Kiva (Kelsie sin søster) – en nyutdannet førerhund
Fredag og fridag. En dag da jeg kunne bruke tiden på hva jeg ville. Og ikke overraskende ble det HUND! Det var 22 varmegrader, det er 19. September og en vakker høstdag! Og jeg skulle bruke noen timer i Drammen for å være med å se søsteren til Kelsie ”in action”!
Kelsie røk korsbåndet da hun var 12 uker og hennes framtid som førerhund var over. I tillegg var hun litt i overkant interessert i andre hunder og endte opp som familiehund hos meg. Kiva – Kelsie sin kullsøster – kom gjennom nåløyet og er akkurat ferdig utdannet førerhund!
Kelsie – en vanlig familiehund
Jeg var veldig spent på å se henne. Både som type, vesen og i arbeid. Og hun var helt lik Kelsie! Hadde vi sluppet de løse, så hadde jag hatt min fulle hyre med å se forskjell. Samme uttrykk, samme personlighet og samme sjarme.
Jeg har kjent førerhundtreneren hennes i mange år; Anne – Birthe Dahle. Så i dag skulle jeg møte både henne og brukeren Anne Tveten og se litt på samtreningen i Drammen. De har bare jobbet sammen i 14 dager, men det var imponerende å se både hund og bruker. Med litt veiledning fra Anne Birthe, vandret de gjennom Drammens gater og butikker som om hunden var lommekjent (hun hadde aldri være i Drammen før). Anne var riktignok lommekjent, men Kiva oppførte seg eksemplarisk – sånn som jeg ser det i alle fall – og sammen klarte de utfordringer som veiarbeid, kryssende gater, fortauskanter, hundemøter, folk som gjerne vil hilse (selv om hunden er i sele), lunsj på Jonas B, shopping på G-Sport, bokhandel, trapper, duer på torget – ja alt som lever og ånder i en by.
Anne, Anne – Birthe og Kiva
Det er alltid moro å se hunder i arbeid. Og kanskje alle mest førerhunder i arbeid. Anne-Birthe er en veldig flink og positiv hundetrener og det ser ut som hun virkelig har fått fram det beste i Kiva. Hun er så lik Kelsie, at jeg følte at jeg kjente henne. En myk og vennlig sjel som ikke har en aning om hvor viktig hun er for sin eier. Hun er ung og jeg er sikker på at når hun får noe flere hundeår på baken, så blir hun en stabil og klok hund. Nå bruser det fortsatt litt ungdomsblod i årene og det er litt vanskelig og ikke bli litt ekstra spent når hunder kommer for nær. Men – man lærer så lenge man lever og uansett hvordan man snur og vender på det, så er det ”bare en hund” med sine begrensninger – OG sine muligheter!
Det er godt å få en lite «peptalk» når hindringene blir mange og ting blir vanskelig. Da er det godt å være to om jobben…
Gro Saugerud - min blogg 