjør hunder mindre aggressive og mer medgjørlige – det er bare en bonus å regne for oss som ikke liker å være kjipe mot noen.  

Empati er derfor ikke nødvendigvis den bakenforliggende årsaken til at oppdaterte, profesjonelle hundetrenere bruker ikke-voldelige metoder. Det er etologi, vitenskapelig kunnskap, som ligger bak.

Vitenskapelig kunnskap er også bakgrunnen for dyrevelferdsloven, som kom i 2010.

Blant annet står det:

Det er forbudt å utøve vold mot dyr (jf. § 14). 

Og:

Den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser samt arrangør for slike aktiviteter, skal påse at dyr ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger (jf. § 26).

Nettopp fordi vitenskapelig kunnskap tilsier at det ikke er etisk forsvarlig å behandle dyr slik. 

Som sagt: Det er egentlig ikke så forvirrende. Det er snakk om at noen av oss baserer hundeoppdragelse på moderne vitenskap (og dermed gjeldende regelverk). Mens andre følger gamle «kjerringråd» eller egen synsing. 

PS: Lite tips til slutt. Hvis noen uttaler at de ikke trenger å lære fordi de allerede kan alt, eller bruker usaklig begreper som «jævla hundepsykologi», da kan du være helt sikker på at de ikke har kontroll på hva de prater om. (Sitat slutt)

 Hundetrening er ikke enkelt og det finnes ikke ”quick-fix”. Det handler om å gjøre gode og kloke valg og sørge for å tilegne seg (riktig) kunnskap. Det handler om å ta et oppgjør med sitt verdisystem i form av sitt læringssyn, dyresyn og syn på sin relasjon og ”lederskap” når det kommer til hunder. Kunnskap er ferskvare og det er viktig og holde seg oppdatert, være nysgjerrig på nye vinklinger og ”openminded” for nye metoder.

_DSC0100

Vi er i stadig forandring og gjør alt vi kan for å holde oss oppdatert og for å gi våre deltagere det beste kurset. Vi ønsker å bidra til økt hundeforståelse og øke sannsynligheten for at hunden blir en hobby og noe som er gøy å trene – ikke bare nødvendig. Våre råd og metoder er basert på erfaring og vitenskap som andre mennesker vier sin tid og sine liv for gi oss – og vi er heldige som har mange gode kollegaer på laget som inspirerer oss og gjør at vi har noe å strekke oss etter!

Jeg tror vi skal tørre å være ambisiøse og sikte høyt. Vi skal prøve å gjøre det kompliserte så enkelt som mulig – uten å ty til snarveier og kjappe løsninger. Vi er ute etter varig endring av atferd og gode og etablerte vaner og har liten tro på at det finnes en motorvei til  Paradis 🙂

”Hjernen og fallskjermer har en ting til felles; de virker kun når de er åpne”.

_DSC0160

 

 

 

 

Siste seiersrunde…

_DSC1569

Jeg har eid mange hunder – og kjent enda flere. Jeg har vært med på en rekke avlivninger; både som eier, som venn og i mitt arbeid. Noen har vært mer dramatiske enn andre – og opplevelsen jeg hadde forrige uke, slipper ikke helt taket…..

De som kjenner meg, vet at jeg har en sønn på 20. Sporadisk kjører han hundespann med turister. Torsdag var en strålende dag i påskefjellet og det var stort trøkk på hundekjøringa. Jeg tuslet rundt på tunet og koste meg med fotografering og hadde så smått begynt med å pakke for å reise videre på påskeferie med familien.

Telefonen ringer og jeg hører sønnen min rope; Kom ned til hundekjøringa. NÅ!!!! Og så la han på. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og løp det jeg kunne de få hundre meterne ned til standplass. 1000 tanker rakk å passere hodet før jeg kom fram ; hadde hele spannet braket sammen i en real slåsskamp? Hadde noe blitt bitt? Hadde noen skadet seg – jeg ante ikke hva som hadde skjedd, bare at jeg hadde en fortvilet gutt i andre enden.

_DSC1677

Da jeg kom fram, så jeg en av hundene ligge helt livløs. Det var startet med hjertekompresjon og gjenopplivning. Jeg tok over jobben og forsøkte alt for å få liv i hunden. Jeg kjente ingen puls, han var helt hvit i slimhinnene og ingen blunkrefleks. Jeg skjønte der og da at han var død, men fortsatte med innblåsinger og hjertekompresjon – antagelig i evigheter. Men det var bare å innse fakta.

Vi løftet han inn i bilen og kledde av han sele og halsering. De to unge ”gutta” greide ikke holde tårene tilbake og jeg tror bare de som har vært med på noe som dette, kan forstå fullt ut følelsen. Det var helt stille; turister som sto og så på, gutta som hadde stått midt oppi det – jeg tror til og med korpen var stille….

Det viste seg at denne hunden hadde vært syk over en periode, men var nå klarert av veterinær til å komme i gang med å være trekkhund igjen. Han skulle få gå èn runde denne dagen; i lette spor, i rolig tempo og i fine løyper.

Han fikk sin runde – en æresrunde eller seiersrunde om du vil. Han døde da han gjorde det han var skapt for og som han likte aller best. Og han døde på en måte som mange hundeeiere ønsker at sine hunder skal få avslutte livet.

Carma

Dagen etter våknet jeg til en ny beskjed på telefonen. ”Ring meg så fort du kan. Det gjelder Carma”. Jeg har selv drettet opp Carma. Hun var en av fire valper etter vår herlige labradortispe Hera. I valpekassen het hun ”Tanga” – etter en litt dramatisk fødsel nede på veterinærkontoret. Men da hun kom i hus til min flotte venninne og hennes familie, fikk hun sitt nye navn; Carma.

Carma var 14 år og vi hadde, bare en snau uke i forveien, diskutert formen hennes. Langfredag ble hun veldig syk og det var vel ingen som var i tvil om utfallet av dette. Jeg er glad jeg fikk lov til å hjelpe – selv om det bare var å avklare med veterinær og gi en liten, praktisk hjelpende hånd. Jeg i Hemsedal og fortvilte hundeeiere på vei til Drammen.

Det gikk som det måtte denne dagen. Og på 1 døgn hadde 2 hunder på 2 forskjellige måter krysset ”the rainbow bridge(http://petloss.com/rainbowbridge.htm).

Felles for dem begge var at dette er en måte som mange eiere ønsker at punktum skal settes. Det og ikke ha et valg; være bøddelen som skal ta avgjørelsen i overgangen mellom frisk nok og syk nok. Felles for dem begge var tårene og fortvilelsen.

For min del hører jeg fortsatt fortvilelsen i stemmen; Kom ned NÅ! Den tror jeg kommer til å henge lenge i….

Jeg stryker over din gylne pels,
men halen din slår ikke mer.


Øynene dine er lukket igjen
over øyne som ikke ser.


Ditt gylne hjerte har sluttet å slå –
Aldri mer løpe, hoppe, gå -.


Alt er slutt,…… det er over nå.

 

Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, 
og tårene drypper som blod.


Aldri mer skal det bli som før –
aldri mer ”oss to”.


Som isnende kulde inne i meg,
kjenner jeg noe dør med deg.

 

Jeg må reise meg, sier de -
jeg går mot en dør.


Der ute går livet videre som før .

Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille.


Du kan ikke komme, selv om du ville.


Skriket vil ut, 
men jeg lukker min munn

Hvem var det som sa ”bare en hund”….