Kelsie er 5 mnd!

Bilde

Kelsie er blitt 5 mnd. og alle hjørnetennene er nå borte. Nå er det bare noen jeksler som gjenstår, så er er tannfellingen over. Hun har begynt å vise interesse for å bære mer i munnen og vi har derfor begynt med «bæretrening» – dvs. en form for apport hvor hun bare går og bærer dummien i munnen uten å tygge, filleriste eller leke med den. Hun bærer gjerne båndet sitt, pinner og alt mulig hun finner. Men det er jo ikke lov – så derfor får hun en «bærejobb» i stedet. Det er nok ikke fullt så moro med det som er lov, men det går fint korte strekker av gangen.

Jeg er fortsatt usikker på om korsbåndet er røket, men jeg behandler henne som om det er riktig diagnose. Fra hun var 12 uker og flere uker fremover, ble hun frarøvet mye sosial trening. Ingen lek med andre hunder, lite tur og mest ligge – stille –  inne – hverdag. Det er jo ikke spesielt utviklende og dette var en større bekymring for meg, enn korsbåndskaden selv. Hun er en labrador – rundt i kantene på alle vis. Men ALLE hunder trenger jo sosialisering…

Bilde

Sally – en av Kelsies hundevenner

Spøkelsesalderen har innhentet Kelsie. Hun liker ikke at andre hunder bjeffer, hun kan boffe litt på plutselige hundemøter og være litt forsiktig når vi møter mennesker i rare situasjoner. «Rare situasjoner» i Kelsies øyne er for eksempel en gjeng ungdommer som sitter inne i et buss-skur og tuller med en jo-jo, det kan være noen som går litt rart eller ting som avviker litt fra «normalen». Så nå får korsbånd være korsbånd og vi setter i gang med valpeslipp, mere hundelek og mye mere by-trening og annen miljøtrening! Det er ingen bønn!

Kelsie er en selvstendig, liten frøken. Tidlig så vi at hun gjerne ville eie ting hun fant (les: stjal) rundt i huset. Hvis hun fant noe som kunne bites på eller bæres, så var ikke velviljen til å levere det fra seg så veldig stor. Bytte med noe annet eller en godbit, går bra. Men det blir fort litt kaos hvis vi ikke har noe for hånden. Det er tydelig at det sitter litt langt inne hos henne det å «eie» tingene sine. Hun viser aldri aggresjon, men stikker gjerne unna – innimellom bord og stoler og alle steder som er akkurat passe for henne – og ikke for oss….

Jeg skulle i et møte for et par dager siden og skulle «bare» lufte hundene på en avsidesliggende parkeringsplass. Langlinen lå i bunnen av all bagasjen, så jeg slapp bare Kelsie helt løs. Innkallingen fungerer jo ganske bra, så jeg tenkte ikke så veldig mye over manglende langline. Det burde jeg ha gjort…. Parkeringen lå i tilknytningen til en dyrepark og hun fant selvfølgelig en kokosnøtt av alle ting. Og gjett hvem som for avgårde med nøtta… Og dermed ble jeg en helt vanlig, ordinær, gjennomsnittelig hundeeier. For til meg hadde hun ikke tenkt å komme. Og det var 10 minutter til møtet skulle starte. Hun løp rundt på et par meters hold. Opp i snøkanter, forhandlinger var nytteløst og livet var en lek. Så der sto vi da. Kelsie med ei kokosnøtt. Og jeg uten hund.

Men man kan jo ikke bytte brødsmuler mot diamanter, så dermed måtte jeg på jakt etter kokosnøttene. Altså – jeg måtte også finne meg ei kokosnøtt. Heldigvis for meg, var det et lager av nøtter som var kastet for vinteren. Så da var det bare å sette i gang med å leke med kokosnøtta mi og gjøre den ti ganger mer interessant enn den hun selv hadde. Heldigvis er hunder (valper) ganske lettlurte og hun ble fort overbevist om at min kokosnøtt var finere enn hennes, så dermed ble situasjonen reddet.

Dagen etter var det bare å pakke sekken og dra til skogs. Noen venner av meg skulle trene felt, så jeg så mitt snitt til å trene avlevering! Vi la gjenstander ute i feltet og allierte oss med langline, godbiter, to tennisballer, tålmodighet og optimisme. Hun var ikke veldig interessert i gjenstandene, så vi la ut en ball. Og den ville hun gjerne ha. Det var ikke søket i seg selv som var så viktig, men leveringen av det hun fant. Jeg skal si langlinen kom til sin rett, for hun var ikke det spor mer velvillig til å levere fra seg ballen enn kokosnøtta. Men nå var jeg forberedt og byttet likt mot likt. I det hun kom med ballen, fikk hun en ny. Og sånn holdt vi på til hun forsto spillet.

Bilde

Treningen ble avsluttet bra, men det er en vei å gå. Vårdagen i skogen ble litt alvor, men mest en fest, for hundevennene var på plass og lyder og lukter forandrer seg hver dag. Vi fikk også trent på å være bundet til et tre og vente. Og det gikk veldig bra!

Bilde

Vinni – enda en hundekompis!

Kelsie ligger og snorker og sover etter kveldens tur. Hun vil gjerne jage blader som fyker i vindværet, men det er ikke lov. Vi har trent gå pent i bånd hele turen og vi har trent på hundemøter og møte med mennesker. Det er ikke rart hun er sliten. I morgen er det en bytur som er planen. Så da håper vi på opphold og sol, mange utfordringer og så får vi la hodet få hvile med en kosetur i skogen etterpå. Valpekurs i morgen kveld får være prikken over i `en med valpeslipp og lek og trening som skal forberede henne på voksenlivet.

1 kommentar (+add yours?)

  1. linl45
    apr 25, 2013 @ 07:28:05

    Jeg kjenner meg veldig igjen i alt du beskriver her! Kiva gjør stort sett akkurat det samme! 🙂 Trene, trene, trene.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: