Fra 12 til 11 ulver (Blogg 17)

Bilde

The loss of Chetan: English translation -scroll down the page …

Det har vært en rar dag i parken. Dagen startet bra med testing av ulver og mye ulvetid. Jeg har fått hilst på en  ”ny” ulv som jeg ikke har hatt nærkontakt med enda. Grunnen til det er at hun ikke er spesielt glad i kvinner og har vist tendenser til knurring og aggresjon. Så i dag fikk jeg sjansen til å trene henne. Jeg må innrømme jeg var litt spent, men treningen gikk ut på target (sette snuten mot hånden min), klikke og belønne. Dette for å rette atferden mot noe annet enn det hun selv ville valgt – sette snuten i skrittet til den besøkende og knurre.

Vi fortsatt treningen oppe på taket av huset hennes og vi fortsatte target på hånden. Da det gikk bra, utvidet vi seansen til å se om hun ville hilse meg på mer ”ulvevis” – ulvekyss og hilsing i ansiktet. Det gjorde hun – og treningen ble ansett som vellykket. Hun var blid og på godbitjakt, så det var ingen fare for aggresjoner i denne omgang.

 Bilde

Vi fortsatte testingen av ulvene og Fiona viste ingen tegn på samarbeid. I dag heller…. Etter noen få ganger var hun lei, og stjal papptallerkene som godbitene lå på og spiste de til fillebiter. Vi prøvde alt mulig for å få henne på bedre tanker, men hun var rett og slett ”umulig”. Senere skal jeg legge ut en video av hele seansen, for det ble mer komikveld enn seriøs forskning.

Bilde

Vi skulle fortsette videre med andre tester, men plutselig ble glede snudd til fortvilelse og sorg. Shetan, den gamle ulven som var på bedringens vei, hadde falt og benet sto i en het feil vinkel. Dyrlegen ble ringt med det samme og skulle være på plass i løpet av kort tid. Sandy Prantl var heldigvis i Wolf Park og startet raskt behandling . Monty, Pat, Dana, Amanda – og alle ansatte, frivillige, interns, ekstern og forskere som var i parken kom til innhegningen. Det var en merkelig stillhet og en sorg – akkurat som alle forsto hva som var i vente.

Shetan lå rolig og lot seg stelle. Veterinæren kom tilstede og det viste seg at hoften hadde gått ut av ledd. Shetan er 18 år og har en del tilleggsplager. Han hadde ikke nok muskler til å holde hoften på plass og etter nøye vurderinger ble det bestemt at denne dagen skulle bli hans siste.

Shetan hadde fulgt nøye med på dagens research og virket våken og opplagt. Det var en mild dag uten alt for mye varme og det så ut som han koste seg under treet sitt.  Alle fikk tid med Shetan – alle fikk si ha det og kose han en siste gang. Og det hersket stillhet og ro. Jeg hadde kjent denne staslige, gamle ulven i 2 ½ uke.  Og jeg er glad jeg fikk sjansen.

Jeg ble grepet av sorgen til alle i parken. Det er en inderlig og ekte kjærlighet til disse dyrene som kom til syne i dag. Det er underlig at et dyr kan gripe en så langt inn i sjelen…  Eller er det det? Vi som lever tett på dyr, vet hvordan det er.  Og det er ikke vanskelig å forstå at en ulv kan grave seg inn i hjerterøttene og sette dype og varige spor. Det å se hvordan disse menneskene her i parken trener og lever med ulver, er utrolig.  De gir ulvene her hele sitt hjerte  – og ulvene gir sine tilbake. Ulvene vet veldig godt hvilke mennesker som er ”sine”. Relasjonen som er bygd opp over tid – og tusenvis av timer som er investert – gir full avkastning. Det er godt å se.

Det jeg var vitne til i dag vitner om dette. Tårene, de gode klappene og de stille følelsene… Hvem var det som sa berre ein …ulv…?

 In English:

We should continue on with the other tests, but suddenly joy turned to despair and grief. Chetan, the old wolf was on the mend, had fallen and the leg was in a completely wrong angle. The vet was called immediately and should be in place shortly. Sandy Prantl was fortunately in Wolf Park and quickly started treatment. Monty, Pat, Dana, Amanda – and all employees, volunteers, interns, and external researchers who were in the park came to the wolf area. There was a strange silence and grief – just like everyone understood what was in store.

Chetan lay quiet and let himself be taken care of. The vet was present and it turned out that his hip had been dislocated. Chetan is 18 years old and also has some additional problems. He did not have enough muscle to hold the hip in place and after careful consideration it was decided that this day would be his last.

Chetan had followed closely the current research and seemed awake and alert. It was a mild day without too much heat and it looked like he was enjoying himself under his tree. Everyone got time with Chetan – all got to say goodbye and to cuddle him one last time. The mood was of silence and tranquility. I had known this stately, old wolf in 2 ½ weeks. And I’m glad I got the chance.

I was touched by the grief of everyone in the park. It is a heartfelt and genuine love for these animals that appeared today. It is strange that an animal can grab one so far into the soul … Or is it?

We who live close to animals, we know how it is. And it is not difficult to understand that a wolf can dig so fully into the heart and leave deep and lasting impressions. To see how these people here in the park working with and living with wolves is amazing. They give the wolves here all their hearts – and the wolves give theirs back in return. The wolves know very well what people are «their» people. The relationship that is built up over time – and thousands of hours invested – Offers so much in return. It’s good to see.

What I witnessed today bears witness to this. The tears, the gentle touches and the silent feelings … Who was it who said just a … wolf …?

 

 

Storm, strømløs og ulvelykke…. (Blogg 18)

Bilde

Jeg kommer tilbake hva den triste dagen innebærer – så blogg 17 må vente litt….

