12 | juni | 2015 | Gro Saugerud

Foto: Gro Saugerud ©. Bildene i denne bloggen kan ikke brukes uten samtykke.

I forrige blogg skrev jeg om Svea og tvillingkalvene; Elg i soloppgang . Historien har forandret seg drastisk siden da og jeg deler den i en ny blogg om Svea og kalvene.

I 8 år har jeg jobbet på Langedrag; Naturparken med rundt 300 dyr fordelt på 20 forskjellige arter. Jeg har hatt mange opplevelser som er få forunt og jeg har vært heldig å jobbe med ulv, gaupe, fjellrev og mange, mange andre arter. Det er vanskelig å lage en topp-liste over de beste opplevelsene. Det er så mange – og dyrene og menneskene på gården finner lett plass i hjertet mitt….

Tenk; her har jeg bodd i 8 år! Langedrag Naturpark.

I de siste dagene, har mye dramatikk utspilt seg i fjellet. Glede ble snudd til sorg og mange spørsmål står fortsatt ubesvart. Denne bloggen vil derfor bli lang og jeg vil forsøke å skildre hvorfor denne historien er så spesiell for mange flere enn meg.

Da jeg jobbet på Langedrag, skrev jeg blogg om livet på gården Livet på Langedrag. Flere av bloggene handler om Svea; den tamme elgen som det er laget mange reportasjer om i media, tv og skrevet bok om.

Men; dette er også slutten på historien om Svea. Historien om en elg, et menneske og en hund…. Denne historien har jeg fortalt rundt peisen under samlinger på lørdag kveld utallige ganger og historien er helt unik. Nå har historien kommet til en ende, men det er som Hallingdølen skrev i en reportasje; Du trur det ikkje før du får se det…. og jeg har sett det og følt det på kroppen og i hjertet.

Historien startet i 2009 da den morløse elgkalven kom til gården. Moren var jaget av en løshund rett etter fødsel og tilbake lå nyfødt kalv. Moren kom aldri tilbake til kalven, men et jaktlag, som hadde dugnad på en hytte i nærheten, kom over kalven og fikk tillatelse til å ta henne med seg i et forsøk på å redde henne.

Historien i sin helhet og alle detaljene, kan leses i bloggen til Langedrag. Det er ikke den jeg ønsker å formidle. Det er effekten en slik opplevelse har på meg – og på oss som er så heldige å få jobbe med dyr på denne måten. Det er nå 1 år siden jeg jobbet på Langedrag; og det er først nå som jeg har avstand til alle opplevelsene, at jeg fullt ut ser verdien av alt jeg har vært med på.

Hovedpersonene i historien, er Anne Grete, Schäferen Chika og Svea selv. Men vi var mange som fikk glede av Svea den første tiden. I 1 ½ år var hun venner med alle. Etter hvert som hun ble voksen, lukket hun sin vennskapssirkel og alle vi som hadde hatt en relasjon til henne, ble dumpet og skvist ut i kulda. De eneste som fikk være igjen inne i varmen, var Anne Grete, hunden og turistene…

Det var en stor opplevelse å ta med seg Svea inn på samlinger. En elgkalv liggende på gulvet; gjerne sovende med hodet i fanget til leirskolebarn eller andre gjester, var en like stor glede for meg som for barna. Å ta henne med på tur inn på setervollen så hun fikk strekke litt på de lange beina, gi henne flaske, sove med henne for å avlaste Anne Grete, ta henne med på seterdag, la henne få være med inn på låven på nissefest, kose litt med henne på kontoret, feire hennes 1-årsdag med 600 gjester, bursdagskake og allsang; Hurra for deg…… Det var en stor opplevelse for meg å la sønnen min på 13 få oppleve dette sammen med meg og det var med et stolt mammahjerte jeg så han ta jobben med å gi henne flaske og kose med henne med det største alvor og med et varmt hjerte.

Den største opplevelsen var allikevel å se samspillet mellom Anne Grete, Chika og Svea. Kalvene som ble født og som Svea tillitsfullt lot Anne Grete og Chika håndtere. Skiturer i fjellet – med elgen bak eller foran; alt ettersom og det at Svea aldri sluttet å se på Anne Grete som sin mamma…

Eller – den største opplevelsen var faktisk den siste dagen i Svea sitt liv. Men vi visste ikke da at det var hennes siste…

Anne Grete betyr masse for meg som venn og kollega. Og da hun sendte meg en spontan sms om jeg ville være med på elgfødsel, så var jeg kjapp til å si ja. Tilfeldigvis hadde jeg en dag fri og kunne bruke nesten to fulle dager på gården. Vi ventet og ventet. Og planen var å se selve fødselen. Jeg hadde utstyrt meg med kamera og håpet at jeg skulle få festet alt på film og bilder. Torsdag var min hjemreise dag og ingen kalver hadde meldt sin ankomst. Men plutselig tikker det inn en melding; Svea hadde sluttet å spise og begynt sin karakteristiske vandring. Kalvingen var i gang!

Det ble ingen hjemreise den dagen. Det regnet, sludda og snødde om hverandre og vi fulgte med Svea helt til 00.30. Vi bestemte oss for noen timer på øyet og for å reise ned kl 05.00. Da var det bare å håpe at vi fikk med oss kalvingen. To trøttinger reiste ned i soloppgang, kalde grader og nysnø tidlig fredag morgen. Og til vår lille skuffelse og store glede (eller var det omvendt?), så vi to bittesmå kalver hadde kommet til verden!

Vi gikk glipp av fødselen, men til gjengjeld hadde vi 3 timer alene med Svea og kalvene og fotoapparatet. Over 600 bilder ble tatt, det var gledestårer og det var gode venninneopplevelser! Anne Grete og jeg har et eget ord for akkurat den følelsen vi får når vi opplever livets store og små mirakler og gleder; Lykkespreng! Du vet; den følelsen når en har gåsehud, gledestårer, kiling i magen og føler seg så uendelig heldig som får oppleve tinge som dette.

Jeg gledet meg like mye som Anne Grete over hennes utrolige bånd til Svea. Og blant fuglesang og morgensola, hørte jeg hun synge ”Har du fyr” for Svea og de små. Og da måtte jeg jo gråte litt igjen da ….

Etter noen timer med flotte opplevelser, var det tid for hjemreise og hverdagen. Lørdag ringte jeg til Anne Grete for å høre hvordan det gikk. Og nyheten jeg fikk var langt fra bra. I tårer fortalte Anne Grete meg at Svea var død. I tårer fikk jeg fortalt alle detaljer og i tårer kunne jeg bare prøve å trøste og dele sorgen så godt jeg kunne.

Jeg er så glad for at jeg prioriterte å reise opp den tirsdagsnatten. Det hadde jo vært så lett å si nei når dagene er fulle av jobb og en etterlengtet fridag kunne nytes uten å gjøre noen ting…. Valget viste seg å være riktig og viktig og de siste bildene jeg tok av den lille, rare ”familien”, vil alltid være spesielle for oss.

Sånn endte Svea sin historie, men to kalver lever fortsatt med en reservemor. Historien har startet på nytt; to morløse kalver har fått en ny mamma – og Anne Grete er på ny mor – og bestemor – til to…