Kan hunder føle skyld? En tulleblogg om et alvorlig tema…

1925314_10151901445787245_1648688455_n

I går foreleste Per Jensen om temaet; ”Hunden som skammer seg – sannhet eller myte?” (fritt oversatt til norsk). Det satt i gang nye tanker og hodet har vært okkupert av tusen nye spørsmål siden da. Jarle (min kjæreste) er nok veldig glad for at hodet mitt er opptatt med andre spørsmål enn de tusen spørsmålene han selv får gjennom dagen…

Det spørsmålet som gjør flest tankekrumspring i hodet mitt, er spørsmålet om hunder kan føle skyld og skam. Kan hunder virkelig føle skyldfølelse for noe den har gjort som den strengt talt ikke burde eller skulle ha gjort? Og kan den skamme seg over det samme?

trist-hund-billeder-nb6380

På tur i dag, hadde jeg og min kollega / venninne en observasjonsplan om å se om hundene følte skyld og skam på et eller annet tidspunkt. Vi hadde med oss 5 hunder. 3 spaniels og 2 labradorer. For det er jo nok av muligheter til at de gjør ting som de ikke skulle ha gjort. Eller burde ha gjort. Vi snakker jo tross alt om spaniels og retrievere her…

_DSC0054

Jeg vil vel påstå at våre hunder (bortsett fra en valp som er på daghjem og en unghund som er på læringsveien) er over gjennomsnittet oppdratt. Vi har et håp og en formening at de vet hvilke regler som gjelder og hvilke sosiale normer som rår. Så med foredraget friskt i minne, trasket vi i vei og diskuterte ivrig gårsdagens tema.

Det var nysnø og deilig ”vannhundvær”. Det var fortsatt stor tilgang på sølepytter, pinner og store vanndammer, men håpet var allikevel at hundene skulle være så tørre og rene som mulig etter turen – rett og slett fordi den obligatoriske helgehandelen sto for døren og det måtte påregnes en time i bilen.

_DSC0110

Akkurat det skjedde ikke. På første mulighet, raste alle sammen ut i en sølebekk – faktisk opptil flere ganger – selv om vi prøvde iherdig å be de la det være. Vi la virkelig godviljen til for å se om du følte dem minste lille skyldfølelse for at de så ut som en gjørmepytt selv, men ikke en av dem la så mye på et øre…

Det bød seg raskt nye sjanser. Kelsie (labrador) hadde funnet seg skogens største bærbare stokk som hun bar rundt på. Hun vet at hun egentlig ikke får lov til å ta med seg så store stokker, men til tross for det, satt hun av gårde i galopp og traff selvfølgelig Hanne med dunder og brak. Vi var sikre på at NÅ skulle vi få se en hund som virkelig viste skyldfølelse og skammet seg, men neida…. Kelsie løp videre uten en tanke for at Hanne var nærmest invalidisert etter sammenstøtet – og hun logret til og med når jeg spurte om hun ikke følte seg bittelittegranne slem sånn innerst inne….

_DSC0083

Ja, ja – det kommer nok nye muligheter, tenkte vi. Og rett som det var stjal Lykke (cocker) pinnen til Alice (springer, valp). Og det var jo egentlig ganske slemt siden Alice bare er 4 mnd. og akkurat lært seg at skogen består av tusenvis av lykkepinner! Antagelig synes ikke Lykke at det å stjele andre valpers pinner er noe å skamme seg over, for skyld og skam var umulig å observere der i gården.

Mulig inspirert av Lykke`s pinnestjeling, gjorde Kelsie akkurat det samme. Men hun stjal like gjerne fra begge valpene. Ikke var hun spesielt forsiktig heller med sine 30 kg. mot valpenes 8 og 12 kg…. Jeg spurte henne om hun syntes det var noe snilt gjort – voksne hunden – å stjele fra valpene på den måten og jeg var sikker på at NÅ måtte vel halen henge litt og hodet senkes og hun skulle vise meg sitt mest skyldbetyngede blikket bare en labrador kan vise.

_DSC0223

Men neiiiida – jeg tror ikke engang hun la merke til at jeg spurte henne om noe som helst, der hun sprang av gårde med nystjålne pinner, høy hale og døve ører.

Etter en time, endte vi opp med 5 søkkvåte, møkkete og fornøyde hunder. Jeg fant igjen bilen min neddugget på parkeringsplassen og om mulig med en enda strammere lukt av våte gjørmehunder enn den hundelukta som allerede er i en hundebil.

Om denne turen skulle være den eneste forskningen (om det kan kalles det ) rundt temaet skyld og skam, så ville denne myten blitt fastslått som en myte. Til tross for pinnestjeling, bading i de aller mest møkkete vannpyttene, spising av alt som ikke skal spises og alle andre ting som skjedde under turen, viste ikke våre hunder ett eneste tegn på noe som hadde med skamfølelse å gjøre. Tvert i mot; de så ut til å nyte alt i fulle drag og følte seg nok veldig heldige som hadde privatsjåfører som tar de med på gjørmeturer i skogen! (Vel – heldige er kanskje ikke det rette ordet, da de oppfører seg mer som om det er en selvfølge… ).

trist-blitz-1-300x200

Jeg tror ikke skyld og skam finnes i følelsesregisteret til en labrador. Knapt nok hos spanielene heller. Det ser mer ut som om våre hunder har et over gjennomsnittet positivt livssyn der de tror at alle sølepytter er til for og bades i, alle mennesker vi møter i skogen er der på grunn av dem og alle pinner er naturens gave til bæreglade hunder.

_DSC0103

Kanskje det er dette vi skal lære – hunders livsglede og selvfølgeligheter. Kanskje vi selv skulle jobbe med vår egen skyld og skamfølelse og bade litt med i livets sølepytter og stjele hverandres pinner og tro at alle mennesker vi møter er like glad for å se meg – som jeg er for å se dem. Og at de er ute i skogen – bare på grunn av meg!

Jeg lar tankene spinne videre, og deler en litt mer seriøs blogg når hodet har landet…

1 kommentar (+add yours?)

  1. Else Marie Eriksen
    apr 07, 2015 @ 06:01:18

    Et tankekors 🙂 Herlig lesning på morgenkvisten.
    Ønsker deg og hundene en fortsatt fin uke

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: