Første dag i Wolf Park (blogg 2)

Bilde

Jeg må skrive blogg regelmessig, ellers husker jeg ikke halvparten av hva som skjer…. Jeg ankom sent onsdag kveld og det var stort sett nok å hilse på de andre, finne rom, re opp senga og sove. Heldigvis er det aircondition her, ellers hadde natten vært vaaarm. Fuktig og 26 varme skaper behov for kjølig luft inne.

Torsdag morgen var det å komme i gang med rutiner. Jeg er en ekstern og ikke en intern frivillig – så min dag er veldig fri. Jeg kan være med på det jeg vil og det jeg synes er interessant og aktuelt for meg. De er nøye på sikkerhet og alt skal læres ned til minste detalj; hvordan og hvorfor.

Bilde

Det er 12 ulver her og enn så lenge jobber jeg hardt med å huske navn. Det er ikke så vanskelig å se forskjell på dem, men å huske hva de heter er hundre ganger verre. Alderen på ulvene varierer fra 13 mnd. til 18 år og dette er nord-amerikanske ulver som er en del større enn de jeg jobber med på Langedrag.

Den eldste ulven; Chetan, er syk og krever behandling. I går var jeg med og observerte hvordan de jobbet med han og det er helt klart en del fordeler med å ha sosialiserte ulver! I tillegg til problemer med urinveiene, har han også et hud problem. Han lot seg vaske, børste, få sprøyte og stelles med en imponerende oppførsel som mange hunder kan se lenge etter. Han er gammel, så det blir spennende å se om det går bra. Vi får krysse fingrene.

Bilde

Vi må selv holde oss med mat og lage alle måltider. Så torsdag ble det shopping på Wallmart. Her selges alt fra våpen til melk, så det er et ganske merkelig opplegg. En diiiiiger butikk som det ikke finnes maken til i Norge! Jeg føler meg på tynn is – betalingssystemer og det meste er annerledes. Godt jeg hadde med meg en lokal som kunne bistå. Det var som å ha med en støttekontakt  – og virkelig føle at det var behov for det….

Bilde

Dana

Det er en enorm kompetanse samlet her i Wolf Park. Dana, Monty og Pat er utrolig dyktige og det er en fryd å snakke med dem og se de jobbe med ulvene. Neste blogg handler om reveungene og andre ting som skjer i parken. Ny blogg er rett rundt hjørnet!

USA – here I come (blogg 1)

Bilde

 Folk som ikke har flyskrekk kan ikke tenke seg hvor ille det er…. For et kaotisk stress! Tenk å utsette seg frivillig for noe så utmattende på det psykiske plan! Det er meg en gåte….

Xanor har hjulpet meg nok en gang – og reisen til Arlanda gikk faktisk ganske greit. Bortsett fra at jeg sovnet på toget og havnet på Eidsvoll og ikke på Gardemoen…. Så dosen med Xanor var nok litt heftigere enn planlagt.

Bilde

Jeg prøvde å være tapper, men kvelden og natten før avreise besto av reisenerver utenpå kroppen, grining og mye tullball. Det er trist å reise fra, veldig skummelt å reise i det hele tatt – men mye å glede seg til når jeg endelig kommer frem.

Mange hyggelig sms har tikket inn! ”Du er tøff”, ”God tur”, ”Kos deg” og mange flere. Jeg er ikke tøff! Jeg er livredd! Jeg griner som en liten unge og en vill hest er nok til å holde meg hjemme…..

Når det gjelder pakking så har jeg absolutt IKKE svart belte i å pakke lett. 23 kg. er lite! Og 8 kg. håndbagasje er heller ikke stort når litt av innholdet er en Mac og et fotoapparat.  Men jeg får handle alt jeg mangler i USA – det finnes alltids ei rå.

 Mange skrekkscenarioer har levd sitt eget liv inne i hodet mitt. Jeg reiste på ESTA visum, men det var egentlig ikke tilstrekkelig i følge WP. Så jeg knota frem og tilbake for å finne ut hvilket Visum jeg skulle ha og jeg må si at ambassaden skuffet stort! INGEN service! NADA! Bare iskaldt informativt og all kommunikasjon er pr. mail  og skjemaer! Så da tiden rant ut  var det bare en ting å gjøre; satse på ESTA og la det stå til. Faren var at jeg ville bli sendt hjem og kun se Chicago i de timene jeg skulle være i USA.

På Gardemoen gikk alt strålende. Veldig bra service fra alle instanser gjorde det enkelt å finne ut hvor jeg skulle. Jeg kan bare ikke fatte at folk er så flinke til å reise og vite alt mulig, jeg! For meg er det et mylder av info og  en labyrint av nettbasert info som er vanskelig å finne ut av.  Men til Arlanda kom jeg uten problemer og fant enkelt og greit frem til neste innsjekk og langturen til Chicago.

Bilde

 Xanoren hadde forlatt kroppen og nervene galopperte vilt uten kontroll. Tårene rant da jeg fortalte  hun som sjekket meg inn at jeg hadde flyskrekk. Hun varslet personalet i flyet med det samme, jeg tok på meg solbrillene for å skjule tårene, svelget nedpå en kjemisk bombe og vandret om bord med hjertet i halsen. Jeg tror at jeg nesten ikke rakk å treffe setet før jeg gikk inn i drømmeland. En veldig søt flyvertinne vekket meg da det var mat og spurte hvordan det gikk. Jeg hørte selv at jeg pratet i skikkelig ”slowmotion” , så vi måtte le litt og fortalte at jeg brukte medisiner for å klare flyturen. Hun anbefalte meg å ikke røre alkohol – og det var jeg helt enig i J

Xanor gir en lammende trøtthet. Jeg sover og sover og hører på MP3 og min snille Jarle har tatt opp herlig musikk å ha på øret. Jeg har til og med to seter for meg selv, to puter og deilig teppe. Så tror det eller ei – flyturen nærmer seg nytelse!

Bilde

 Da jeg nærmet meg Chicago begynte nye bekymringer å melde seg.  Den ene var selvfølgelig om jeg kom gjennom immigrasjonen.  Jeg har hørt mange skrekkhistorier og håpet på det beste, men fryktet det verste. Men det gikk knirkefritt! Ikke ett eneste problem! De spurte hva jeg skulle i USA. Jeg svarte turist. Og det var stort sett det hele.

Jeg ventet 5 timer på buss. I løpet av ventetiden rakk jeg å skravle med en gjeng fra Tanzania og en familie fra India, spise på McDonalds, hilse på noen pensjonerte krigshunder og ellers bare la tiden gå. Neste bekymring var selvfølgelig  å finne riktig buss som skulle ta meg til Lafayette. Jeg angret som en hund (kan en hund angre?) på at jeg reiste alene – men amerikanere er usedvanlig hjelpsomme, så jeg kunne spart meg den bekymringen også…

DRAMAQUEEN.COM! Det er meg, det 🙂

Da det ikke var mer å bekymre seg over, så gikk det plutselig opp for meg; JEG ER PÅ FERIE! JEG ER I USA! JEG ER PÅ VEI TIL WOLF PARK!!!!

Det slår meg at det kanskje er litt rart å dra på ferie alene…. Martin fikk tilbud om å være med mora si til USA, men han ville ikke. Han er for tiden utstyrt med verdens verste mor og jeg tror han synes han har vært riktig så uheldig med moren han fikk tildelt J. Broren min kaller det ”paybacktime” – hva nå han mener med det….?

Feriefølelsen sniker seg innpå. Det amerikanske flagget vaier (riktignok på halv stang og ingen amerikanere vet hvorfor…). Det er sol, 26 varmegrader og ulvene venter!

Tusen takk for alle gode ønsker på face og mobil! Nye blogger kommer – og bilder! Velkommen med på turen dere som vil!

Bilde