En trist dag endte med en middag  med Pat, Sandy og meg. Det var egentlig planlagt at jeg og Sandy skulle ha et møte denne helgen, for planen er å få henne til Norge våren 2014. Alle var litt nede for telling etter alt som hadde skjedd, og det var godt å dra av gårde for å prate litt. Det kan kanskje virke rart, men noen ganger er det godt å få tankene over på noe annet – kanskje mest for de som står oppi ting med begge bena…

Det har vært flotte uker her i Wolf  Park og jeg går nå inn i den siste uken her i USA. På lørdag kveld var min siste ”ule – natt” her i parken. Stemingsfullt og vakkert – jeg blir ikke lei av de seansene! Jeg var sliten og ville bare slappe av i huset da kvelden kom. De andre dro ut for å spise, men jeg var forsynt både når det gjaldt mat og det sosiale. Jeg kroet meg sammen i senga mi og koste med litt på face og med bloggen. Og så kom stormen. Og så gikk strømmen. Og så forsvant nettet….

Heldigvis var det plenty av strøm på Mac`n og jeg brukte kvelden på (å være litt redd for uværet og mørket og ”ensomheten”) å se på Sex and the City som jeg hadde tatt med meg hjemmefra. Jeg fikk også jobbet litt med bildene som tas i hundretall her og noen er nå publisert på facebook.

Bilde

Søndag avtalte jeg at Monty (Sloan) skulle ta bilder av meg og ulvene. Jeg er jo stort sett bak kamera og koser meg med det. Men det er jo litt moro om Monty skulle klare det kunststykke å få meg til å se normal ut på bilder. Det er en kunst i seg selv. Uansett ville jeg ha bilder av meg sammen med ulver – så jeg beviselig har vært her og vært sammen med disse flotte dyrene. Og menneskene.

Bilde

Hvordan bildene ble, vet jeg fortsatt ikke. Men det var en FANTASTISK opplevelse! Jeg fikk være sammen med ulvene leeeenge og fikk veiledning av Monty og Allistair.  Kanty er en håndfull ulv og han når plutselig sitt metningspunkt når det gjelder sosial interaksjon. Han svitsjer fort over fra kosete til ikke-kosete oppførsel. Jeg har heldigvis ingen problemer med ulvene – selv om de prøver seg på tull og tøys, er de lette å håndtere. Det er jeg veldig glad for. Selv om Kanty bygde seg litt opp i dag, klarte jeg – på egen hånd og uten hjelp fra Monty – å håndtere Mr. Håndfull.  Jeg sier ikke dette for å skryte – men det gir meg en god selvtillit å kunne håndtere disse situasjonene og føle at jeg står støtt med bena godt plantet på jorda.

_DSC0176 Monty

Jeg fikk kost meg med å ta en av turens siste ulvebilder. De ulte i duo og ga bort mye og morsom atferd. Monty ble også foreviget og hans forhold til ulvene er helt utrolig.

Jeg fikk sjansen til nok en tur inn til ulvene senere på dagen. Alle som jobber her, koser seg søndag ettermiddag sammen med ulvene. Nok en sjanse til ulvetid, kos og fotografering. Sånn som det ser ut nå var det den siste turen. Det måtte jo komme før eller siden. Og det føles litt vemodig å reise fra ulvene – selv om de bare har vært på lån i hjertet mitt for noen uker….

_DSC0119

Hvordan finner folk fram her i verden???? (Blogg 19)

 Bilde

Jeg har to netter igjen i Wolf Park før jeg setter nesa hjemover. Eller først skal jeg til Chicago. Jeg har nok tatt århundrets dårligste hotellvalg med tanke på avstanden til Down Town, men på et eller annet tidspunkt vil jeg møte på problemer til flyplassen. Hotellet jeg har valgt er rett ved flyplassen og gir meg gratis skyss til flyet på onsdag. Det er riktignok langt til Lincoln Park Zoo, men en eller annen gang må jeg jo til flyplassen….

Bussen jeg tar på tirsdag morgen, kjører meg til flyplassen. Derfra er det en kjapp taxitur til jeg hotellet så jeg blir kvitt bagasje og sjekket inn. Derfra kan jeg ta en kjapp taxitur til flyplassen igjen og så ta toget ned til byen for et par dollar. Så er det samme retur på kvelden og så har jeg en enkel dag på onsdag.

Dersom jeg bytter hotell til Chicago Down Town, må jeg uansett til flyplassen først. Derfra må jeg ta med bagasjen på toget til sentrum  og så finne hotellet. Men derfra er det enklere. Da kan jeg gå fra hotellet til alle severdigheter og gå tilbake igjen på kvelden. Men på onsdag må jeg trekke med meg alle bagasje til togstasjonen og ta toget til flyplassen.

Jeg skjønner ikke hvordan folk finner fram i verden jeg altså. Jeg synes det er helt umulig å finne hoteller på nettet som holder de avstandene de lover…. Jeg søkte etter et hotell nær Linkl Park Zoo og hotellet jeg valgte sto som et alternativ. Da jeg snakket med en lokalkjent, sa han at hotellet ”mitt” lå laaaangt fra Downtown og skisserte dermed problemet for meg. Puh!

Det skal bli godt å komme tilbake til gode, gamle Drammen. Jeg har strukket min tålegrense til det ytterste og utsatt meg for nok stress for en stund. Jeg lurer forresten på om hodet kan bli overloaded når det kommer til engelsk… Jeg tror det har skjedd en kortslutning, for nå er det akkurat som om jeg er språkløs og stillhet og ikke-engelsk er et stort ønske. Torsdag er jeg på norsk jord (hvis flyturen går bra). For nå begynner reisenervene igjen. Men det får bli et annet kapittel.